frankrike Archives - Sykkel

Den norske sensasjonen: – Ekstremt hardtarbeidende

(Sykkelmagasinet Gruppetto): – Unge Dversnes, hva skjer med den mannen? spør vi.

– Jeg vet ikke om du kan kalle meg ung lenger, men. Nei, det er alltid kjekt å kunne glimte til litt. Jeg hadde en litt skuffende sesong i fjor, så det var deilig å vise litt nivå og litt av grunnen til at man holder på med dette. At det ikke er tilfeldig at man er her, sier den 26 år gamle egersunderen til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Og for noen uker den sindige rogalendingen har hatt. Først kjørte han solo inn til seier under 1.1-rittet Route Adelié de Vitré, så vant han den småkuperte avslutningen på etapperittet Région Pays de la Loire Tour.

Tirsdag fortsatte det bare da Uno-X-rytteren igjen viste seg å være blant de sterkeste under sliterittet Paris-Camembert.

– Det er kult å sitte der med de store navnene, som for eksempel Valentin Madouas. Det var en god prestasjon som bygger selvtillit. Etter hvert kommer man inn i et tankespor der man forventer at de snart skal angripe og stramme til, og når det ikke skjer, blir man nesten litt overrasket selv. Jeg kjørte ifra Guillaume Martin opp den siste bakken. Selv om han sikkert ikke er i kjempeform akkurat nå, så synes jeg det er litt kult, sier han.

– Noe av galskapen har gitt resultater

Dvernes er et rivjern på sykkelen, noe han blant annet markerte under COVID-19-pandemien ved å legge ut på en langtur over 1000 kilometer i løpet av 38 timer.

Før han begynte å satse for fullt på landeveien livnærte han seg som tømrer i hovedstaden. 12 dagers skift og 12 timers arbeidsdager, hindret ham ikke fra å pendle mellom Oslo og Egersund. I tillegg rigget han seg til på rulla på kveldstid for å banke inn de nødvendige treningstimene.

– Det er litt gøy å vise fram at noe av den galskapen og den harde jobben som er lagt ned i så mange år, faktisk gir resultater. Jeg har ikke tatt den normale veien inn til sykkelsporten, og da er det ekstra kult. Jeg fikk mange spørsmål og noen rare blikk fra «den gjengen der», når jeg satt meg på rulla etter en dag og 12 timer med hammer og spiker, forteller han.

For en slik hardhaus virket også Paris-Camembert som en forlokkende manndomsprøve. 209 kilometer med ti kilometer masterstart først, og deretter mye motvind på veien mot Livarot-Pays-d’Auge.

– Jeg skal ikke si det var et like hardt ritt, for det gikk omtrent som en transportetappe de første åtte milene, men vi var jo faktisk lenger ute enn de som kom først inn under Paris-Roubaix, sier han.

Ganske riktig: Vinnertiden til Valentin Ferron var på 5:30, mens det tok Mathieu van der Poel to minutter kortere å ta seg de 256,6 kilometerne fra Compiègne til Roubaix under en rekordrask utgave av brosteinsklassikeren.

Får tillit i Ardennene

Det er da også fremdeles et godt stykke opp fra WorldTour til franske 1.1-ritt. Det ene momentet er selvsagt kvaliteten på både lag og ryttere. Det andre er at feltet er vesentlig større med 25 lag versus 15.

Det er selvfølgelig også Dversnes klar over, så når han nå melder seg til tjeneste for Uno-X under Ardenner-klassikerne, med startpunkt under søndagens Amstel Gold Race, så gjør han det som en ren hjelper.

 – Jeg er satt opp til å kjøre Amstel Gold Race hvis jeg holder meg frisk fram til det. Deretter blir det La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. Det blir kjekt å prøve seg, og det er ritt jeg ser fram til. Der går jeg inn i mer hjelperrolle for noen av de aller hvasseste klatrerne i laget. Samtidig håper jeg å utvikle meg videre og bli bedre. Distansen er ingen ulempe slik jeg ser. Jeg trives i lengre løp, forteller han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GOD I MINDRE GRUPPE: Feltkjøring og posisjonering har vært en utfordring for Fredrik Dversnes. Her manøvrerer han seg imidlertid inn i vinnerposisjon foran Alexander Kamp under avslutningen i Pays de la Loire Tour. FOTO: Anouk Flesch/Uno-X

En litt annen vei inn i sykkelsporten, har også gitt et litt annet erfaringsgrunnlag. Feltkjøring og posisjonering er dermed et område 26-åringen har slitt litt med. Derfor har han jobbet intensivt med blant annet trener Espen Aareskjold og mentaltrener Karina Andresen Aas rundt nettopp den biten.

