I vinter døde Frankrikes mest populære sykkelrytter gjennom alle tider – ja, kanskje landets mest verdsatte idrettsutøver noen gang, Raymond Poulidor.
Populariteten over hele Frankrike kom som følge av djerve, nærmest evigvarende nederlag i landets største sportsbegivenhet over 15 lange år i tidsperioden 1962 til 1975. Knust under vekten av mektige ryttere som Anquetil og Merckx fikk han aldri sin dag i gult.
Så sent som i 2019 reiste han fortsatt med Touren over hele Frankrike, og fortsatt ble han forunt den varmeste velkomsten av alle. For franskmennene var «Poupou» selve symbolet på sunne verdier holdt kjært i folkesjelen, som ståpåvilje og hardt arbeid uten ros.
«Så lenge noen blir nummer to, vil det alltid finnes ’en Poulidor’ for alt mulig,» sa han spøkefullt. Det fantes for eksempel en politisk Poulidor, Michel Rocard, den svært populære sosialistiske statsministeren som aldri ble president.
Det var Émile Besson fra den franske avisen L’Hunaité som først skrev kallenavnet «Poupou». Fra fransk dagligtale og barnespråk er det vanlig å gjenta første stavelse av et navn. Kallenavnet spredte seg fort, hjulpet av overskrifter i L’Équipe som «Poupoularité».
Men «Poupou» var ikke alltid like populær blant de andre rytterne. I 1966 ble han Tourens første rytter til å gjennomgå en dopingtest. Touren var i Bordeaux og mange ryttere flyktet fra hotellene sine da testerne kom. Dagen etter protesterte rytterne mot Tourens aggressive leger ved å gå av syklene i landsbyen Gradignan – men ikke Poulidor som holdt seg i bakgrunnen. Andre prominente ryttere, deriblant Jacques Anquetil, frontet protestene mot arrangøren. Poulidors likegyldighet til dopingkontrollene vekket derimot sinne hos konkurrentene som mislikte at han ikke deltok i protestene.
«Etter den tid var det få i feltet som gjorde meg noen tjeneste,» sa Poulidor.
Stemplet som den evige nummer to, vant han paradoksalt nok hele 189 ritt, den spanske Grand Tour Vuelta a España inkludert. I sin rolle som ambassadør for den franske banken og Tour-hovedsponsor Credit Lyonnais bar han gul piquetrøye hele tiden etter at karrieren var over. Men det var altså denne maillot jaune som unnslapp ham hele 15 år.
I 1964 var han bare 15 sekunder unna rittledelse etter en episk duell mot Anquetil på Pûy de Dôme, mens i 1973 kom han ett fattig halvsekund unna seier på prologen. Et halvt sekund som kanskje kunne endret hele historien.
Alexander Kristoff lader opp til Tour de France med kamp om EM-medaljer i Frankrike. Til mesterskapet får han med seg en redusert norsk tropp.
Landeveis-EM i Frankrike går i perioden 24. til 28. august. Som en konsekvens av virussituasjonen er Norge representert av kun profesjonelle ryttere som allerede oppholder seg i Europa.
Det bekrefter Norges Cykleforbund (NCF) onsdag.
– Vi har tatt et valg basert på den situasjonen Norge og Europa står i. Det er svært krevende å opprettholde deltakelse i mesterskap i denne situasjonen, men vi mener vi har truffet en riktig balanse her, sier generalsekretær Eystein Thue Stokstad.
– Den norske troppen består utelukkende av proffsyklister som allerede har oppdrag for sine arbeidsgivere i Europa, som sammenfaller i tid med mesterskapet i Frankrike, sier sportssjef Hans Falk.
Han understreker videre at rytterne og alle i støtteapparatet er underlagt strenge testregimer og smitteverntiltak av Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og sine arbeidsgivere.
Sykkelforbundet stiller heller ikke med eget støtteapparat under mesterskapet. I stedet er det inngått samarbeidsavtaler med de norske lagene Uno-X og Team Hitec Products-Birk Sport for gjennomføring av den norske deltakelsen.
Alexander Kristoff og Andreas Leknessund blir de fremste norske medaljehåpene. Leknessund deltar i U23-klassen.
– Franske myndighetene har jo gitt klarsignal for flere sykkelarrangementer, og med det jeg nylig erfart av smitteverntiltak i forkant av og under Critérium du Dauphiné, føler jeg meg trygg, sier UAE-proffen Sven Erik Bystrøm
Norges tropp ser slik ut:
Mennelite: Sven Erik Bystrøm, Alexander Kristoff, Vegard Stake Laengen, Anders Skaarset, Daniel Hoelgaard, Markus Hoelgaard, Erik Nordsæter Resell.
MennU23: Andreas Leknessund, Jonas Iversby Hvideberg, Idar Andersen, Martin Bugge Urianstad, Sindre Kulset.
Kvinnerelite: Stine Borgli, Katrine Aalerud, Susanne Andersen, Ingrid Lorvik, Vita Heine.
Forholdene for en liten sensasjon var etter mange solemerker svært gode. Tour de France 2019 rullet av sted fra Brüssel uten de aller største favorittene på startstreken; både den firdobbelte mesteren Chris Froome og den nederlandske Giro-vinneren Tom Dumoulin hadde meldt forfall grunnet skade. Konsensusen var derfor at dette skulle bli en av de mest åpne Tourene på lang, lang tid.
Kanskje var det til og med slutten på en æra, et hvileskjær mellom epokene, en gylden mulighet for opportunistene til å stikke av med den gule trøyen. En seier à la Zoetemelk i Hinaults fravær (1980); eller Ocañas ene tittel i mangel av en Merckx (1973); eller av typen Lucien Aimar, et lykketreff da Anquetil hadde innsett sine begrensninger (1966).
Situasjonen rundt favorittsjiktet foran det belgiske Grand Départ var altså både uavklart og åpent. Likevel hadde årets store rytter, han som toppet rankingen, merkelig høye odds. Beregningene ga ham 200 på å havne blant de tre beste i sammendraget. Til virkelig å utfordre den etablerte topporden, mente kanskje bookmakerne at Julian Alaphilippe var for mye rebelsk, for mye angrepshissig baroudeur, og for lite taktisk fattet rouleur-grimpeur kapabel til å følge de beste i høyfjellet. Hvem vet? Selv virket han enig.
«Jeg tenker ikke på sammendraget,» insiterte Alaphilippe mens han holdt den gule trøya dag etter dag.
