retro – Sykkel

Hors catégorie: Riis opp Hautacam

Bjarne Riis. Dansken. Høyt hårfeste på et stort hode, innbitt i blikket, et snev av sorte streker under øyene. Skjærer grimaser med de store tennene sine godt synlige. Den gule trøya med T-Mobile-logo sentralt, henger noe løst om den senete overkroppen hans. En enkel, sort bib. Bare navnet Hautacam vekker nettopp dette bildet hos mange.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Den 16. Tour de France-etappen i 1996 ble historisk på flere måter. På sett og vis signaliserte hendelsene en ugjendrivelig slutt på Miguel Indurains dominans i maillot jaune, bare en kort sykkeltur fra spanjolens eget hjemland. I Pyreneene parkerte Riis den store Miguelón – tempomaskingen med fem Tour-titler – ettertrykkelig. Dernest ble det en historisk dansk dag i Touren. Aldri før hadde en representant fra det nordiske landet vunnet rittet, og nå hadde Riis forseglet sin skjebne i gult.

Men før dette var lite avgjort. Etter to uker med sykling skilte bare to minutter mellom første- og femteplass sammenlagt. Men i et ritt der vedvarende dårlig vær, påfølgende ruteendringer og bare tre fjellavslutninger totalt, kunne man ikke sitte tilbake å vente. Derfor måtte alle som én vise sine kort på den 199 km lange etappen fra Agen til Hautacam. Før dette siste fjellet, sto ingen andre stigninger på menyen. Rytterne suste derfor inn i den avgjørende stigningen med omtrent fulladede batterier.

Som forventet er farten høy fra bunn av. Allerede ved Arbouix strekker Alex Zülle på feltet med et hissig angrep. Sveitseren hankes inn igjen etter noen minutter, men Indurain er synlig bekymret når han prøver å sette et jevnt tempo i front. Men det lett gjenkjennelige, magentafargede toget av Team Telekom-ryttere hadde andre planer. Jan Ullrich tar nå fronten. Hans lagkompis, den gule trøya Bjarne Riis, siger bakover i favorittfeltet, idet som skulle bli en av 90-tallets mest famøse manøvere. Dansken hoverer litt, mens han beskuer rivalene. Liggende på halen smeller han kjedet opp på storeskiva, før han i dobbel så stor fart dundrer forbi dem alle. Riis er løs! En liten utforkjøring ødelegger imidlertid nok til at de andre kommer tilbake. Den gule trøya snur seg og ser de andre i hvitøyet. Han har mye krutt igjen. På nytt dra han ut splinten, og på nytt sprenges feltet.

Denne gangen er skaden uopprettelig. Luc Leblanc, Laurent Dufaux og Richard Virenque er det siste til å gi seg. Ingen kan tråkke dansken rytme, ingen kunne ta mål av en slik uvirkelig fart.

Prestasjonen var likesom stigningen, hors catégorie. Den regelrette nedsablingen av konkurrentene banet også vei for det som skulle bli Bjarne Riis uoffisielle kallenavn, ’Mr 60 %, en luguber referanse til hans angivelig skyhøye hematokrit.

Skal man tro den belgiske massøren Jef D’hont, burde det vært ’Mr 64 %. Team Telekom-soigneuren avslørte mange år senere at Riis – «egentlig en ganske middelmådig rytter som ble kjent fordi han dopet seg» – doblet dosen under Touren i 1996 og inntok 4000 EPO-enheter. D’hont sa at Riis skrøt og smilte da han oppdaget at blodprosenten var steget til nærmest et dødelig nivå på 64. For Riis selv var det dog ikke den høye blodprosenten som var tungen på vektskålen. Alle favorittene var tross alt dopet, og hans EPO-bruk var således nødvendig for å jevne ut konkurranseforholdene. Slik var iallfall den gjengse logikken. Det som imidlertid var den avgjørende faktoren, ifølge Riis, var hans valg av en mindre storeskive og den psykologiske effekten det hadde på konkurrentene.

«Det var det ‘hemmelige giret’ som gjorde det – såpass kunne jeg se i øyene deres. Hver gang jeg angrep, så gjorde jeg det på storeskiva, mens de andre strevde på lilleskiva. Det fikk dem til å tro at det var lett for meg å sitte i storeskiva, og at jeg derfor var mye sterkere enn dem,» skrev Riis i sin selvbiografi.

«Med mye igjen på tanken, full kontroll over situasjonen, akselererte jeg igjen og stakk på egenhånd. Ingen klarte å følge etter. Da var det gjort.»

Riis var på toppen av karrieren etter at han ble proff i 1989 med System U og Laurent Fignon. De to trente og syklet en del ritt sammen. Den franske mesteren bemerket sin danske lagkamerat i sin memoarer.