– Jeg er heldig som et helt apparat bak meg i Uno-X. De har vært tålmodige og hatt troen på meg. Espen, som er treneren min, har vært tydelig fra dag én om at man fysisk sett er sterk nok. Det handler mer om å knekke noen koder for å vinne sykkelritt. Når du klarer det én gang, så får du mer selvtillit av det. Jeg har kjørt en del ritt nå som har passet meg greit, og jeg har fått kjøre for egne sjanser og dermed hatt hele laget i ryggen. Det er et kjempe lagarbeid som ligger bak dette. Det er veldig kjekt når du får gjort det beste ut av hver enkelt rytter. Nå har vi hatt suksess som lag både under endagsløp og etappeløp, sier han.

Lærte aldri feltkjøring

Å trene godt og ha det fysiske grunnlaget på plass er én ting, men Uno-X-rytteren har slitt med å få potensialet ut under rittet.

– Det er nok veldig mange faktorer som spiller inn, men posisjonering er noe vi har jobbet mye med, også med tanke på det mentale. Posisjonering har vært det vanskeligste for meg fordi jeg ikke lærte meg feltkjøring som ung. Det er alltid noe jeg har slitt med helt siden jeg startet. Så på en måte føler jeg at jeg har knekt den aller største koden. Jeg begynner å bli bedre i felt og på posisjoneringen og Espen skal ha en stor del av æren for det.

– Du nevnte også litt rundt den mentale biten?

– Ja, Karina har vært med og bistått i den prosessen. Det har jo også sportsdirektører som selv har mye erfaring med feltkjøring og håndteringen av det. Jeg er ikke helt i mål, men jeg har framgang. Det går nok også litt på at man bruker den fysiske styrken man har i større grad og tar til seg mer av hjelpen laget kan bidra med underveis, sier han.

Hyller lagkameraten

Noen seiersmaskin har han aldri vært, og det kommer han neppe til å bli, heller. Før mars 2023 var sammenlagtseieren på Rhodos for Team Coop i 2021, samt noen triumfer under den lokale SSK Cup’en og Norgescupen det eneste som sto på skrytelista til Dversnes.

Etter tre uker i Frankrike ser det hele straks bedre ut. Da Uno-X klarte å utnytte overtall i finalen av Route Adelié de Vitré så ingen gladere ut enn Tord Gudmestad – mannen som hadde spurtet i gruppa bak om det hadde holdt seg samlet hele veien inn til mål.

I stedet gikk Dversnes solo inn til sin første proffseier:

– Det er selvfølgelig veldig fortjent at det har løsnet for Fredrik nå, sier Gudmestad til Sykkelmagasinet Gruppetto.

– Han er ekstremt hardtarbeidende, så det er veldig godt å se han lykkes. Og så er det enormt imponerende å levere såpass sterkt i mange løp på rad, legger han til.

Et ritt han hadde sett seg ut

I Paris-Camembert lyktes det ham å berge en plass på podiet for Uno-X. Det til tross for at han pådro seg en sivepunktering underveis.

– Det var samlet gruppe med syv kilometer igjen til mål. Litt tidligere merket jeg at det var litt mindre trykk i det ene dekket, men det var heller ikke helt tomt. Vi kjører med tubeless, og det virket som det hadde stabilisert seg litt. På toppen av den siste bakken var det to ryttere som var et par sekunder foran Madouas og meg. Da merket jeg at det ikke var mye luft igjen, så da måtte jeg skade-begrense i hver sving nedover for ikke å tryne. Jeg slapp luker og måtte spurte ut av hver sving for å komme meg opp igjen. Da fikk jeg jo også litt frikort i gruppa der, og slapp å ta noe ansvar.

– Likevel vinner du spurten om tredjeplassen?

