Mange tror fortsatt at brosteinsetapper i Tour de France tilhører særsjeldenhetene, men faktisk var de før midten på 80-tallet like iboende i rittet som Pyreneene. Området Hauts-de-France var, og er, et av fransk sykkelsports kjerneområder, og byer som Amiens og Lille puster og ånder for sporten. Noen ganger var etappene svært avgjørende for sammendraget, og alltid satte de frykten i favorittene. Dette er noen av de mest minnerike pavé-dagene i Tourens historie.
Måned: juli 2022
Spøkelse fra fortiden
Stille før stormen. Marcus Ervine-Andrews speider nervøst ut over kanalen. Gjennom morgendisen på den andre siden, ser han en umulig oppgave: Wehrmacht, en hel tysk divisjon. I sterk kontrast har den britiske kapteinen på sin side bare 200 utmattede menn. 1. juni 1940, soldatene hans på sine siste bein. Ervine-Andrews må likevel konstatere at tyskerne har satt inn et angrep langs hele linjen. De kommer i gummibåter og i hopetall. Kapteinens menn svarer med maskingevær, men fienden kan ikke stoppes.
Ervine-Andrews må tenke fort. Han klyver opp på en låve med stråtak. Her griper han et maskingevær og skyter så vilt rundt seg at fiendens stormende offensiv forpurres. Omsider leder han sine menn i sikkerhet.
Selv om slaget er tapt, er den første lille kampen, mot alle odds, vunnet. Wehrmacht er satt tilbake med nok et par livsviktige timer. Heltedåden sørger for at tusenvis av franske og britiske soldater blir evakuert og reddes fra den tyske krigsmaskinens ubarmhjertige vrede.
«Drap er alltid ulovlig, så lenge det ikke utføres i store antall og til fanfaren av trompeter». Men retorisk må man spørre; når alt kommer til alt, handler det likevel om enkeltskjebner? Slik som Ervine-Andrews’ og hans menn…
Med strendene i Dunkerque og utsikt mot den engelske kanal som bakteppe, må bare den fjerde etappe i Tour de France bli en påminnelse om at Europa nok en gang, er i krig. For det var her, for ca 80 år siden, at en stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, en dramatisk og for lengst berømt evakueringen utført under kodenavnet operasjon Dynamo. I motsetning til Ervine-Andrews, som lå og ventet på fienden, våknet Europa opp til sjokkerende bilder av russiske tanks på vei inn i Ukraina på en tilsynelatende fredelig fredag i februar.
Samme dag vinner det russiske laget Gazprom-Rusvelo etappen i UAE Tour. Samme dag vinner også den ukrainske rytteren, Anatoliy Budyak, en etappe i Tour de Rwanda. To enkeltskjebner, og to ganske så prosaiske hendelser i den lille sykkelverdenen, men som i lys av Europas geopolitiske krise, plutselig fikk stor symbolsk betydning og oppmerksomhet. Hvordan skulle sykkelsporten reagere? Fordømme den ene, hylle den andre? Hvor går skillet mellom idrett og politikk? Kan disse to sfærene holdes adskilt?
«Jeg er ikke noen politisk person, og vanlige folk som meg, ble aldri spurt om vi ville ha krig,» annonserte russiske Aleksandr Vlasov etter sin seier i Tour de Romandie, hvorpå sosiale medier kokte over i reaksjoner mot utøvere fra Putins Russland.
«Jeg, som mange andre russere, vil bare ha fred!»
Et par måneder forut for Vlasovs seier hadde det internasjonale forbundet UCI inndratt lisensen til russiske lag, deriblant Gazprom-Rusvelo hvis eiere har bånd til Putin-regimet. Et utilsiktet offer i prosessen, ble norske Eirik Lunder. Gazprom-rytteren ble plutselig stående uten kontrakt.
«Det ble nesten seks uker på egenhånd og da dukker det jo opp vurderinger om jeg skulle avslutte karrieren,» sier Lunder. «Personlig forstår jeg godt hvorfor fordømmelsen og boikotten kommer. Jeg forstår også godt at det blir feil at vi sykler videre med russisk sponsor i laget.»
Likesom Lunder, gjorde flere russiske utøvere poeng ut av å distansere seg fra krigshandlingene. Ineos-rytter Pavel Sivakov gikk enda lenger da han byttet nasjonalitet, fra russisk til fransk.
