Hvilke lag har hvilke ambisjoner? Hva er de viktigste overgangene? Hvem skal du følge med på i 2022? Sykkelmagasinet presenterer WorldTour-lagene for årets sesong. Del 2.
Continue reading «Analyse: Dette er WorldTour-lagene – del 2»
Stikkord: Egan Bernal
Tour de Gabba: Veien til en ny gul trøye
For lagene meisles den lange veien mot et nytt Tour de France møysommelige ut etter presentasjonen ved Palais des Congrès, rett ved siden av Triumfbuen, i midten av oktober.
2020 var et år ulikt alle andre. President Emmanuel Macron hadde et globalt virus i hælene med 33 000 nye smittetilfeller og 523 dødsfall den samme uka Christian Prudhomme hadde invitert sykkeltopper og ryttere til audiens midt i Paris-gryta. Den ansvarsfulle beslutningen var å utsette, skalere ned, digitalisere og la den franske sportssendingen Stade 2 overta vertskapet, søndag 1. november.
All virak og endring til tross. I et år der selv ikke Tour de France hadde funnet sin vante plass i midten av juli, så framsto etapperittet som en konstant faktor likevel. Prudhomme ville ikke legge seg ned, tross Covid-19-smitte i eget legeme. Etapperittet ble fullført. Uendret og mot alle odds. Floskelen ’vive le tour!’ hadde sjelden passet bedre.
Rykket opp
Hjemme i Sommerroveien på Røyse, med utsyn over Steinsfjorden var den amputerte, digitale prestasjonen ikke noe Gabriel Rasch følte han måtte få med seg.
«Det er ingen hemmeligheter som blir presentert der, som du ikke finner på nett når du skal oppdatere deg,» kommenterer han fra den andre siden av bordet.
Slik mange har gjort før dem, plasserte The Ineos Grenadiers rett og slett touren øverst av alle rittene de syklet siden de brøt vannfilmen som Team Sky i 2010. Til forskjell fra alle de andre, har de ved syv av elleve anledninger siden klart å forsvare det gule plagget hele veien inn til den franske hovedstaden. Den prestasjonen hadde ikke vært mulig uten gode forberedelser.
I et normalår legges det opp til to samlinger i Manchester på høstparten. Den første for lagets sportslige ledelse. Den neste inkluderer rytterne. Med en fremdeles latent Covid-19-problematikk i verden, blir større deler av dette arbeidet løst via dataskjermen. Én gang i uka samles det ’Gabba’ omtaler som ”performance-ledelsen” via Teams. Det inkluderer Dave Brailsford, samt alle sportsdirektører og trenere.
De som har ansvar for å planlegge touren, må analysere viktige deler av rittet før rytterne ankommer samling. Det består blant annet i å plukke ut nøkkeletappene, vekte rittets forskjellige deler og analysere hva slags mannskap som trengs for å løse de forskjellige fasene. Det blir også diskutert hvilke etapper man har god kontroll på, og hva man må reise ned til Frankrike for å se med egne øyne.
I fjor rykket Rasch opp i rollen som leading sports director foran touren. Tidligere samme år døde franske Nicolas Portal av hjerteinfarkt mens han var hjemme med familien i Andorra. 40-åringen hadde ansvaret for å styre Ineos under flere Grand Tours, og var en svært godt likt og hardtarbeidende ressurs internt.
Nå ble det opp til nordmannen å fylle tomrommet og videreføre arbeidet hans nære venn hadde vært med å bygge opp.
Det var kanskje ikke en rolle alle misunnet ham, da det den sommeren blant annet dreide seg om å velge ut kapteiner fra en liste som i utgangspunktet besto av Geraint Thomas, Chris Froome og Egan Bernal. Etter at samfunnet lå fullstendig i lock down mellom mars og mai, ble det åpnet for en litt mer normal sommer, også for toppidrettsutøverne. Med start i Nice den 29. august, var det tid nok til å gjøre unna alternative forberedelser.
Høydesamling på Teide i midten av juni var begynnelsen. Før ’Tour-streamen’ fortsatte via etapperittene La Route d’Occitaine, Tour de l’Ain og Critérium du Dauphiné. I de to sistnevnte rittene ble Ineos-mannskapet utfordret av et sprudlende Jumbo-Visma. Alt under høydesamlingen ble det stilt spørsmål ved om lagets to mest meritterte stjerner holdt nivået man hadde håpet.
«Geraint Thomas var ikke i form tidlig nok. Pavel Sivakov var i form for tidlig. Egan Bernal hadde problemer med ryggen sin, og Chris Froome er fortsatt ikke nærheten av det han en gang var. Så ja: Det ble et ganske vanskelig uttak,» sier Rasch til Sykkelmagasinet.
