Når årets Tour de France inntar Alpene, der Tobias Halland Johannessen for ett år siden vant ungdomstouren Tour de l’Avenir, klør det nok litt ekstra i sykkelbeina til den lovende Uno-X-rytteren. For stortalentet fra Drøbak har store planer for sykkelkarrieren.
Stikkord: tour de france
«Jumbo-Visma er nødt til å gå all in på Vingegaard»
(Sykkelmagasinet): Episode 12 av Gruppo Compatto starter med tilbakeblikk på det som har utspilt seg siden Tour de France forlot Danmark.
Brostein, «Ardenner-etappe» mot Longwy, La Super Planche de Belles Filles og kamp om bonussekunder i Lausanne.
Lytt til episode 12 her:
Den lange åpningsuka har i all hovedsak dreid seg om to mann: Wout van Aert og Tadej Pogacar.
Etappen mot La Planche de Belles Filles var et frampek mot det som skal komme, for her viste danske Jonas Vingegaard fram at han er i form til å sette selveste Pogacar under press i Alpene:
– Jeg tror ikke vi skal være i tvil om at Jonas Vingegaard og nivået han har vist fram til nå: Det setter seg hos Tadej Pogacar. Han merker at han ikke får noen ting gratis i årets Tour de France, sier Jonas Lindstrøm og fortsetter:
– Han kan ikke parkere Vingegaard når som helst. Det kommer til å koste enormt med tid og krefter å sakte, men sikkert slå Vingegaard, for det er det han må gjøre i år. Han må sakte, men sikkert slå Vingegaard. Hvis han får til i år igjen å parkere ham med flere minutter på én etappe, da tar jeg av meg hatten og alt mulig.
I Tour de France-preview-episoden var vi innom at en del av fjelletappene i årets rute åpner opp for en avventende strategi. Det er flat innledning på flere av dem, noe som vil gjøre det vanskeligere for durkdrevne klatrere å komme med i bruddet. Det er også få etapper med krevende fjell tidlig, som kunne ha bidratt til å legge ytterligere press på den gule trøya.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Det skal likevel sies at vi kun er ni etapper ut i årets Tour de France, og dermed er det svært lite som foreløpig er skrevet i stein.
Lytt til Gruppo Compatto her og få med deg mer om hvordan rivalene kan sette Tadej Pogacar under press, hva som venter og hva som plutselig gjør at Jonas Lindstrøm ikke lenger har lyst til å snakke om Tour de France-manager!
Mangler fremdeles etappeseieren i touren
Med start i København og to tøffe etapper i Sveits, har nok den Genève-fødte dansken Jakob Fuglsang litt ekstra varme følelser for årets Tour de France. Hva tenker den 37-årige veteranen om kapteinsrollen i Israel–Premier Tech, og det som kan bli hans siste forsøk i Touren?
– Det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere
Som kaptein for et fransk lag i Tour de France bærer Guillaume Martin et enormt ansvar på sine skuldre. Men etter å ha fullført en mastergrad i filosofi og skrevet en bok om samme emne, har 28-åringen lært at man ikke bør ta alle ting i livet så seriøst.
Continue reading «– Det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere»
Dommen i Paris
Tour de France 1989 endte med tidenes jevneste sekundstrid i rittets historie. Laurent Fignon jaktet sin tredje gule trøye, Greg LeMond sin andre. Tre uker med intens, transatlantisk strid endte med en snuoperasjon som sendte sjokkbølger gjennom en hel sykkelverden.
Snuoperasjoner
I 2022 blir det sjette gang Tour de France inntar skisportstedet La-Planche-des-Belles-Filles. Det vesle fjellet i Vogesene er kanskje ingen Tour-klassiker, men like fullt en bratt stigning med avgjørende kraft.