Fansen nikket anerkjennende. For deres Julian var en ekspert på å sprenge rittene i luften. Stilen hans er tuftet elektrisk spontanitet og bunnløs aggressivitet, alltid under parolen ”det er nå eller aldri”. Det å kontrollere ritt derimot, var noe han verken hadde stor erfaring med, eller ønsket i utgangspunktet. Svaret på hva som formet denne energiske, rause og ukuelige rytteren, finner vi i hans oppvekst.
Jordnær
200 i odds. Var den glitrende formen han hadde vist tidligere i sesongen glemt allerede? Alaphilippe hadde tross alt vunnet tre klassikere, i form av Milano-Sanremo, Strade Bianche og Flèche Wallonne, så vel som etapper i sesongåpningen Vuelta a San Juan (deriblant en tempo), Baskerland rundt, en semi-stor massespurt i Tirreno-Adriatico, samt klatretrøye og fjelletappe i Critérium du Dauphiné. Som nummer én hos CQ Ranking, Procyclingstats og UCI WorldRanking ledet alle relevante rankinger.
Han yppet seg altså på alle fronter, men likevel hele 200 i odds? Var ikke hans voldsomme utvikling fra sykkelkross-spesialist til feltets sylskarpe sveitsiske lommekniv tegn på at dette var et eksepsjonelt talent, som attpåtil bare var syvogtyve år gammel og dermed på vei inn i sine beste sykkelår? Vanligvis er det rundt 30-årsalderen at ryttere virkelig begynner å vise sitt sanne potensial i Grand Tours. Tenk bare på ryttere som Cadel Evans, Bradley Wiggins og Geraint Thomas. Alaphilippe har til sammenlikning med disse allerede vunnet en hel del på landeveien og virket å være foran i utviklingen.
Bookmakerne ville altså ikke rangere ham blant de tre beste, og i Paris skulle de få rett: Alaphilippe ble nummer fem. Men på sitt eget umiskjennelige vis, hadde han vunnet Touren også. For malingen langs veien levnet særdeles liten tvil rundt hvem som hadde vunnet folkets hjerter i løpet av Tour de France 2019. «LOU LOU», «ALAPHILIPPE!» lå pepret utover hele Frankrike virket det som.
«Jeg ønsker først og fremst å glede folk,» sa Alaphilippe på spørsmål om hvor hans Grand Tour-fremtid lå hen.
Et medfødt ønske om å spre glede stammer kanskje fra hans far, ’Jo’, som under festivalene i landsbyen Berry, hjemstedet deres, alltid slo seg opp med trekkspillet sitt, mens Julian akkompagnerte med sine trommer. Glede for Julian er ikke nødvendigvis å angripe, vinne eller å få gode skussmål fra sin arbeidsgiver, men snarere det han gjør av sykkelen; signere krøllete kladdebøker eller barns panini-klistremerker.
«Han gir alltid mer enn hva som forventes av ham,» sier Alessandro Tegner, kommunikasjonsdirektør i Alaphilippes lag, Deceuninck-Quick Step. «Noen kvelder sitter han og snakker med media eller fans helt til klokken ti om kvelden, selv om en ny etappe venter tidlig morgen. Fyren er så jordnær og sympatisk at det koster ham svært lite, men vi skulle gjerne sett at han lærte seg å si nei noen ganger.»
Han kom ikke fra noen typisk fransk sykkelfamilie, Julian Alaphilippe. Søskenbarnet Franck var riktignok en habil amatørsyklist og tok rollen som Julians mentor på et tidspunkt. Lillebror Bryan, en kruttsterk spurter, ble dessuten proff med Pro Immo Nicolas Roux, mens yngstemann Leo viser lovende takter for lokallaget l’Entente Cycliste Montmarault- Montluçon.
Men barndomsrommet til Julian var aldri kledd med sykkelplakater, varme juli-dager aldri tilbrakt foran TV og TdF-sendingene. Kanskje var det ingen helter for Julian å dyrke. Rundt tiden han virkelig begynte å hevde seg i sykkelsporet – med sølvmedalje i sykkelkross-VM for juniorer – lå den sanne Tour de France-målstreken ikke i Paris, men snarere i Lausanne. Kontorlokalene til Den internasjonale voldgiftsretten for sport, CAS, strippet Alberto Contador for den gule trøyen han vant i 2010. Tredjemann det året, den mystiske russeren Denis Menchov, ble også diskvalifisert. Familien Alaphilippes sanne lidenskap var dessuten musikk, ikke sykling.
«Musikk er en veldig viktig del av livet mitt, jeg elsker musikk og det gir meg energien jeg trenger,» fortalte Alaphilippe under Touren i fjor.
«Før jeg begynte med sykling lærte pappa meg å spille trommer, han var dirigent for et orkester. Gammel musikk, ny musikk, alt funker egentlig for min del. The Police, Sting og AC/DC er blant mine favoritter, men jeg liker egentlig alt, fra rock til loungemusikk.»
En ventet overraskelse
I 2019 sto Julian Alaphilippe fram som den store åpenbaringen sammenlagtkampen. Han tilbrakte 14 dager i gult og vant to etapper underveis. Men det var hans fargerike personlighet og offensive panache som begeistret mest. Prestasjonsdirektør i Groupama-FDJ, Fred Grappe, delte sin fascinasjon for det franske fenomenet med sportsavisen L’Equipe.
«Han er en av de få som kombinerer en voldsom toleranse for laktat med en ekstrem høy VO2Max,» sa Grappe tidlig i 2019 Touren.
«En puncheur er på sitt beste når det gjelder kraftanstrengelser som varer rundt ett minutt. Sånn sett kan du sammenlikne han med en firehundremeterløper. Slike anstrengelser er de utøverne frykter mest, siden de er så voldsomme, fremkalle ekstrem smerte. Den mentale kapasiteten til å utholde slik smerte er en sentral karakteristikk hos en puncheur.»
Grappes analyse er nok svært presis. Man vinner ikke ritt som Milano-Sanremo, Fleche Wallonne, Clasica San Sebastian og Strade Bianche uten at noen lærer dine styrker å kjenne. Men kan han vinne en Tour?
Etter alle solemerker ville Alaphilippes Tour i 2019 blitt stemplet en suksess allerede etter den energiske seieren i Épernay på etappe tre. Med en etappeseier og noen dager i gult, kunne han med senkede skuldre satt seg tilbake, jaktet enda en etappe og enda en klatretrøye på veien til Paris. Men i stedet for forsvarte han ledertrøya med nebb og klør i front av feltet. Der det var ventet han skulle tape rundt et minutt på La Planche des Belles Fille, gikk han til angrep med alle sylindre påskrudd. På etappen til St-Etienne var han på offensiven igjen, i tospann med landsmannen Thibaut Pinot. I sidevinden på vei til Albi var han igjen på rett plass da viftene oppsto, og da ekspertene regnet på hvor mange sekunder han skulle tape på tempoen i Pau, gikk han i stedet helt til topps.
