Alberto Contador Archives - Sykkel

Krasjen ble definerende for Jalaberts karriere

(Sykkelmagasinet): Det har heldigvis skjedd endringer i sykkelsporten de siste 25 årene. På flere områder, kan man kanskje legge til.

Den første etappen mot Armentières under 1994-utgaven av Tour de France dro seg mot massespurt. Utrolig nok hadde et par politibetjenter bestemt seg for at det var lurt å stå utenfor sperregjerde – altså i selve løypa – på oppløpet. Den ene av dem hadde i tillegg gått med på å ta et bilde for en tilskuer.

Der svingte løypa mot høyre, noe som gjorde at belgiske Wilfried Nelissen la seg inn i søken etter den korteste banen mot mål. Han så ikke en gang politimannen og smalt rett inn i ham. I posisjonen bak lå den franske spurteren, Laurent Jalabert.

– Dette er ikke Tour de France, det er kermesse-ritt, brummet Novemail-sportsdirektør Walter Planckaert i retning av arrangøren.

Lå i sykesengen da touren fortsatte

Et dusin ryttere gikk ned i velten. En omtåket Jalabert ble sittende blødende på asfalten for å summe seg i mange minutter. TV-bildene gikk rett ut i stuene til sjokkerte franskmenn.

Da hovedfeltet fortsatte reisen på dag tre mellom Roubaix og Bologne-Sur-Mer, lå Nelissen, Alexander Gontchenkov og Jalabert på det lokale sykehuset. Franskmannen lå på operasjonsbordet i fire timer og fikk lappet sammen kjeven og tre ødelagt tenner.

Det kunne opplagt gått verre. Sammenstøtet førte likevel med seg selverkjennelse og et slags oppbrudd fra livet som massespurter. Han jaktet Chris Boardmans gule trøyen den dagen, men kunne endt opp med å bli lemlestet for livet. Derfor gikk han nå til det skritt at han lovte kona Sylvie at han skulle endre kjørestil etter hendelsen.

– Bildet av meg (sittende blødende på bakken) har brent seg fast i folks sinn, og det samme gjelder for min del. Det hjalp meg å stake ut kursen for resten av karrieren, uttalte Jalabert for noen år tilbake.

Komplett pakke

I september samme år var han tilbake under Katalonia rundt, og noterte seg for nok en etappeseier.

Jalaberts forvandling fra spurter til all-rounder skjedde ikke over natta, men det var ikke så langt unna heller.

Utrolig nok stakk han av med både sammenlagtseieren, klatre- og poengtrøya fra La Vuelta i 1995. Den tidligere toppspurteren Toshiba-laget framsto mer og mer som den komplette pakka.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOPPEN AV PODIET: Året etter at Laurent Jalabert var en fryktet spurter, stakk han av med sammenlagtseieren under La Vuelta.

I 1992 brukte han spurtegenskapene til å ta sin første etappeseier i touren i Brüssel, fra en mindre gruppe samme med Claudio Chiapucci, Brian Holm og Greg LeMond. Tre år senere gikk han solo inn til seier på toppen av Croix Neuve oppe ved flystripa i Mende.

Åsted for bakholdsangrep

Côte de la Croix Neuve: I dag bedre kjent som «Montée Laurent Jalabert» etter en navnendring i 2005 for å hylle den franske nasjonalhelten.

Endringen ble for øvrig annonsert under et årlig sykkelritt opp stigningen, der ’mannen i gata’ kan bryne seg på 3,1 kilometer med 10,1 prosent i snitt.

Lørdagens 14. etappe har målgang på den samme toppen. Det var også her Steven Cummings fullstendig overrumplet Romain Bardet og Romain Bardet godt inne på oppløpet i 2015.

De franske klatrerne dominerte stigningen i sitt forsøk på å kopiere Jalaberts triumf 20 år i forveien. Så ble de derimot mer opptatt av hverandre, og hadde lite å stille opp med da briten tok dem igjen på langt tyngre gir. Det ble i stedet full jubel hos Doug Ryder i målområdet på selveste Mandela Day. Dimension Data-sjefen la i full jubel ut på en lang løpetur i Mende før han kastet seg om halsen på den lykkelige etappevinneren.

I 2005 vant Marcos Serrano fra bruddet, mens Joaquim Rodriguez sørget for mer spansk jubel i duell mot Alberto Contador fem år senere. 2018 var forrige gang Tour de France-feltet hadde målgang i Mende. Den gang så det lenge ut til at Jasper Stuyven kunne juble for seier, men Trek-rytteren ble som Bardet & Pinot overrumplet mot slutten av etappen. Omar Fraile stakk i stedet av med etappeseieren for Astana, mens Julian Alaphilippe var for sent ute i sin polkadott-prikkete trøye.

TV-fjes og tidligere doper

Hva så med Jalabert? Milano-Sanremo, Giro di Lombardia, Clásica de San Sebastián, Fléche Wallonne, tempoverdensmester og vinner av UCI Road World Rankings i 1995, 1996, 1997 og 1999.

Det munnet ut i en strålende karriere selv etter den brutale velten i 1994.

Like fullt er han omdiskutert. Under Festina-skandalen i 1998 var Jalabert blant foregangsfigurene som oppfordret spanske lag til å trekke seg ut av rittet i protest.

11 år etter at han la opp ble han stevnet av det franske senatet foran en doping-høring. Det har senere blitt hevdet i l’Equipe at han som fransk mester i 1998 benyttet seg av EPO.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TV-FJES: Også under Grand Départ i Danmark er Laurent Jalabert på skjermen for fransk TV.

Under høringen verken bekreftet eller avkreftet han dopingbruk tidligere i karrieren:

– Jeg kan ikke si at jeg aldri har tatt noe ulovlig. Jeg har benyttet meg av produkter ved behov ved skrubbsår eller andre skader. I ONCE, på kvelden etter etappene, var det laglegen som tok vare på oss. Det dreide seg om å hente seg inn igjen, men jeg vet egentlig ikke hva det var. Samarbeidet med legen var basert på gjensidig tillit, så vi stilte ikke spørsmål ved behandlingen, sier han.

ONCE skiftet for øvrig navn til Liberty Seguros i 2004, men hovedsponsoren trakk seg ut etter at det ble kjent at teamsjef Manolo Saiz var involvert i Operación Puerto som sendte flere av forhåndsfavorittene ut av Tour de France i 2006.

Dopingmistankene mot Jalabert gjorde at det tok tid før sykkelfansen tok ham til sitt bryst. Etter alt som har kommet fram om dopingbruken på 90- og 2000-tallet har kritikken også stilnet.

53-åringen arbeider også denne sommeren med Tour de France-sendinger for RTL og France Télevisions.

Og Montée Laurent Jalabert? Det er 27 år siden forrige franske seier i Tour de France-sammenheng. Kan det bli endring på det i år?

Mortirolo: fryktet & beryktet

Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.

Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.

«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?

«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.

Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.

«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»

Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.

«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.

Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.

«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».

Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.

«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.

’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.

Etymologien

Continue reading «Mortirolo: fryktet & beryktet»