Løsningen ble å rive Richard Carapaz løs fra et opplegg som egentlig styrte mot Il Lombardia og Giro Dell ‘Emilia på vei inn mot Giro d’Italia. I tillegg fikk Bernal klarsignal tross i at han brøt Critérium du Dauphiné med ryggproblemer. Under Tour de France fikk man likevel seg noen nesestyvere fra klatre-entouraget rundt Roglic.
«Til syvende og sist visste vi at guttene våre ikke var i form. De var ikke bra nok. Vi bommet litt rett og slett,» sier han.
Mens Ineos ga blant andre Michal Kwiatkowski og Carapaz frie tøyler i tourens siste uke, etter at Bernal kapitulerte foran møtet med Col de la Loze, ble det likevel viktig å finne ut av hvorfor Jumbo-Visma var i stand til å dominere slik de gjorde.
«Mange sier at de kjørte slik vi gjorde, men de gjorde ikke det,» bemerker Rasch «De kjørte mye hardere. De lå ofte på rundt seks watt per kilo i fjellene. I alle fjell. De var stresset når det dannet seg brudd. Og så hadde de Wout van Aert som var i helt sinnssykt form. Når han var ferdig med å dra, satt det kanskje fem-seks stykker bak der. Men alle de var helt ferdige.»
Med det utgangspunktet, hvordan klarte Jumbo-Visma å surre bort sammendraget? Ble de litt overmodige?
«Etter min mening svidde de av altfor mye krefter hele veien,» svarer Gabba. «De ville kanskje vinne for mye. De slet seg selv ut. Det var den store feilen de gjorde. Med laget de hadde, kunne de ha beholdt roen og kanskje ikke brukt alle hver dag. Holdt flere oppe i sammendraget. De hadde ikke trengt å bruke Tom Dumoulin da de gjorde det. Han var ute av sammendraget med en gang.»
2021-planen
Siden Bradley Wiggins knekte koden i 2012, har Froome (2013, 2015, 2016, 2017), Thomas (2018) og Bernal (2019) vunnet touren med det britiske storlaget. Mens Froome og Bernal kan nevnes blant sykkelsportens aller beste klatrere, er det nok mer en kombinasjon av ferdigheter som var utslagsgivende for at Wiggins og Thomas også klarte det. I tillegg til det imponerende systemet British Cycling har bygget opp rundt rytterne.
Selv om den grove planleggingen av treukersrittene foregår på den ene siden av årsskiftet, tar man seg også tid til å avvente hva Mauro Vegni drar ut av ermet i midten av februar. En klatretung 2021 Giro-rute virket som skapt for Bernal. Tour de France-mannskapet skal i stedet bygges rundt Thomas, Carapaz og Richie Porte.
Det er først og fremst de to individuelle tempoetappene og totalt 58 kilometer mot klokka som peker i retning av Thomas og Porte. Under den siste uka av La Vuelta i fjor høst, sto Carapaz fram som en bedre klatrer enn Primoz Roglic, noe som gjør at Ineos-maskineriet har et nytt våpen der. Et viktig punkt er å holde flere utøvere godt flytende sammenlagt.
Jobben med å få kontroll på løypa, starter tidlig. Den siste tempoetappen øst for Bordeaux, mellom Libourne og Saint-Emilion, har laget alt vært og sjekket ut. Under Alpes Maritimes et du Var i februar la arrangøren inn målgang på Mont Ventoux, noe som blant annet ga Thomas, Rohan Dennis og Tao Geoghegan Hart en gjennomkjøring opp bakken. Den skallete kjempen dukker opp to ganger i årets ritt, men målgang er trukket ned til Malaucené.
Katalonia rundt var den første, store testen for Tour de France-mannskapet. Ineos sikret seg alle plassene på sluttpodiet med Adam Yates foran Porte og Thomas. I etterkant bar det innom både Col de Portet og Pas de la Case for å se hva ASO har planlagt i Andorra og Pyreneene. I midten av mai ventet ny samling på Teide for de fleste av dem, mens Carapaz fikk reise hjem til familien i Ecuador, og trening med sin personlige trener i hjemlandet.
Etter Critérium du Dauphiné i starten av juni ble rytterne igjen på samling i et par dager for å kikke nærmere på etappene mot Tignes og Le Grand-Bornand i Alpene. Deretter venter ny høydesamling ved Isola 2000.
«Det blir åtte dager ’top-off’. I fjor hadde vi mindre tid. Da var det bare tre dager i Courchevel etter Dauphiné. Jeg føler at vi er veldig godt forberedt i år. Det er en mer klassisk innkjøring til touren.»