I kjølvannet av franskmannens formidable kamp mot klokka måtte forståsegpåere rasjonalisere den overraskende seieren. Dette var ingen tradisjonell tempo, snarere veldig tekniske og svingete, pepret med små stigninger og derfor perfekt for Alaphilippe. Etterpåklokskapen rådet idet QuickStep-rytteren ledet sammenlagt med hele 1 min 26 sekunder på tittelforsvareren Geraint Thomas.
Fjellene skulle dog presse frem sannheten da Pyreneene sto for tur. Men Alaphilippe ble nummer to på Tourmalet, bare slått av Pinot, hvilket innebar at han økte ledelsen, mens bare Thomas og Steven Kruijswijk lå innenfor tre minutters avstand.
Alaphilippe hadde så langt brutt alle taktiske konvensjoner om hvordan best mulig kjøre en Grand Tour. Samtidig benektet han at sammenlagtkampen var et altoverskyggende fokus; for han handlet det om å gjøre sitt beste hver dag. Han skulle klore seg fast på den monstrøse, trippelfjell-etappen til Valloire, takket være et fantastisk stykke utfor-kunst ned fra Galibier. Dermed kunne L’Equipe dure på med overskriften «Fortsatt håp». Men Alaphilippe knakk omsider på giganten Col d’Iseran og stigningen til Val Thorens. Han falt én plass på den 19. etappen og ytterligere tre plasser etter at Alpene var unnagjort. Dermed endte han på femteplass i Paris.
«Selv Duracell-kaniner går tom for batteri,» sa QuickStep-sjef Patrick Lefevere.
Tour-vinner?
Så, kan Alaphlippe vinne Tour de France? Etter oppvisningen i 2019 er det et spørsmål mange stiller seg. Det enkle svaret er ’ja’ – men selvsagt blir det svært vanskelig. Dessuten må trolig omstendighetene være riktige, i form av ikke altfor mange store fjell og ingen paddeflate tempoer.
For å kjempe med de aller hvasseste i fjellene – typer som Thibaut Pinot og Egan Bernal – så er Alaphilippe trolig også avhengig av å gå ned i vekt og dermed forbedre kraft/vekt-balansen sin. Enklere sagt enn gjort, akkurat det der. Deceuninck-Quickstep vil også måtte styrke laget sitt i fjellene skal de kultivere frem en Tour-vinner. Men solide klatrere er de dyreste hjelperytterne som finnes, og Patrick Lefeveres budsjett er allerede stramt etter å ha signert en ny avtale med nettopp Alaphilippe. Lefevere får dessuten mye PR gjennom hele sesongen uansett, så lenge Alaphilippe fortsetter å vinne klassikere gjennom hele våren, etapper i Touren og endagsritt på høsten. Hvorfor endre noe som allerede fungerer temmelig godt for begge parter? Lefevere har antydet at det vil gå enda noen år før Alaphilippe eventuelt vil satse hundre prosent på den gule trøyen.
«Det passer meg helt utmerket,» sa Alaphilippe selv. «Hvis jeg bare skulle fokusert på sammendraget, ville det stått i veien for seirene jeg har nå.»
Til rikskringkasteren France Télévisions hintet Alaphilippe om at han muligens hadde en del uoppgjort med andre deler av sykkelsporten enn bare Grand Tours.
«Jeg har lyst å utforske mine muligheter i Flandern rundt,» sa han noe kryptisk.
Det er nok rimelig å anta at Alaphilippes tidstap i fjellene i 2019 kunne vært begrenset med en mer konservativ og energisparende stil tidlig i rittet. Men ser vi for oss at den angrepskåte franskmannen klarer å holde tilbake i tre uker, og kanskje bare peile seg inn på ett, eneste angrep i stilen av en Steven Kruijswijk eller en Emanuel Buchmann? Heller tvilsomt, iallfall hvis vi skal tro hovedpersonen selv.
«Sport er underholdning. Glede for meg, er å se glede hos andre.»
I sin natur er Frankrikes nyeste maillot jaune-håp således fortsatt en trommespillende showman, en orkester-sønn med øye for å glede andre. Iallfall en stund til.
Galskapen som omgir Tour de France-sirkuset virket å kjenne ingen grenser. Det gjorde heller ikke amerikanerne som under en treningstur i dagene før Tourens mest bortkomne Grand Départ forvillet seg inn i Øst-Tyskland. De ble følgelig stoppet av bryske østtyske grensevakter, som nødig ville la dem slippe tilbake over grensen.
7-Eleven-lagets kaptein, Andrew Hampsten, forsøkte forgjeves å forhandle frem en sikker retur for sine og Dag Otto Lauritzens lagkamerater, inntil amerikanerne utnyttet et øyeblikks uoppmerksomhet til å ta seg tilbake på riktig side av grensen med en spurt som muligens hadde sikret dem etappeseier på Champs-Élysées tre uker senere.
Stemningen var mildt sagt spent mens Touren besøkte Vest-Berlin. Etappene ble overvåket av helikopter, mens et utall patruljebåter fra politiet og en rekke pansrete kjøretøy skulle frakte syv vestberlinere hvor de vil i byen. De syv prøvde nemlig å stoppe rittet fordi de fryktet for å bli innestengt i sine hjem når gater og stier skulle stenges av i forbindelse med avviklingen av etappene i Vest-Berlin. Retten hadde til slutt slått fast at etappene kunne gå som planlagt, dersom politiet garanterte at de syv, blant dem fire leger og en jordmor, kunne ferdes fritt.
Lech Piasecki ikledd Øst-Europas første maillot jaune.
Den mangeårige Tour-direktøren, Felix Levitan, skaffet franskmennene tre millioner deutsche mark i kassen ved å la 750-årsjubilanten Berlin få prologen og de første to etappene. Med lyden av gledesrus og vestlig fanfare snikende over muren var dette etter alle solemerker en forrykende provokasjon, ifølge maktene i øst. I løpet av de første etappene skulle stemningen bli ytterligere anspent, da polakken Lech Piasecki sikret seg som første østeuropeer i rittets 84-årige historie, retten til å bære den gule ledertrøya.
