(Sykkelmagasinet Gruppetto): – Hva skal jeg kalle deg, profesjonell, eller er det ikke så lett å være det i gravelbransjen?
Jonas: – Det er ikke som blant landeveisproffene, heller ikke som blant terrengsyklistene. De kalles ofte “Privateers,” syklister som reiser rundt på egenhånd, kanskje med noen relativt små private sponsorer.
Det er ikke proffkontrakter som vi kjenner fra landeveien, men kjører du bra, spesielt i USA, som vi må si er sentrum for gravelsyklingen. Noen tjener brukbart, men det er de få toppene som til en viss grad har sponsorer, men like viktig er sosiale medier hvor de ofte henter inn noe som “påvirker,” eller influencer som det populært heter nå, men det er vel noe som ikke klinger utelukkende positivt…
I USA er det vel kanskje femten som man kan si lever OK av gravel, og i Europa er det kanskje ikke mer enn seks-syv stykker.
S. G.: Hva med deg?
Jonas: Jeg prøver å leve av det, men jeg kan ikke kutte ut alt annet og bare hygge meg med sykkelen. Det er kanskje ikke drømmen å “bare” sykle hele tiden. Jeg liker å ha andre ting å drive med. Gravel i Norge er en individuell ting, det er ikke lag som på landeveien.
S. G.: Treningen kan du vel gjøre sammen med både landeveissyklister og terrengsyklister?
Jonas: Ja det er hyggelig, og jeg gjør det. Det blir mest trening på landeveien, litt enklere å strukturere treningen på asfalten. Muskelbruk og sittestilling er nokså likt på landevei- og gravelsykkelen. Du jobber riktig nok mer på gravelsykkelen, det er ikke så enkelt å ligge på hjul i en gruppe for å “hvile.”
Faller du av feltet på landeveien er det nesten umulig å sykle seg opp igjen alene, på gravel er det noe enklere, du får mindre effekt av å ligge på hjul siden farten ikke er like høy. Du merker det på lengre ritt og treningsturer at du trår mer eller mindre hele tiden.
S. G.: Hvor fort går det på et typisk gravelritt blant dere proffer, men som du sier, dere er ikke proffer i ordets rette forstand?
Jonas: Ja riktig det, men vi som reiser rundt og kjører de store rittene trener som proffer, og snittfart i ritt er ofte rundt 35 km/t, noe som er raskt på grusveier om ikke alltid er like jevne og fine. Det hjelper selvfølgelig å ligge i en gruppe på grusen også.
S. G.: Apropos fart, det gikk fort i gravel-VM, jeg så du forsvant fra frontgruppen, hva skjedde?
Jonas: Ja, det gikk fort, tror vi endte med 37,5 km/t. Jeg hadde uflaks og punkterte etter bare ti kilometer. Det var ikke følgebiler, så jeg hoppet av sykkelen, tok ut gasspatronen og tenkte det ville funke da jeg ikke kunne finne noen større hull i dekket. Jeg fikk litt problemer med patronen, satt inn nummer to og da fikk jeg inn luft, men ikke nok til at det var noe særlig å sykle på. Vi har skum i dekkene for å hindre at det blir helt flatt, men i svinger og rufsete partier sitter ikke dekket skikkelig så man må ta det med ro. Jeg fortsatte til lange/servicestasjonen, men den var først etter 22 kilometer, så det var egentlig håpløst. Det var fortsatt syklister rundt, så jeg tråkket til mål. Løypa var flat, med kun 700 høydemeter på 20 mil.
S. G.: Hvordan følte du det gikk før du fikk problemer?
Jonas: Jeg satt greit med feltet i starten hvor det meste av klatringen var, så jeg hadde nok kunnet sitte med i fronten lenge. Jeg så at ryttere jeg vanligvis sykler likt med var blant de 20-30 første i mål, så topp 30 hadde jeg nok klart. Jeg ville uansett fullføre, det var det første UCI-arrangerte VM i gravel, så det var stas å være med. Opplevelsen er en stor del av det hele. Morsomt å se på nivået.
S. G.: Uvant løype?
Jonas: I VM var det rett inn i en bakke, noe som i USA er uvanlig. Det er flatere i begynnelsen og det er først mot slutten det drar seg til. Her var det mye svinger, mens i de større rittene er det større grusveier med lange flater. I USA har de nå startet å legge inn enkelte mer krevende partier, mer som single – track løyper i terrengsykling.
S. G.: Hvorfor er det i USA det virkelig slo an først?
Jonas: Tror det er den fine blandingen av grusveier, litt mer teknisk enn på landevei, og de liker at det er langt og hardt, og det blir en prestasjon å komme seg til mål. Det er som regel lange ritt, som regel over 16-17 mil. Det er langt på grus, hardt hele veien, noe jeg ser på wattverdiene som er høyere når jeg sykler gravel.
