gravel Archives

Verden rundt på grus

Posted on 2023-04-282023-05-05 by administrator

(Sykkelmagasinet Gruppetto): – Hva skal jeg kalle deg, profesjonell, eller er det ikke så lett å være det i gravelbransjen?

Jonas: – Det er ikke som blant landeveisproffene, heller ikke som blant terrengsyklistene. De kalles ofte “Privateers,” syklister som reiser rundt på egenhånd, kanskje med noen relativt små private sponsorer.

Det er ikke proffkontrakter som vi kjenner fra landeveien, men kjører du bra, spesielt i USA, som vi må si er sentrum for gravelsyklingen. Noen tjener brukbart, men det er de få toppene som til en viss grad har sponsorer, men like viktig er sosiale medier hvor de ofte henter inn noe som “påvirker,” eller influencer som det populært heter nå, men det er vel noe som ikke klinger utelukkende positivt…

I USA er det vel kanskje femten som man kan si lever OK av gravel, og i Europa er det kanskje ikke mer enn seks-syv stykker.

S. G.: Hva med deg?

Jonas: Jeg prøver å leve av det, men jeg kan ikke kutte ut alt annet og bare hygge meg med sykkelen. Det er kanskje ikke drømmen å “bare” sykle hele tiden. Jeg liker å ha andre ting å drive med. Gravel i Norge er en individuell ting, det er ikke lag som på landeveien.

S. G.: Treningen kan du vel gjøre sammen med både landeveissyklister og terrengsyklister?

Jonas: Ja det er hyggelig, og jeg gjør det. Det blir mest trening på landeveien, litt enklere å strukturere treningen på asfalten. Muskelbruk og sittestilling er nokså likt på landevei- og gravelsykkelen. Du jobber riktig nok mer på gravelsykkelen, det er ikke så enkelt å ligge på hjul i en gruppe for å “hvile.”

Faller du av feltet på landeveien er det nesten umulig å sykle seg opp igjen alene, på gravel er det noe enklere, du får mindre effekt av å ligge på hjul siden farten ikke er like høy. Du merker det på lengre ritt og treningsturer at du trår mer eller mindre hele tiden.

På vei til sterk 5. plass i fjorårets Red Bull Rio Grande Gravel.

S. G.: Hvor fort går det på et typisk gravelritt blant dere proffer, men som du sier, dere er ikke proffer i ordets rette forstand?

Jonas: Ja riktig det, men vi som reiser rundt og kjører de store rittene trener som proffer, og snittfart i ritt er ofte rundt 35 km/t, noe som er raskt på grusveier om ikke alltid er like jevne og fine. Det hjelper selvfølgelig å ligge i en gruppe på grusen også.

S. G.: Apropos fart, det gikk fort i gravel-VM, jeg så du forsvant fra frontgruppen, hva skjedde?

Jonas: Ja, det gikk fort, tror vi endte med 37,5 km/t. Jeg hadde uflaks og punkterte etter bare ti kilometer. Det var ikke følgebiler, så jeg hoppet av sykkelen, tok ut gasspatronen og tenkte det ville funke da jeg ikke kunne finne noen større hull i dekket. Jeg fikk litt problemer med patronen, satt inn nummer to og da fikk jeg inn luft, men ikke nok til at det var noe særlig å sykle på. Vi har skum i dekkene for å hindre at det blir helt flatt, men i svinger og rufsete partier sitter ikke dekket skikkelig så man må ta det med ro. Jeg fortsatte til lange/servicestasjonen, men den var først etter 22 kilometer, så det var egentlig håpløst. Det var fortsatt syklister rundt, så jeg tråkket til mål. Løypa var flat, med kun 700 høydemeter på 20 mil.

Unbound 200 Pro Race. Tøft ritt med 32 mil på grusveier.

S. G.: Hvordan følte du det gikk før du fikk problemer?

Jonas: Jeg satt greit med feltet i starten hvor det meste av klatringen var, så jeg hadde nok kunnet sitte med i fronten lenge. Jeg så at ryttere jeg vanligvis sykler likt med var blant de 20-30 første i mål, så topp 30 hadde jeg nok klart. Jeg ville uansett fullføre, det var det første UCI-arrangerte VM i gravel, så det var stas å være med. Opplevelsen er en stor del av det hele. Morsomt å se på nivået.

S. G.: Uvant løype?

Jonas: I VM var det rett inn i en bakke, noe som i USA er uvanlig. Det er flatere i begynnelsen og det er først mot slutten det drar seg til. Her var det mye svinger, mens i de større rittene er det større grusveier med lange flater. I USA har de nå startet å legge inn enkelte mer krevende partier, mer som single – track løyper i terrengsykling.