Fredsrittet
På 1980-tallet var verden fortsatt i en kald krig og delt i to blokker. På samme måte var sykkelverdenen delt i to hovedfelt. På den ene siden det profesjonelle feltet i Vesten, og på den annen side amatørfeltet dominert av østblokknasjonene. At de olympiske lekene fortsatt var forbeholdt amatørene, opprettholdt dette skillet.
Således var idretten i den kommunistiske blokken i all hovedsak organisert med øye for å innkassere OL-medaljer. For å ivareta sine utøvere i Østen var de som regel innlemmet i militæret og betalt der etter, dog var det lite militærtrening de drev med.
En plakat for Fredsrittet 1953.
De profesjonelle i Vesten og amatørene i Østen konkurrerte for det meste i separate ritt, kun i ett og annet åpent ritt barket de to grupperingene sammen i løpet av sesongen.
I likhet med de profesjonelles Tour de France, hadde også amatørene sitt flaggskip; Fredsrittet. Rittet fant sted over to uker i mai mellom Øst-Berlin, Praha og Warszawa, med ulike løyper mellom byene hvert år. I motsetning til Tour de France på denne tiden, var det ikke kommersielle lag som konkurrerte i Fredsrittet, men landslag, hvilket gjorde at lagkonkurransen holdt en relativt høy stjerne.
I 1985 gikk rittet mellom Praha og Moskva, tilbake til Praha, så til Warszawa og endelig til Øst-Berlin. I et særdeles oppsiktsvekkende og politisk ladet unntak, ble altså Moskva penslet inn på løypekartet.
Utgaven ble dominert av en ung, ytterst talentfull og temposterk polakk. 23-årige Lech Piasecki bar ledertrøya fra start til mål. Han vant prologen og tre etapper, inkludert tempoen, og blendet de hundretusener av tilskuerne langs veien med sine brilliante sykkelegenskaper. Denne polakken var noe helt spesielt. På Alexanderplatz i Øst-Berlin ble han hyllet som vinner av Fredsrittet. Senere i sesongen vakte han enda mer oppsikt, som verdensmester i amatørklassen i italienske Giavera del Montello. Proff-lagene i Vesten sperret opp øyene.
Byttehandel
Sykkelforbundene i Øst hadde et evigvarende problem: mangel på materialer. Det fantes få, om noen, produsenter av kvalitetssykler i øst. Kummerlige forhold rådet generelt, mens vestlige sportsdirektører og sponsorer lokket sovjetiske stjerner med skinnende doninger og lukrative kontrakter.
I 1979 imponerte Czesław Lang med en gnistrende klatring opp Mont Ventoux i det ’åpne’ rittet Tour de Vaucluse. I kjølvannet av den imponerende prestasjonen ble han oppfordret av en rekke vestlige beilere til å flykte over Jernteppet, hvilket han senere gjorde.
I 1980 ble det sovjetiske forbundet tilbudt tre millioner dollar for sin olympiske mester, Sergei Sukhoruchenkov, et tilbud som selvsagt ble blankt avvist. Sukhoruchenkov skulle senere vinne Fredsrittet to ganger. Til sammenlikning ble Diego Maradona verdens dyreste fotballspiller i en overgang fra Boca Juniors til FC Barcelona verdt seks millioner dollar.
Særlig de italienske sykkelprodusentene pleiet relasjoner til forbundene i øst. Italienerne var strategisk kloke og tilbydde syklene sovjeterne trengte. I 1982 inngikk det polske forbundet en avtale for aller første gang med Vesten. Den allerede etterspurte Czesław Lang, sølvmedaljer i Moskva-lekene, meldte dermed overgang til det italienske laget Gis Gelati. Fire år senere så det polske forbundet sitt snitt til å øke sykkelbeholdningen ytterligere, da 1985-helten Piasecki gikk til profflaget Del Tongo. Prisen? Ti komplette landeveissykler og femten temporammer, alt sammen av merket Colnago.
Lech Piasecki ikledd Øst-Europas første maillot jaune.
Berlin
Aldri før hadde Touren vandret så langt. Ideen om å starte i Berlin ble sådd sju år tidligere av sjefen for den tyske avdelingen i hotellkjeden Ibis. Det hele skulle starte med en 6.1 kilometer lang prolog på lørdagen, en 105 kilometer lang fellesstart søndag morgen, og en lagtempo over 40 kilometer søndag ettermiddag. Nederlenderen Jelle Nijdam vant prologen med tiden sju minutter og seks sekunder. Den polske importen, nesten på hjemmebane, Piasecki, startet også sterkt og ble nummer to bare tre sekunder bak.
Neste morgen stakk sju mann i brudd etter tretten kilometer, blant dem italieneren Giovanni Bottoia, som går solo etter syttien kilometer. Dypt inne i en dramatisk finale får Bottoia omsider selskap av syv andre ryttere idet fem kilometer gjenstår, inkludert Piasecki som jobber mye i front. Over målstreken er utbryterne tjuetre sekunder foran hovedfeltet, nederlenderen Nico Verhoeven vinner etappen, men Piasecki stjeler den gule trøyen. Etter lagtempoen senere på dagen forsvarer han og Del Tongo rittledelsen.
På podiet i Vest-Berlin hylles han som den første østblokk-rytter til å ikle seg den gule ledertrøyen, et umiskjennelig symbol på vestlige verdier og kommersialisme, det er et politisk ladet øyeblikk bare seks kilometer i luftlinje fra Alexanderplatz hvor han hadde vunnet Fredsrittet to år tidligere. Trøyen overrekkes av den franske statsministeren, Jacques Chirac, og Vest-Berlins borgermester, Eberhard Diepgem. Med visshet om den geopolitiske betydning, ser Chirac sitt snitt til å sende et klart og tydelig budskap:
«Idrett, likesom ideer, ungdom og kultur, kjenner ingen grenser.»
Kneblet av magesmerter mister Piasecki trøya på etappe sju, men lenge før den tid har bildet av en historisk polakk i gult gått sin seiersdans i alle polske aviser. Skaden, sett med Moskvas øyne, er allerede gjort.
1980 var et tiår preget av politisk uro. Etter dødsfallene til Leonid Bresjnev (1982), Jurij Andropov (1984) og Konstantin Tsjernenko (1985) ble Mikhail Gorbatsjov generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i mars 1985. Gorbatsjov prøvde å demokratisere og liberalisere i form av sine såkalte ’Perestrojka’-reformer. I 1989 kunne dermed idrettsutøvere fra østblokkland bevege seg mer fritt og tilmed signere profesjonelle kontrakter etter eget forgodtbefinnende.