S. G.: Hva tenker når det gjelder landeveisryttere, fint å trene på grusen?
Jonas: Ja, man må jobbe og tråkke jevnt hele tiden, så det er fin trening for landeveissyklister, ikke minst er det fint for tråkkteknikken. Noe jeg setter mest pris på er de mange fine veiene i fjellområdene i Norge. Du finner så mange fantastiske veier når du svinger av fra “turistveiene” og tar noen av de veldig mange grusveiene som går på kryss og tvers over hele landet. Man tenker ikke på hvor heldige vi er med så mange muligheter før vi kommer oss ut på tur og får oppleve det selv.
S. G.: Hvis du vil på stier også, synes du det funker?
Jonas: Ja, om det ikke er altfor teknisk går det greit. Du får også gravelsykler med dempegaffel og plass til skikkelig grove dekk. Det blir selvfølgelig aldri som en fulldemper, men det fungerer veldig bra.
S. G.: Hvor mange år har du syklet aktivt, du startet vel ikke med gravel?
Jonas: Nei, jeg begynte å konkurrere i siste år som junior og nå er jeg 32, så det blir 13 år med startnummer. Da var det landeveien på IF Frøys kontinentallag hvor det ble noen fine ritt rundt i Europa, blant annet Giro Valle d’Aosta. Med Unaas laget fikk jeg et ritt i Kina, noe som var spennende, og året etter syklet jeg på et kinesisk kontinentallag. Spennende periode og et lite eventyr. Rittene er morsomme med åpningsserimonier med dansere og fyrverkeri.
Etter det ble det en stund i Belgia og en del ritt der. Etter det ble det noen måneder i Colombia, veldig spennende, litt vel spennende, rett før jeg trente i fjellene hadde Esteban Chaves blitt ranet. hadde det ikke vært for de vanskelige politiske forholdene hadde jeg nok reist tilbake. Fantastisk sted å sykle.
S. G.: Hvordan ble det til at du dro til USA og har syklet så mye der?
Jonas: Det var under et ritt som heter “Extreme Challenge,” mellom kambodsja og Vietnam jeg ble kjent med en Amerikaner som inviterte meg til USA. Først var det tre måneder i Dallas og på et landeveislag. Jeg forsto at gravel var stort og fikk anledning til å delta på et gravelritt, så kom som kjent koronaen og med den en ufrivillig pause i rittene.
S. G.: Hvordan har det gått der borte, og hvordan er nivået?
Jonas: Det har gått bra, startet med femteplass i Red Bull Rio Grande Gravel, som er et stort ritt hvor tidligere landeveisproff Paul Voss vant. Etter det var det Gravel Locos hvor det gikk bra helt til varmen tok knekken på meg. Det var godt over 40 grader og jeg falt fra tetgruppen ned til søttende plass. Ser du på listene finner du mange som nylig har lagt opp som landeveisproffer, med snavn som; Ian Boswell, Peter Stetina, Laurens ten Dam, Thomas dekker, Ted King, osv.
På neste ritt, “Rule of Three,” i Arkansas ble det en kraftig velt og en liten pause, noe som ikke passet så bra med to uker til “Unbound 200.” Der ble det nok en gang problemer med punktering og dekkproblemer, men jeg kom meg til mål.
S. G.: Hvor stort er egentlig gravel i USA?
Jonas: Det er ikke kjempestort. det er en ivrig kjerne på rundt femti syklister som reiser rundt til de fleste rittene i USA, og i tillegg kommer det lokale til. Det er litt annen kultur der borte. Det er ikke så vanlig at man tar seg en nokså rolig trimtur, det er mer en kjerne av syklister som sykler relativt mye og hardt, og ikke så mange f.eks “sykle til jobben,” syklister. har selvfølgelig noe med dårligere tilrettelegging for syklister og mye trafikk å gjøre. Her hjemme drar vi nok mer ut på egenhånd. Her hjemme er det flere klubber og frivilligheten er langt større. I USA i Texas hvor jeg bodde var det langt bedre å sykle når du kom deg ut av byen, og det var derfor jeg oftere traff på større grupper ute på tur utenfor byene. Her hjemme er det helt klart et voksende gravelmiljø.
S. G.: Kanskje er gravelsykkel en sykkeltype flere skulle hatt?
Jonas: Det er en veldig smart sykkeltype, og egentlig både en grus- og landeveissykkel i ett.
S. G.: Har du sykkelsponsor?
Jonas: Jeg har hatt et samarbeid med Cannondale som har lånt meg en sykkel her i Europa. Når jeg drar til USA har jeg noen ganger lånt sykkel.
S. G.: Hva med årets sesong, planene klare?
Jonas: Det blir en del turer til USA igjen, mest fordi det er der det er flest morsomme ritt. Jeg har lyst til å prøve noen år nå som livssituasjonen er slik den er, uten barn osv.
S. G.: Er det ikke en gravel serie i USA?
Jonas: Ja, Lifetime Grand Prix. Tenkte jeg skulle prøve å søke. Du må holde høyt nivå, da det kun er 35 damer og 35 menn som er sikret start. I år var det seks ritt. Et av rittene er et rent terrengritt. Litt trøblete da rittene ikke kommer så tett, og det blir en del turer over Atlanteren. Det er morsomt å treffe toppryttere fra landeveien, som Nicolas Roche og Laurens ten Dam som ikke er i så mye dårligere form nå.