– Ja, jeg kom inn i tredjeposisjon og tenkte at jeg måtte prøve å slå de to jeg satt sammen med. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med Madouas, men jeg hadde ikke store problemer med å gå forbi på siden selv om jeg kjente at jeg slo ned på felgen.

– Hva betyr det for deg å stå på podiet under Paris-Camembert?

– Det er fint med podiet, kanskje aller mest kollektivt. Det er en relativt tung jobb som blir lagt ned av hele laget i forkant. Det var ikke mye man selv trengte å løfte på rumpa i starten, så all honnør til guttene. Paris-Camembert er også et ritt det har vært snakket om i lang tid for min del. Det er langt og småkupert med noen punchy bakker underveis. Flere sportsdirektører sa ifra tidlig om at jeg kom til å få sjansen der, og at dette var noe jeg skulle ta ansvar for, sier Dversnes.

PS: Ardennerklassikerne starter søndag med Amstel Gold Race. Deretter sykles La Flèche Wallonne onsdag før Liège-Bastogne-Liège konkluderer vårklassikerne for denne gang.

– Veien videre er ikke lang om du presterer her

I denne artikkelserien setter Sykkelmagasinet Gruppetto fokus på det stadig økende antall av norske syklister som velger å satse fra utlandet. Her finner du hele oversikten.

Navn: Jon Rye-Johnsen
Alder: 19 år
Fra: Larvik (Tjodalyng)
Ryttertype: Spurter
Lag: CC Etupes
Lagets base: Montbéliard, Frankrike
Satser fra: Montbéliard

* I 2023 vil også Eirik Vang Aas sykle for CC Etupes

Pappa Svein Rye-Johnsen syklet selv halvproft og satset fra Berlin mens han studerte fysioterapi. Han har blant annet blitt norgesmester i lagtempo. Nå har sønnen Jon tatt steget ut til utlandet, etter at han i fjor ble invitert inn i CC Etupes på en stagiaire-kontrakt:

– Jeg har drevet med sykling siden jeg var liten. De siste tre år har det stort sett dreid seg om landevei etter at jeg startet på NTG Kongsvinger. Før det syklet jeg mye i terrenget, fordi jeg syntes det var morsomt og det var et godt miljø der, sier Jon Rye-Johnsen til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Gutten fra Larvik besitter en hvass avslutning. Det beviste han blant annet da han vant et ritt i Norgescupen i 2020 og satte Per Strand Hagenes og Oskar Myrestøl Johansson på plass på oppløpet.

I CC Etupes tok det heller ikke lang tid før han tok sin første seier under Saint-Brieuc Agglo Tour:

– De siste par åra har jeg spesialisert avslutningen meg. Jeg kjørte siste halvdel av sesongen for Etupes i fjor, og det tok ikke lang tid før jeg leverte et greit resultat. De kjører for meg på etapper som passer meg og de er flinke til å kjøre opptrekk. Etupes er et prosjekt der rytterne kjører godt sammen på lag. Man tenker kanskje at franskmenn er litt sære og konservative, men jeg har opplevd at det er gode kompiser og hjelper hverandre.  Vi har også en god sportsdirektør som er tydelig på hvilke oppgaver som skal gjøres, og da blir den jobben gjort.

Flyttet ned til Frankrike

CC Etupes har basen sin øst i Frankrike, nær grensa mot Sveits. Det har også gjort at Rye-Johnsen har flyttet ned til en leilighet laget disponerer i Montbéliard.

– Hva slags lag er egentlig CC Etupes?

– Et veldig godt utviklingslag. De er rangert som N1-lag som er den høyeste divisjonen fra amatørlag i Frankrike. Det er et veldig proft opplegg. Jeg vil basically si at vi er et kontilag, og kanskje bedre enn mange enn de andre konseptene her nede. Vi er godt organisert og gode på utvikling. Jeg opplever at veien videre ikke er lang om du presterer her nede, sier Rye-Johnsen.

Samlemanus: Les mer om de norske rytterne som prøver lykken i utlandet:

Hvorfor forlater så mange talenter norsk sykkelsport?

Han forteller at han mottok en forespørsel fra en fransk agent alt i begynnelsen av fjorårssesongen. I begynnelsen var han litt skeptisk, da han hadde hørt historier om matpress og vekttap i franske lag tidligere.

Det endte likevel med at han sendte over resultater og watt-tall, og at dialogen utviklet seg videre derfra.

