TdF Archives - Page 3 of 3

Pølsemakeren

Posted on 2022-07-012022-06-22 by Espen J. Lee

Forbløffelsen lå som et slør over velodromen i Roma. Inne på den olympiske parketten ble Guds egne sykkelfanatikere vitne til en ukjent danske ved navn Ole Ritter sette ny verdensrekord på 100 kilometer. Året er 1965. Han var riktignok dobbelt dansk mester, men hvem hadde trodd at en tidligere pølsemakerlærling fra Slagelse kunne utmale slik harmoni mellom kolossal kraft og uforstyrret eleganse – runde etter runde, tråkk etter tråkk.

Guido Costa – den legendariske italienske landslagssjefen – var imidlertid ikke overrasket. Et par år tidligere utviklet han et vennskapelig repertoar med Ritter, da han hadde ansvar for de danske banerytterne. Han viste hvilket råskap som bodde i slakteren. Ideen om 100 kilometeren var Costas og et grep for å få Ritter ut i profflivet. Det funket.

Kombinasjonen av en sensasjonell verdensrekord og Costas tunge anbefaling førte Ritter på toget til Italia enda en gang. Desember 1966 pekte han nese mot Milano, denne gang med en proffkontrakt hos Germanvox-Wega i lomma.

Germanvox-Wega var på ingen måte et hardtslående storlag, og Ritter ble ikke betalt mye. Sponsoren lagde middels gode fjernsynsmøbler. Selv om polentagrøt og brylkrem var de største utgiftene, kunne ikke Ritter livnære seg på to millioner lire (eller 24.000 kroner) i året. Riktignok bodde han første natten på forværelse til Fausto Coppis enke i Novi Liguer (hvilket er et eiendommelig frampek om suksess og en unik historie i seg selv), men ellers var Ritter tvunget til en nomadisk tilværelse på gjesterommet hos forskjellige lagkamerater. I påvente av trange økonomiske kår i oppstarten av profflivet, tok han turen innom Den Danske Bank i København. Ettersom filialsjefen på Nørrebro var svoren fan av Ole Rittes mange eskapader som talentfull amatør, ble den Italia-klare syklisten innvilget kreditt på 50.000 kroner.

De pengene ble imidlertid aldri brukt. Etter hvert som Danmarks første profesjonelle rytter havnet på ”lønningslisten” til danske sportsjournalister – hos Politikken, Berlingske Tidene og Ekstrabladet – kunne Ritter betale banken tilbake. Supplementet fra avisene vokste dessuten parallelt med Ritters fortellerevne og kreativitet. Ofte fikk hver av journalistene sin helt egen, eksklusive historie.

Selv om Germanvox-Wega syklet i skyggen av storlagene Molteni og Salvarini, var dets deltakelse i Giro d’Italia naturgitt som et italiensk lag. På startstreken i 1967-utgaven var Felice Gimondi den store favoritten. Men stående skulder til skulder med proff-feltets ypperste elite hadde Ritter kun øyne for én bestemt rytter. Rytteren som var inspirasjonen bak hans egen 100 kilometers rekord. Rytteren som med sitt karakteristiske, silkemyke tråkk og ufeilbarlige sittestilling personifiserte den ideelle tilstanden – alt som Ritter selv ønsket å oppnå. 1967-utgaven av Giro d’Italia ble Jacques Anquetils aller siste Grand Tour. Ritter kom akkurat i tide til å tukte sitt forbilde.

For på den 16. etappen – 45 kilometer mellom Mantova og Verona, rittets eneste tempo – finner vi Anquetil i perlerekken av ryttere slått av den danske debutanten. Ritter vant med ett sekund foran Rudi Altig, to sekunder foran Ferdi Bracke og seks sekunder foran Anquetil. Gimondi måtte innrømme hele 38 sekunder. Anquetil var både kald og våt da han krysset mållinjen, men kunne ikke skjule sin beundring for Ritters formidable fart på 47.3 km/t. Ifølge selveste «Monsieur Chrono» var dette godt nok til å sette ny timesrekord, hvis arrangøren hadde målt tempoen nøyaktig. Anquetil slo den rekorden to ganger og visste godt hva han snakket om.