S. G.: Hvorfor er det i USA det virkelig slo an først?

Jonas: Tror det er den fine blandingen av grusveier, litt mer teknisk enn på landevei, og de liker at det er langt og hardt, og det blir en prestasjon å komme seg til mål. Det er som regel lange ritt, som regel over 16-17 mil. Det er langt på grus, hardt hele veien, noe jeg ser på wattverdiene som er høyere når jeg sykler gravel.

S. G.: Hva tenker når det gjelder landeveisryttere, fint å trene på grusen?

Jonas: Ja, man må jobbe og tråkke jevnt hele tiden, så det er fin trening for landeveissyklister, ikke minst er det fint for tråkkteknikken. Noe jeg setter mest pris på er de mange fine veiene i fjellområdene i Norge. Du finner så mange fantastiske veier når du svinger av fra “turistveiene” og tar noen av de veldig mange grusveiene som går på kryss og tvers over hele landet. Man tenker ikke på hvor heldige vi er med så mange muligheter før vi kommer oss ut på tur og får oppleve det selv.

S. G.: Hvis du vil på stier også, synes du det funker?

Jonas: Ja, om det ikke er altfor teknisk går det greit. Du får også gravelsykler med dempegaffel og plass til skikkelig grove dekk. Det blir selvfølgelig aldri som en fulldemper, men det fungerer veldig bra.

S. G.: Hvor mange år har du syklet aktivt, du startet vel ikke med gravel?

Jonas: Nei, jeg begynte å konkurrere i siste år som junior og nå er jeg 32, så det blir 13 år med startnummer. Da var det landeveien på IF Frøys kontinentallag hvor det ble noen fine ritt rundt i Europa, blant annet Giro Valle d’Aosta. Med Unaas laget fikk jeg et ritt i Kina, noe som var spennende, og året etter syklet jeg på et kinesisk kontinentallag. Spennende periode og et lite eventyr. Rittene er morsomme med åpningsserimonier med dansere og fyrverkeri.

Etter det ble det en stund i Belgia og en del ritt der. Etter det ble det noen måneder i Colombia, veldig spennende, litt vel spennende, rett før jeg trente i fjellene hadde Esteban Chaves blitt ranet. hadde det ikke vært for de vanskelige politiske forholdene hadde jeg nok reist tilbake. Fantastisk sted å sykle.

S. G.: Hvordan ble det til at du dro til USA og har syklet så mye der?

Jonas: Det var under et ritt som heter “Extreme Challenge,” mellom kambodsja og Vietnam jeg ble kjent med en Amerikaner som inviterte meg til USA. Først var det tre måneder i Dallas og på et landeveislag. Jeg forsto at gravel var stort og fikk anledning til å delta på et gravelritt, så kom som kjent koronaen og med den en ufrivillig pause i rittene.

S. G.: Hvordan har det gått der borte, og hvordan er nivået?

Jonas: Det har gått bra, startet med femteplass i Red Bull Rio Grande Gravel, som er et stort ritt hvor tidligere landeveisproff Paul Voss vant. Etter det var det Gravel Locos hvor det gikk bra helt til varmen tok knekken på meg. Det var godt over 40 grader og jeg falt fra tetgruppen ned til søttende plass. Ser du på listene finner du mange som nylig har lagt opp som landeveisproffer, med snavn som; Ian Boswell, Peter Stetina, Laurens ten Dam, Thomas dekker, Ted King, osv.

På neste ritt, “Rule of Three,” i Arkansas ble det en kraftig velt og en liten pause, noe som ikke passet så bra med to uker til “Unbound 200.” Der ble det nok en gang problemer med punktering og dekkproblemer, men jeg kom meg til mål.

S. G.: Hvor stort er egentlig gravel i USA?

Jonas: Det er ikke kjempestort. det er en ivrig kjerne på rundt femti syklister som reiser rundt til de fleste rittene i USA, og i tillegg kommer det lokale til. Det er litt annen kultur der borte. Det er ikke så vanlig at man tar seg en nokså rolig trimtur, det er mer en kjerne av syklister som sykler relativt mye og hardt, og ikke så mange f.eks “sykle til jobben,” syklister. har selvfølgelig noe med dårligere tilrettelegging for syklister og mye trafikk å gjøre. Her hjemme drar vi nok mer ut på egenhånd. Her hjemme er det flere klubber og frivilligheten er langt større. I USA i Texas hvor jeg bodde var det langt bedre å sykle når du kom deg ut av byen, og det var derfor jeg oftere traff på større grupper ute på tur utenfor byene. Her hjemme er det helt klart et voksende gravelmiljø.