«Jeg var redd for å bli sett på som en forræder, og fikk faktisk noen negative reaksjoner på sosiale medier. Men 95 prosent av folkene viste forståelse og støttet meg,» sa den tidligere russeren til L’Equipe.
Krigen i Ukraina er altså blitt en kamp på idrettsbanen også, og som regel er det utøverne som både lider og settes under press. Idrettstoppene slipper kanskje billigere unna.
«Idrettsledere har en tendens til å åle seg unna vanskelige problemstillinger når de blir konfrontert med det politiske innholdet i idretten. Det har vi senest erfart i Norge i forbindelse med fotball-VM i Qatar og vinter-OL i Beijing,» bemerker Andreas Selliaas, journalist med idrettspolitikk som spesialfelt. «Når kravene om boikott kommer forsvarer man deltagelse enten med at idretten kan være et verktøy for forsoning og at idretten er en fin arena for dialog, særlig når de politiske forbindelsene ikke er på topp. Og nesten i samme åndedrett forsvarer man seg med at siden norske og andre lands myndigheter driver handel og har forbindelser til stater som vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med, så da kan idretten gjøre det samme. Dette er en farlig balansegang og setter idretten i sjakk.»
1.mars gikk UCI altså inn for å bannlyse alle lag fra Russland og Hviterussland. At Lunders lag Gazprom-Rusvelo ble kastet ut, høstet imidlertid ikke applaus i hovedfeltet. Mange ryttere i Giro d’Italia, deriblant storfavoritten i rosa Richard Carapaz, syklet med blått armbånd til støtte for det russiske laget.
«Som alle oss andre, er alle de 21 rytterne (på Gazprom-laget) i mot krigen og har ingenting med konflikten å gjøre,» sa Gianni Bugno, leder for rytterorganisasjonen CPA.
Samtidig som Gazprom mistet retten til å konkurrere, står russere på andre lag fritt til å delta i ritt. Delta uten videre kan også Igor Makarov, den russiske representanten i UCIs styringskomité. Gazprom-Rusvelo ble av UCI definert som russisk, til tross for at laget er registrert i Sveits, hovedsponsoren er Gazprom Tyskland og bare ni av lagets ryttere er russiske.
«Det har vært mye fram og tilbake i denne saken,» sier Lunder «og det er ikke alt jeg henger med på. Jeg skjønner at UCI valgte å ta affære, men så blir det litt dårlig kommunikasjon rundt mulige løsninger for rytterne. Det hadde vært bra om man kjempet litt slik at flere ryttere kunne ha forlenget karrieren.»
Grunnet UCIs strenge krav om antall ryttere per lag, har de fleste slitt med å finne seg ny kontrakt.
«Til slutt var det Coop som greide å skaffe en plass til meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Hva som står i den kontrakten, er en sak mellom meg og laget – men det viktigste for meg var å få muligheten til å sykle ritt og konkurrere igjen.»
Politisk og PR-messig har Ukraina-konflikten vært krevende for UCI. På en måte ønsker forbundet å være mest mulig apolitisk, samtidig som de ikke kan fremstå som handlingslammede.
«Det vil ta lang tid før internasjonal idrett kommer tilbake til en normalsituasjon igjen, hvis den noen gang gjør det,» understreker Selliaas «Vladimir Putins meningsløse krig i Ukraina kommer til å endre sikkerhetskartet i Europa og internasjonal politikk for all framtid.»
Petit guidet Kristoff gjennom ukjente Roubaix-partier
(Sykkelmagasinet): Tre ganger siden Thor Hushovd hevet armene over hodet ved munningen av Arenbergskogen i 2010, har brosteinsetapper gjort sitt inntog i Tour de France-sirkuset.
Verken i 2015 eller i 2018 klarte brosteinshinderet å skape det helt store oppstyret. I 2015 var det målgang på Mur de Húy dagen i forveien, før en 223,5 kilometer lang, klassikerliknende etappe gjennom Belgia og Nord-Frankrike, inneholdt syv brosteinsstrekker mot slutten. Tony Martin vant etappen foran en skokk klassikerstjerner, og kjørte seg samtidig inn i gul trøye.
I 2018 utgjorde det ikke den helt store forskjellen mellom sammenlagtrytterne, da John Degenkolb spurtet inn til seier og Greg Van Avermaet forsvarte gult med bravur.
Hvis målet var dramatikk og kaos, traff arrangøren langt bedre i 2014. Det var en våt og gjørmete affære mellom Ieper og Arenberg. En etappe flere av sammenlagtrytterne kviet seg for å legge ut på.