Når Rasch tar imot Sykkelmagasinet på hjemmebane er det først og fremst etappene fra det franske oppkjøringsrittet som studeres via Velo Viewer.
«Det går med en del tid på å studere de forskjellige veiene, ja,» innrømmer han.
Så har han også et veldig godt poeng. Han sier at de avgjørende fjelletappene er veldig enkle å lese basert på profilene. Med mindre det dreier seg om en vanskelig inngang til et bratt parti eller ekstremt trange veier.
«For min del er viktigere å se veiene i Bretagne og Brest, enn for eksempel Tignes,» sier han.
Nettopp derfor la han ut på en helt spesiell tur den 25. mai. Han fløy til Belgia for å møte kollega Servais Knaven. Sammen skulle de tilbakelegge store deler av terrenget fra åpningsuka. Første stopp var traséen som kulminerer ut i målgang på den beryktede muren i Bretagne.
Det kan være vanskelig å danne seg et riktig bilde av om det er åpne områder ved siden av veien eller ikke hvis man benytter seg av Google Street View. Du kan se et bilde der, men det kan være tatt på vinteren. Da ser det åpent ut på begge sider av veien. Så står du kanskje der da, under møtet på bussen før etappen og advarer mot sidevind på den etappen. Da kan du oppleve at når rytterne kommer dit, så er det to meter maisåker på hver side. Da var det ingenting å uroe seg for, likevel. Det er derfor det viktig for meg å se disse tingene, forteller han.
På ferden fra Bretagne i nordvest og skrått nedover mot Alpene i vest, regner han med å tilbakelegge mellom 600 og 1000 kilometer i bilen per dag. Det er jo da det kommer godt med at lageier Jim Ratcliffe både er rik og bilinteressert, og har en samarbeidsavtale med Mercedes-Benz.
Rekognosering
En av nøkkeletappe kan bli mellom Redon og Fougères på dag fire av touren. Den snirkler seg avgårde i utkanten av universitetsbyen Rennes. På papiret minner det om en flat og enkel affære. I 2015 ble det massespurt, og den gikk Mark Cavendish seirende ut av.
Det finnes dog åpne partier der sidevinden, på den rette dagen, vil feste sitt grep på hovedfeltet. I forkant av en Grand Tour er folks blikk naturlig nok festet mot avslutninger på toppen av fjellet. Det er jo tross alt den mest reale måten å skille duellantene på. Likevel finnes nok av eksempler på at den største forskjellen ikke nødvendigvis kommer til syne akkurat der.
I duellen mellom Tadej Pogacar og Primoz Roglic i fjor, sendte den avgjørende tempoetappen sammenlagtseieren i favør av den unge utfordreren med 59 sekunders margin. I Tour de France-historien for øvrig er det ni andre dueller der det til slutt har skilt mindre.
I fjor kunne sidevindsetappen mot Lavaur ha sendt det hele utenfor Pogacars rekkevidde. Han ble sittende på feil side av splitten etter at BORA-hansgrohe fant ut at de skulle gjøre det tøft på Peter Sagans vegne. Den unge sloveneren tapte 1:21 og endte opp med å sykle med kniven mellom tennene rittet ut. Utrolig nok ble han stående på toppen av podiet to uker senere.
Kunnskapen strukturen i The Ineos Grenadiers sitter på i denne sammenhengen, gir cutting edge når det hele skal avgjøres. Du vet aldri hvor det skjer, men nettopp det står sentralt i Road Trip’en til lagets norske sjef.
«Det handler om å unngå uhell, spare energi og benytte seg av muligheten hvis det oppstår sidevind. Du må være forberedt på at når du kommer rundt den bensinstasjonen, så vil veien være åpen. Vi skal være 100 prosent påskrudd og benytte oss av muligheten. Det er nettopp der vi har vunnet touren mange ganger før. Vi har et lag som er mer komplett for å takle sidevind. Lederne våre er bra på det, i motsetning til flere av de andre lagene.»
Rasch trekker fram Michal Kwiatkowski, Luke Rowe og Jonathan Castroviejo som tre ekstremt viktige elementer rundt kapteinene på laget. Dette er jo verdensstjerner som helt klart hadde fått mer frihet til å gjøre egne ting i andre lag. Hvordan holder man dem happy?
«Du må gi dem noen gulrøtter ved siden av, men de er innforstått med at sånn er det i touren. Det er stort for dem og. Å komme til Paris med gul trøye. I tillegg er de betalt godt, og da,» smiler han.