I ritt som Big Sugar med hele to tusen deltakere finner du alle slags ryttere, både mosjonister med litt mye isolasjon og proffer, som nevnte Roche, og ikke minst Peter Stetina som reiser rundt med egen servicemann og satser på å sykle inn premiepenger.
Enkelte av de beste får også startpenger. Moro å være i det miljøet. Jeg ser også at gravel vokser her hjemme, kanskje fanger det opp syklister som vil vekk fra landeveien og har vært med i Birken flere ganger og jakter på noe nytt. I Europa er det litt annerledes enn stort sett alle ritt i USA. Jeg tenker på rittene i USA som alltid har start og mål på samme sted. Et par bra ting i USA er at det samme premiesummer for både damer og menn, og i Big Sugar var det også egen klasse for ikke binære.
S. G.: Spesiell trening for gravelritt?
Jonas: Nei, ikke så mye, jeg har kjørt mye langt, noe som gjør at jeg kanskje har mistet noe av trøkket. Jeg fokuserer derfor mer på det nå. Det er en del bratte kneiker og da trenger jeg å ha ekstra trøkk. Rittene er lange, vanligvis 6-7 timer og da er det om å gjøre å finne en balanse mellom god utholdenhet og punsj til å tåle fartsøkninger, litt som på landeveien.
S. G.: Hva med mat og drikke underveis?
Jonas: Vi får ikke langing fra bil, men det er alltid langesoner. For de som ikke har hjelp er det ganske tett med matstasjoner. Et dilemma for oss som konkurrerer er om noen andre stopper. Sitter du i et bra felt vil du ikke være den eneste som stopper, da forsvinner de andre.
S. G.: Er det skilting, eller navigerer du selv?
Jonas: Mange ritt må du navigere selv, hvor det ikke er skilting. Greit å være kjent med nedlasting og bruk av sykkelcomputeren.
S. G.: Du hadde en frisk “Everest-tur” på Svalbard?
Jonas: Ja, jeg gikk inn for å klatre verdens nordligste “Everest” med 8.848 høydemeter. Litt tøft i -15 minusgrader. Målet var å samle inn penger for å bekjempe trafficking, og til støtte for ukrainske flyktninger. Jeg var litt engstelig for at batteriet på giret skulle gå tomt, men det var jeg som gikk tom. De siste to turene opp var jeg helt i ørska. På toppen siste gangen hadde jeg syklet i 19 timer og 22 minutter. Da hadde jeg syklet den 2.7 kilometer lange bakken med 230 høydemeter på hver tur, 39 ganger…
S. G.: Til slutt – noe spennende på gang her hjemme du vil være med på?
Jonas: Ja absolutt, “Unionsrittet,” fra Moss til Karstad som går i begynnelsen av juli blir spennende. To dagers gravelritt med stopp og overnatting halvveis, i Bengtsfors. Her blir det mat og drikke. Rittet er 350 kilometer, men ikke mer enn 1.700 høydemeter, ikke avskrekkende. Busser frakter deg tilbake til Moss, dette blir en flott tur. Her skal det være sosialt, noe som ikke er bra nok i Norge. I gravelmiljøet er det noe mer sosialt, og det skal det være her. G
Jonas Orset
Sport: Gravel cycling
Født: 29.09.1990
Bor: Kolbotn, Nordre Follo
E-mail: jonas@nordictrailblazer.cc
Web: nordictrailblazer.cc
LAG:
2019-2022: The Nordic Trailblazer, Team Cadence Cyclery (USA)
2018: UCI Team Dare Gaviota (SPA)
2017: Team Wilches (COL), IK Hero (NOR), CCN (CHN)
2015-2016: Prorace Cycling Team (BEL)
2014: UCI China Wuxi Jilun Cycling kontinentallag (CHN)
2013: UCI People4you-Unaas Cycling kontinentallag (SWE)
2012: UCI Frøy-Trek kontinentallag (NOR)
Noen resultater
Arctic Everesting (Verdens nordligste) (2022)
Verdensrekord 10.000m høydemeter 10 timer 57 minutter (2018)
Norsk rekord 24 timer (740 km) og 1.000 km på 35 timer 50 min (2020)
1. Gran Fondo World Tour 2017 and 2019 (2nd 2018)
1. Styrkeprøven Trondheim-Oslo 540 km 2017 og 2019 (2.pl 2018)
1. Tsogo Sun Amashova (SAR) 160 km (2018)
1. Tour of Zhetysu (KAZ) stage 1 (2018)
3. Meethout Interclub (BEL) (2015)
5. U23 Norsk mesterskap (2012)
5. RedBull Rio Grande Gravel (2022)
5. Halmstad Gravel World Series,
7. Ranxo Gravel World Series (2022)
UCI World Championship Gravel (2022)