Det var i denne konteksten at et sovjetisk profflag med italienske sponsorer så dagens lys. Alfa Lum-laget var et synlig bevis på Perestrojkaens konsekvenser. Da muren omsider falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble verden forandret dramatisk, det samme gjaldt hverdagen til idrettsutøvere fra både vest og øst.
I hjulsporet til Piasecki gikk senere russeren Jevgenij Berzin som bar den gule trøyen i 1994. Det samme gjorde tyskeren Erik Zabel, både i 1998 og 2002, estlenderen Jaan Kirispuu i 1999, og selvsagt vinneren av Tour de France 1997, Jan Ullrich.
Å vinne verdens hardeste endagsritt, bare noen timer etter å ha vunnet et åtte dager langt etapperitt, skal selv for den aller sterkeste være utenfor rekkevidde. Men for Jacques Anquetil var selv det umulige mulig.
Suksessens dilemma. Foran sin trettende sesong som proff hadde Jacques Anquetil vanskelig for å bestemme seg. Året før hadde han vunnet både Tour de France og Giro d’Italia, og i tillegg erobret sin første, store endagsklassiker, Gent-Wevelgem.
Det er i slike oppgangstider at fallhøyde bygges, tenkte 31-åringen, etter å ha blitt presset hele veien til Paris av erkerivalen Raymond Poulidor sommeren forut.
Anquetils femte (og siste) gule trøye kom med en historisk knapp seiersmargin, 55 sekunder. Kun 13 sekunder skilte ham og Poulidor etter en intens duell på Massif Central-stigningen Puy de Dôme, hvor mange så konturene av en falmende mester.
Anquetil gratuleres som vinner av Daupiné Libéré, før han hastes videre i det travle programmet.
Anquetil var en kalkulerende rytter, fattet under press, konservativ og pragmatisk. Ikke rart han dominerte i kampen mot klokka. Matematikken var hans styrke. Nå måtte han regne ut avkastningen fra nok en sesong med samme mål. Og hvordan skulle han holde motivasjonen ved like, med alle forventninger allerede innfridd?
Kvinnen bak
Å gå for nok en Tour-seier klinget ikke som særlig rasjonelt i Anquetils beregnende hjernebark. Enda en gul trøye ville for det første neppe gjøre underverker med populariteten hans blant franske fans, som opplevde at tempo-dominansen hans ødela spenningen og kom i veien for Poulidor. En sjette tittel skulle ei heller øke antall nuller på sjekkene hans fra de innbringende kriteriumsrittene, som irriterende nok, følte Anquetil, betalte Poulidor det samme som ham.
Å fortsette å vinne hvis du ved samme mynt opprettholdt din rivals stauts og inntekt, ble for Anquetil en meningsløs øvelse.
«En Tour-seier hadde for Anquetil ingen egenverdi. Han så det heller ikke som viktig å bygge en palmarès. Forestillingen om en merittliste var for Anquetil helt absurd, hvis det ikke ga noen kommersiell verdi,» sier Philippe Brunel, journalist i den franske sportsavisen L’Equipe og venn av Anquetil.
Anquetil gjør seg klar til avreise på hotellrommet sitt.
Ikke bare manglet Anquetil økonomiske motiver til å jakte en sjette Tour-seier, sportslig sett var risikoen høyere enn ønskelig. Tross sin taktiske naivitet og manglende savoir faire, Poulidor nærmest seg på resultatlistene. Dessuten sto en rekke fremadstormende talent og sparket ham på helene.
Anquetil bestemte seg derfor, iallfall uoffisielt, ikke å sykle Vuelta a España, Giro d’Italia eller Tour de France. Skal man unngå nederlag, er det best å unngå fienden. Men noe oppsiktsvekkende måtte han foreta seg, det var kravet fra hovedsponsor Ford, og en opptreden i passasjersetet under Monte Carlo Rally var på ingen måte publisitet nok.
Teamsjef hos Ford France-Gitane, eks-rytter Raphaël Géminiani, saumfarte rittkalenderen febrilsk, og merket seg noe svært interessant. Dauphiné Libéré ble rett etterfulgt av Bordeaux-Paris. Mer presist, det åtte dager lange Critérium du Dauphiné Libéré skulle ha sin siste etappe til Avignon, nesten sekshundre kilometer unna Bordeaux, åtte timer før starten til den femhundreogfemtisyv kilometer lange endagsklassikeren Bordeaux-Paris – det lengste rittet på UCI-kalenderen.
«Biff tartare, litt Camembert, en jordbærkake og to flasker øl»
Géminiani syntes dette liknet en god idé. Publisiteten ville være enorm. Når man melder pass på alle tre Grand Tours, måtte Anquetil prøve å vinne Dauphiné Libéré og Bordeaux-Paris.
Men hvordan overbevise en som allerede «har vunnet alt», en som ikke brydde seg om publisitet, en som lot kona håndtere journalister og intervju. Teamsjef Géminiani ante råd; det var nettopp kona som var nøkkelen.
«Å utfordre ham direkte var alltid meningsløst. Ba man Jacques gjøre noe, gjorde han som regel det motsatte,» skrev konen Jeanine Anquetil i sine memoarer.
«Derfor måtte Géminiani gå gjennom meg. Det var alltid jeg som svarte telefonen, til og med når journalister ringte. Jacques brydde seg ikke med å svare. De stilte spørsmålene til meg, jeg sendte dem videre til Jacques, og så ga jeg svarene han ga til meg. Så da Géminiani ringte var det jeg som tok telefonen. Etter en stund ville Jacques vite hva han ringte for. Jeg sa ’Han er gal, han der Géminiani. Du vil ikke tro hva han har planlagt nå,’ sa jeg. Så forklarte jeg planen til Jacques, og han repliserte hardt tilbake: ’Hva?! Tror du ikke jeg klarer det?’.»
Ombord i den private jet’en, angivelig stilt til rådighet av selveste Charles de Gaulle.
De Gaulles jet
Jacques sa nå «on y va!» Men logistiske utfordringer var flere. For det første var rittdirektøren i Dauphiné Libéré sterkt i mot ideen. Georges Cazeneuve følte prosjektet kastet et lys av mindreverdighet over rittet hans, følelser han delte i et åpent brev til Anquetil selv. Men etter hvert som publisitet, spalteplass og TV-intervjuer vokste eksponentielt, var også Cazeneuve ombord.