St. Hans markerer avreise til Tour de France for de åtte utvalgte Ineos-rytterne. For anledningen vil et privatfly lette fra Andorra og et annet fra Monaco, for å bringe lagets prioriterte menn til den lille flyplassen i Laval. Der vil Carapaz, Kwiatkowski, Thomas, Porte og Castroviejo få muligheten til å kjøre to-tre runder i tempotraséen som dukker opp på dag fem. Så venter litt over tre timer i buss til Brest og Le Gran Départ. Alt planlagt ned til minste detalj, selvsagt.
«Hadde vi ikke gjort det på denne måten, hadde vi brukt to dager på å samle alle rytterne,» sier Rasch og hinter til Covid-19-situasjonen.
Det har han merket godt på kroppen selv, også. Selv etter å ha falt innunder kategorien nødvendige jobbreiser, hadde han fram til mai sittet åtte ganger i karantene i huset sitt hjemme. Det betyr at han verken får handlet, levert eller henta i barnehagen eller får vedlikeholde det sosiale livet utenfor familie-bobla.
Fram til etter ankomsten i Paris den 18. juli, er det kollegene Knaven og Xabier Zandio han har mest å gjøre med. I tillegg til treningsdata-guru Tim Kerrison og en egen logistics manager som skal ta unna alt sportsdirektørene ikke skal trenger å bekymre seg for underveis.
«Det er så mye man må ta hensyn til. Når vi reiser til starten, hvem som står for ekstra langinger underveis. Oppsett for massører. Hvor bussen skal stå. Når utøverne reiser til start på tempoetappene, når og hvordan sykler skal rigges for opp- og nedvarming.»
Trioen Rasch, Knaven og Zandio stiller rustet med et hav av erfaring, både fra sine respektive aktive karrierer og senere lederroller som sportsdirektører. Hvordan fordeler de oppgavene underveis?
«I fjor hadde vi det sånn at en av de andre to kjørte bilen for meg. Servais på flate etapper og Xabier i fjellene. Jeg tipper vi fortsetter sånn i år også. Den andre kjører bil nummer to, og så løser vi situasjonene som eventuelt oppstår underveis.»
Rasch framstår som en rolig og avslappet type. Han forteller også at han på mange måter var fornøyd med å sitte med ansvaret for Ardenner-klassikerne i april og Polen rundt i juli.
«Jeg er veldig glad i Ineos. Jeg har fått bra tilbakemelding og synes det er veldig moro. Jeg synes selv jeg har vokst på perioden med touren og vueltaen. Det er mye de siste to årene som har gitt meg mer selvtillit og mye erfaring.»
Under VM i Bergen i 2017 latet det til at familiesituasjonen tæret så mye på ham at han var inne på tanken om å trappe ned. Det er ikke det inntrykket man har av samme mann nå.
«Nå som jeg har touren må jeg gjøre det noen år framover. Det er det folk sitter og ser på hjemme, så det er også bra for meg med tanke på ting som kan dukke opp senere.»
Tour-livet
Det siste året har kona vært permittert som flyvertinne, men familien har likevel måttet ty til au pair de siste tre sesongene for å få hverdagen til å gå rundt. Hittil har Rasch vært kalt ut til tjeneste under Alpes Maritimes et du Var, Paris-Nice, Katalonia rundt, Ardenner-klassikerne og Critérium du Dauphiné. I tillegg ulmer Tour de France rundt neste sving.
«Ja, det blir mye reising utover nå. Men du kan snu på det og: Hvem andre har fri fra 18. juli til desember, da? Én uke i Stavanger (Tour of Norway) og én i Quebec (GP Montréal/Quebec).»
«Hva skal du gjøre i den perioden?»
«Da skal jeg ut i båten min på fjorden her,» sier Rasch og skuer utover fjorden. «Jeg skal ta med familien ned til Dyreparken i Kristiansand og prioritere andre ting jeg ikke har fått gjort med dem den siste tiden.»
Men først skal Tour de France vinnes.
«Det aner meg at du er fornøyd med mer normalitet og grundige forberedelser inn mot touren denne gangen?»
«Jeg føler i hvert fall at vi får bekreftelser hele veien og faktisk er i overkant av der vi skulle være. Denne gangen blir det ikke noe jaging etter noen.»
Rasch har fortsatt tro på Tour-seier, frykter ikke tilskuere uten munnbind og avlysning
Gabriel Rasch lar seg ikke skremme av verken en sliten Egan Bernal eller tilskuere uten munnbind. Han tror på gul trøye når Tour de France avsluttes i Paris.
Ineos-laget (tidligere Team Sky) har vært en maktfaktor i Tour de France det siste tiåret. I år kom laget til Touren med mange spørsmålstegn, også rundt favoritt og kaptein Egan Bernal.
Etter den første knallharde fjelletappen i Pyreneene, er sportssjef Gabriel Rasch optimist på Bernals vegne.