S. G.: Kanskje er gravelsykkel en sykkeltype flere skulle hatt?

Jonas: Det er en veldig smart sykkeltype, og egentlig både en grus- og landeveissykkel i ett.

S. G.: Har du sykkelsponsor?

Jonas: Jeg har hatt et samarbeid med Cannondale som har lånt meg en sykkel her i Europa. Når jeg drar til USA har jeg noen ganger lånt sykkel.

S. G.: Hva med årets sesong, planene klare?

Jonas: Det blir en del turer til USA igjen, mest fordi det er der det er flest morsomme ritt. Jeg har lyst til å prøve noen år nå som livssituasjonen er slik den er, uten barn osv.

Gravel locos ga mersmak og påmelding til årets ritt er allerede sendt.

S. G.: Er det ikke en gravel serie i USA?

Jonas: Ja, Lifetime Grand Prix. Tenkte jeg skulle prøve å søke. Du må holde høyt nivå, da det kun er 35 damer og 35 menn som er sikret start. I år var det seks ritt. Et av rittene er et rent terrengritt. Litt trøblete da rittene ikke kommer så tett, og det blir en del turer over Atlanteren. Det er morsomt å treffe toppryttere fra landeveien, som Nicolas Roche og Laurens ten Dam som ikke er i så mye dårligere form nå.

I ritt som Big Sugar med hele to tusen deltakere finner du alle slags ryttere, både mosjonister med litt mye isolasjon og proffer, som nevnte Roche, og ikke minst Peter Stetina som reiser rundt med egen servicemann og satser på å sykle inn premiepenger.

Enkelte av de beste får også startpenger. Moro å være i det miljøet. Jeg ser også at gravel vokser her hjemme, kanskje fanger det opp syklister som vil vekk fra landeveien og har vært med i Birken flere ganger og jakter på noe nytt. I Europa er det litt annerledes enn stort sett alle ritt i USA. Jeg tenker på rittene i USA som alltid har start og mål på samme sted. Et par bra ting i USA er at det samme premiesummer for både damer og menn, og i Big Sugar var det også egen klasse for ikke binære.

S. G.: Spesiell trening for gravelritt?

Jonas: Nei, ikke så mye, jeg har kjørt mye langt, noe som gjør at jeg kanskje har mistet noe av trøkket. Jeg fokuserer derfor mer på det nå. Det er en del bratte kneiker og da trenger jeg å ha ekstra trøkk. Rittene er lange, vanligvis 6-7 timer og da er det om å gjøre å finne en balanse mellom god utholdenhet og punsj til å tåle fartsøkninger, litt som på landeveien.

S. G.: Hva med mat og drikke underveis?

Jonas: Vi får ikke langing fra bil, men det er alltid langesoner. For de som ikke har hjelp er det ganske tett med matstasjoner. Et dilemma for oss som konkurrerer er om noen andre stopper. Sitter du i et bra felt vil du ikke være den eneste som stopper, da forsvinner de andre.

S. G.: Er det skilting, eller navigerer du selv?

Jonas: Mange ritt må du navigere selv, hvor det ikke er skilting. Greit å være kjent med nedlasting og bruk av sykkelcomputeren.

S. G.: Du hadde en frisk “Everest-tur” på Svalbard?

Jonas: Ja, jeg gikk inn for å klatre verdens nordligste “Everest” med 8.848 høydemeter. Litt tøft i -15 minusgrader. Målet var å samle inn penger for å bekjempe trafficking, og til støtte for ukrainske flyktninger. Jeg var litt engstelig for at batteriet på giret skulle gå tomt, men det var jeg som gikk tom. De siste to turene opp var jeg helt i ørska. På toppen siste gangen hadde jeg syklet i 19 timer og 22 minutter. Da hadde jeg syklet den 2.7 kilometer lange bakken med 230 høydemeter på hver tur, 39 ganger…

S. G.: Til slutt – noe spennende på gang her hjemme du vil være med på?

Jonas: Ja absolutt, “Unionsrittet,” fra Moss til Karstad som går i begynnelsen av juli blir spennende. To dagers gravelritt med stopp og overnatting halvveis, i Bengtsfors. Her blir det mat og drikke. Rittet er 350 kilometer, men ikke mer enn 1.700 høydemeter, ikke avskrekkende. Busser frakter deg tilbake til Moss, dette blir en flott tur. Her skal det være sosialt, noe som ikke er bra nok i Norge. I gravelmiljøet er det noe mer sosialt, og det skal det være her. G

