Stikkord: Brosteinsklassikerne

Koblingene mellom sykling og katolisisme er kanskje flere enn du tror. En kirke i Belgia har satt sammen en utstilling som utforsker den historiske fusjonen.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Sykkelmagasinet

 

Like på innsiden av den katolske kirken i Roeselare er stemningen mystisk og mørk. Men varmere og koseligere enn utsiden, hvor den bitende, vest-flamske vintervinden har pisket kinnene våre røde, bare i løpet av en kort spasertur fra bilen noen hundre meter unna.

I inngangspartiet er kirken stille. Men jo lengre vi kommer inn, desto høyere hører vi en berømt, forførende stemme. Fra skriftestolen, der hvor presten normalt sitter mens han nedlesses i folks syndefulle gjerninger, hører vi ord som klinger velkjent i øregangen: «EPO», «Growth hormones», «banned substances».

Innunder de spisse, gotiske møbelsøylene sitter dog ingen forståelsesfull prest. Her henger en TV-skjerm som viser Lance Armstrong innrømme «alle» sine dopingsynder til Oprah Winfrey. Opptaket går på repeat.

Installasjonen er humoristisk, men det er definitivt noe sannhet i det også. Les ordene til sykkelforfatteren Herman Chevrolet:

– Landeveissykling har alltid vært en katolsk greie, og derfor vanskelig for folk fra de protestantiske landene å forstå, sier han.

Belgieren Chevrolet er forfatter av boken «En fest i sluhet og bedrag», en historisk redegjørelse av sykkelsportens mange svik. En synd eller to er ikke er noe problem, påpeker Chevrolet, så lenge man skrifter under messen – dermed er alt tilgitt.

Passende nok, mens vi hører opptaket gå på evig repeat, kommer vi til å huske at Armstrong er invitert som æresgjest til Flandern rundt. Alle synder tilgitt, skal vi tro rittarrangøren.

– Vest-Flandern er hovedregionen for belgisk sykling, sier Dries De Zaeytijd, kurator ved sykkelmuseet i Roeselare.

Det er i denne regionen at brorparten av klassikerne foregår. «Den hellige uken», som ofte sammenfaller med påskehøytiden, er navnet gitt til uken mellom Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– Den romersk katolske kirken har dype røtter i området. De fleste lokale ritt, kermessene, var opprinnelig del av religiøse festivaler. Men i de virkelig gamle dager var kirken i sterk opposisjon til sykkelrittene. Fordi folk flest begynte å anse rytterne som guder, og valgte å reise for å se sykling fremfor et besøk i kirken. I gamle lover kan man lese at prestene i Roeselare hadde forbud mot å sykle!, sier De Zaeytijd.

«Tilskuerne ser på oss som guder. De eneste gudene de kan se på nært hold og utveksle noen ord med»

Alberic «Briek» Schotte – jernmannen som vant Flandern rundt to ganger på 1940-tallet.

– Etter hvert som tiden gikk innså man at denne delen av folks liv måtte integreres. Den katolske kirke brukte syklingen for å holde fast på folkets lojalitet. I Italia for eksempel hadde man etter krigen en pave som var ekstremt interessert i sykling og de geistlige brukte Gino Bartali aktivt i kirkens arbeid. Det var tross alt veldig viktig å holde folk unna kommunismens grep, legger De Zaeytijd til.

Det er ingen hemmelighet at belgierne har stor lidenskap for sykling. Og i den nederlandsktalende delen Flandern går entusiasmen fort over i fanatisme. Derfor var det passende da Roeselares Wielermuseum (Sykkelmuseet) måtte stenges for renovasjon i 2015, at en dekonsekrert kirke i nærheten påtok seg ansvaret med å stable på plass en provisorisk utstilling.

Jernkorset

«Koers is Religie» (Sykling er religion) heter den. Billedbruken, symbolismen og artefaktene virker som et modig og ambisiøst forsøk på å legge listen høyere for konvensjonelle sportsutstillinger. Alt ved kuratorens valg er særdeles gjennomtenkt. Og selv om man kanskje ikke er like kjent med sykkelhistorien som den jevne mann og kvinne i Flandern, så er det vanskelig ikke å la seg blende.

Hovedverket står ved alteret. Lett glitrende under et disig og fargefult sollys fra vinduenes stemningsskapende glassmaleri, står et ruvende jernkors sveiset sammen av gamle sykkeldeler. «Croix de Fer» (Jernkorset) er oppkalt etter fjellpasset i Alpene som har figurert på Tour de France-kartet 16 ganger.

