Stikkord: En vårdag i helvete
«Lévitan var høflig, men ren mafia»
I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.
Med kjærlighet til Paris-Roubaix
«Paris-Roubaix er syklingens siste vanvidd,» bemerket rittarrangør og journalist, Jacques Goddet. Hans kollega, Noël Couëdel, supplerte med at «mellom Compiègne og Roubaix, finnes så mange heltedåder som vi aldri får sett eller lest om i rittrapporten.»
Og begge har rett. Aldri får vi nok vite alt om galskapen som finner sted i Paris-Roubaix. Men lenge har man prøvd. Allerede i 1910 var de første filmskaperne på plass for å forsøke å udødeliggjørende denne fremtidige klassikernes dronning. Senere kom fjernsyn, direktesendt TV og transatlantiske overføringer til amerikanske seere. Sonderende kamerateam i stort antall fanget opp det store spetakkelet, med skjærende grimaser malt i sørpe, støv og smerte.
Likevel, mer enn et århundre etter sin fødsel, holder rittet fast ved sin mystikk.
«En vårdag i helvete»
Hvis brosteinsklassikerne skulle summeres opp med bare ett ritt, så måtte det være Paris-Roubaix. Da arrangøren gjorde besiktigelse av løypa like etter den første verdenskrig, var landskapet mellom den franske hovedstaden og den belgiske grensen så ødelagt av fire år med kamper, at 1919-utgaven fikk tilnavnet «Helvete i Nord».
Betegnelsen sto ved. Både på grunn av de mange apokalyptiske rittene vi har sett siden, men også takket være Jørgen Leths ikoniske film, «En forårsdag i helvede».
Dokumentaren om Paris-Roubaix som kom ut i 1976 er et tidløst mesterverk. I et stort intervju i denne utgaven, forteller Leth den fascinerende historien om hvordan filmen ble til. Verken før eller siden har noen evnet å formidle rittets kvintessens med samme følsomhet og øye for detaljer som den danske filmskaperen gjorde for 40 år siden.
Jeg har sett filmen et utall ganger, og etter hver visning sitter jeg igjen med samme kriblende følelse: «Nå må jeg ut å sykle».
De umulige vinnerne
Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.
Milano-Sanremo 2013
Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera».
Flandern, brostein og øl
I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter. I nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Spesielt de ølbrikker med litt revne kanter, utslitt av tørste flamlendere som vet hvor viktig det er å holde seg godt hydrert under sykkelritt.
«Rundt oss er verden i stor endring, men hos Duvel tar vi oss fortsatt tid til å brygge», leses på en liten pappbrikke fra det velkjente bryggeriet utenfor Antwerpen. Lite, om noe som helst, bør eller skal endre seg. Her i Flandern «hvor Gud har knust klokken og glemt oss, står tiden helt stille», skrev den flamske poeten Willie Verhegge. En påstand vi på reise rundt områdets labyrintiske veinett, nå skal undersøke nærmere. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.
Sykkeltvillingene
Vi er i Drøbak, på besøk hos brødrene Anders og Tobias Johannessen, to av de mest spennende syklistene i Norge om dagen. De har allerede lagt bak seg én sesong på seniornivå, og har flere gode resultater å vise til. Tvillingbrødrene Anders og Tobias Johannessen briljerer i flere sykkelgrener. Et tett og nært søskenforhold tror de er nøkkelen til suksess.
Postkort fra Carrefour de l’Arbre
Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”
Våre venner i Paris-Roubaix
Klassikernes dronning er vår årlige garanti på fengslende sykkelunderholdning. Men ikke ta den for gitt. Det ligger mye arbeid bak.
Da regnet sist falt over Paris-Roubaix
Med gledestårer trillende nedover sitt gjørmete ansikt, krysset Johan Museeuw målstreken som førstemann i den 100. utgave av Paris-Roubaix. På velodromen skulle den belgiske jernmannen bli tatt i mot av en glitrende ettermiddagssol og glødende glede fra entusiastiske fans, i skarp kontrast til de brutale forholdene underveis.
For denne regntunge gjørmefesten av en jubileumsutgave, skulle vise seg rittets sagnomsuste historie verdig, og ikke minst krone en suveren vinner i Museeuw, etter hans følelsesladde andreplass i Flandern rundt uken i forveien.
Dette var en seier tuftet på personlig revansje, mental råskap og en fandenivoldsk tilnærming til de grusomme omstendighetene som preget rittet. Og trolig potente forberedelser.
Noen år tidligere lå Museeuw flere dager i koma etter en alvorlig motorsykkelulykke. Men han kom tilbake, akkurat som han gjorde etter sin horrible velt i Arenberg-skogen noen år før det igjen. Museeuw forseglet sin tredje Roubaix-triumf med et utrolig 40 kilometer langt soloraid, og feiret med å strekke ut ti fingre, som tegn på hans tiende World Cup-seier.
– Jeg ville ha min revansje. Å komme tilbake for å ta mitt tredje Paris-Roubaix, er utrolig, sa den flamske løven etter målgang.
– Livet er fullt av overraskelser, sa Museeuw, som ikke ble stoppet av to velt og tre punkteringer underveis.
Tyskeren Stefan Wesemann (Telekom)karret seg fast på Museeuws bakhjul da farten gikk opp i Arenberg-skogen. En smart investering som 100 km senere skulle gi avkastning i from av en annenplass. Dog hele 3’04’’ etter den suverene Museeuw.
- Les også: Postkort fra Carrefour de l’Arbe
Men sensasjonen var 21-åringen Tom Boonen, US Postals neopro og debutant, som tok tredjeplass. Unge Boonen havnet i det tidlige bruddet, og ble bedt om å vente på George Hincapie. Men da den amerikanske kapteinen kjørte inn i en grøft, holdt Boonen koken gående og endte på podiet. Boonen visste hva han drev med og skulle klare seg fint i Paris-Roubaix ved senere anledninger også.
Det gikk bare et år etter denne ”utrolige” seieren, at Museeuw ble innblandet i en dopingsak. Senere skulle han innrømme sine synder. Derfor er det vel bare passende også, at vi lar den notoriske dopingdoktoren, Michele Ferrari, analysere belgierens prestasjon på denne uvirkelige dagen i «helvete i nord».
Det avgjørende angrepet kom 40 kilometer fra mål. Klokken tikket fort oppover i Museeuws favør. «8”, 12”, 17”, 24”… ». Ifølge Ferraris analyse, publisert på italienerens hjemmeside, økte Museeuw med 4-6 sekunder per kilometer, både på brosteinen og asfalt. Belgieren hoverte over den sylskarpe granitten, durte som en moped på de vanlige veiene.
I snitt tok Museeuw 4.6 sekund per km på de siste 40 kilometerne. Han syklet dermed omtrent 2.5 km/t fortere enn sine nærmeste konkurrenter. Ifølge Ferrari betyr dette at han tråkket minst 40-50 watt mer enn gruppen bak. Altså 10-12 % høyere snittwatt enn de sterkeste rytterne i den siste timen.
- Les også: Postkort fra Carrefour de l’Arbre
Ferrari bet seg også merke Museeuws tråkkfrekvens. Belgieren holdt 70-80 rpm, i motsetning til Hincapie og Boonen som lå på 90-95. Sett i lys av den vesentlige forskjellen i snittwatt, betyr ifølge Ferrari at Johan Museeuw hadde 35 % mer styrke i hver omdreining enn sine forfølgere.
På denne dag, den foreløpig siste våte utgaven av Paris-Roubaix, hadde nok den flamske løven vunnet med 10 velt og 10 punkteringer.
