Stikkord: Marco Pantani
Mortirolo: fryktet & beryktet
Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.
Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.
«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?
«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.
Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.
«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»
Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.
«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.
Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.
«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».
Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.
«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.
’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.
Etymologien
En visjonær i krisetider
Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.
Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.
Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.
For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.
Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.
Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.
Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.
Flytebrygger i Venezia
Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia #2
Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.
1. Masi
I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.
2. Bartali
Kirken på Ghisallo er en av stigningene i høstklassikeren Giro di Lombardia, og hver gang rytterne krysser toppen ringer klokkene som et nostalgisk nikk til den historiske koblingen mellom sykling og religion som Italia har.
3. Pantani
En morgen på Madonna di Campiglio ble Marco Pantanis verden omvandlet fra himmel til helvete. Dette er «Piratens» siste dager.
4. Knudsen
Knut Knudsen var ikke bare den første norske sykkelproffen. Arbeidersønnen fra Trøndelag aspirerte også til en lederrolle på det godt kjente Bianchi-laget. I løpet av sin lysende karriere vant han seks etapper i Giro d’Italia og kjørte tre dager i den prestisjefylte rosa ledertrøyen. Men veien fra lojal hjelperytter til respektert kaptein var fullt med blodslit, ærefrykt og lumsk dobbeltspill.
5. Coppi
Da et desillusjonert Italia lå i ruiner og trengte en samlende helt mer enn noen gang, syklet Fausto Coppi opp fra askene og trollbandt ikke bare en hel nasjon, men også en hel sykkelverden.
Varm retur til Pantanis lekegrind
Etter en lengre periode hjemme i Norge enn jeg i min villeste fantasi hadde sett for meg da jeg satte meg på flyet til Italia i midten av januar, har jeg endelig kommet meg tilbake.
Laghuset er flyttet fra sentrum av Riccione, hvor det ikke var noe problem å få tiden til å gå når vi ikke syklet. Det være seg serietitting, gå på butikken for å kjøpe Gassosa, eller en tur på den lokale kaféen. Nå bor vi på Montecroduzzo, som er 3 kilometer fra toppen av Marco Pantanis yndete intervallbakke, Montevecchio.
Det er i og for seg ganske kult. Det som ikke er så kult, er at vi knapt nok har mobildekning og internett er en glemmesak. Nok om det. Jeg skal ikke klage. Vi bor i det jeg tror er et nedlagt kloster, noe som betyr at vi har god plass og slipper å sove mer enn 3 stykker på hvert rom, som var tilfellet stort sett hele fjorårssesongen.
Dagene her ble oppsummert ganske enkelt av en av mine lagkamerater etter at jeg hadde vært en knappe 24 timer: «You´ll soon realize that it´s all about getting to the next meal». Dette gjelder spesielt de rolige dagene når vi går ut tidlig for å slippe den verste varmen. Disse dagene føles som en evighet og får Nintendo Switchen jeg kjøpte da jeg var hjemme til å se ut som den beste idéen siden hjulet ble oppfunnet.
Dette forandrer seg nok derimot raskt når rittene starter igjen og vi har noe å se frem til. Akkurat nå virker de to ukene det er igjen til restarten av sesongen ganske lange, men de skal brukes godt.
Det høres kanskje, eller helt sikkert, ut som at jeg hater dette stedet. Det gjør jeg ikke. Jeg har ingenting imot å leve i et nedlagt kloster uten internett eller mobildekning 4 måneder av livet mitt. Det tvinger en til å slappe helt av når en ikke sykler, man har ingen mulighet til å kjøpe noe snacks på butikken og sosiale medier blir ikke et forstyrringsmoment. Jeg tror også det vil gjøre meg mer fokusert på rittene og fjerne en del unnskyldninger for dårlige prestasjoner jeg har kunnet brukt før – f.eks. å ha spist en stripe for mye med sjokolade, eller å ha lagt meg for sent fordi Instagram var for spennende.
U23 Giro
De siste ukene mine i Bergen besto av relativt fint vær og enkelte dager med over 25 grader. Dette gjorde at jeg tenkte det skulle gå fint å komme ned her til rett over 30 grader. Det er mulig det hjalp meg litt, men når temperaturen kryper opp mot 40 grader skal jeg hilse og si at det ble litt av et sjokk for en vanlig gutt fra regnets krybbe.
Nå ser det derimot heldigvis ut til at kroppen har kommet over sjokket, og godt er det, for nå er det ikke lenge til rittene starter igjen! Hadde jeg hatt dekning her ligger i sengen min, kunne jeg fortalt dere hvilken dato den starter, men det er en av de midterste dagene i juli.
Deretter kommer de som perler på en snor før sesongens høydepunkt, om jeg presterer godt nok, kommer med U23 Giro d’Italia i slutten av august. Det blir derimot ikke slutten på sesongen. For all del! Ryktene skal ha det til at de fleste rittene som skulle vært på våren blir flyttet til høsten.
Det blir med andre ord meget travelt frem til starten av november. Jeg skulle gjerne fortalt dere mer, men jeg har faktisk ikke mer å fortelle akkurat nå. Klokken nærmer seg også 17.00 og denne dagens høydepunkt: vannmelon!
Snakkes når sesongen har restartet, ciao