Men det var ikke bare laudabel aksept fra tempospesialisten Anquetil som vekket oppsikt om danskenes første etappeseier i Giro d’Italia. Noen dager tidligere hadde Ritter en oppstandelse à la Rasputin. En horribel velt som blottstilte Ritters sjeldne kaliber. På femte etappe krasjet han i en såpeglatt utforkjøring og dro med seg omtrent halve feltet. Totalt oppskrapet og kraftig forslått kom han til bevissthet liggende under en bil! Da han utrolig nok krysset målstreken var ansiktet så hovnet opp, at soigneuren måtte legge godviljen til for å kjenne han igjen. Væskeansamlinger rundt det ene øyet gjorde at synet var sterkt redusert. Vakthavende lege på det lokale sykehuset reagerte naturlig nok med sjokk og forargelse da Ritter insisterte på å fortsette dagen etter. Med ett fungerende øye.

«Jamen, jeg bør vinde den enkeltstart. Helt enkelt.»

Dagen etter var Ritters forslåtte ansikt blåst opp på lokalavisens førsteside, akkompagnert av den passelige tittelen «Il danese insano» (Den gale dansken). En intens behandling med blodigler gjennom natten hadde imidlertid fjernet væskeansamlingene i ansiktet. På startstreken kunne Ritter derfor se nok rundt seg til å møte beundrende blikk fra konkurrentene. Ti etapper senere vant han tempoen.

Det påfølgende året var Ritter blitt såpass italiensk at han kunne snakke til seg en plass i Italias reisefølge til OL i Mexico City. I den tynne morgenluften 2000 meter over havet 10.oktober klokken 10:27 ruller han i gang. Da uret passerte nøyaktig én time hadde han tilbakelagt 48.653 kilometer – 560 meter lenger enn det Ferdi Bracke klarte i Roma. Rekorden skulle stå frem til 25.oktober 1972, da Eddy Merckx inntok Mexico City og kjørte nesten én kilometer lenger – 49.431.

To år senere returnerte Ritter til den meksikanske hovedstaden, med en ultra-lett, spesialbygget Benotto-sykkel på 5.46 kilo. Men til tross for tre forsøk klarte han ikke å flytte på Merckx’ rekord.

«Merckx hadde ideelle forutsetninger. Han forberedte seg i flere måneder og fikk trykkflasker med meksikansk luft fløyet inn til Belgia. Dag ut og dag inn trente han i sitt spesialbyggede trykkammer (i garasjen),» sa en skuffet Ritter etter tre mislykkede forsøk.

Først syklet han 48.739 kilometer. Men tidtakeren kom for sent og spolerte oppvarmingen til Ritter. På det andre forsøket stoppet han etter 20 kilometer da vinden begynte å ta seg opp. Selv med lett bris var det umulig å slå Merckx. Tredje og siste gang kjørte han 48.879 kilometer. Dermed hadde han forbedret sin rekord fra ’68 to ganger.

I 1975 skulle han endelig slå Merckx. Tour de France-tempoen til Châtel var 40 km i humpete alpeterreng. Lucien Van Impe vant suverent. Ritter ble nummer to, 56 sekunder bak. Ett sekund etter der igjen kom Merckx.

Ikke dårlig for en pølsemaker å være.

– Alex og meg. Jeg vil si at vi er perfekte kolleger

Posted on 2022-06-30 by Espen J. Lee

WAREGEM (Sykkelmagasinet): På vei inn mot 2022-sesongen hadde Intermarché-Wanty Gobert fulgt en klar strategi på overgangsmarkedet. I stedet for å binde opp mye midler rundt ryttere som kunne kjøre inn topp 10-plasseringer sammenlagt i Grand Tours, hadde man heller besluttet å satse på spurtopptrekk.

Flere spurtopptrekk.

Rundt Alexander Kristoff, Biniam Girmay og Gerben Thjissen ble ryttere som Adrien Petit, Barnebás Peák og Julius Johansen hentet inn. Andrea Pasqualon og Boy van Poppel var alt del av stallen. Alt under sesongåpningen på Mallorca indikerte det belgiske klassikermannskapet at de hadde brukt sesongoppkjøringen fornuftig. Biniam Girmay, sølvmedaljøren fra U23-VM i Leuven høsten i forveien, åpnet seierskontoen sin da han spurtet fra blant annet Ryan Gibbons, Pascal Ackermann, Michael Matthews og Giacomo Nizzolo ved havnebyen Alcúdia.