Drakk seg brisen på cognac og vant Tour de France-etappe
Pappa Jean-François Faber var fra Luxembourg, men sønnen François ble født i Aulnay-sur-Iton, Normandie. Han ble tildelt pass fra storhertugdømmet, men levde hele sitt liv på den andre siden av grensen og anså seg selv som fransk. Han hadde en halvbror ved navn Ernest Paul. Begge endte de opp som landeveissyklister.
Ernest stilte til start i Tour de France ved seks anledninger, og bokførte to etappeseirer. For Alycon-Dunlop syklet han som hjelperytter for Eugene Christophe under den ekstreme 1910-utgaven av Milano-Sanremo. Kun 63 av 256 rytterne endte opp med å legge ut på klassikeren etter at snøvarselet over Turchino slo inn. Paul var blant rytterne som søkte ly for været på toppen av passet, men ikke del av kvartetten (!) som fullførte – anført av vinneren Christophe.
Av de to halvbrødrene var det Faber som skviset ut mesteparten av talentet på stålrammen. 1909 vant han Tour de France sammenlagt, i et ritt Paul også satte sin bestenotering på 6.-plass.
Hele 19 etappeseirer ble det fordelt på ni opptredener i La Grand Boucle. Fem på fem dager det året han vant sammenlagt som første utlending noensinne.
Den dag i dag den lengste, uavbrutte seiersrekken i treukersrittet.
Snø, sludd, vind og gjørme
1909-touren var hjemsøkt av snø, sludd, vind og gjørme. Trolig naturens tilsvar til hetebølgen året i forveien. Jo verre forholdene ble – jo mer syntes François å vokse. Med 398 kilometer i øsende regnvær på dag to av rittet, angrep han fra en mindre gruppe og kjørte solo de siste 200 kilometerne inn til seier i Metz. 33 minutter foran nærmeste konkurrent.
Med 178 centimeter på strømpelesten og en matchvekt nær 90 kilo, var han en koloss. Kallenavnet ”Kjempen fra Colombes” ble ikke tatt ut av løse lufta. Colombes var området nordvest for Paris han og familien flyttet til da han var fire. Faren var også en ruvende skikkelse som livnærte seg ved å flytte møbler og tok i tillegg tunge tak i hovedstadens havneområde. Det var tilfeldigheter som bikket sønnens oppmerksomhet over mot sykkelsporten, i en periode der nyskapelsen Tour de France ble møtt med fascinasjon og entusiasme hvor enn det dukket opp.
I 1910 utkjempet han en intern lederstrid mot Octave Lapize i Alycon-mannskapet. Faber holdt seg lenge i ledelsen, men under etappe 7 i Pyreneene krasjet han inn i en hund som hadde forvillet seg inn i løypa. Han klarte å ta etappeseieren den dagen, i Nîmes, og beholdt ledelsen fram til Brest på den 13. dagen.
Her måtte han avgi ti minutter til Lapize, og duellen var i realiteten avgjort.
Den siste Tour de France-opptredenen
Denne sommeren gjør Tour de France-sirkuset retur til Grand Est og Longwy nær grensa til Luxembourg. En plass som av flere grunner har en spesiell link til godeste Faber. I 1914 – det som skulle bli hans 9. – og siste – Tour de France-opptreden, opplevde han sine to siste triumfer. Den første nettopp i Longwy, etter at Henri Pélissier, sammenlagtleder Philippe Thys og de andre sammenlagtrytterne lot ham få slippe unna i brudd på den 340 kilometer lange etappen fra Paris.
Da han ankom målområdet var han langt på vei dritings! For å motivere seg selv underveis i kamikaze-forsøket, hadde tatt små slurker av en flaske cognac. Heldigvis var det hviledag dagen etter … Det hindret likevel ikke Faber i å spurte inn til nok en seier i Dunkerque med Pélissier og Thys med i seierskampen.