Chris Froome hadde skadet håndleddet i en velt dagen i forveien. Sky-kapteinen gikk i bakken på nytt etter tre mil, og sto av sykkelen alt før det første brosteinspartiet var inntatt. Ufyselig regnvær gjorde for øvrig at arrangøren la ruta utenom Mons-en-Pevele og Orchies, noe som reduserte antall brosteinskilometer til 13.
Det var Lars Boom som vant etappen, med Vincenzo Nibali helt opp på en tredjeplass. Etter en fantastisk kollektiv innsats fra Astana, forsvarte italieneren sin gule trøye.
Hushovds revansj
Som i 2014, ble også målgangen lagt til utkanten av Arenberg-skogen i 2010. Etter at brosteinsetapper figurerte i Tour de France på 70- og 80-tallet, ble dette det store comebacket på 2000-tallet.
I forkant hadde Peter Van Petegem agert som læremester for Alberto Contador for å vise spanjolen hvordan man best forserte brosteinen. Det var imidlertid lillebror Andy Schleck som imponerte mest, mens Fränk Schleck – kjent som en dårlig ’bike-handler’ endte sitt Tour de France i fosterstilling langs veikanten.
Thor Hushovd var adrenalinsint etter at han mistet sjansen for å angripe for etappeseier da Fabian Cancellara tok til fronten og nøytraliserte etappen dagen i forveien etter velt. Inn på oppløpet kunne ingen stagge ’Oksen fra Grimstad’ denne dagen, på tross av at Cancellara, Geraint Thomas, Cadel Evans, Ryder Hesjedal og Andy Schleck fulgte ham hele veien inn.
I Tour de France-sammenheng er brostein både elsket og hatet. Kanskje aller mest det siste, ettersom rene klatrere – som kanskje aldri før har dristet seg ut på dette underlaget i konkurranse, er nødt til konkurrere side om side med Marco Haller og Peter Sagan.
Det er også viktig å skille mellom de to tingene, først og fremst fordi brosteinsetapper i Grand Tours:
* Ikke er i nærheten av like lange som de største endagsrittene. 255,8 kilometer i årets Paris-Roubaix mot 155 kilometer på etappe 5 av årets Tour de France.
* Ikke på langt nær har like mye brostein: 54,8 kilometer i Paris-Roubaix mot 20 kilometer i touren. Dette har selvsagt også med totalbelastningen rytterne som deltar i en Grand Tour er nødt til å håndtere.
Ble guidet av Petit
Etappe 5 i årets Tour de France starter i Lille, nordvest for Roubaix. Det betyr at kjøreretningen er snudd i forhold til hva rytterne er vant til under Paris-Roubaix.
I 2014 var været en vesentlig faktor for at etappen ble såpass krevende. I tillegg er det en litt annen opplevelse å innta franske bondeveier i juli enn i starten av april.
– Jeg kjente meg ikke helt igjen på noen av de vanlige sektorene fordi det var vesentlig mer vegetasjon der nå, sier Alexander Kristoff til Sykkelmagasinet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
35-åringen tok turen innom sammen med blant andre Dmitri Claeys, Adrien Petit og Baptiste Planckaert i mai.
– Da syklet jeg Grand Prix de Morbihan og Tro-Bro Leon i forkant, så da passet det godt å ta turen innom. Adrien Petit kommer fra området, så han er jo godt kjent, sier Kristoff.
Svinger unna de verste partiene
At nordmannen ikke kjente seg igjen i første del av løypa, er ikke så rart. To av de første seks sektorene (Monchecourt og Emerchicourt) har nemlig ikke dukket opp verken i Tour de France eller Paris-Roubaix tidligere. Flere av dem blir derimot benyttet under «Firedagers i Dunkerque» som i år ble vunnet sammenlagt av Philippe Gilbert.
De første sektorene er alle mellom 1,3 til 1,6 kilometer og har fått gradering to eller tre stjerner av arrangøren.
Under Paris-Roubaix er det tre sektorer med fem stjerner hvert år: Arenberg, Mons-en-Pévèle og Carrefour de l’Arbre. Sistnevnte ble benyttet i 2014, men i år er ingen av de antatt hardeste sektorene med.
Totalt dreier det seg om 19,4 kilometer brostein fordelt på 17 kilometer. Fire av de siste fem sektoren var imidlertid med under årets Paris-Roubaix. Wandignies og Tilloy-les-Marchiennes á Sart-et-Rosières er henholdsvis 2,8 og 2,4 kilometer lange og er begge belønnet med fire stjerner.