Utover våren skulle Girmay fortsette å skinne, tett fulgt av Alexander Kristoff som gjenfant gamle kunstner under blant annet Clásica de Almérica og GP Scheldeprijs. Eritreeren Girmay overgikk alle forhåndsspådommer ved å vinne Gent-Wevelgem i første forsøk, og deretter ta sin aller første etappeseier i Giro d’Italia. En scenevarm prosecco skulle bli hans bane i La Corsa Rosa, men for all tid er den tidligere Delko-rytterens navn innskrevet med gullskrift i historiebøkene.

Kristoff i gul ledertrøye under Touren i 2020.

Etter å ha kjøpt WorldTour-lisensen til polske CCC foran 2021-sesongen, har Wanty-laget tatt store steg. Fram til mai i fjor sto laget kun bokført med soloseieren til Taco Van der Hoorn fra Giro d’Italia. På samme tid denne sesongen hadde laget alt innkassert 11 seirer og 36 plasseringer i topp-3 – mot 5 i fjor.

Trekker opp med et smil. Fra begynnelsen av året var laget – ledet an av prestasjonssjef Aike Visbeek – en offensiv, ambisiøs enhet. Det virket ganske sømløst da franske Adrien Petit og italienske Andrea Pasqualon naturlig skled inn i plassene rundt Alexander Kristoff.

«Alexander og meg, du vet,» smiler Pasqualon, «jeg vil si at vi er perfekte kolleger. Vi trenger hverandre i alle ritt vi kjører. Han trenger meg, og jeg trenger i hvert fall ham,» sier italieneren og ler.

«Han er veldig talentfull og en stor mester fordi han har vunnet så mye og i tillegg vunnet mange av de største rittene. Det gir også meg motivasjon. Jeg er glad for å sykle sammen med ham i klassikerne og i Tour de France,» utdyper Pasqualon til Sykkelmagasinet.

Med en bakgrunn fra den italienske amatørscenen ble han plukket opp av et sveitsisk kontinentallag før han tok steget over til Wanty i 2017. Pasqualon, med sine lett gjenkjennelige mørke lokker, har en mengde topp 10-resultater på CV’en sin. Samtidig har han hatt problemer med å klatre helt til topps, på tross av gode klatrebein og en habil avslutning. Seier fra Coppa Sabatini, sammenlagt i Tour de Luxembourg og GP Plumelec, i tillegg til topplasseringer i Eschborn Frankfurt, De Brabantse Pijl og Omloop Het Nieuwsblad, forteller mye om karakteristikkene hans på sykkelsetet. I mai vant han dessuten Circuit de Wallonie, dog i nordmannens fravær.

Wanty-trioen Kristoff, Petit og Van der Hoorn.

Er det vanskelig kun å agere som hjelperytter?

«Jeg har også mine muligheter. Noen ganger når det er etapper med hard avslutning, kan han hjelpe meg. På flate etapper der han føler seg bra, så sykler jeg med et smil om munnen for hans del,» sier 34-åringen fra Bassano del Grappa i Vicenza.

Støtte og team spirit. Kristoff har selv dratt sammenlikninger tilbake i tid, og pekt mot støtten han opplevde i Katusha-laget, med typer som Rudiger Selig, Alexander Porsev, Marco Haller, Jacopo Guarnieri og Michael Mørkøv for å sette ord på støtten han føler innenfor Wanty-systemet.

Det er den ene siden av det. Den andre er at laget ser ut til å få til nær sagt alt de prøver på. I den delen av laget som ikke handler om klassikerne og spurt, har Jan Hirt og Domenico Pozzovio også levert strålende. Pozzovivo ble hentet ut av lediggang i midten av februar, og kvitterte ut 8.-plass i Giro d’Italia i slutten av mai.

Bak etappeseieren til Girmay i Jesi lå oppfordrende jobbing fra Hirt, Pozzovivo og Lorenzo Rota bak dypt inne i finalen. I forkant hadde resten av rytterne tatt ansvar og jobbet hardt i feltet. Også under Gent-Wevelgem bemerket Wanty-laget seg ved å ha hele fire rytteren på rett side av splitten. Det endte med Girmay-seier fra bruddet, men i gruppa bak befant Kristoff seg – sammen med sine to foretrukne spurtopptrekkere.