Jonas Orset

Sport: Gravel cycling
Født: 29.09.1990
Bor: Kolbotn, Nordre Follo
E-mail: jonas@nordictrailblazer.cc
Web: nordictrailblazer.cc

LAG:
2019-2022: The Nordic Trailblazer, Team Cadence Cyclery (USA)
2018: UCI Team Dare Gaviota (SPA)
2017: Team Wilches (COL), IK Hero (NOR), CCN (CHN)
2015-2016: Prorace Cycling Team (BEL)
2014: UCI China Wuxi Jilun Cycling kontinentallag (CHN)
2013: UCI People4you-Unaas Cycling kontinentallag (SWE)
2012: UCI Frøy-Trek kontinentallag (NOR)

Noen resultater
Arctic Everesting (Verdens nordligste) (2022)
Verdensrekord 10.000m høydemeter 10 timer 57 minutter (2018)
Norsk rekord 24 timer (740 km) og 1.000 km på 35 timer 50 min (2020)
1. Gran Fondo World Tour 2017 and 2019 (2nd 2018)
1. Styrkeprøven Trondheim-Oslo 540 km 2017 og 2019 (2.pl 2018)
1. Tsogo Sun Amashova (SAR) 160 km (2018)
1. Tour of Zhetysu (KAZ) stage 1 (2018)
3. Meethout Interclub (BEL) (2015)
5. U23 Norsk mesterskap (2012)
5. RedBull Rio Grande Gravel (2022)
5. Halmstad Gravel World Series,
7. Ranxo Gravel World Series (2022)
UCI World Championship Gravel (2022)

– Har fortsatt en liten drøm om å bli landeveisproff

Posted on 2023-03-222023-03-22 by Jarle

Torbjørn André Røed

Alder: 25 år

Fra: Asker

Ryttertype: Klatrer/allrounder

Lag: ABC Cycling

Lagets base: Des Moines, Iowa

Satser fra: Grand Junction, Colorado

Instagram: @torbjornroed

Se for deg at du kjører rundt i van langs vestkysten av USA og leter etter fint vær og fine veier å sykle på … Tidvis er det nettopp det livet Torbjørn André Røed fra Asker lever.

25-åringen syklet i fjor for kanadiske Yoeleo Test Team sammen med blant andre Sindre Hvesser Brein. De to kjenner for øvrig hverandre at Røed fungerte som Hvesser Breins trener i terrengsykling, da han selv gikk på videregående.

I år har duoen valgt å gå tilbake til det amerikanske ABC Cycling (Above and Beyond Cancer Cycling Team), etter at Røed er ferdig med sin bachelor som dataingeniør ved Colorado Mesa University.

Denne sesongen satser han fullt ut på sykling, men skal også i større grad hive seg ut i annen voksende trend på det amerikanske kontinentet: Nemlig gravel – grussykling.

– Jeg har valgt å skifte fokus litt fra landevei til grusritt som Unbound Gravel SBT GRVL (arrangeres i Stemboat Springs, Colorado) og terrengrittet Leadville 100. Så for min del blir det mest i USA, men jeg skal hjem til Norge under NM i Sandnes. Jeg skal også kjøre de store etapperittene her borte, sånne som Redlands Bicycle Classic, Tour of the Gila og Joe Martin. Det blir muligens en tur til Europa med laget i sommer, sier Røed til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Skaper et navn for seg selv

Akkurat som han ble lagt merke til da han stakk av med en etappeseier under Tour of the Gila i fjor, har Røed alt åpnet 2023-sesongen med et smell.

I Belgian Waffle Ride i Arizona i starten av inneværende måned, imponerte askerbøringen stor ved å bli tredjemann bak høyt profilerte navn som Keegan Swenson og Christopher Blevins. Swenson sykler for øvrig Cape Epic sammen med Lachlan Morton (EF Pro Cycling) i disse dager.

I hverdagen er nok Torbjørn André Røed et stykke unna livet kollegene i Uno-X, eller i andre norske klubb- og kontinentallag opplever. Han er på mange måter en self made man som prøver å slå seg opp og fram innenfor en idrett via litt mindre utradisjonelle konkurranser og kanaler.

– Hvordan oppsto kontakten mellom deg og ABC Cycling i utgangspunktet, Torbjørn?