I august samme år vervet luxembourgeren seg til den franske fremmedlegionen. Han ble skutt av tyske styrker mens han forsøkte å bære en fallen medsoldat på vei tilbake fra ’no-man’s land’. Regimentet hans led store tap, og mistet nærmere 2000 av sine opprinnelig 2900 menn i de brutale kampene.
Den dag i dag æres han av rittet GP François Faber som ble syklet første gang i 1918, og den første tiden var forbeholdt eliten. I dag er det et ritt på juniorkalenderen, og ble vunnet av Johannes Hodapp i slutten av mars.
Vinnere og tapere etter Roubaix-kaos
(Sykkelmagasinet): Jack Haig (Bahrain-Victorious) hadde ankommet Tour de France for å kjempe om en topp 10-plassering i sammendraget. I fjor veltet han stygt mot slutten av etappe 3 mot Pontivy.
Det gikk ikke så mye bedre denne gangen: Briten måtte nemlig stå av underveis på brosteinsetappen mot Arenberg – Port du Hainault.
Det bekrefter laget hans. Damiano Caruso holdt seg i gruppa med blant andre Jonas Vingegaard mot slutten av etappen. Der hadde han blant annet selskap av Matej Mohoric og Luis Leon Sanchez. Disse endte opp med å tape 13 sekunder til Tadej Pogacar i sammendraget.
Team Jumbo-Visma:
Det startet med at Wout van Aert gikk i bakken tidlig etter at ryttere i forkant ham bremset hardt ned i en sving. Den gule trøye kom seg heldigvis raskt opp igjen, og ble trygt hjulpet opp i feltet igjen av lagets følgebil og Steven Kruijswijk.
Verre var det da Jonas Vingegaard fikk trøbbel med kjedet med fem brosteinspartier igjen å sykle. Først byttet hans sykkel med Nathan Van Hooydonck. Den var altfor stor! Han så ut som et lite barn på en voksen manns sykkel.
Deretter byttet han til Kruijswijk sin, men omtrent samtidig dukket Jumbo-Visma-bilen opp og ga ham en sykkel som passet. Når hovedfeltet likevel kjører av gårde i 50-60 kilometer i timen, har man ikke tid til slike pit stops. Dermed ble det opp til Christophe Laporte, Kruijswijk og etter hvert Wout van Aert å taue ham opp i nærheten av Pogacar og hans gruppe.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Kort tid etter krasjet Primoz Roglic med en løypesperring av halm. Sloveneren fikk skuldra av ledd, og fikk hjelp av Van Hooydonck, Sepp Kuss og Tiesj Benoot til å kjøre seg opp igjen. Han endte likevel opp med et tidstap på nesten to minutter til flere av sammenlagtfavorittene, deriblant Vingegaard, Aleksandr Vlasov, Geraint Thomas, Daniel Felipe Martinez og Adam Yates. Roglic falt 37 plasser i sammendraget – ned til en 44.-plass.
Jumbo-laget greide å begrense tidstapet opp til Pogacar, og berget samtidig den gule trøya. Stas for van Aert – men hadde det vært like greit å slippe ansvaret?
Ineos Grenadiers:
Både for Geraint Thomas, Adam Yates og Daniel Félipe Mártinez må føles som en meget god dag på jobben for Ineos-laget. Var sammen med BORA-hansgrohe blant lagene med tilsynelatende kontroll underveis.
Da Roglic gikk ned, var både Yates og Thomas involvert. Men uhellet endte ikke opp med å koste tapt tid i sammendraget.
Tom Pidcock la ned et solid dagsverk og satt med feltet inn. Dylan van Baarle – Paris-Roubaix-vinneren – var også aktiv tidlig, men var til slutt over ni minutter bak sammen med Luke Rowe.
BORA-hansgrohe:
Aleksandr Vlasov satt mye i front av feltet, og virket frisk underveis. Han klarte ikke å henge med Jasper Stuyven og Tadej Pogacar over de siste partiene, men det kan man da heller ikke forvente.