Colombianeren er nummer fem i sammendraget, 13 sekunder bak gul trøye.
– Han så sliten ut lørdag, Bernal?
– Ja, han er på grensa han også, men han restituerer sinnssykt bra. Styrken hans er at han bare blir bedre og bedre utover i Touren. Så det er en fin situasjon for oss, sier Rasch til NTB.
– Egan blir mer alene
Lørdag sendte han en takk til Jumbo-Visma-laget som tok ansvar og satte opp et tempo som vannet ut hovedfeltet for sammenlagtkanoner. Egentlig var planen at Ineos skulle gjøre det selv hvis ingen andre tok ansvar, men i stedet fikk laget spart krefter.
– Har dere egentlig kapasitet til å sette opp et sterkt tog i år?
– Vi er på gang og er foreløpig i en posisjon som er veldig fin. Det gjelder å ha litt is i magen fortsatt, det er jo to uker igjen. Men vi er klar over at Egan kommer til å være litt mer alene enn det vi har vært vant til å se tidligere år, sier Rasch.
Den norske sportsdirektøren mener Richard Carapaz kommer til å få en viktig rolle som hjelperytter for Bernal, mens også Pavel Sivakov begynner å vise gamle takter etter velten han hadde på første etappe.
Går i dekning på hotellet
Lørdag viste TV-bildene mange tilskuere uten munnbind som kom svært tett på rytterne. Rasch tror likevel Touren blir gjennomført som planlagt.
– Det er en risiko, men jeg er en positiv type. Alle de høye fjellene er jo stengt for biler, så de som er der oppe har syklet eller gått. Så man må jo tro de er friske når de klarer det, men det er klart at det er en risiko, sier Rasch.
Han er mer bekymret for smitte andre steder. Derfor er Ineos eneste lag som ikke spiser i restauranten på hotellet de til enhver tid bor på.
– Vi har med en egen kokk som lager maten til oss. Jeg tror det er en større fare for å bli smittet på hotellet og i restauranten enn ute i løypa, sier Rasch.
Stygge velt og stjernefall i Tour-generalprøven
To uker før Tour de France-starten sliter regjerende mester Egan Bernal med ryggen. Lørdag gikk i tillegg tre andre store profiler i bakken i Frankrike.
Tour de France-generalprøven Critérium du Dauphiné endte dermed ille for både Bernal, nederlandske Steven Kruijswijk, tyskeren Emanuel Buchmann og slovenske Primoz Roglic.
Bernal vant 2019-utgaven av Touren og skal om få uker forsøke å forsvare seieren. Den klatresterke colombianeren pekes igjen på som en av de aller største favorittene, men lørdag var han ikke å se da den fjerde etappen av Critérium du Dauphiné startet i Ugine.
Forklaringen kom da lagkamerat Geraint Thomas møtte frammøtt presse.
– Han starter ikke i dag. Han har en litt vond rygg, og det beste for ham er å ta det rolig, sa Thomas ifølge nyhetsbyrået AFP.
Underveis på den 157 kilometer lange etappen til Megève skulle ytterligere to store sykkelnavn og Tour de France-profiler havne i trøbbel. I en utforkjøring etter 29 kilometers sykling fikk både Jumbo-Visman-stjernen Steven Kruijswijk og Bora-Hansgrohes Emanuel Buchmann et brutalt møte med asfalten.
Det endte med at begge brøt rittet. Det er ikke kjent i hvilken grad de to har pådratt seg alvorlige skader.
Buchmann var fjerdemann i Dauphine-sammendraget foran lørdagens etappe, mens Kruijswijk har rollen som hjelperytter for sammenlagtleder Primoz Roglic.
Heller ikke sistnevnte kom seg gjennom uten uhell lørdag. Etter 82 kilometers sykling måtte også den sterke sloveneren i bakken. 30-åringen kom seg imidlertid på sykkelen igjen.
Egan Bernal: Colombia slår tilbake
«Snille, små og stumme.» Lenge var colombianerne i Tour de France underholdende og ufarlige. Laget Café de Colombia kom som en eksotisk del i den drivende utviklingen på 1980-tallet, da colombianerne for alvor gjorde sitt store inntog i det profesjonelle feltet mens også sykkelsporten lot seg globalisere. Men de var også et stadig irritasjonsmoment, angivelig en evig kilde til velt og ble ofte trakassert. José Beyaert, en fransk-colombiansk eks-bokser som ble syklist og senere radioreporter for den colombianske stasjonen RCN, havnet nesten i håndgemeng med selveste Laurent Fignon, da han etter en etappe overhørte hvordan den franske stjernen omtalte vennene hans. «Små indianere», «usiviliserte barbarere». Dette var noen av de virulente ukvemsord som fløy rundt ørene på søramerikanerne, hundset rundt i feltet av etablerte europeere.