– Jeg endte først opp i ABC Cycling etter at jeg kjørte bra i et ritt med navnet Valley of the Sun, i februar 2020. Jeg hadde en venn på laget som introduserte meg, og etter det ønsket lederen på ABC å ha meg med. Deretter viste jeg meg frem på Joe Martin Stage Race i ABC i 2021, og ble kontaktet av Yoeleo. Der hjalp det meg også at jeg hadde en bekjent fra før av.

– Elsker å sykle og utforske

På sikt er nok ikke drømmen stort annerledes enn hva Jon Rye-Johnsen begjærer i CC Etupes eller Trym Brennsæter i Groupama-FDJ Conti.

– Jeg elsker å sykle og utforske, så jeg ønsker å fortsette med det og en dag kunne leve av det. Jeg har fortsatt en liten drøm om å bli proff på landeveien, men jeg er også veldig interessert i å kunne kjøre landevei, grus og terreng, og kanskje kunne reise rundt og sykle store grusritt som for eksempel Cape Epic.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

EKSOTISK: Torbjørn André Røed gjorde seg bemerket under Belgian Waffle Ride i Arizona i starten av mars. Til slutt ble Asker-mannen nummer tre. FOTO: Unroad Unltd

– Hvordan vil du beskrive deg selv som rytter?

– Jeg liker harde løp, og er en god klatrer på 5-30 minutters bakker. Men jeg er langstrakt og kjører også bra i lettere terreng. Jeg føler jeg har et talent for ritt i høyden, gjerne opp til rundt 3000 meter over havet.

Får selskap av Skaarseth

I 2023 har ABC Cycling også fått et tredje tilskudd fra Norge, i kraft av Iver Skaarseth. Den tidligere rytteren fra Lillehammer CK og Uno-X Pro Cycling Team skal kombinere satsingen med skolegang på CMU.

Røed forteller at han har vært i kontakt med 25-åringen og gitt ham noen gode råd med på veien.

– Jeg ble ikke kjent med Iver før i fjor høst da han begynte å stille noen spørsmål om CMU (Colorado Mesa University). Vi har visst om hverandre lenge og har mange felles bekjente. Han hadde fulgt med på min Instagram og syntes det virket kult å prøve seg i USA. Det var også jeg som introduserte ham til ABC slik at han skulle få et lag å kjøre med her borte.

Som student ved CMU har man også muligheten til å stille i konkurranser for College-laget, slik Røed gjorde i 2022.

– Det foregikk litt på siden av hovedsatsingen internasjonalt, men jeg gjorde det for å finne en bedre kombinasjon for sykling og studier. I fjor konkurrerte jeg på landevei, bane og terreng, og var med på fem titler (tre av dem individuelle) i College National Championships, forteller han.

Sto på podiet under prestisjetungt ritt

I mai i fjor sto Røed på sammenlagtpodiet bak Sean Gardner og Matteo Dal-Cin etter fem etapper av Tour of the Gila. Han var pent frampå selv og sikret seg seieren under åpningsetappen.

Dersom drømmen skal gå i oppfyllelse – og han en dag skal få sjansen til å konkurrere for en europeisk satsing, er det slike prestasjoner han er nødt til å gjenskape.

– Jeg fikk mer oppmerksomhet etter Gila i fjor, men ikke utrolig mye. For en internasjonal idrett som sykkelsporten, er det viktig å få en slik seier, men siden det er et mindre ritt i forhold til det som foregår på den europeiske scenen, ga det ikke mye interesse fra Europa. Det er naturligvis fint å ha en UCI-seier på CV’en.

I mellomtiden forflytter han seg rundt i de vestre delene av USA med landeveien som sin base, mens han frister andre, norske syklister med livet han portretterer via Instagram.

– Det var slik Sindre (Hvesser Brein) ble interessert i å prøve lykken i USA. Jeg har fortalt ham om mye sol, bare veier, fin natur og mye moro, og så har jeg delt en del bilder via Instagram. Det endte med at jeg introduserte ham for ABC Cycling tilbake i 2021, og så fikk ham med inn på laget, sier Røed.

Denne artikkelen er del av en serie der Sykkelmagasinet Gruppetto setter fokus mot unge, norske ryttere som prøver lykken i utlandet. Du kan lese om de andre rytterne her!

Nordmann på podiet i prestisjetungt grusritt

Posted on 2023-03-082023-03-08 by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Grusserien Belgian Waffle Ride består av syv ritt i året, der rytteren som skraper sammen mest poeng underveis vil stikke av med The Quadrupel Crown.

I helga startet rittrekken opp med Waffle Ride i Arizona. Åpningen ble vunnet av Keegan Swenson foran Christopher Blevins og norske Torbjørn André Røed.