Vlasov ble solid støttet av Maximilian Schachmann, Patrick Konrad og Nils Politt hele veien inn.
BORA-laget vil være styrket i troen etter Roubaix-etappen. Det viste seg også at å bunkre opp litt ekstra med klassiker-skyts i stedet for å ta med Sam Bennett foran massespurtene ser ut som en god avgjørelse.
Andre lag:
Ag2r: Ben O’Connor pådro seg mekanisk trøbbel like før sektor 9 (altså den tredje på menyen). En del av lagkameratene hans slapp seg raskt tilbake for å hjelpe ham opp igjen, men toget hadde allerede kjørt. I mål hadde australieren tapt over fire minutter til det beste. Det betyr nok endret strategi for Vincent Lavenus mannskap i Alpene.
Israel Premier Tech hadde en veldig god dag med etappeseier til Steve Clarke, og fordi Jakob Fuglsang virket solid underveis. Jeg vet ikke helt hva danskens plan for rittet er, men status per nå er at han ligger på 21.-plass i sammendraget, ett minutt og 20 sekunder bak Van Aert.
Samtidig har Michael Woods rast nedover listen. Det betyr at Fuglsang kan fokusere på sammenlagtposisjonen sin, så lenge det varer – mens Woods nok er mest aktuell i kampen om etappeseier de neste dagene.
Alpecin-Fenix: Onsdagens andre DNF (did not finish) var Michael Gogl. Jasper Philipsen viste at formen er strålende. Andreplass tirsdag og han tok Fabio Jakobsen i spurten på dagens etappe. Mathieu van der Poel var no show foran i feltet i dag. Han pådro seg blant annet en punktering, men ble også regelrett kjørt ifra. Han drømte sikkert om gul trøye etter dagens etappe – og hadde en strålende mulighet da Wout van Aert gikk over i en hjelperytter-rolle. Alpecin-Fenix-kapteinen skal ikke tape 3 minutter og 48 sekunder på en slik etappe. Spørsmålet er hvor mye krefter Giro d’Italia har kostet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Team DSM: Klarte å få Romain Bardet helskinnet gjennom etappen. Hvor tungt han satser på sammendraget får vi svar på underveis, men han har i hvert fall muligheten fremdeles. Andreas Leknessund må få godkjent for sin Tour de France-Roubaix-edition-debut, med 66.-plass.
TotalEnergies: Var laget på start med flest Paris-Roubaix-opptredener seg imellom. Underveis var det lite som fungerte. Peter Sagan veltet i en sving på vei inn mot første brosteinsparti. Anthony Turgis veltet på nytt og befestet sin posisjon som årets Lanterne Rouge. Det eneste håpet var Edvald Boasson-Hagen i bruddet. Det var tappert kjempet, men 3.-plass der og tredjeplass i sammendraget, lukter mest plaster på såret for 35-åringen.
Enric Mas satt med den store gruppe med sammenlagtfavoritt inn, så Movistar Team kan si seg fornøyd. Quick Step er nok litt skuffet kollektivt sett. 9.-plass til Fabio Jakobsen er ikke all verden å slå i bordet med.
EF Education-Easy Post var veldig aktive, men sitter verken igjen med gul trøye eller etappeseier. Det blir kanskje et par runder rundt taktikkbordet der i kveld, ettersom både Magnus Cort og Neilson Powless satt i bruddet – mens Alberto Bettiol trakk som en gal i feltet bak med Tadej Pogacar på bakhjulet.
UAE-Team Emirates, da? Pogacar trengte ikke et lag rundt seg i dag. Han gjorde all jobben selv. Kanskje litt surt at samarbeidet mellom Jasper Stuyven og ham fadet ut på slutten, og det munnet ut i kun 13 sekunder tjent i duellen mot Jonas Vingegaard. «Pogi» kan likevel finne trøst i at Primoz Roglic har havnet på bakfoten siden sist.