«Greit, vi er ikke det største laget, men jeg synes vi sykler på samme måte som dem. Ser du på det vi har gjort i løpet av klassikerperioden, er det mange som har lagt merke til oss. Vi har ikke budsjettene som matcher Quick Step eller Ineos, men vi er et veldig bra lag. De andre lagene følger med på oss. Nå tror jeg de ser på oss som et storlag,» sier Pasqualon.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KJENTMANN: Lokalkunnskapen til Adrien Petit blir god å ha for Intermarché-Wanty Gobert mot slutten av åpningsuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

«Hvorfor blåser det en så gunstig vind gjennom dette konseptet akkurat nå?»

«Det er mange ting som spiller inn. Laget har tatt noen store steg de siste årene. Vi har egen ernæringsfysiolog, vi har nytt management. Alt er profesjonelt. Det er grunnen til at vi har blitt bedre som lag.»

Et at annet moment er personlige trenere. For tre år siden var kun 10 ryttere knyttet til lagets egne coacher. I dag er antallet 24.

Hentet ettertraktet opptrekker. Profesjonaliseringen av laget og den nye måten å gjøre ting på, fristet òg Alexander Kristoff, da det tidlig på vårparten i fjor ble klart at han meldte overgang fra UAE-Team Emirates. I en beskyttet rolle ble også Sven Erik Bystrøm signert, men laget hadde også følere ute hos Markus Hoelgaard og Søren Wærenskjold.

For å sikre Stavanger-mannen best mulig arbeidsforhold i massespurtene, ble det bestemt å grave dypt i lommene for å hente inn en solid opptrekker.

Adrien Petit hadde mange år bak seg fra Cofidis og Direct Energie. 31-åringen har også gode resultater å vise til selv. Han vant grusklassikeren Tro-Bro Leon så langt tilbake som i 2014, og ble nummer fem på en Tour de France-etappe tre år senere. Petit har også kjørt inn topplasseringer i Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem.

Ettersom trioen også følger hverandre tett gjennom klassikerne, oppnår man lagfølelse og kontinuitet i arbeidsoppgavene fram mot Tour de France i juli måned.

«Det var veldig viktig for meg å bytte lag,» sier Petit til Sykkelmagasinet. «Jeg hadde det fint i det gamle laget mitt, men jeg ønsket å oppleve et nytt miljø og et nytt lag. Det er bra for meg å jobbe med en stor spurter. Jeg liker Belgia. Da jeg fikk muligheten til å kjøre for et belgisk WorldTour-lag, var jeg ikke i tvil.»

Som rytter med habil avslutning selv, hvordan er det med hans egne ambisjoner?

«Jeg er her bare som hjelperytter. Ambisjonene mine er ikke hva det var. Jeg skal gjøre så best mulig jobb for Alex i opptrekket som mulig. Det er det viktigste. Hvis jeg skulle få en mulighet i et ritt som Paris-Roubaix, så skal jeg prøve på noe. Men det er ikke hovedmålet mitt.»

«Han motiverer oss alle.» På rekordtid hanket Wanty-laget inn en homogen gruppe og fikk dem til å dra lasset i samme retning. Her kommer også de personlige egenskapene til Alexander Kristoff til sin rett. Ofte misforstått i offentligheten fordi han gir ærlige, direkte svar på spørsmålene han blir stilt. Samtidig en svært populær utøver blant rytterne på laget han har syklet på. Blant annet på grunn av lederegenskapene, god humor og en litt særegen musikksmak.

«Han er en veldig fin type. Han motiverer oss alle. Han snakker alltid med meg og Adrien, og de andre. Vi har laget en fin gruppe, og vi har det gøy sammen. Alt i alt er det bra å være på dette laget, og jeg synes Alex en god leder,» sier Pasqualon.

«Jeg liker veldig godt å jobbe med Alex. Han er veldig fokusert. Når vi flytter laget fra, er han alltid der. Det er veldig bra. Det er litt vanskeligere å få det til under flamske klassikerne, enn det er i massespurtene. Men vi skal gjøre så godt vi kan,» sier Petit.

En ting som ikke endrer seg, er presset. Det kommer enten du sykler som leder for UAE-Team Emirates eller Intermarché-Wanty Goubert.

Når Tour de France inntar København den 1. juli, vil presset være på den norske spurtkongen til å levere. Etter tempoetappen vil det komme to gode muligheter for samlet spurt, der spesielt den første av dem vil være utsatt for sidevind.