Røed er opprinnelig Asker-gutt, og de siste sesongene kombinert sykkelsatsing med studier ved Colorado Mesa der han avsluttet en bachelorgrad som dataingeniør i fjor. Da syklet han for Yoeleo TestTeam, men er i år tilbake hos Above and Beyond Cancer Cycling Team.

– Jeg har konkurrert i college-konkurransene ved siden av hovedsatsingen internasjonalt, men har gjort det for å kombinere sykling og studier på en bedre måte. Jeg konkurrerte i landevei, bane og terreng, der jeg vant fem titler og tre individuelle College National Championships, forteller han.

Røed: – Veldig kult

I år har han bestemt seg for å satse for å gire opp satsinga på gravel ytterligere. Noe også ABC Cycling støtter opp om.

Starten gikk egentlig over all forventing, da det ikke akkurat står på kvaliteten blant deltakerne i det populære, amerikanske gruskonseptet. Keegan Swenson har blitt amerikansk mester i terrenget flere ganger. Han ble nummer to i Unbound Gravel og vant Lifetime Grand Prix sammenlagt (den største grusserien i USA).

Her finner du resultatene fra Belgian Waffle Ride, Arizona!

Christopher Blevin har vunnet to verdenscupritt i terrenget, og ble verdensmester i shorttrack for to år tilbake. Han har også blitt tredjemann i Cape Epic.

– Det var veldig kult å få til en pallplass på første grusritt mot så sterke ryttere. Belgian Waffle Rider er et stort ritt og jeg tror det var rittet med best deltakelse de noen gang har hatt. Det var veldig gøy å sitte med de mer meritterte guttene, sier Røed til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Etappeseier fra Tour of the Gila

25-åringen fra Asker begynner å bygge opp et navn på den amerikanske sykkelscenen, og innrømmer at håpet er at han på sikt kan etablere seg også på den europeiske scenen.

I fjor fikk han en del oppmerksomhet etter en etappeseier under Tour of de Gila. Han varsler at han kommer hjem til Norge i juni for å sykle NM i Sandnes, men at hovedfokuset hans også i år vil være på de amerikanske rittene.

– Jeg skal kjøre de store etapperittene her borte; Redlands Bicycle Classic, Tour of the Gila og Joe Martin. Det blir også muligens en tur til Europa med laget utover sommeren, sier han.

Og så blir det mer grus. Mye mer grus!

– Ja, det var planen å satse mer på grus i år, da det er noe jeg tror vil passe meg bra, sier han.

Der asfalten slutter…

Posted on 2021-03-022021-05-19 by Espen J. Lee

Med sin nye og allsidige modell F/AR All-Road har kanskje norske FARA Cycling truffet blink i syklingens rådende Zeitgeist, der oppdagelse og Bikepacking frister mer enn travle og trafikkerte områder.

Passasjen utenfor allfarvei, uoppdaget og ukjent. Den harmoniske utflukten på uberørte strekninger, der fremkommelig asfalt slutter og oppdagelsesferden starter, der stress og hverdagsslit fordufter, og idyll og selvrealisering råder. Det er ofte denne latente eventyrlysten som fyller beina våre med energi, iveren for nytt terreng som tapper låra våre for syre, og søken etter nye destinasjoner som driver oss frem. Vi vil lenger, bortenfor og avsides.

«Sykkelen vi drømte om å lage skulle nå frem til avsidesliggende steder, ha en solid konstruksjon og robuste komponenter, men likevel ha god fart og dekke lange distanser,» sier Jeff Webb, grunnleggeren av FARA Cycling.

Webb er kanadisk, tidligere profesjonell og har bodd i Norge siden slutten av 1990-tallet. I 2016 startet han FARA Cycling, i partnerskap med blant andre den heller kjente Thor Hushovd. Filosofien i bunn var den gang, og er fortsatt, nettbasert direktesalg til kunden, topp utstyr til moderate priser, personlige tilpasninger og valgmuligheter i bestillingsprosessen, og et nordisk, minimalistisk design. Melankolsk, sofistikert og romantisk, FARA-stilen flere og flere av oss har blitt godt kjent med, følger den kvintessensielle nordic noir-bølgen som preger samfunnsstrømningene for øvrig.

I samme ånd lanserte det lille norske selskapet i 2019 sitt såkalte Oslo-prosjekt. Målet var å utvikle det ultimate eventyrredskapet, en sykkel egnet for flere underlag. Hybrid-løsningen F/AR All-Road fusjonerer sykkelpendlerens fartsønsker med langdistanse eventyr-turer.