«Klumsete kriminelle. Gode oppover, men lite annet». Lenge var colombianerne akkurat det; dømt til fyr og flamme opp fjellpassene, men aldri mer enn kjølig aske i jakten på den gule trøyen – og enda verre, ble de tett assosiert med all narkotika, vold og kriminalitet som tærte på landet deres i mange tiår.
Et av de første lyspunkt var Martín Ramírez som vant Critérium du Dauphiné i 1984. Men seieren ble ikke godt tatt i mot av rytterne i feltet. Den siste etappen av rittet tilbrakte han på hjulet til Bernard Hinault.
«Han svarte med å bremse hardt slik at jeg falt, mens lagkameratene hans bombarderte meg med albuer og knyttnever,» sa Ramírez til forfatteren Matt Rendell.
35 år senere, i 2010, da Nairo Quintana vant Tour de l’Avenir, avslørte han i etterkant at flere av de europeiske rytterne kom med svært nedsettende uttalelser om hans colombianske opphav, og at de prøvde å dytte ham av sykkelen med vilje.
Sykkelsporten har sett store endringer siden Fignon og Hinaults tid, men… plus ça change.
Og nå, Egan Bernal. Den 22-årige Tour de France-vinneren er den yngste rytteren i gult på mer enn et århundre. Etter 106 utgaver har et fremadstormende land endelig fått sin første vinner. Et land med en rik historie av fattige ryttere. Et land der sykkelpedalene er en naturlig forlengelse av folks føtter. Et land der sykkelsport er mer populært og viktigere enn fotball.
«I storhetstiden på 80-tallet satt 15 millioner og lyttet til Tour de France og Vuelta a España,» sier Hector Urrego, landets mest kjente radioreporter. «15 millioner! Det utgjorde en tredje del av hele befolkningen. Sykling er altså den viktigste sporten i Colombia.»
Ut av disse dype, betydningsfulle tradisjonene kommer altså Egan Bernal. En moderne rytter som gjør heder på landets stolte sykkel-arv, samtidig som han bryter med den og går sine egne veier.
FRA ANDES TIL ALPENE
Col de l’Iseran. 2770 meter over havet. Tourens høyeste punkt skulle peke ut vinneren, dog under kontroversielle omstendigheter. Rytterne kommer seg opp til toppen, men på andre siden av fjellet truer et voldsomt uvær. Et jordskred har gjort veien opp etappens siste stigning til målgang i Tignes ufremkommelig, og arrangøren har intet valg enn å nøytralisere rittet. Etappen stoppes, avstandene på Iseran skal bli gjeldende.
Samtidig, 9000 kilometer unna, flimrer bildet på et gammel TV-apparat i Zipaquirá. På 2600 meters høyde i Andesfjellene har lokalbefolkningen strømmet til ut i gatene og innatt kafeene. Fjellbyens nye, store sønn dukker opp på skjermen. Bernal er alene i front, han leder… han tar gult. To dager senere har avisen El Espectador en fullstendig gulkledd forside med en enkel overskrift i store bokstaver: «EGAN».
Navnet var en selvoppfyllende profeti – men også en språkmessig misforståelse. Doktoren som undersøkte moren og bekreftet graviditeten, var freidig nok til å foreslå seg selv som gudfar og at navnet skulle være «Egan», hvilket doktoren hevdet var gresk for «mester». Moren takket ja, selv om navnet faktisk var irsk keltisk, og betydde «liten flamme».
Historien om Egan Bernal står i sterk kontrast til de romantiserte eventyrene om hans forgjengere. Fortellingene om de store, colombianske klatrerne er alle blitt så like hverandre, at de trolig veksler ukritisk mellom fabel, fakta og nedlatenhet. Hvor ofte har vi ikke hørt «eldst av stor søskenflokk, sønn av bonde, oppvokst i fjellene, kurert av mystisk sykdom, kjørte taxi som 13-åring, og streber på den sosiale rangstigen»?
Bernal kommer også fra Andesfjellene, født og oppvokst 2600 meter over havet. Men han vokste ikke opp blant kyr og høner. Familien var faktisk fra middelklassen, moren ute på nellik-plantasjen og faren kirkevokter i Zipaquirá katedralen – en vakker, blå mosaikk blant byens mørke gruver. Bernal var en tenkende ung gutt, drømte om å bli journalist og foreldrene hadde midler nok til å sende han på privatskole i hovedstaden Bogotá. Sabana Universitetet er en prestisjefylt institusjon under det hellige og kontroversielle formynderskapet til Opus Dei.