Den siste sektoren heter d’Hasnon à Wallers i rittboka, men dreier seg om etter hvert legendariske Pont Gibus. Det var her Lars Boom satte inn det avgjørende støtet i 2014, er parti som den dag i dag hedrer Gilbert Duclos-Lasalle som vant Paris-Roubaix i 2013.
– Jeg kjente meg igjen ved den gamle togovergangen (Pont Gibus), men vi kjører motsatt retning enn vi pleier etter Arenberg, og tar en slags halvsirkel, slik at vi ender opp rett før inngangen til skogholtet, sier Kristoff.
– Hva slags inntrykk fikk du under gjennomkjøringen; er det hardt nok til å skape store utskillelser i Tour de France-feltet?
– Hvis det blir regn, kan det nok det. Brosteinsstrekkene er i hvert fall lange nok, men det er ikke så mange av dem som jeg er vant til under Paris-Roubaix. Det er nok en etappe som blir vanskelig å vinne, men muligheten er alltids der, sier Kristoff.
Oppkalt etter Petit
Den aller første sektoren, 1400 meter lange de Fressain à Villes-au-Tetre, ble tidligere i år kalt opp etter «Le Bison», Adrien Petit – som fungerer som opptrekker for nordmannen i Intermarché-Wanty Gobert.
30-åringen er fra Arras en snau times kjøring unna velodromen i Roubaix. Han er en dreven klassiker-rytter og har to ganger blitt topp 10 under klassiker-dronningen. Senest i år endte han på 6.-plass.
Som lokalkjent rytter har han blitt spurt om hva han tenker om denne brosteinsetappen av franske Vélo Magazine, et svar som kanskje kan berolige Alexander Kristoff:
– I realiteten er ikke dette en veldig hard løype. Arrangøren kunne ha økt vanskelighetsgraden i (Auchy-les-Orchies á) Berseé eller Mons-en-Pévèle. Jeg tror ikke denne dagen vil endre mye i sammendraget, selv om en eller to favoritter kan miste vinnermulighetene her. Jeg kan se for meg en større gruppe, på opp imot 50 ryttere, vil kjempe om seieren her.
PS: Brosteinsetappen i årets Tour de France dukker opp onsdag 6. juli.
Gul strategi
Grand Départ på dansk jord. Det skjer ikke ofte, noe Mads Pedersen er smertelig godt klar over. En nasjonal forløsning av sykkelsportens aller største fête, vil alltid sette hjemlige rytterne i alarmberedskap. Støtten vil være enorm, egne ambisjoner likeså. I tillegg er det en kjent sak at lokale arrangører benytter seg av kreativt løypedesign for å spille opp sine egne.
Det er selvsagt rytteren selv som skal gjøre jobben. Det har Pedersen tatt innover seg og lagt ned sine timer i vindtunnel for å finne fram til den mest aerodynamiske hjelmen, drakten og hjulsettene. Foran Tour de France-åpningen i Utrecht i 2015 var Alexander Kristoff inne på den samme tanken, med testing av utstyr i vindtunnelen hos Mercedes AMG Petronas-teamet i Manchester.
Den gangen – som nå – ventet en forholdsvis kort tempoåpningen på tourens første dag. I København dreier det seg om 13 kilometer forbi både ”Den lille havfrue” og Amalienborg Slott. I all hovedsak på brede, rette strekker. Det er en løype som passer for spesialistene, men som også gir håp for rytterne med raske muskelfibre – som evner å holde høy fart over relativt korte distanser.
De færreste tror Pedersen slår kloa i Le Maillot Jaune alt på Rådhusplassen i København. Derimot handler det om å holde seg på skuddhold av gult. Dagen etter deles det nemlig ut ti bonussekunder til etappevinneren, noe som kan tvinge fram trøyeskifte på toppen. Etappe to er enda mer spesiell for nettopp Pedersen fordi man tidlig på etappen passerer hjemstedet hans, Holbæk. Idet feltet inntar Sofiesminde allé mot Dragerupvej og Strandmøllevej til sentrum av Holbæk, kunne 26-åringen skimtet huset sitt, hvis ikke den trofaste hjemmefansen hadde sperret siktlinja hans. Det vil ikke være mer enn 150 meter opp til villaen han har kjøpt med kona Lisette, som faktisk er utstyrt med en egen karpedam. Kystveien ned til den innlagte spurten ved Kalundborg, litt over halvveis ut på etappen, kan han etter eget utsagn ”sykle i blinde”.