«Vi ønsket en kvikk og responsiv sykkel egnet til de klassiske søndagsturene med venner på asfalt og landevei, samt i stand til å takle grusveier når det måtte trenges,» sier Webb.

«Selv med vesker til overnattinger eller full campingutstyr festet på, skulle sykkelen vi utviklet prestere godt og inspirere på alle underlag og under alle forhold,» legger FARA-sjefen til ambisiøst.

Flere hovedtrekk sørger nemlig for at F/AR All-Road lever opp til sitt navn. Betydelig dekklaring er en selvfølge, rammen (karbon, 980 g i størrelse medium) er tilpasset 32 til 35 mm dekk. Modellen har dessuten et fullt integrert veskesystem med Fidlock-fester på både styret, rammen og sadelen. Totalt snakker vi 30 liter oppbevaringsrom. Praktisk og viktig på lange turer og hverdagens pendling til jobb. Veskene fra Roswheel er både lette og vanntette. Med kun interne kabler og et rent uttrykk, skal veskene være enkle å ta av og på. Det er i tillegg plass til fire flaskeholdere.

«Med veskene jobbet vi i seks måneder sammen med våre egne produktutviklere, Roswheel og Fidlock. Vi tok utgangpunkt i Roswheels egne vesker, og man kan si mye bra om dem, men siden vi skulle utvikle rammen vår i utgangspunktet, så var det mer logisk å lage veskene samtidig,» sier Webb. «Først og fremst ville vi lage et bedre system som var raskere å ta på og av, særlig med tanke på at man ofte står i mørke med kalde hender når man er ute på lange sykkelturer i Norge,» ler FARA-sjefen.

«I tillegg ønsket vi å utnytte eventuelle ”dødplasser” på rammen og plassere vekten optimalt med tanke på sykkelens geometri og øke oppbevaringskapasiteten noe.»

Med F/AR har FARA vært tro til sin filosofi. Sykkelen består kun av det mest essensielle uten at noe mangler. Det betyr ingen overflødige plastikkdeler til kabelføring, ingen kranklageråpning, ingen akslingsmutter å løsne og minst mulig justeringsskuer og kabelstoppere. Jo færre smådeler, desto bedre, virker å være målet.

Allsidighet er selvsagt et sentralt trekk når man lager en sykkel til flere bruk. Geometrien er derfor en kompromiss mellom stabilitet og aggressivitet. Setestaget har en buet form, som sammen med plass til brede dekk, skal gi komfortable turer, uten å måtte forsake stivet i rammen og fremdrift.

«Sykkelen er allsidig nok til å være en Endurance-sykkel, eller en rask tur-sykkel eller en pendlesykkel, alt ettersom hvordan man setter sammen komponentene og dekkdimensjonene».

«Målet med Oslo-prosjektet var å utvikle det beste våpenet til eventyr i flere terreng. Etter 18 måneder med produktutvikling, testing og finjusteringer, har resultatet blitt F/AR.»

Fara F/FAR All-Road

Komplett sykkel fra NOK34,990
Ramme: NOK 24 490
Vekt: Under 8kg
Sammen med Roswheel har Fara utviklet et eget veskesystem, 30 L kapasitet, klikk av og på i løpet av sekunder.
Intern kabelføring
Mulighet for integrert rock guard
Bestillingstilbud: Komplett veskesett og tilpassede fendere gratis ved bestilling i mars.
Levering: første uke juni.
Mer informasjon: launch.faracycling.com

– Jeg vil bli Norges første profesjonelle grussyklist

Posted on 2021-02-22 by Espen J. Lee

Flykt fra trykkende eksos og travel trafikk, inn der villmarkas øde veier kaster sin kappe av stilhet over dine skuldre. ”Gravel” vokser som disiplin mange steder i verden. Er dette syklingens ”next big thing”? Ja, sier Jonas Orset.

«Grussykling vokser mer og mer. I USA er ’gravel cycling’ stort, arrangementer som Dirty Kanza er kjempestort. I fjor fikk jeg lyst til å satse skikkelig på disiplinen, men uten mange konkurransen og uten mulighet til å reise, så har det blitt vanskelig».

Jonas Orset snakker med stort engasjement i stemmen. Det er tydelig at dette er noe han brenner for. Orset beskriver grussykling som en disiplin i takt med tidsånden. På syklene sine ønsker folk å koble av, få en god treningsøkt, komme seg bort fra eksos og trafikk, legge ut på eventyr.