– Det munnet ut i en slags stagiaire-avtale. Det var egentlig en god løsning for begge parter: De fikk se hva jeg var i stand til å prestere og jeg fikk et inntrykk av hvordan laget var. Egentlig var det vinn-vinn for oss begge.

Åpnet med seier

Rye-Johnsen beskriver sykkelsporten i Frankrike som «enormt stor» og mener ringvirkningen internasjonalt er langt større enn om man for eksempel skulle stikke av med en seier under norgescupen.

– Jeg fikk meg en seier i det første rittet jeg startet. Jeg var egentlig litt småsyk på vei ned, så jeg var usikker på hvordan det skulle gå. Jeg følte meg dårlig i starten, men så gikk det egentlig bedre og bedre. Nivået var ikke det høyeste, men det var uansett en seier. Det tok heller ikke så lang tid før jeg vant en etappe under Agglo Tour. Jeg fikk også noen gode resultater fra Tour de Moselle som jeg har forstått henger ganske høyt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

NORDMANN I CC ETUPES: Jon Rye-Johnsen får selskap av Eirik Vang Aas kommende sesong.

– Er det noen spesielle utfordringer ved å sykle på et fransk lag?

– Det er litt annerledes å sykle for et annet lag i et annet land. Det første er miljøet, folkene og hvordan hverdagen ser ut. Det som har vært en største utfordringen er språket. Jeg lærer fransk underveis og har ikke følt behovet for å ta franskkurs ennå. Man plukker opp noen nye ord hele veien, og da lærer man det seg etter hvert. Vi mottar en briefing på fransk foran hvert ritt, men det blir oversatt til engelsk. Så jeg er kanskje heldig som er en DS som snakker engelsk. Det er også blant annet en brite og en ire i laget, så det blir litt kommunikasjon på engelsk på grunn av det.

Hørte ingenting fra Coop og Uno-X

Med fokus stilt inn mot den kommende sesongen, er 19-åringen glad for at han tok valget med å flagge ut. Uten tilbud fra verken Team Coop eller Uno-X Dare Development Team ga avgjørelsen seg egentlig selv.

– Jeg regner med at de hadde ringt om jeg hadde vært god nok, sier han med et smil.

– Både Uno-X og Coop er gode ressurser for norsk sykkelsport. De gjør en god jobb med å utvikle rytterne på det høyeste nivået. For min egen del ser jeg det ikke på som noe negativt å ta turen ned til Frankrike i det hele tatt. Mitt inntrykk er at det er en del lag som er dårlig organisert, og det bør man sette seg litt inn i på forhånd. Selv har jeg vært kjempeheldig og truffet godt med lagvalget mitt.

– Er trenden blant norske ryttere om å ta steget ut tidlig noe du tror vil forsterke seg i årene som kommer?

– Jeg håper mange andre også tar den sjansen. Det er ikke nødvendigvis noe negativt ved det. Den norske kalenderen er ikke tettpakket når det gjelder rittprogram. Hvis man har tenkt å komme seg videre, må man prestere såpass godt i Norge at man går inn hos Coop eller Uno-X. Hvis ikke blir det vanskelig å ta steget videre til andre lag. Sykkelsporten her nede i Frankrike er så enormt stor. Så lenge du presterer og vinner ritt her nede, vil du bli lagt merke til.

Får selskap av nordmann

I 2023 vil det ikke bare være én nordmann i CC Etupes – men to! Eirik Vang Aas som har syklet for Gauldal SK de siste to sesongene har nemlig signert kontrakt med det franske laget.

– Det startet vel litt med at han sendte meg en melding på Instagram og spurte meg litt om laget og hvordan jeg trivdes. Jeg har bidratt med noen gode ord til sportsdirektøren og lovet at Eirik skal prestere i år, hehe. Vi har vært på en team building-camp sammen tidligere i år, og der virket han i hvert fall fornøyd.

– Hva har det å si for deg at det kommer en nordmann til i laget ditt?

– Det er veldig bra. Jeg har selv sett hvor sterk han har vært i år. Det var bra han valgte å opprette den dialogen og ser nye muligheter.

– Hva slags type rytter vil du si Eirik er?