«Bernal er på flere måter en europeisk colombianer,» sier Luis Enrique Ramos, en journalist som følger rytteren tett. «Han snakker engelsk, flere andre språk og har europeiske trenere. Han er egentlig ganske motsatt av Quintana, som er mer tradisjonell i tilnærmingen, veldig introvert og ikke fullt så ambisiøs. Bernal blir ikke så fort fornøyd hvis ting går nokså bra. Han vil alltid bli bedre. Bli best.»
I motsetning til de fleste av sine forgjengere, har Bernal sin bakgrunn fra terrengsykling. En dag han var ute og syklet alene, kom han tilfeldigvis over et terrengritt. Han bestemte seg for å delta, og vant. Som 18-åring ble han rekruttert til det italienske laget, Androni, som da hadde den kontroversielle Franco Pellizotti som leder. Michele Bartoli var Bernals første europeiske trener. Som 20-åring vant han Tour de l’Avenir. Team Ineos ventet ikke lenge med å signere talentet. Det gjorde det britiske storlaget med en makeløs, femårig kontrakt – angivelig verdt 12 millioner pund. Han flyttet til Andorra med sin far, mens moren ble værende i Zipaquirá for å se etter lillebroren hans. I 2018 syklet han sin første Grand Tour. Som hjelper for Chris Froome og Geraint Thomas ble han nummer 15 sammenlagt i Tour de France.
Denne sesongen har fremgangen bare fortsatt. Før Touren vant han både Paris-Nice og Tour de Suisse.
«Bernal-æraen har begynt,» sier Gianni Savio til det italienske magasinet Tuttobici. «Han er en sterk atlet og en fantastisk person. Ydmyk og fokusert, han vil vinne mange ritt i årene som kommer,» sier eieren av Androni-laget – som etter sigende fikk 300,000 euro da Bernal brøt kontrakten og gikk til Team Ineos.
EN SEIER FOR COLOMBIA
Bernals Tour de France-seier betyr så klart mye for colombiansk sykkelsport. Seieren knytter ham til nasjonens gamle sykkelhelter, samtidig som den en gang for alle knuser de intolerante fordommene mot colombianske ryttere. Bernal «revansjerer» både Nairo Quintana og Rigoberto Urán, som mellom seg har stått tre ganger på podiet i Tour de France siden 2013; Victor Hugo Peña, første colombianer i gul trøye i 2003 og lagkamerat av Lance Armstrong; Santiago Botero, den ’unormalt’ temposterke, verken ren klatrer eller tidligere bonde, men økonom; Alfonso Flórez, vinner av Tour de l’Avenir i 1980, del av Medellíns giftige narkomiljø og myrdet i 1992; «Cochise» Rodríguez, første colombianer i Touren i 1973 og selverklært «Bolívar»; hele 47-generasjonen som ble avvist av Touren da de søkte om å delta; Dauphiné-vinner og Hinault-offeret Ramírez; og spesielt Lucho Herrera, vinner av to polkadot-trøyer, en mytisk fjellengel fra Andes-toppene og La Vuelta-vinner.
Etter uavhengigheten fra sine spanske koloniherrer, har Colombia vært en skjør og splittet nasjonalstat. Før Spanias kolonisering var området for det meste bebodd av indianere som da hadde en befolkning på mellom tre og fire millioner fordelt på flere hundre forskjellige stammer. Ulike forsøk på å samle nasjonen har ofte vært voldelige og blodige.
«Colombia forble en nasjon av mange nasjoner, helt frem til riksdekkende radio samlet landet med en delt oppfatning av tilhørighet til samme geografiske område og felles kultur,» observerte den colombianske filosofen Jésus Martín-Barbero.
I så fall må radio-overføringene fra Tour de France, som hadde øret til en tredjedel av befolkningen, ha hatt en enrom betydning for nasjonsbyggingen i landet. Hele 15 millioner colombianere satt altså fengslet foran radioen og hørte Urrego skildre Lucho Herreras herjinger i fjellene.
For i Colombia har sykkelsporten alltid vært tett sammenvevd med denne samfunnsutviklingen. Først i form av støvkledde, streberaktige bønder på farlige grusveier da Vuelta a Colombia ble grunnlagt i 1951, midt under borgerkrigen som tok 300,000 liv. Sporten ble raskere og inntok fjellene for alvor på 70- og 80-tallet da veiene ble forbedret parallelt med landets voksende økonomi. Kaffe ble en viktig eksportvare, og sykkellaget Café de Colombia en sentral metode for markedsføring. På 90-tallet syklet colombianerne ”på felgen” da kaffeprisen og eksporten stupte, ”skytsengelen” Pablo Escobar forsvant og FARC-geriljaen herjet videre. I dag er sykkelsporten er instrument for fred og forsoning. Siden fredsavtalen ble undertegnet i november 2016 har den colombianske regjeringen brukt sykling til å pryde postkort, fremme turisme og å samle den opprevde bilbombe-nasjonen.
