Tourens farligste finale? - Sykkel
1963 Views

Tourens farligste finale?

Hushovds utforegenskaper, Armstrongs berømte terrengsykling, Belokis karriereødeleggende krasj, Schleck og Froomes vaklende svinger. Finalene i Gap er alltid et storstilt drama.

Juli 23, 2019
Skrevet av:

Endre Myhrene Foto: Pressesport

Vi satt klistret alle som en. For en finale. Det var to mot en. Nordmann mot nordmann. En verdensmester, en lagkamerat, en fremadstormende stjerne. Farten er høy, veien regntung og sleip. Ett dårlig timet napp i bremsehendelen i utforkjøringen, og du ligger i grøfta. Så flater det ut, asfalten tørrere og tiden står nesten stille. Lureløpet begynner. Blinker man, kan muligheten fordufte. Konsentrasjon.

Oppløpet i Gap er langt. Virker endeløst. Tusenvis av tilskuere henger over barrierene. De banker på reklameskiltene, flaggene vaier inn mot veibanen. Den siste kilometeren er lang og rett. Lyden av speakeren blir sterkere, skrikende fans likeså. Men all støy og bråk kanaliseres ut når målstreken kommer til syne. Tiden renner ut. Konsentrasjon.

Thor Hushovd kaster armene i været. Edvald Boasson Hagen senker hodet. Ryder Hesjedal jubler med en utstrakt hånd, som hyllest til sin lagkamerat. Gap har tatt vare på Hushovd.

Men Tour’en har også tatt vare på Gap, og dette beskjedne prefecture’et har vært sjenerøs med sin velgjører i retur. Samarbeidet er tuftet på gjensidig utbytte. ASO har gitt byen en sentral posisjon i rittet. Som «porten til Alpene» havner den ofte i søkelyset, og i år er den etappeby for 25. gang. Gap lever opp til oppgaven og gir oss ofte nervepirrende finaler, som oftest med den heseblesende utforkjøringen fra Col de Manse.

For var det ikke Col de Manse som sendte Joseba Beloki i asfalten i 2003, da Armstrong plutselig måtte sykle av veien og skjære på tvers av jordet? Og var det ikke lille Manse som avslørte Andy Schlecks svakhet i utforkjøringene, da Hushovd jublet for seier? Og var det ikke denne relativt ukjente bakken som to år senere fikk Chris Froome til å klage på Contadors aggressive stil mens Rui Costa kastet opp armene i seiersrus? Og var det ikke her, i 2015, at Geraint Thomas hadde et svalestup rett i en telefonstolpe, mens Ruben Plaza tok en imponerende bruddseier. Joda, det var Col de Manse alt sammen.

Men Gap har flere strenger å spille på enn Col de Manse. I år skal rytterne over Col de la Sentinelle med 10 km igjen. Kanskje blir en ny klassiker skapt.

Jean-François Bernard syklet solo inn til Gap på 16. etappe i den bråkete 1986-Tour’en. Bernard var den eneste i et tremannsbrudd som overlevde den grusete nedkjøringen fra Col d’Espréaux uten punktering, etter at både Bernard Vallet og Julián Gorospe måtte bytte hjul. I motsetning til Hushovd hadde Bernard god tid til å nyte seiersøyeblikket på det lange oppløpet.

Men Gap er mer enn heroiske bruddtriumfer. Med de mange dramatiske episodene på Col de Manse, har målbyen blitt et bilde på en større utvikling i Tour’en. I en tid med watt-kalkulert fjellklatring, hvor det å tjene sekunder på konkurrentene blir vanskeligere og vanskeligere, har utforkjøringene blitt en stadig viktigere kamparena for favorittene.

Bak Hushovd og Boasson Hagen så man en fryktløs Cadel Evans og en tilsvarende panisk Andy Schleck. Evans tjente halvannet minutt etter en fabelaktig prestasjon i balanse og mot, dybdesyn og romfølelse. Schleck slo tilbake med seier på giganten Col du Galibier, en fantastisk demonstrasjon av klatreferdigheter.

Men med det store tidstapet i Gap, må man si at den lille knollen Col du Manse avgjorde Tour’en i 2011.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.