«Han hadde stor motor, men det må være klinkende klart: selv om han var en god rytter ville han aldri vært kapabel til å vinne Tour de France under normale omstendigheter».

Riis kontret.

«Sykkelritt var mye mer enn bare doping. Det var strategi, taktikk og mental styrke og evnen til å lide.»

Men i Riis’ tilfelle var det dog også kortison, EPO og Prozac.

Og tallene fra Hautacam ble: 13,5 km à 7,9 % på 34 minutter og 38 sekunder.

Rekord.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Retro: Lokket fram monsteret i Merckx

(Sykkelmagasinet): Som 21-åring hadde Eddy Merckx alt rukket å vinne Milano-Sanremo to ganger. I tillegg hadde mannen fra Tielt-Winge stått på podiet i Flandern rundt, vunnet Gent-Wevelgem og La Flèche Wallonne.

Han var utvilsomt et sykkeltalent av de sjeldne. Det tok ikke lang tid før han ble gitt kallenavnet ’Ogren fra Tervuren’, et navn han også skulle leve opp til. Og mer til.

I mai 1967 ga han seg for første gang i kast med en Grand Tour. For Peugeuot Michelin stilte han til start blant annet med roleur og tempospesialist, Ferdinand Bracke og Roger Pingeon.

Franskmannen var nok ikke veldig glad for at arbeidsgiveren hans hadde signert den talentfulle Merckx. På tross av at de var lagkamerater, syklet de som om de var rivaler under Paris-Nice. Merckx endte opp med å vinne to etapper, mens Pingeon veltet ut av rittet og var av sykkelen i én måned.

De ble begge to tatt ut til Giro d’Italia. Underveis virket Pingeon mest opptatt av å hjelpe Jacques Anquetil, på tross av at han var kaptein for Équipe cycliste Bic. Året etter gikk de uansett hver sin vei. Pingeon vant Tour de France for det franske landslaget – mens Merckx forsvant videre til Faema.

Mastodonten i Appeninnene

Det første treukersrittet for belgieren startet krevende, med kuperte etapper mot La Spezia og Prato alt under dag to og tre.

Merckx kvitterte ut flere topp 10-resultater, men det var spanske Antonio Gomez del Moral som inntok rosa etter soloseier på Bracco-passet i Liguria på dag tre.

På dag åtte ble den overtatt av José Perez Frances, etter at Jean Stablinski – kommende verdensmester og mannen som samme år tipset arrangøren om brosteinspartiet i Arenberg – vant etappen fra Reggio Calabria til Cosenza.

Noen dager senere, den 31. mai i 1967, ventet en grufull prøve. Hele 220 kilometer fra Caserta til en regelrett mastodont i Appeninnene og Abruzzo-regionen, Blockhaus.

Nesten identisk med 2022-etappen

Tross hans unge alder var Eddy Merckx et navn som ble nevnt blant outsiderne i kampen om La Maglia Rosa i 1967. Han var ung og uerfaren, men spørsmålstegnet ble først og fremst rettet til hvor godt han ville takle de lengste stigningene.

Andreplassen bak Walter Godefroot i Liège-Bastogne-Liège var vel og bra det, men noe Passo Pordoi var det ikke.

SLIK SER DET UT PÅ TOPPEN: Restene av et østerriksk Block Haus på toppen av passet. FOTO: RCS Sport/Giro d’Italia

Arrangøren hadde lagt inn en brutal økt over «Italias ryggrad» denne dagen: Macerone, Rionero Sannitico, Roccaraso og til slutt Blockhaus. Altså omtrent samme rute 2022-feltet skal bryne seg på, med unntak av turen opp til Passo Lanciano før man slipper seg ned via Lettomanoppello igjen.

Merckx klatret med de beste oppover den brutale stigningen. Fra bunnen av, ved Scafa, og helt opp til toppen er det 31,2 kilometer og 6,2 prosent i snitt. RCS Sport opererer med 13 kilometer fra passering Roccamorice og opp til målområdet på 1665 meter.

Det merkelige navnet stammer fra en østerriksk offiser som bygde en liten festning på toppen på midten av 1800-tallet, en periode som skulle kulminere med frigjøringen av Italia. Blockhaus betyr ganske enkelt steinhus på tysk.

Klatret med de beste

Merckx holdt seg sammen med Jacques Anquetil, Felice Gimondi, Vittori Adorno og Gianni Motta i hovedfeltet på vei oppover den endeløse stigningen.