Pavé, blod & hors delais
Mange tror fortsatt at brosteinsetapper i Tour de France tilhører særsjeldenhetene, men faktisk var de før midten på 80-tallet like iboende i rittet som Pyreneene. Området Hauts-de-France var, og er, et av fransk sykkelsports kjerneområder, og byer som Amiens og Lille puster og ånder for sporten. Noen ganger var etappene svært avgjørende for sammendraget, og alltid satte de frykten i favorittene. Dette er noen av de mest minnerike pavé-dagene i Tourens historie.
Spøkelse fra fortiden
Stille før stormen. Marcus Ervine-Andrews speider nervøst ut over kanalen. Gjennom morgendisen på den andre siden, ser han en umulig oppgave: Wehrmacht, en hel tysk divisjon. I sterk kontrast har den britiske kapteinen på sin side bare 200 utmattede menn. 1. juni 1940, soldatene hans på sine siste bein. Ervine-Andrews må likevel konstatere at tyskerne har satt inn et angrep langs hele linjen. De kommer i gummibåter og i hopetall. Kapteinens menn svarer med maskingevær, men fienden kan ikke stoppes.
Ervine-Andrews må tenke fort. Han klyver opp på en låve med stråtak. Her griper han et maskingevær og skyter så vilt rundt seg at fiendens stormende offensiv forpurres. Omsider leder han sine menn i sikkerhet.
Selv om slaget er tapt, er den første lille kampen, mot alle odds, vunnet. Wehrmacht er satt tilbake med nok et par livsviktige timer. Heltedåden sørger for at tusenvis av franske og britiske soldater blir evakuert og reddes fra den tyske krigsmaskinens ubarmhjertige vrede.
«Drap er alltid ulovlig, så lenge det ikke utføres i store antall og til fanfaren av trompeter». Men retorisk må man spørre; når alt kommer til alt, handler det likevel om enkeltskjebner? Slik som Ervine-Andrews’ og hans menn…
Med strendene i Dunkerque og utsikt mot den engelske kanal som bakteppe, må bare den fjerde etappe i Tour de France bli en påminnelse om at Europa nok en gang, er i krig. For det var her, for ca 80 år siden, at en stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, en dramatisk og for lengst berømt evakueringen utført under kodenavnet operasjon Dynamo. I motsetning til Ervine-Andrews, som lå og ventet på fienden, våknet Europa opp til sjokkerende bilder av russiske tanks på vei inn i Ukraina på en tilsynelatende fredelig fredag i februar.
Samme dag vinner det russiske laget Gazprom-Rusvelo etappen i UAE Tour. Samme dag vinner også den ukrainske rytteren, Anatoliy Budyak, en etappe i Tour de Rwanda. To enkeltskjebner, og to ganske så prosaiske hendelser i den lille sykkelverdenen, men som i lys av Europas geopolitiske krise, plutselig fikk stor symbolsk betydning og oppmerksomhet. Hvordan skulle sykkelsporten reagere? Fordømme den ene, hylle den andre? Hvor går skillet mellom idrett og politikk? Kan disse to sfærene holdes adskilt?
«Jeg er ikke noen politisk person, og vanlige folk som meg, ble aldri spurt om vi ville ha krig,» annonserte russiske Aleksandr Vlasov etter sin seier i Tour de Romandie, hvorpå sosiale medier kokte over i reaksjoner mot utøvere fra Putins Russland.
«Jeg, som mange andre russere, vil bare ha fred!»
Et par måneder forut for Vlasovs seier hadde det internasjonale forbundet UCI inndratt lisensen til russiske lag, deriblant Gazprom-Rusvelo hvis eiere har bånd til Putin-regimet. Et utilsiktet offer i prosessen, ble norske Eirik Lunder. Gazprom-rytteren ble plutselig stående uten kontrakt.