Men rittdirektøren var ikke mye til hjelp med hensyn til Anquetils aller største logistikk-problem: Den lange reise fra Avignon til Bordeaux. Å fremskynde den siste etappen med én fattig time, var så langt Cazeneuve kunne strekke seg. Géminiani var rasende og kalte Cazeneuve «et esel» for åpen mikrofon.
Ford France hadde selvsagt håpt at reisen skulle foregå i en av deres nye biler, men selv med storstilt politieskorte var det en umulighet. Så kom redningen, fra ganske usannsynlig hold. Så sent som like før Dauphiné-rittet fikk Géminiani en mystisk telefon:
«Monsieur Géminiani, jeg er på laget deres. På militærflyplassen i Nîmes vil det stå en jet, en Mystère 20, ventende og fly dere til Bordeaux. Vær ikke bekymret, jeg tar hånd om alt.»
Legenden skal ha det til at den mystiske hjelperen var selveste Charles de Gaulle. Den franske presidenten var kjent som en stor Anquetil-fan.
Anquetil hadde vunnet Paris-Nice og Critérium International tidligere i sesongen, men en seier Dauphiné Libéré var på ingen måte gitt. Etter ti harde etapper over åtte dager hadde Anquetil vunnet tre ganger, i tillegg til sammenlagt – men seiersmarginen var nokså knapp, bare 1 min 43 sek, hvorav alt foruten tretten sekunder kom fra tidsbonuser.
Summen av hvilket tydet på at Anquetil hadde jobbet meget hardt for å slå Poulidor. Det var først på den avsluttende, 38 kilometer lange tempoen at Anquetil klarte å putte tid i sekken på sin rival.
Været hadde også vært forferdelig, spesielt på den nestsiste etappen hvor rytterne holdt en oppsiktsvekkende lav snittfart på 28 km/t gjennom is og snø. Flere timer etter etappen, lå Anquetil fortsatt og skalv på hotellrommet.
: Anquetil sliter seg gjennom natten i Bordeaux-Paris.
Men dette var jo bare forretten. Fortsatt lå en mektig hovedrett og ventet, hele sekshundre kilometer unna. I Pierre Chanys leksikalske mesterverk La Fabuleuse Histoire de Cyclisme, kan man spore Anquetils reise, time for time, slik de ble gjengitt i den franske sportsavisen L’Equipe.
16.58: Dauphiné Libéré ferdig i Avignon.
17.00: Anquetil inntar podiet, hylles av publikum. Obligatorisk seremoni gjennomføres, med blomster og kyss, litt fortere enn vanlig.
17.00: Mens mekanikeren skyver folkemengden unna, løper han til Ford-lagbilen hvor Géminiani sitter klar til å kjøre.
17.20: Ankomst Hotel Crillon. Anquetil tar et bad og får massasje, spiser middag: biff tartare, litt Camembert, en jordbærkake og to flasker øl.
17.55: Avreise. I bilen med Anquetil; Géminiani, soigneur Tarcisio Vergani, mekaniker Louis De Bruyckere, og lagkamerat Louis Rostollan. Politieskorten baner vei. Ville scener: med Bordeaux-Paris-syklene på taket går det i 140 km/t, hjulene hyler i svingene. Anquetil og Rostollan ser alt annet enn komfortable ut. Mødre henter barna sine inn fra gaten.
18.30: Ankomst Nîmes flyplass, 60 km fra Avignon. I avreise-loungen får Anquetil massasje av Vergani, omringet av journalister og fotografer. «Jeg er fullstendig desorientert. Det er helt spesielt å gå fra et ritt der jeg var ganske komfortabel og rett inn i et utrolig rally.» Han sjekker værvarselet.
18.35: Om bord i flyet. Anquetil urolig over antall motorer på Buisness Jet-en. Han hilser vennskapelig på piloten, og enda en gang for fotografene. Setter seg ned og fester setebeltet.
18.50: Dørene lukkes, klargjøring til take-off. Anquetil smiler og vinker gjennom vinduet. Flyet kjører ut på rullebanen og motoren skrus opp.
18.56: Take-off.
Fremme ved hotellet i Bordeaux subber Anquetil gjennom lobbyen med tunge øyne.
«Jeg er fullstendig utslitt. Kan du få en av servitørene til å sende opp noen kirsebær. En halv kilo.»
Ikke et måltid en mester verdig akkurat. Senere på kvelden fikk de han til å spise en skikkelig middag; lammenyrer i rødvin. Etterpå lå Anquetil på sengen i noen timer, med øynene lukket, men uten å sove et blunk. I stedet ringte han hjem for å be konen Jeanine komme å hente ham.
«Jeg er i ferd med å bli syk og hoster konstant. Jeg kommer til å bryte, du må komme å hente meg.»
Hjulpet av Tom Simpson og dernys sluker Anquetil kilometer etter kilometer på den lange veien til Paris.
Rundt midnatt sto Anquetil likevel klar på startstreken i Bordeaux. Briten Vin Denson og franskmannen Jean Stablinski var plukket ut som hans lagkamerater i det sekshundre kilometer lange maratonløpet. De første timene i den kalde mai-natten, besto oppgavene deres i å holde Anquetil gående og, ikke minst, våken.
«Jeg kommer til å sovne, jeg må sove,» ytret Anquetil gjentatte ganger.
Etter fire timer med regn, var solen omsider på vei opp rundt klokken sju, men Anquetil var på vei inn i bilen. Han parkerte seg i baksetet og ba mekanikeren pakke vekk sykkelen hans opp på taket. Her kunne Anquetils Bordeaux-Paris endt, hadde det ikke vært for Géminianis noe eiendommelige, men svært så effektive lederstil. Noen velvalgte ord fra sjefen vekket på ny en heftig pavloviansk respons hos den femdobbelte Tour-mesteren.
«Jeg burde aldri satt min lit til en sutrejente som deg. Du er ikke noe mer enn en stor sutrejente,» ropte Géminiani idet han virkelig ga Anquetil huden full.
Géminiani så glødende sinne i Anquetils øyne og fikk åpenbart responsen han ønsket.
«Louis, få ned den jævla sykkelen!,» ropte Anquetil for fulle lunger til mekanikeren.
En time senere, stopper hele feltet i et planlagt skifte av tøy. Rapportene fra stedet beskrev en utmattet, skjelett-liknende Anquetil, men med fandenivoldsk blikk.
Ved Châteauroux, tohundreogfemti kilometer fra Paris, fortsetter rytterne rittet bak dernys, motoriserte sykler. Her angriper François Meyer og øker med seks minutter på feltet. Sittende på Tom Simpsons bakhjul hadde Anquetil ikke annet valg enn å beholde roen. Han ba sin lagkamerat Stablinski angripe. Simpson tok opp jakten og ved ankomst Chevreuse-dalen – hvor Anquetil året etter skulle ta sin niende og siste seier i Grand Prix des Nations, det uoffisielle VM på tempo – var feltet samlet igjen.