Bakenfor korset står et imponerende oppheng av sykkeltrøyer, i sin tid båret av storheter som Jacques Anquetil, Laurent Fignon og Eddy Merckx – og tilmed den sekulære Fausto Coppi.

Utstillingen er delt inn i to deler. Hovedruten er som en pilegrimsreise: en mektig prosesjon inndelt i sykkelkapeller der de ulike gangene er kledd opp i blikkfengende memorabilia og temaer, som forsøker å etablere sammenhengen mellom sykling og religion.

Det er pilgrimsteder som Mount Ventoux, hvor den britiske syklisten Tom Simpson døde i 1967; overtro og relikvier som rosenkranskjedet som Flandern-løven Johan Museeuw alltid bar da han syklet; Alterkalk-pokalen som ble tildelt vinneren av Liège-Bastogne-Liège-rittet; eller Matryoshka, den lykkebringende russiske dukken som Katusha-rytterne trykket på drikkeflaskene sine i 2014-sesongen (sesongen Alexander Kristoff vant Milano-Sanremo og to etapper i Tour de France).

Museeuw er nok rytteren med sterkest tilknytning til utstillingen. Den tredoble Flandern- og Roubaix-vinneren syklet ikke bare med et rosenkranskjede, men også med skapular. Et lite, rektangulært tøystykke på munke- og nonnedrakten, som han festet på innsiden av hjelmen.

I 1998 hadde Museeuw en grusom ulykke i Arenberg-skogen. Med knust kneskål sto han i fare for å amputere benet. Museeuw kjempet seg gjennom, kom tilbake og vant Roubaix to ganger til (2000, 2002). I mellomtiden var han utsatt for enda en alvorlig ulykke, denne gang på motorsykkel. Brudd på leggbeinet, ribbein og venstre øyehule sørget for at Museeuw lå til observasjon i flere uker.

– I begge disse ulykkene hadde jeg ikke med meg rosenkransen. Er det bare tilfeldig?, sa Museeuw retorisk.

Da karrieren tok slutt ga han rosenkransen videre til Tom Boonen, hans naturlige arvtager.

Senere da han innrømmet sine synder – bruken av ulovlige prestasjonsfremmende midler – ble han gjenstand for en offisiell katolsk benådning, og dermed ønsket velkommen tilbake til det gode, flamske sykkelselskap. I 2015 kåret de øvrige vinnerne han til tidenes beste Flandern rundt-rytter.

– Vi ble også tilbudt sykkelsetet på hvilket Mario Cipollini angivelig skal ha nedlagt flere kvinner, sier De Zaeytijd.

– Ganske spektakulær ting å ha, hvis man i det hele tatt tror historiene er sanne. Men det var ikke i tråd med tema som gjennomsyrer resten av utstillingen. Og jeg tror ikke vi hadde funnet noen til å melde seg frivillig til å rense setet først.

Merckx

Ikke overraskende er høyre side for alteret forært den ene syklisten som overgikk alle andre: Miraklenes mann, Merckx.

Den lokale guden som vant vanvittige 525 ritt i løpet av sin karriere er kanskje den rytteren med flest artefakter i utstillingen. Så mange at kuratorene må rotere på tingene, som sykkelen han brukte til å vinne sitt sjuende og siste Milano-Sanremo i 1976, eller den han brukte i sitt aller siste ritt i 1978.

Den andre, og kanskje mer utfordrende delen av utstillingen, er «Korsveiandakten: syklingens lidelser». Navnet på denne delen gjenspeiler Jesus sin gang til korsfestelsen og viser blant annet en oppkuttet Johnny Hoogerland etter krasjet inn i et piggtrådgjerdet i Tour de France 2011. Et grufullt motiv innrullet i spisse torner? Neppe tilfeldig.

– Linken mellom sykling og kirken svinner hen med tiden så klart. Samfunnet er mer sekulært enn det var før, innrømmer De Zaeytijd.

– Men måten syklister lider når de kjemper seg opp et fjell, eller over de verste brosteinene, er noe som aldri forsvinner. Disse bildene holder koblingen til den romersk katolske kirken ved like. Det danner bilder av Jesus’ lidelse. Og når rytterne vinner, krysser målstreken alene og kaster armene ut, former de ofte et kors.

Utstillingen er nå flyttet tilbake til sykkelmuseet «Wielermuseum» i Roeselare som er ferdig restaurert.

Denne artikkelen er del av Sykkelmagasinets Flandern-utgave: 2018-1.