Skulle ikke den gule drømmen materialisere seg ved målområdet i Nyborg, venter en ny sjanse dagen etter. Denne er også lagt til kysten, men er mindre vindutsatt enn møtet med den mektige Storebæltsbroen dagen i forveien. I Sønderborg, hjembyen til blant andre tempoverdensmester Verner Blaudzun og LEGO-topp Niels Christiansen, er også danske toppsyklister godt kjent.
Under Post Danmark rundt munnet dag to ut i massespurt på etappen fra Ribe. Pedersen krummet nakken og kom ut på oppløpet med høyere fart enn Giacomo Nizzolo og Dylan Groenewegen. Han tok en klar seier, mens de to toppnavnene bak ham endte opp med å gå i klinsj med hverandre. Etappen ble avgjort via en rundløype ved Dybbøl Mølle og en finale som minner mye om det som venter på den siste Tour de France-muligheten på dansk jord. Rytterne kommer til å innta Borgermester Andersens vej i høyt tempo, før en markant retningsforandring inn på Augustenborg Landevej. 750 meter senere venter målstreken, noe som gjør posisjonering inn i den siste venstresvingen til et viktig moment.
«Det var fett å vinne på hjemlige veier,» uttalte Pedersen tilbake i august.
Tenk hvor stort det hadde vært å si det med gult på overkroppen i tillegg.
Pølsemakeren
Forbløffelsen lå som et slør over velodromen i Roma. Inne på den olympiske parketten ble Guds egne sykkelfanatikere vitne til en ukjent danske ved navn Ole Ritter sette ny verdensrekord på 100 kilometer. Året er 1965. Han var riktignok dobbelt dansk mester, men hvem hadde trodd at en tidligere pølsemakerlærling fra Slagelse kunne utmale slik harmoni mellom kolossal kraft og uforstyrret eleganse – runde etter runde, tråkk etter tråkk.
Guido Costa – den legendariske italienske landslagssjefen – var imidlertid ikke overrasket. Et par år tidligere utviklet han et vennskapelig repertoar med Ritter, da han hadde ansvar for de danske banerytterne. Han viste hvilket råskap som bodde i slakteren. Ideen om 100 kilometeren var Costas og et grep for å få Ritter ut i profflivet. Det funket.
Kombinasjonen av en sensasjonell verdensrekord og Costas tunge anbefaling førte Ritter på toget til Italia enda en gang. Desember 1966 pekte han nese mot Milano, denne gang med en proffkontrakt hos Germanvox-Wega i lomma.
Germanvox-Wega var på ingen måte et hardtslående storlag, og Ritter ble ikke betalt mye. Sponsoren lagde middels gode fjernsynsmøbler. Selv om polentagrøt og brylkrem var de største utgiftene, kunne ikke Ritter livnære seg på to millioner lire (eller 24.000 kroner) i året. Riktignok bodde han første natten på forværelse til Fausto Coppis enke i Novi Liguer (hvilket er et eiendommelig frampek om suksess og en unik historie i seg selv), men ellers var Ritter tvunget til en nomadisk tilværelse på gjesterommet hos forskjellige lagkamerater. I påvente av trange økonomiske kår i oppstarten av profflivet, tok han turen innom Den Danske Bank i København. Ettersom filialsjefen på Nørrebro var svoren fan av Ole Rittes mange eskapader som talentfull amatør, ble den Italia-klare syklisten innvilget kreditt på 50.000 kroner.
De pengene ble imidlertid aldri brukt. Etter hvert som Danmarks første profesjonelle rytter havnet på ”lønningslisten” til danske sportsjournalister – hos Politikken, Berlingske Tidene og Ekstrabladet – kunne Ritter betale banken tilbake. Supplementet fra avisene vokste dessuten parallelt med Ritters fortellerevne og kreativitet. Ofte fikk hver av journalistene sin helt egen, eksklusive historie.