Blockhaus er blitt sammenliknet med Mont Ventoux på grunn av den massive utfordringen, men også fordi man på en måte klatrer seg forbi tregrensen og støter på langt mer eksponerte partier på veien mot toppen.

HVA SKRIVER AVISENE I DAG? Eddy Merckx ved foten av Orcieres Merlette som Mercier-rytter. Noen år tidligere hadde han slått igjennom i Giro d’Italia og skilt lag med franskmannen Roger Pingeon.

Vito Taccone, også kjent som «The Chamois of Abruzzo», gemsen eller fjellantilopen om du vil, gikk offensivt til verks tidlig i bakken. Med 13 kilometer igjen til toppen ble Taccone sveivet inn i hovedfeltets nett.

Med to kilometer opp til mål bestemte Italo Zilioli seg for å gå for seieren. Zilioli hadde hatt et magert utbytte i Giro d’Italia så langt, og hadde mer enn gladelig kvittert ut etappeseier på Blockhouse.

Italieneren hørte lyden av en rytter bak seg som hadde tatt opp jakten. Han ble lang i maska da han så at Peugeuot-rytteren på bakhjulet hans var spurtraske Merckx.

Ved kilometersmerket kom et kraftfull angrep, og Zilioli resignerte kjapt. Man kunne se skammen tydelig skrevet i fjeset hans da han brøt målstreken som andremann.

Italiensk fadese

La Gazzetto dello Sport skrev nok det mange italienere tenkte da Eddy Merckx gikk hen og tok sin aller første etappeseier i en Grand Tour på Blockhaus:

– Un velocista belga supera i nostri scalatori, skrev sportsavisen i overskriften.

Altså: En belgisk spurter slo våre klatrere.

En annen avisoverskrift var nok mer treffende, om enn noe forut for sin tid:

– Merckx har lært leksa: Nå sikter han mot ’Maglia Rosa’

Rødmen i Ziliolis kinn har sluppet taket for lengst. I dag vet alle hva den belgiske mesteren var kapabel til med sin voldsomme fysikk. Merckx skubbet all tvil til side, og avsluttet på samme tid som Anquetil på den tøffe 20. etappen over blant annet Pordoi og Brocon. På Tonale var det dog slutt på kreftene. Peugeot-rytteren tapte over 11 minutter og falt ned til 9.-plass sammenlagt.

I 1968 kom han tilbake og vant dragkampen om La Maglia Rosa med over fem minutter ned til Vittoro Adorni. Et mentalitetsmonster og seiersmaskin var skapt.

Hyllest av Merckx

Nå står et minnesmerke reist i Roccamorice som hyller «den uslåelige mesteren – som en gang syklet på våre veier».

Et tidlig frampek fra Merckx som skulle vinne Giro d’Italia, Tour de France og Liège-Bastogne-Liège fem ganger hver i løpet av karrieren. Verdensmester ble han ved tre anledninger, og den første av dem på høsten i 1967 etter å ha tatt skalpen til Jan Janssen.

IMPONERTE: Italiensk press forsto etter hvert at Eddy Merckx var en kommende Giro d’Italia-vinner.

Giro d’Italia har med omhu valgt å spinne retro-historikken tilbake til Merckx store øyeblikk i Abruzzo. I 2017 – da etapperittet ble arrangert for 100. gang var Blockhaus tilbake – 50 år etter at den belgiske mester var førstemann på toppen.

For fem år tilbake tok Nairo Quintana seieren, på en dag som også huskes for politimotorsyklisten som hadde tatt oppstilling ved veiskulderen ikke langt fra starten av bakken – en manøver som sendte Sky-duoen Mikel Landa og Geraint Thomas drøm å sammenlagtseier i giroen i grus.

Skapes nye legender under søndagens 187 kilometer lange kraftprøve?

Paris-Roubaix 1920: En fullkommen horribel utgave

Roger Labric var ikke bare journalist. Dette mangslungne fenomenet var også pilot, rallysjåfør og syklist med deltakelse i både Tour de France og Paris-Roubaix. Dette er hans fortelling fra ”Helvete i Nord” 1920, en 280 kilometer lang og horribel utgave fra Chatou til Roubaix.

 Før jeg skrev om dette ritttet, ønsket jeg å oppleve det selv. Oppleve lidelsen og kraftanstrengelsen rytteren utsetter seg selv for, på en sykkel altfor tung, på veier helt horrible etter krigens ødeleggelser.

Vi var 140 til start. Like foran Belle Gabrielle café sto en samling hardbarkete menn på en iskald morgen i Paris sitt Suresnes-nabolag. Feltet gikk i oppløsning allerede i første stigning, opp til Pecq, og før ankomst skogen ved Saint-Germain var rytterne dekket i gjørme. Det hadde regnet gjennom hele natten. Like før Lens, ruinert av krigen og et tragisk syn, tok vi en hardfør og humpete vei langs den gamle slagmarken. Store hull og krater satte hjul og felger virkelig på prøve.