På tvers av generasjoner og sosial rang, er derfor Egan Bernal og hans historiske gule trøye enda en samlende faktor. Den moderne, flerspråklige og utrolig talentfulle rytteren er kanskje den viktigste faktoren av dem alle for sykkelfrelste og fremadstormende Colombia.
Den usannsynlige Tour-favoritten
22 år gamle Egan Bernal starter lørdag Tour de France som manges store sammenlagtfavoritt. Det så helt usannsynlighet for ikke mange ukene siden.
Den lille klatresterke colombianeren var i utgangspunktet tiltenkt en rolle som hjelperytter for sine langt mer profilerte lagkamerater Chris Froome og Geraint Thomas i Frankrike de kommende ukene. Den arbeidsinstruksen er nå endret.
Først veltet Froome stygt i generalprøven Criterium du Dauphine og forsvant ut av Tour de France-diskusjonen. Deretter gikk også fjorårsvinner Thomas i bakken i Tour de Suisse. Waliseren slapp billigere fra møtet med asfalten enn Froome og er på start i Brussel lørdag, men fikk oppkjøringen ødelagt og stiller med uviss form.
Det siste er ikke tilfellet med lagkamerat Bernal. Team Ineos-rytteren har en fenomenal sesong bak seg, og viste senest muskler ved å vinne Tour de Suisse sammenlagt. Tidligere denne sesongen vant han i tillegg prestisjetunge Paris-Nice.
Sånt blir man Tour-favoritt av.
Delt kapteinsrolle
22-åringen har i tillegg bevist at han behersker utfordringene Tour de France byr på. I debuten i rittet for ett år siden ble han til slutt nummer 16, til tross for å ha tapt over et kvarter på den krevende brosteinsetappen til Roubaix.
Underveis gjorde i tillegg colombianeren en formidabel jobb som hjelperytter for lagkameratene Froome og Thomas.
Team Ineos-laget, som den gang het Team Sky, delte da kapteinsrollen mellom Froome og Thomas. Det fungerte så godt at teamsjef Dave Brailsford gjør det samme nå.
Fjorårsvinner Thomas skal igjen få den støtten han trenger mot en mulig ny seier. Samtidig skal også Bernal beskyttes og gis de beste forutsetninger for å lykkes på veien mot Paris.
– Med tanke på den suksessen vi hadde for ett år siden, går vi igjen for delt lederskap, bekreftet Brailsford nylig.
Uvillig favoritt
Bernal vil samtidig ikke uten videre påta seg ansvaret sjefen legger på ham. Colombianeren har brukt enhver anledning de siste dagene til å understreke at han er beredt til igjen å være hjelperytter for Geraint Thomas.
Favorittrollen mange tillegger ham, vil han helst ikke ha.
– Det er ikke jeg som velger å si at jeg er favoritt. Jeg skal hjelpe G (Thomas). Han er lederen vår, og jeg skal forsøke å hjelpe ham, sa 22-åringen etter Tour de Suisse-triumfen.
Team Ineos-profilen la videre til at han har mange Tour de France-deltakelser foran seg, og at det således ikke haster å realisere drømmen om å vinne rittet.
Enkelt blir det heller ikke å stå som seierherre på Champs-Elyssés. Ikke bare må formen være prima i ukene som kommer, men det gjelder også å unngå uhell. Det har ikke alltid vist seg å være enkelt for sammenlagtkanonene.
Så sent som i mai brakk Bernal kragebeinet etter en velt på trening og gikk etterfølgende glipp av Giro d’Italia.
Utfordrerne
Kanskje kan kreftene han sparte der bli en velsignelse i Tour de France de kommende ukene. Kampen om sammenlagtseieren spås samtidig å bli jevn.
Danske Jakob Fuglsang, det franske hjemmehåpet Romain Bardet, britiske Adam Yates og landsmannen Nairo Quintana er bare fire av flere utfordrere som vil gi Bernal tøff kamp.
Fuglsang vant Criterium de Dauphine og har vist utmerket form denne sesongen. Dansken har samtidig hatt vondt for å lykkes i Tour de France.
Kanskje er det hans tur nå.
* Navn: Egan Bernal
* Født: 13. januar 1997 (22 år)
* Nasjonalitet: Colombia
* Lag: Team Ineos
* Største sammenlagttriumfer: Tour de Suisse (2019), Paris – Nice (2019), Tour of California (2018), Tour of Colombia (2018).
* Aktuell: Løftes fram som en av de fremste favorittene i årets Tour de France.