Etappe 4 er småkupert og har start i Dunkirk og målgang i Calais, begge deler ute ved den engelske kanal. Etappe 5 er brosteinsetappen mot Wallers og har dermed Paris-Roubaix skrevet over seg, mens etappe 6 starter i Binche – som er hovedsetet for lagsponsor Wanty. Det betyr en hektisk åpningsuke for det belgiske laget, med potensielt 3-5 muligheter for Kristoff.

Så er spørsmålet om han – og laget – fremdeles har det som kreves for å vinne en etappe i Tour de France?

«Hvorfor ikke?,» svarer Petit. «For to år siden vant han i Nice, da er det ingen grunn til at han ikke skal klare det i år. I massespurtene kan mye skje, er han i en god posisjon de siste 200 meterne er det mulig for ham å gjøre en veldig god spurt.»

Den siste brikken. Da Kristoff tok årets tredje seier under den etter hvert velkjente Tour of Norway-avslutningen i Stavanger, med flere turer over Grisabakken og målgang ved havnebassenget i Vågen, hadde han Petit ved sin side underveis.

Den siste testen blir Tour de Suisse, deretter starter duellene mot Fabio Jakobsen, Wout van Aert, Sam Bennett, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og de andre toppspurterne. Første del av årets sesong har vist oss at Intermarché-Wanty Gobert kan takle det aller meste. Også det som skjer på den aller største scenen. Hva er mulig for Kristoff med Wanty i Tour de France?

«Jeg har kjørt Tour de France i mange år,» sier Kristoff til Sykkelmagasinet «og så er det vel bare i tre av utgavene at jeg vunnet etapper. Sånn sett gjør jeg ikke regning med at jeg vinner. Jeg håper og tror det er mulig med disse to med på laget. Sjansen bør være større enn i 2020, og da tok jeg en etappe. Sånn sett har jeg bedre lag rundt meg nå, enn den gangen. Det var et sterkt lag i UAE-Team Emirates, men det var ikke bygd for spurting, men for å vinne Touren sammenlagt. Det klarte vi jo også. Da jeg vant den første etappen det året, skjedde det helt på egenhånd.»

«Hvis du skal beskrive Petit og Pasqualon som typer, hvordan vil du gjøre det?»

«Det er livlige typer. De er glad i en liten fest, tror jeg. De har ikke så høye skuldre og tar seg ikke så høytidelig, sånn sett. De er flinke. Gode på posisjonering og å kjempe seg til best mulig posisjon. Gode til å spurte. Fine folk å ha med i krigen, når man kjemper om posisjoner i klassikerne.»

Med krystallklare førstevalg i de siste to leddene av opptrekket, knytter det seg nå størst spenning til hvem som blir fartsholderen inn til kilometersmerket i det belgiske laget. Det kan bli Sven Erik Bystrøm, men egentlig er han signert med tanke på å utrette noe på egenhånd på enkeltetapper.

«Sven skal vel til touren,» sier Kristoff «og han er fin å ha med – selv om han har vært litt ute av det i det siste. Vi mangler noen som gjør den jobben han pleier å gjøre: Ta laget med fram i feltet uten at vi trenger å ta vind. Det dreier seg om siste to-tre kilometer og fram til kilometersmerket. Jeg vet ikke helt hvordan det blir ennå, men planen er at han kan bli med som fjerdemann i det opptrekket.»

PS: Denne artikkelen står også i Sykkelmagasinets Tour de France-utgave og ble skrevet før de endelige laguttakene til touren ble offentliggjort.

Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene

Posted on 2022-06-23 by Espen J. Lee

Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»

Tour de France 2021: Den store etappeguiden

Posted on 2021-06-212021-06-21 by Espen J. Lee

Det 108. Tour de France vil avholde sitt storslåtte Grand Départ i Bretagne. Første etappe går av stabelen i Brest 26. juni og kulminerer på sedvanlig vis på Champs-Elysees i Paris 26. juni.

Som noen av mange høydepunkter skal Le Grand Boucle blant annet forsere Mont Ventoux intet mindre enn to ganger, i en utgave som byr på mange stigninger i Pyreneene også.

Etappe 1: Brest > Landerneau

26 juni – 198 km

Lørdag 26. juni braker den gule festen løs med en lettkupert, 187 km lang etappe til Landerneau. Finalen er som skreddersydd for eksplosive ryttere som Julian Alaphilippe og andre puncheurs.

Typer som Marc Hirschi, Mathieu van der Poel og Wout van Aert vil alle ha solide vinnersjanser og derfor også være med i kampen om årets første maillot jaune. Den avsluttende stigningen opp til mål, Rue du Pontic, bikker akkurat over 14 prosent.