: Et sårt etterlengtet øyeblikks hvile ved registreringsposten i Amiens.

Min første punktering, like etter Meru, sendte meg hodestups i grøfta. En rytter sto og skriftet dekk på samme sted. Han hadde en trøye i tre farger, og en oljete vest som han brukte som regnjakke. Det var Costante Girardengo, den regjerende Giro d’Italia-mesteren. En sviktede pumpe forsterket problemene hans. Jeg lånte ham min egen og sammen dro vi mot neste destinasjon, på jakt etter et felt oppløst i vifteformasjoner. Vinden var som isende piler mot kroppen. Jeg hadde ikke samme kadens som den italienske mesteren og det gikk ikke lenge før jeg slapp hjulet hans. Like før langesonen i Amiens fikk han dessverre kontakt igjen med feltet uten meg.

Etter hvert som kilometerne gikk, og en truende mørk himmel dekket oss i snø, trakk rytterne seg én etter én. Selv store mestere. Med å fullføre som min eneste ambisjon, fant jeg motet til å kjempe videre. Etter Arras klorte jeg meg fast i dragsuget til en blond kjempe som fablet på en eller annen uforståelig dialekt. Dette var en flamsk rytter jeg aldri fant ut av hvem var.

En gjørmedekket tetkvartett på Côte de Doullens.

Han kjørte også fra meg. Derfor ankom jeg stadion i Roubaix helt alene. Dette etter å ha fulgt en rekke små, kompliserte veier mellom to tykke rekker av stoiske tilskuere som heiet oss frem.

Den obligatoriske runden rundt banen, hvor Paul Deman hadde triumfert en god stund tidligere, slapp jeg å fullføre. Selv Deman hadde ankommet etter det tregeste tidsestimatet. En funksjonær overrakte meg fort en pen til å skrive meg inn.

Dessverre var jeg så kald at pennen glapp gang på gang. Skriften min var derfor fullstendig uleselig.

Rittet ble sett på som hardt, fryktelig hardt. Dels på grunn av det fryktelig været, dels på grunn av de horrible veiene, sleipe som isbaner.

Fire punkteringer til tross, jeg fullførte en av de hardeste utgavene av Paris-Roubaix som sykkelsporten har opplevd. På vegne av journalistenes fellesskap, kunne jeg ikke bedd om mer.

Denne artikkelen sto på trykk i L’Equipe i 1950 og er gjengitt med tillatelse.

«Lévitan var høflig, men ren mafia»

I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.

Continue reading ««Lévitan var høflig, men ren mafia»»

Retro: VM-historien i plakater

Kunstverkene som forteller historien om sykkelsporten mest prestisjefylte éndagsritt.

Leipzig 1934 valkenburg 38 Zurich 1936 1950 Køln 1954 Luxembourg 52 Sallanchez 1980 3a6f80d4-4dcc-435b-974d-743812067c0f 3dd4855f-327b-4dab-acea-3be8e767159c 3f7f0a96-5634-46a5-9a49-ddeba3078b45 8a8e8afc-f339-4b08-977a-f5d06859b055 8f11c5d2-d944-48ef-8b3c-782497facc6a 9a78f491-492e-4913-a7fa-09a374c849af 19c290c8-a68c-4de7-b972-86ce5c6d232d 42e5e506-0bff-48b9-81f3-3accddb4fb09 68a103cf-2199-4ae6-9539-116f1120b632 77b82963-7444-441c-a508-8b598e01f60f 91c531ed-4823-42ee-8f71-969829410940 427ff2d2-4e7e-4508-88b5-fe3b29854b2e 961c25e4-7ed3-4d60-ada8-bc5b6b95212b 293325d4-2fc9-4eb2-9e2f-2a22db219482

postkort-sykkel-vm-hamar-oslo-1993-ubrukt

Colombie 1995 Amsterdam 1967 GP 1982 1987 Villach

Fra vannbærer til Maestro

Knut Knudsen var ikke bare den første norske sykkelproffen. Arbeidersønnen fra Trøndelag aspirerte også til en lederrolle på det godt kjente Bianchi-laget. I løpet av sin lysende karriere vant han seks etapper i Giro d’Italia og kjørte tre dager i den prestisjefylte rosa ledertrøyen. Men veien fra lojal hjelperytter til respektert kaptein var fullt med blodslit, ærefrykt og lumsk dobbeltspill.

Continue reading «Fra vannbærer til Maestro»