Anquetils tårer
Som to iltre vepser i vårsolen, vekslet Anquetil og Stablinski på å angripe Simpson. Briten skulle omsider knekke, mens Anquetil følte seg bedre og bedre. Etter 34 søvnløse timer, hadde franskmannen endelig kommet inn i rytmen. I Versailles, hvor franske konger kom for å få sine kroner, tok Anquetil ledelsen i rittet for første gang. I Côte de Picardie åtte kilometer fra mål, satte han inn nådestøtet.
«Fra bilen var det et uvirkelig syn. Det så ut som Jacques presset derny-en frem. Farten var utrolig, 70 kilometer i timen. Han var tilbake på sitt aller beste fysisk sett,» forteller teamsjef Géminiani.
«Det var et vakkert syn.»
Over målstreken på Parc des Princes er han 57 sekunder foran Stablinski, som sørget for dobbeltseier til Ford ved å spurte forbi Simpson.
Etter 18 timer i sadelen hadde Anquetil tatt en umulig seier. Han ble hjulpet av sykkelen, tydelig preget fysisk, men også mentalt. Uhemmet ble han hyllet av folkemengdene på stadion, som følte Anquetil endelig hadde risikert mye i sine strabaser. Dette var ingen kalkulert seier fra matematikeren.
For første gang på lenge var Anquetil oppløst i tårer. Men det var ikke før han satt trygt i bilen med Jeanine, at han turte å vise følelsene.
«Jeg gråt for første gang siden starten av min karriere. Jeg er på ingen måte flau, der og da var jeg helt overveldet av publikummets reaksjon. Følelsen var at jeg hadde gjort noe viktig.»
Betydningen av denne innrømmelsen gikk ikke ubemerket hen hos Anquetils nære venn, Pierre Chany. Journalisten skrev i L’homme aux 50 tours de France:
«De store – Merckx, Bobet, Coppi – de gråt fordi de hadde panache. Tårene kom da de gikk utover egne grenser. Slik så vi aldri Anquetil, og det var ikke tilfeldig. Han var jo en funksjonell rytter.»
«Han gråt etter Bordeaux-Paris, men han gjorde det der publikum ikke kunne se. Vi hadde aldri fått vite om dette hadde det ikke vært for at Jeanine fortalte det. Han gråt fordi han tok stor risiko, noe han vanligvis aldri gjorde i etapperitt.»
Team Ineos går derfor for fjorårsvinner Egan Bernal som kaptein til touren som starter i Nice 29. august.
De som får sjansen i Tour de France er Andrey Amador, Richard Carapaz, Jonathan Castroviejo, Michal Kwiatkowski, Luke Rowe, Pavel Sivakov og Dylan van Baarle.
– Egan vil nok en gang jakte den gule trøya i Frankrike, og vi er veldig glade for å gi fjorårets Giro-vinner, Richard Carapaz, hans TdF-debut, sier Ineos-sjef Dave Brailsford.
Han legger til at Geirant Thomas vil sikte seg inn mot Giro d’Italia, mens Froome skal delta i Vuelta a España.
Froome har tidligere har vunnet Tour de France fire ganger (2013, 2015, 2016 og 2017), men sto over fjorårets løp etter å ha falt stygt under trening i juni. Froome pådro seg da brudd i nakken, lårbein, albue, hofte og ribbein.
Briten bytter også lag til Israel Start-Up Nation etter sesongen.
– Froome er en legende i idretten vår, en ekte mester som på et utrolig vis har jobbet målrettet for å komme tilbake etter skaden i fjor. Vi ønsker å støtte han til å konkurrere om en annen Grand Tour-tittel, og vueltaen gir han mer tid til å fortsette framgangen, sier Brailsford
Den nederlandske sykkelstjernen Fabio Jakobsen takker nå det medisinske personellet som behandlet ham i sekundene etter skrekkvelten i Tour de Pologne.
Jakobsen ble livstruende skadd da han gikk i asfalten i spurten på åpningsetappen i Polen tidligere denne måneden. 23-åringen pådro seg alvorlige hodeskader og ble lagt i kunstig koma.
Nå snakker sykkelprofilen om velten som satte en alvorlig støkk i hele sykkelmiljøet.
«Intensivlegene og sykepleierne ved målstreken i Katowice reddet livet mitt, og for det er jeg ekstremt takknemlig», skriver Jakobsen i en uttalelse på nettsidene til Deceuninck-Quick-Step-laget.
Han tilbrakte den første uken etter den fryktelige velten på St. Barbara-sykehuset i Sosnowiec.
«Her opererte de meg øyeblikkelig i fem timer og ga meg sjansen til å leve. Jeg er evig takknemlig overfor alle de ansatte på sykehuset», skriver syklisten.
«Jeg hadde en mørk og vanskelig periode på intensivavdelingen, der jeg var redd for ikke å overleve», fortsetter 23-åringen, som takker for han fikk ha familien ved sin side.
«Det ga meg styrke», skriver han.
I forrige uke ble han overflyttet til sykehuset i Leiden i hjemlandet, og nå opplyser Jakobsen at han er utskrevet og sendt hjem. Der fortsetter rehabiliteringen.
De neste månedene kommer til å inneholde mye hvile som følge av den alvorlige hjernerystelsen han pådro seg. I tillegg venter en rekke nye operasjoner som følge av skadene han pådro seg i ansiktet.
Jakobsen takker avslutningsvis for alle støttemeldinger den siste tiden.
Edvald Boasson Hagens deltakelse i årets utgave av Tour de France ble tirsdag offisielt bekreftet. Tour-veteranen kaller det en ære og et privilegium å få delta.
Den utsatte 2020-utgaven av verdens mest prestisjetunge sykkelritt starter i Nice 29. august. Det blir med Boasson Hagen som en av flere norske deltakere.
Tirsdag bekreftet 33-åringens lag NTT Pro Cycling hvilke åtte ryttere som sendes til Frankrike. Ved siden av den norske veteranen har valget falt på Ryan Gibbons, Giacomo Nizzolo, Michael Valgren, Roman Kreuziger, Michael Gogl, Max Walscheid og Domenico Pozzovivo.
– Det er en stor ære å komme med på laget igjen, og å få muligheten til å sykle Touren. Det er en av enhver syklists store drømmer, og det å få oppleve det igjen er et privilegium, sier Boasson Hagen.