– Han er en ganske god allrounder, vil jeg si. Vi kjørte noen bakketester på samling og han går bra i bakker som er 10-15 minutter lange.

– Enn deg selv, hva er målet ditt videre i karrieren?

– Jeg har skrevet under en ettårskontrakt, og målet neste år egentlig å bli proff. Det henger på meg selv. Jeg må ta noen seiere slik jeg klarte i fjor. Veien er ikke så lang. Jeg har plukket ut noen ritt jeg ønsker å prestere godt i. Jeg vet at dette laget gir meg ekstremt mange muligheter til å vise meg fram, og vi skal kjøre en del store ritt. Etupes sykler blant annet U23-utgaven av Paris-Roubaix og Liège-Bastogne-Liège. På høsten vil også Paris-Tours være et mål for meg.

Postkort fra Carrefour de l’Arbre

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

Continue reading «Postkort fra Carrefour de l’Arbre»

Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix

En brutal brosteinsvei skjærer igjennom folkehavet. Som et bitende spøkelse svever konjakk-brunt støv i luften mellom nakne, overhengende trær, mens et godstog av ryttere stormer over den sylskarpe granittsteinen i halsbrekkende hastighet. Sporene etterlatt av bondens traktor minner om fotavtrykk fra pre-historiske monster, hvorpå rytterne blir som flytende fossiler. Dette er Arenberg, den moderne sykkelsportens siste ekstravaganza.

På en tørr dag blir Arenberg en støvete tunnel, hvor rytterne forsvinner inn som blinde kavalerisoldater. Øyne røde som blodhunder. I regnet blir underlaget såpeglatt og rytterne må danse mellom himmel og helvete. Uansett forhold følges motorsykkelens lanternelys med oppsiktsvekkende tillit, i håp om å komme ut like hel på den andre siden.

Med sine 2.4 km er Arenberg-skogen hjertet til Paris-Roubaix, vårens største endagsklassiker. De om lag 30.000 tilskuerne som valfarter hit hver gang, står som et urokkelig vitnesbyrd til brosteinssektorens betydning for rittet som ble arrangert for første gang i 1896. Arenberg-skogen ble imidlertid ikke penslet inn på løypekartet før i 1968.

Innføringen markerer et vendepunktet i rittets historie, og en frelsende reaksjon på moderniseringen som var i ferd med å blåse bort essensen ved klassikernes dronning. I etterkrigsårene var flertallet av ordførerne i Nord-Frankrike opptatt av fornye sine småbyer. Med solid støtte fra amerikanernes Marshall-hjelp gikk Frankrike inn i Les Trente Glorieuses (Det glamorøse tretti: 1945-1975), en periode hvor landet opplevde markant økonomisk fremgang. Den raske veksten gikk parallelt med økende urbanisering, mens Det europeiske økonomiske fellesskapet krevde effektivisering av jordbruket.

Marc Madiot, Arenberg, 1983.

Gammel, upraktisk brostein ble erstattet med ny og effektiv asfalt. Moderne og forbedret infrastruktur ble symbolet på den gamle industriregionens avansement. Dette var imidlertid dårlig nytt for Paris-Roubaix, som baserte sin identitet på det tradisjonelle veidekket. Det såkalte Helvete i Nord var i ferd med å miste sin brodd og brutalitet – og derfor også sin attraktivitet.

I perioden 1943 til 1967 endte 16 utgaver i en spurt fra en større gruppe. Bare 9 utgaver ble vunnet solo. I 1945 besto rittet av 60 km brostein. 17 år senere var antallet nede i 22 km. Rik van Steenbergen satte ny fartsrekord i 1948. Det samme gjorde Peter Post fra Nederland, da han i 1964 vant med 45.1 km/t. En rekord som fortsatt står ved lag og som mest sannsynlig aldri kommer til å bli slått.

I kjølvannet av 1967-utgaven, vunnet av Jan Janssen, foran Rudi Altig og Rik Van Looy, inntraff vendepunktet. Dagen etter rittet, på organisasjonens hovedkvarter ved Faubourg Montmatre i Paris, innkalles teknisk ansvarlig, Albert Bouvet, til møte hos rittdirektør Jacques Goddet. Beskjeden fra sjefen er like subtil som en brostein.

Paris-Roubaix est foutu! (Paris-Roubaix er rævkjørt!)