Start og målgang er bare 20 km unna hverandre. Rytterne skal imidlertid forsere en langt lengre og mer kupert rute på snaue 190 m. Feltet skal blant annet gjennom Quimper, hvor Thor Hushovd vant i 2004, før returer går via det kuperte området Mont d’Arrée.

De siste tre km innledes med Côte de la Fosse aux Loups som stiger 6 prosent i snitt. I starten bikker det dog hele 14 prosent, og åpningskilometeren har et snitt på ti.

Etappe 2: Perros-Guirec > Mûr-de-Bretagne

27 juni – 182 km

En tøff åpningshelg krones med stigningen som kalles Bretagnes Alpe d’Huez. Den 2. etappen avsluttes dessuten med to forseringer av Mûr-de-Bretagne.

Dette er tredje gangen Touren går i mål opp hit. For tre år siden vant iren Dan Martin. I 2015 ble det fransk jubel med Alexis Vuillermoz, mens Cadel Evans spurtslo Alberto Contador i en spennende finale i 2011 da australieren tok gult i Paris.

Stigningen til Mûr-de-Bretagne er to km lang og stiger sju prosent i snitt. Starten er mest krevende og bikker nesten ti prosent.

I motsetning til de tre foregående besøkene, skal feltet denne gang takle en skarp, 90-graders sving i bunn av bakken, noe som definitivt vil komplisere anløpet betydelig.

Men Mûr-de-Bretagne er ikke dagens eneste stigning. Totalt seks bakketopper skal bestiges, alle klassifisert som 4.kategorier, unntatt selve Mûren, som er en 3.kategori.

Klatretrøya vil trolig skifte eier når toppene kommer som perler på en snor: Côte de Saint-Barbe (900 meter à 6.6%), Côte de Pordic (2.1 km à 3.2%), Côte de Saint Brieuc (1 km à 8%) og Côte du village de Mûr-de-Bretagne (1.6 km à 6.9%).

Med dagens tre siste stigninger innenfor etappens siste 20 km, er det duket for en intens og spennende finale.

Etappe 3: Lorient > Pontivy

28 juni – 182 km

Omsider kan spurterne ta ett steg frem i denne Touren. Etter 182.9 km fra Lorient til Pontivy venter dekket bord for feltets raske gladiatorer.

Mye tyder på at dette blir en heseblesende finale. Målstreken ligger ved Château des Rohan, et slott bygget i det 15. århundre. Før rytterne ser steinmurene må de dog forsere en rask, 3,5 km lang utforkjøring.

Etappe 4: Redon > Fougères

29 juni – 152 km

Den fjerde etappen tar for seg innlandet i Bretagne. Her venter 150 mer eller mindre flate kilometere.

Dette er tredje gangen på ti år at Fougères spiller vertskap til Touren. I 2015 var dette scenen for da Mark Cavendish tok rotta på André Greipel og Peter Sagan.

Mye tyder på en ny spurt denne gang. Ferden går i det flate Gallo-landskapet fra den ene til den andre siden av Ille-et-Vilaine-området. Hvis ikke overmodige ryttere prøver seg i det lett kuperte skogområdet, eller tar sjansen i vinden i de eksponerte områdene, ligger mye til rette for en massespurt.

Etappe 5: Changé > Laval

30 juni – 27 km

Ikke siden 2008 har Touren hatt en så lang individuell tempo i åpningsuka. Med sine 27.2 km gjennom flatt, vindeksponert terreng er dette en dag favorittene må være på sitt beste.

Dette er også en dag for spesialistene og store gir. Vi kaster ut Rohan Dennis som den store favoritten til etappeseier.

I kampen mot klokka kan ingen gjemme seg og sammenlagtlista vil trolig sette seg en god del. I en for det meste flat parcours finnes tre slake stigninger rundt fire prosent.

Etappe 6: Tours > Châteauroux

1 juli – 144 km

En kort etappe i to akter. Først en vakker reise forbi storartete slott fra renessansen, et blendende skue som man omtrent bare finner i Loire-dalen. Dernest dra alvoret seg til med knivingen og posisjonskampen mellom spurtlagene.

Den strake finalen i Châteauroux er som skapt for spurterne. Mario Cipollini vant her under den skandalepregete Touren i 1998. Mark Cavendish har vunnet to ganger her. Seieren i 2008 ble ekstra spesiell for briten som da tok sin 30. etappeseier i Touren totalt.