– Jeg kan knapt vente på å komme i gang, tilføyer rudsbygdingen.
Jubilerer
Han har tre etappeseirer fra før og legger ikke skjul på at det skaper forventninger.
– Jeg liker det presset. Laget jakter på etappeseirer, og det inkluderer selvfølgelig meg, så forhåpentligvis kan vi jobbe sammen mot det målet, sier Boasson Hagen.
33-åringen jubilerer under årets Tour. Han sykler rittet for tiende gang.
Med seg til Frankrike som teamsjef får Boasson Hagen danske Bjarne Riis. Han varsler at laget i utgangspunktet ikke starter med de store sammenlagtambisjonene. Målet er å gjøre seg gjeldende på enkeltetapper.
Boasson Hagen er én av rytterne som kan bidra til det.Drømmer om gul trøye
Samtidig har lagledelsen også et håp om at Giacomo Nizzolo kan være med å kjempe om den gule ledertrøya på åpningsetappen i Nice.
Med seg i startfeltet til årets utgave av Touren får Boasson Hagen blant andre Alexander Kristoff.
TV 2 sender et femmannslag til Frankrike for å dekke årets utsatte Tour de France. Kommentatorene Johan Kaggestad og Christian Paasche blir sittende i Oslo.
Sommer etter sommer har Paasche, Kaggestad og Dag Otto Lauritzen vært «stemmene fra Frankrike» og bygget opp Tour de France til å bli en seersuksess for TV 2. I koronaens år blir alt annerledes.
– Dag Otto får ikke reise ned, han er en klemmer, så han tør vi ikke sende, sier TV 2s sportssjef Vegard Jansen Hagen til NTB.
Heller ikke kommentatorene Paasche og Kaggestad blir å se i Frankrike, de skal dekke verdens største sykkelritt fra Oslo.
– Det blir en ny type utfordring for dem. Men samtidig har de lang erfaring med å kommentere ritt uten å være til stede der det skjer. De må bruke den erfaringen, sier Hagen.
Mindre «Dag Otto-faktor»
En av grunnene til at TV 2 har opplevd så stor suksess med Tour de France – ved siden av solide prestasjoner fra Thor Hushovd og co. – er den menneskelige nærheten i sendingene. Seerne har kommet tett på rytterne, og i hver sving med norske flagg har Lauritsen stoppet opp, intervjuet og delt ut klemmer til norske tilskuere.
– Det er klart at det blir en annen type avstand i år. Alle kjenner bildene fra målgang der rytterne passerer i 60-70 kilometer i timen og møtes av en flokk journalister som løper etter dem. Den tiden er forbi. De fleste rytterne står nå med masker når de blir intervjuet, sier Hagen.
– Når det gjelder å være ute blant folk, så vil vi helt klart ha mindre av den Dag Otto-faktoren på folkelivet. Men de som reiser ned er opptatt av å skildre hvordan denne utgaven kommer til å være. Alle disse tingene er en del av det journalistiske oppdraget, så jeg håper vi fortsatt skal være gode på mennesker og miljø, sier TV 2-sportssjefen.
De fem personene som skal dekke begivenheten fra Frankrike for TV 2 er reporterne Mats Wedervang og Magnus Krogsæter Aarre, fotografene Rudi Jakobsen og Torbjørn Pedersen og Monaco-baserte Thor Hushovd som ekspert.
Tror det blir ritt
– Dere beordrer ingen til Frankrike-tur?
– Overhodet ikke. Tvert imot har vi gått både to og tre runder for å sikre at de ikke svarer det vi vil de skal svare. Så er det også sånn at mens vi reduserer bemanningen til stede i Frankrike, er det viktig å være der journalistisk. Det er et spesielt arrangement, og det å sykle i en pandemi er det også en del av det journalistiske oppdraget å dekke. Vi sender ikke et team som utelukkende skal snakke om hvor mange watt det sykles i, sier Hagen.
– Har medarbeidere uttrykt skepsis til å reise ned?
– Ja, forståelig nok. Jeg tror de følger utviklingen veldig nøye, når det går fra grønt til gult og rødt. Det trafikklyset tror jeg de ser ganske intenst på. Men de fem vi sender føler seg alle trygge på å dra slik situasjonen er i dag.
TV 2-toppen håper på gode seertall i en sportsbefolkning med stort sug etter arrangementer. Vanligvis har TV 2 konkurrert mot sommerværet, i år blir det mer en konkurranse mot seernes arbeidsliv. Dersom det i det hele tatt blir et ritt.
– Signalene vi får tyder på at de kommer til å klare å gjennomføre det, men så vet vi at teppet plutselig kan bli rykket under beina til arrangementet på kort tid, sier Vegard Jansen Hagen.
To uker før Tour de France-starten sliter regjerende mester Egan Bernal med ryggen. Lørdag gikk i tillegg tre andre store profiler i bakken i Frankrike.
Tour de France-generalprøven Critérium du Dauphiné endte dermed ille for både Bernal, nederlandske Steven Kruijswijk, tyskeren Emanuel Buchmann og slovenske Primoz Roglic.
Bernal vant 2019-utgaven av Touren og skal om få uker forsøke å forsvare seieren. Den klatresterke colombianeren pekes igjen på som en av de aller største favorittene, men lørdag var han ikke å se da den fjerde etappen av Critérium du Dauphiné startet i Ugine.
Forklaringen kom da lagkamerat Geraint Thomas møtte frammøtt presse.
– Han starter ikke i dag. Han har en litt vond rygg, og det beste for ham er å ta det rolig, sa Thomas ifølge nyhetsbyrået AFP.
Underveis på den 157 kilometer lange etappen til Megève skulle ytterligere to store sykkelnavn og Tour de France-profiler havne i trøbbel. I en utforkjøring etter 29 kilometers sykling fikk både Jumbo-Visman-stjernen Steven Kruijswijk og Bora-Hansgrohes Emanuel Buchmann et brutalt møte med asfalten.
Det endte med at begge brøt rittet. Det er ikke kjent i hvilken grad de to har pådratt seg alvorlige skader.
Buchmann var fjerdemann i Dauphine-sammendraget foran lørdagens etappe, mens Kruijswijk har rollen som hjelperytter for sammenlagtleder Primoz Roglic.
Heller ikke sistnevnte kom seg gjennom uten uhell lørdag. Etter 82 kilometers sykling måtte også den sterke sloveneren i bakken. 30-åringen kom seg imidlertid på sykkelen igjen.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