Flere brosteinspartier måtte avdekkes før Paris-Roubaix ble hetende Paris-Valenciennes. Bouvet visste heldigvis råd og kontaktet Jean Stablinski, den tidligere verdensmesteren og en av Anquetils mest betrodde. Stablinski fant sektorene ved Famars og St-Saulve, men fremfor alt viste han frem til Fôret d’Arenberg. «Stab» hadde en sykkelbutikk i Valenciennes. Der jobbet også Pelforth-rytteren Édouard Delberghe, som kom med anbefalingen om å legge ruten østover og nærmere den belgiske grensen.

 

Stablinski var sønn av polske immigranter som hadde slått seg ned i Nord-Frankrike. Som guttunge jobbet han med sin far i gruvene rundt Wallers, like ved Arenberg-skogen. Skogen var områdets grønne lunge. Hit kom arbeiderne en sjelden gang de hadde fri fra ryggknelende gruvearbeid – for å fiske, jakte og, viktigst av alt, for å være fri.

Veien gjennom skogen kobler sammen landsbyene Wallers, Hanson og St-Amand-les-Eaux. Den falt ut av bruk da andre veier ble skikkelig asfaltert. Enkelte amatørritt hadde gjort nytte av veien, men stort sett lå den ubrukt. Av god grunn.

I 1968 – etter Stablinskis anbefaling og Goddets bifall – ble Arenberg-sektoren tatt i bruk for første gang i Paris-Roubaix. De lokale gruvearbeiderne stod ved inngangen til skogen ikledd arbeidsuniform og hjelm. De hadde sympati for blodslitet rytterne hadde foran seg. Stablinski var ingen spesialist på dette ubarmhjertige underlaget, likevel var han tredjemann i rekken som kom ut på andre siden. Etter rittet stod han på utsiden av dusjlokalet, avventende og redd for å møte reaksjonen til de andre rytterne i feltet. Frykten var også berettiget. Kollegaene var langt ifra nådig med Arenberg-skogens oppdager.

­– Paris-Roubaix vinnes ikke i Arenberg, men her dannes gruppen med vinneren, fortalte Stablinski senere. En svært presis beskrivelse fra den eneste som har arbeidet både under og opp de grusomme steinene.

Allerede i de første utgavene satte det 2.4 km lange brosteinspartiet sitt preg på rittet. I 1968, 1969 og 1970 endte lederen ved Arenberg opp som vinner i velodromen. Etter 1967 og frem til 2013 har bare 19 utgaver endt med spurt fra en gruppe. Hele 27 ganger har vinneren kommet til mål alene.

I moderne tid er Arenberg sjeldent rittets avgjørende punkt. I motsatt rekkefølge av totalt 26 sektorer, er Arenberg nummer 15 fra mål. Med andre ord, den kommer lenge før sektorene ved Orchies, som med sine profetiske navn – Chemin des Prières (Bønnens bane) og Chemin des Abattoris (Slakterhusets vei) – tradisjonelt åpner opp rittet inn mot finalen.

Wilfried Peeters, Paris-Rouabaix 2001.

Likevel inntar store folkemengder denne grå og ufasjonable skogen hvert år, som en påminnelse om Arenberg-sektorens historiske betydning. Omsvøpt i sin opprinnelige kappe, ble Paris-Roubaix født på nytt da Arenberg og andre sektorer på den nyervervede, østlige ruten ble tatt i bruk.

Vegard Stake Laengen er sist i rekken av mange norske profesjonelle som har forsert gjennom grøften ved Wallers. Den høyreiste Asker-syklisten fikk Paris-Roubaix-debuten for sitt Bretagne-Séché Environnement i 2013. Og 24-åringen var faktisk mer rystet over den høye farten inn mot skogen, enn selve brosteinsopplevelsen.

– Jeg har kun syklet sektoren to ganger. En gang på gjennomkjøring og en gang under løpet. Jeg har hørt mye om Arenberg, men ble egentlig positivt overrasket. Jeg trodde brosteinen skulle være verre enn det den var. Det er likevel et vanskelig parti på grunn av at det er smalt og høy fart i forkant. Når noen velter eller får problemer blir det fort full stopp. Jeg hektet av kjedet der i fjor, og måtte stoppe opp. Det ble grupetto etterpå, sier Stake Laengen – som har bedt sin franske lagledelse om å få slippe Roubaix i 2014.