«Det er en disiplin i stadig vekst, som kommer mer og mer til Europa også. Tilnærmingen er litt annerledes enn i landevei. I grussyklingen har man litt mer fokus på fellesskap, eventyr og opplevelser, og litt mindre på konkurranse. Selvsagt er det et konkurranseaspekt i det også, hvor man får utfordret seg selv, men spekteret er bredt og veldig inkluderende.»

Foreløpig er grussykling ikke så stort i Norge, men det kommer flere og flere aktører, miljøet er voksende og flere arrangementer vil komme etter hvert, sier Orset.

Eventyrer

Dere som kjenner Jonas Orset, vet nok at han har mange meritter og prosjekter bak seg. Profesjonell syklist, eventyrer og aktivist med Green Cycling Norway. Han har syklet i hele 30 land, vunnet Trondheim-Oslo to ganger og satt en rekke oppsiktsvekkende sykkelrekorder.

Det nyeste prosjektet heter ”The Nordic Trailblazer”, og med det vil 30-åringen bane vei for økt interesse for grussykling i Norge. Orset vil bli Norges første profesjonelle grussyklist.

«Å sykle på grus handler mye om de unike løypene man finner, og eventyrene det bringer med seg. Man når frem til nesten ubebodde strøk og urørt natur, det er lite trafikk, og ganske åpne, nye veier med masse muligheter,» sier en filosoferende Orset.

Orset har mange år bak seg som landeveisrytter. Han har syklet i Kina, USA og ”alt” i mellom, han har engasjert seg i miljøsaken, og satt verdensrekord i 10000 høydemeter.

I fjor sommer syklet han ”Oslo Gravel Grinder” i Nordmarka. Selv på asfalt er 260 kilometer en formidabel utfordring for de fleste. Enda mer krevende blir det på grus, særlig med stier og skogveier kastet inn, og ikke minst når det er 5200 høydemeter det er snakk om. Men Orset beskriver opplevelsen som ”episk”, en opplevelse som forsterket hans elsk for gravel.

«Grussykling gir dessuten ganske god fartsfølelse også,» sier han videre «ikke like mye som på landeveien selvfølgelig, men ganske lik feeling egentlig. I terrengsykling mister man den følelsen. Derfor er dette en trend som smitter ganske lett. Med økt trafikk og mettet på maset fra storsamfunnet, trekker man mer ut mot naturen. Å komme bort fra det travle, er rett og slett veldig deilig og gir en stor frihetsfølelse.»

«Next big thing»

I en artikkel for et par år siden omtalte Financial Times grussykling som sykkelsportens «next big thing». Siden den gang har en rekke landeveisproffer meldt overgang til grusdisiplinen, deriblant Ian Boswell, Peter Stetina og Laurens ten Dam. Det amerikanske WorldTour-laget EF Education har dessuten en egen, alternativ kalender med deltakelse i flere av de største grusrittene i verden. Samtidig planlegger det internasjonale sykkelforbundet, UCI, en WorldTour for grussykling.

Her hjemme er landskapet nokså ubebodd, men Styrkeprøven AS har de senere år arrangert Oslo-Mysen, et ritt med flere grussektorer. Stadig flere landeveisritt har lagt inn elementer av grus, som for eksempel Gylne Gutuer, et ritt som har vokst seg veldig populært. Noen typiske MTB-ritt har egen klasse for de som ønsker å sykle med Gravel-sykkel eller CX.

I Skandinavia er det Nordic Gravel Series som gjelder. I 2021 ønsker arrangøren å få på plass ni ritt fordelt på Norge, Sverige og Finland.

Første runde skal etter planen avvikles 15.mai utenfor Oslo, i Follo-området, men lite tyder på at det skal gå som normalt grunnet korona-situasjonen. Håpet er at rittet på Nesbyen, for hvilket Orset arrangerte et test-event i fjor, vil gå som planlagt fjerde september i år. Her kan de påmeldte velge mellom distanser på 20, 80 og 180 kilometer, for som arrangøren skriver: «This event welcomes riders from all levels and fitness and is not a timed race». Et tilhørende barneritt vil arrangeres av Orsets Green Cycling Norway.

«Stemningen skal være tilbakelent og sette det sosiale i fokus, mer det enn å sykle konkurranse. Mer eventyr og personlig mestring. På grus har man mindre felt, og det er mer lavterskel enn landevei. Faller du av i et landveissritt, er det ofte ingen vei tilbake,» sier Orset.

«Jeg synes det er stor interesse og nysgjerrighet rundt grussykling. I Oslo er det stadig voksende satsning og flere aktører som spesialiserer seg på området. Så jeg tror dette vil spre seg videre i tiden som kommer.»

Logg Inn