«Det ble nesten seks uker på egenhånd og da dukker det jo opp vurderinger om jeg skulle avslutte karrieren,» sier Lunder. «Personlig forstår jeg godt hvorfor fordømmelsen og boikotten kommer. Jeg forstår også godt at det blir feil at vi sykler videre med russisk sponsor i laget.»
Likesom Lunder, gjorde flere russiske utøvere poeng ut av å distansere seg fra krigshandlingene. Ineos-rytter Pavel Sivakov gikk enda lenger da han byttet nasjonalitet, fra russisk til fransk.
«Jeg var redd for å bli sett på som en forræder, og fikk faktisk noen negative reaksjoner på sosiale medier. Men 95 prosent av folkene viste forståelse og støttet meg,» sa den tidligere russeren til L’Equipe.
Krigen i Ukraina er altså blitt en kamp på idrettsbanen også, og som regel er det utøverne som både lider og settes under press. Idrettstoppene slipper kanskje billigere unna.
«Idrettsledere har en tendens til å åle seg unna vanskelige problemstillinger når de blir konfrontert med det politiske innholdet i idretten. Det har vi senest erfart i Norge i forbindelse med fotball-VM i Qatar og vinter-OL i Beijing,» bemerker Andreas Selliaas, journalist med idrettspolitikk som spesialfelt. «Når kravene om boikott kommer forsvarer man deltagelse enten med at idretten kan være et verktøy for forsoning og at idretten er en fin arena for dialog, særlig når de politiske forbindelsene ikke er på topp. Og nesten i samme åndedrett forsvarer man seg med at siden norske og andre lands myndigheter driver handel og har forbindelser til stater som vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med, så da kan idretten gjøre det samme. Dette er en farlig balansegang og setter idretten i sjakk.»
1.mars gikk UCI altså inn for å bannlyse alle lag fra Russland og Hviterussland. At Lunders lag Gazprom-Rusvelo ble kastet ut, høstet imidlertid ikke applaus i hovedfeltet. Mange ryttere i Giro d’Italia, deriblant storfavoritten i rosa Richard Carapaz, syklet med blått armbånd til støtte for det russiske laget.
«Som alle oss andre, er alle de 21 rytterne (på Gazprom-laget) i mot krigen og har ingenting med konflikten å gjøre,» sa Gianni Bugno, leder for rytterorganisasjonen CPA.
Samtidig som Gazprom mistet retten til å konkurrere, står russere på andre lag fritt til å delta i ritt. Delta uten videre kan også Igor Makarov, den russiske representanten i UCIs styringskomité. Gazprom-Rusvelo ble av UCI definert som russisk, til tross for at laget er registrert i Sveits, hovedsponsoren er Gazprom Tyskland og bare ni av lagets ryttere er russiske.
«Det har vært mye fram og tilbake i denne saken,» sier Lunder «og det er ikke alt jeg henger med på. Jeg skjønner at UCI valgte å ta affære, men så blir det litt dårlig kommunikasjon rundt mulige løsninger for rytterne. Det hadde vært bra om man kjempet litt slik at flere ryttere kunne ha forlenget karrieren.»
Grunnet UCIs strenge krav om antall ryttere per lag, har de fleste slitt med å finne seg ny kontrakt.
«Til slutt var det Coop som greide å skaffe en plass til meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Hva som står i den kontrakten, er en sak mellom meg og laget – men det viktigste for meg var å få muligheten til å sykle ritt og konkurrere igjen.»
Politisk og PR-messig har Ukraina-konflikten vært krevende for UCI. På en måte ønsker forbundet å være mest mulig apolitisk, samtidig som de ikke kan fremstå som handlingslammede.
«Det vil ta lang tid før internasjonal idrett kommer tilbake til en normalsituasjon igjen, hvis den noen gang gjør det,» understreker Selliaas «Vladimir Putins meningsløse krig i Ukraina kommer til å endre sikkerhetskartet i Europa og internasjonal politikk for all framtid.»