PARIS/ROUBAIX
KAS-rytter Alfred Achermann krasjet i Arenberg i 1988.

På slutten av 1980-tallet, lenge før regionale myndigheter brukte millioner av kroner på å restaurere brosteinen, dundret en annen nordmann gjennom Arenberg. Også han på oppdrag fra en fransk arbeidsgiver. I sitt første år som profesjonell for Peugeot-laget kjørte Atle Kvålsvoll Paris-Roubaix i 1988. Roubaix-spesialisten fra Pyreneene, Gilbert Duclos Lassalle, var kaptein på laget og krevde nordmannens fulle oppmerksomhet. «Duclos» dediserte nærmest hele sin karriere til dette ene rittet, og i en alder av 37 og 38 (i sin 14. og 15. deltakelse) lykkes han ved å vinne både i 1992 og 1993. Franskmannen stilte til start hele 17 ganger (fullførte 15), ofte som trofast hjelperytter.

1988 var året en sjumannsgruppe ingen fryktet kom frem til Arenberg med fire minutters ledelse. Dirk Demol ble tatt inn på ADR-laget i tolvte time og stakk i brudd for å minske presset på lagets kaptein, Eddy Planckaert. Men Demols improviserte utflukt gikk helt inn i himmelen, da hans siste bruddkamerat, Thomas Wegmuller, fikk en plastikkpose opp i hjulet, og Demol kunne kjøre inn på velodromen alene.

Raymond Poulidor, Arenberg, 1969.

Kvålsvoll kom dessverre aldri så langt. Førsteinntrykket trønderen fikk av grøften ble brutalt, og debuten endte like etter, i langesonen. Året etter kom han heller ikke til mål. Da startet han Roubaix tre uker etter et kragebeinsbrudd.

– Jeg har kjørt Paris-Roubaix to ganger, men aldri kommet til mål. Første gangen var i 1988, da var jeg med første hovedfelt inn i Arenberg. Jeg husker det var en vill kamp før brosteinen startet og min jobb var å få fram Gilbert Duclos Lassalle. Omtrent midt på sektoren stivnet jeg fullstendig i armene og klarte nesten ikke å holde i styret på slutten. Det var publikum tett på oss. Noen så tett på at vi måtte svinge unna. Det var om å holde seg midt på veien fordi publikum stengte for stiene på siden av brosteinen som vi hadde syklet på da vi trente i løypa. Jeg havnet i tredje eller fjerde gruppe og løpet var kjørt når jeg kom til langesonen noen kilometer senere, sier Kvålsvoll.

Drøye 15 år etter kom Mads Kaggestad, også han for et fransk lag, også han under Roger Legeays ledelse. I tjeneste for Thor Hushovd og Crédit Agricole ble andreårs-proff Kaggestad kastet inn i Arenberg-stormen. 18 grader, solrikt og tørt. Hastigheten var morderisk. På veien inn skrudde Lotto på alle sylindre for å posisjonere fjorårsvinner Peter Van Petegem. Inne på brosteinen strøs rytterne ut som soldater i et av Napoleons felttog. Kaggestads første møte med Arenberg er spekket med kollisjoner og kanonader. Gjennomsyret av forvirring og frykt.

­– Fullstendig galskap! Jeg entret skogen med sjokk og det eneste jeg kunne tenke var at dette er ikke mulig. Det ristet så hardt at jeg hadde problemer med å puste. En skulle tro at steinene var sluppet ned fra et fly, uten noen mer innsats for å jevne det ut, sier Kaggestad – som fikk sin ene deltakelse året da brosteinsspesialist par excellence, Johan Museeuw, takket av i 2004.

Den belgiske mesteren Museeuw har et ambivalent forhold til grøften ved Wallers. Hans tre triumfer i Paris-Roubaix gav han en helt spesiell plass i hjertene til den flamske fansen. Men etter en spektakulær og grotesk ulykke i 1998, en uke etter triumfen i Ronde Van Vlaanderen, hadde ingen klanderet ham hvis Mapei-kapteinen aldri returnerte til Helvete i Nord.