Selv om Germanvox-Wega syklet i skyggen av storlagene Molteni og Salvarini, var dets deltakelse i Giro d’Italia naturgitt som et italiensk lag. På startstreken i 1967-utgaven var Felice Gimondi den store favoritten. Men stående skulder til skulder med proff-feltets ypperste elite hadde Ritter kun øyne for én bestemt rytter. Rytteren som var inspirasjonen bak hans egen 100 kilometers rekord. Rytteren som med sitt karakteristiske, silkemyke tråkk og ufeilbarlige sittestilling personifiserte den ideelle tilstanden – alt som Ritter selv ønsket å oppnå. 1967-utgaven av Giro d’Italia ble Jacques Anquetils aller siste Grand Tour. Ritter kom akkurat i tide til å tukte sitt forbilde.
For på den 16. etappen – 45 kilometer mellom Mantova og Verona, rittets eneste tempo – finner vi Anquetil i perlerekken av ryttere slått av den danske debutanten. Ritter vant med ett sekund foran Rudi Altig, to sekunder foran Ferdi Bracke og seks sekunder foran Anquetil. Gimondi måtte innrømme hele 38 sekunder. Anquetil var både kald og våt da han krysset mållinjen, men kunne ikke skjule sin beundring for Ritters formidable fart på 47.3 km/t. Ifølge selveste «Monsieur Chrono» var dette godt nok til å sette ny timesrekord, hvis arrangøren hadde målt tempoen nøyaktig. Anquetil slo den rekorden to ganger og visste godt hva han snakket om.
Men det var ikke bare laudabel aksept fra tempospesialisten Anquetil som vekket oppsikt om danskenes første etappeseier i Giro d’Italia. Noen dager tidligere hadde Ritter en oppstandelse à la Rasputin. En horribel velt som blottstilte Ritters sjeldne kaliber. På femte etappe krasjet han i en såpeglatt utforkjøring og dro med seg omtrent halve feltet. Totalt oppskrapet og kraftig forslått kom han til bevissthet liggende under en bil! Da han utrolig nok krysset målstreken var ansiktet så hovnet opp, at soigneuren måtte legge godviljen til for å kjenne han igjen. Væskeansamlinger rundt det ene øyet gjorde at synet var sterkt redusert. Vakthavende lege på det lokale sykehuset reagerte naturlig nok med sjokk og forargelse da Ritter insisterte på å fortsette dagen etter. Med ett fungerende øye.
«Jamen, jeg bør vinde den enkeltstart. Helt enkelt.»
Dagen etter var Ritters forslåtte ansikt blåst opp på lokalavisens førsteside, akkompagnert av den passelige tittelen «Il danese insano» (Den gale dansken). En intens behandling med blodigler gjennom natten hadde imidlertid fjernet væskeansamlingene i ansiktet. På startstreken kunne Ritter derfor se nok rundt seg til å møte beundrende blikk fra konkurrentene. Ti etapper senere vant han tempoen.
Det påfølgende året var Ritter blitt såpass italiensk at han kunne snakke til seg en plass i Italias reisefølge til OL i Mexico City. I den tynne morgenluften 2000 meter over havet 10.oktober klokken 10:27 ruller han i gang. Da uret passerte nøyaktig én time hadde han tilbakelagt 48.653 kilometer – 560 meter lenger enn det Ferdi Bracke klarte i Roma. Rekorden skulle stå frem til 25.oktober 1972, da Eddy Merckx inntok Mexico City og kjørte nesten én kilometer lenger – 49.431.
To år senere returnerte Ritter til den meksikanske hovedstaden, med en ultra-lett, spesialbygget Benotto-sykkel på 5.46 kilo. Men til tross for tre forsøk klarte han ikke å flytte på Merckx’ rekord.
«Merckx hadde ideelle forutsetninger. Han forberedte seg i flere måneder og fikk trykkflasker med meksikansk luft fløyet inn til Belgia. Dag ut og dag inn trente han i sitt spesialbyggede trykkammer (i garasjen),» sa en skuffet Ritter etter tre mislykkede forsøk.
Først syklet han 48.739 kilometer. Men tidtakeren kom for sent og spolerte oppvarmingen til Ritter. På det andre forsøket stoppet han etter 20 kilometer da vinden begynte å ta seg opp. Selv med lett bris var det umulig å slå Merckx. Tredje og siste gang kjørte han 48.879 kilometer. Dermed hadde han forbedret sin rekord fra ’68 to ganger.
I 1975 skulle han endelig slå Merckx. Tour de France-tempoen til Châtel var 40 km i humpete alpeterreng. Lucien Van Impe vant suverent. Ritter ble nummer to, 56 sekunder bak. Ett sekund etter der igjen kom Merckx.
Ikke dårlig for en pølsemaker å være.