Museeuw dundret i bakken like etter inngangen. Kneet traff siden til en av de kvasse steinene og kneskålen ble delt i to. En smadret kneskål peker rett ut idet Løven fra Flandern brøler ut i smerte. Vondt ble til verre da en infeksjon satte seg i skadeområdet og legene ble tvunget til å vurdere amputasjon. Det ble også rapportert at livet til Museeuw sto i fare. Heldigvis beholdt han både beinet og livet. Ti måneder senere var han tilbake på veien og i 2000 heiset han kneet over styret idet han krysset målstreken først inne på velodromen i Roubaix.

Arenberg, 1968.

De to påfølgende utgavene etter Museeuws grusomme ulykke ble Arenberg-skogen forsert fra motsatt side, i et forsøk på å unngå den frenetiske farten inn mot brosteinen. Arenberg-opplevelsen var derfor en ekstra raritet da Thor Hushovd fikk sin ilddåp i 2000 og fullførte som 63. mann, nesten 20 minutter bak vinneren. I år står Oksen fra Grimstad overfor sitt ellevte forsøk på å kapre det prestisjetunge brosteinstrofeet, som til tross for fullstendig hengivenhet og endeløs dedikasjon, har unnsluppet nordmannen i en ellers seiersspekket karriere. Hushovd har alltid vært en autentisk spesialist som gir seg hen til rittets strabasiøse prøvelser. Ofte har han sett seg tvunget til å akseptere at underlaget er sterkere enn rytteren. 36-åringen må se tilbake på uflaks, feilgrep og flere hjerteskjærende nesten-opplevelser i rittet som har blitt hans Moby Dick.

– Arenberg er helt spesielt. Det er den hardeste og røffeste sektorene som finnes. Vi holder kanskje 65 km/t når vi kjører inn, og du føler at mannen foran deg kan bremse når som helst. Noen hundre meter senere er farten nedi 40 på grunn av motstanden. Partiet som stiger oppover mot andre enden er kanskje det verste jeg vet om. Man føler seg sjeldent god nok til å vinne der. Og at dekkene overlever på de elendige steinene er nesten utrolig. Ikke en eneste meter er enkel eller komfortabel, skildrer Hushovd – som ennå har til gode å bryte en utgave av Paris-Roubaix.

Hvis Hushovd er en aldrende konge, fremstår Alexander Kristoff som den utvalgte kronprinsen. I 2013 var han vårsesongens norske fenomen, med 8. plass i Milano-Sanremo, 4. plass i Flandern Rundt og 9. plass i Paris-Roubaix. I likhet med Hushovd har også 26-åringen fra Stavanger vunnet hjertene til den flamske fansen.

Kristoff har fått egen fanklubb i Wervik, en mellomstor by i Vest-Flandern helt på grensen til Frankrike, bare noen kilometer unna Roubaix. For dem er nordmannen en vassekte Flandrien. En fransk betegnelse adoptert i det flamske ordforrådet for å uttrykke beundring for de robuste krigerne, som hvert år kjemper seg gjennom klassikerne. Kristoff har bare startet Roubaix fire ganger (fullført halvparten), men har allerede funnet en mental tilnærming for å takle den fryktinngytende Arenberg-skogen.

– Først og fremst tenker jeg kun på å komme meg gjennom den dritt-skogen. Det er vill kamp inn mot skogen og jeg prøver bare å holde hjulet foran. Hvis jeg har fått en god posisjon, er det egentlig en lettelse når man kommer seg inn i skogen, sier Kristoff – som i fremtiden må bære norske forventninger på sine skulder post-Hushovd.

Men Katjusja-rytteren virker å leve godt med et større forventningspress, idet han finner seg til rette med den feberaktige kjørestilen i brosteinsklassikerne. Gjennom Arenberg er fronten av feltet et Dantes inferno, en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste. Det er på dette barbariske og usentimentale underlaget – som en gang ble forsøkt erodert bort under moderniseringens fane, men som nå er blitt verneverdig kulturarv i det nordlige rural-Frankrike – at Kristoff skal kreve sin posisjon blant eliten.

Continue reading «Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix»

Våre venner i Paris-Roubaix

Klassikernes dronning er vår årlige garanti på fengslende sykkelunderholdning. Men ikke ta den for gitt. Det ligger mye arbeid bak.

Continue reading «Våre venner i Paris-Roubaix»