Manx-raketten slo til i Châteauroux på nytt i 2011, på en etappe hvor både Tom Boonen og Bradley Wiggins ble nødt til å bryte etter velt.

Etappe 7: Vierzon > Le Creusot

2 juli – 248 km

Fredag 2.juli snakker vi årets lengste etappe. Med sine 249,1 km dette faktisk den lengste etappen i Touren på 20 år. Etter gårsdagens massespurt, bør angrepshissige ryttere kjenne sin besøkelsestid i dag.

Gjennom Morvan-området er det duket for rundt 3,000 vertikale høydemetere. Finalen krydres desto mer med den krevende klatringen Signal d’Uchon som gjør sin første opptreden i Touren.

Fem kategoriserte stigninger og masse ukategorisert stigning sørger utvilsomt for slitne bein i finalen. Etter ca 160 km venter Côte de Château-Chinon (3.2 km à 5.3%). Etter nedkjøringen herfra går det rett opp igjen. De første ti km leder opp til Côte de Glux-en-Genne, en 2,6 km lang stigning på 4.2 prosent.

Leder inn til finalen gjør The Côte de la Croix de la Libération (4.6 km à 5.3%), etter hvilket dagens mest krevende finale venter.

5.7 km à 5.7 prosent. Statistikken til Signal d’Uchon er ikke skremmende i seg selv. Men statistikk er ofte løgn. For denne bakken har noen fryktinngytende brattheng på over tretten prosent. I en lang kilometer stiger det på 9,5 prosent, før de siste 700 meterne skriker på 13,1.

På toppen er det ennå 13 km igjen til mål. Siste hinder heter nemlig Côte de la Gourloye. 2.4 km à 5.3% svir ikke like mye som Signal d’Uchon, men med toppen bare åtte km fra mål, blir denne avgjørende.

Etappe 8: Oyonnax > Le Grand-Bornand

3 juli – 151 km

Som i 2009 og 2018 skal finalen ved Le Grand-Bornand nok en gang forsere etter den hissige klatresekvensen Romme-Colombière.

Dog blir dette enda tøffere når Mont-Saxonnex (5,7 km à 8.3 prosent) skal bestiges i forkant. Dermed er det duket for over 20 km stigning tett på ni prosent i snitt. Med andre ord; en god dag for de beste klatrerne.

Foruten å være kjent som en yndet destinasjon for skiskyting, er Le Grand-Bornand stedet for mange klassiske Tour-øyeblikk. I nyere tid har vi fått den flotte soloseieren til Linus Gerdemann som tok gul trøye i samme slengen i 2007. I 2013 spilte Rui Costa kortene sin tilnærmet perfekt i brudd da portugiseren innkasserte en nydelig etappeseier, bare uker før han ble verdensmester.

Sist gang gikk seieren også til en vordende verdensmester. I 2018 tok Julian Alaphilippe sin første etappeseier i Touren etter at bruddkameratene ble distansert på veien til skistedet i Aravis.

Etappe 9: Cluses > Tignes

4 juli – 145 km

I 2019 gikk ikke Tourens besøk til Tignes som planlagt. I et voldsomt uvær ble etappen avbrutt etter stigningen til Col de l’Iseran. Men Touren holdt ord om en snarlig retur.

Gjennom VM-byen fra 1980, Sallanches, starter dagen med 2.kategorien Côte du Domancy og 1.kategorien Col des Saisies. Dernest en veritabel kraftanstrengelse med HC-fjellet Col du Pré (12.6 km à 7.7 prosent), som leder rett inn i den majestetiske Cormet de Roselend, stigningen som baner vei for det siste, lange fjellet hele veien opp Val Claret.

Summa summarum, en stor dag for sammenlagtfavorittene står for tur allerede på etappe ni.

Etappe 10: Albertville > Valence

6 juli – 186 km

Etter en hviledag ved foten av Savoie-alpene styrer feltet unna fjellene på den 10. etappen til Valence. Med nesen rettet inn mot dalene i Isère og Rhône, dukes det nemlig for en dag for spurterne.

Spurtlagene tok kommando da André Greipel vant her i 2015 og Peter Sagan i 2018. Ved Tourens første besøk i 1996 var det imidlertid colombianeren ”Chepe” Gonzalez som pilte av gårde til seier i et brilliant taktisk krumspring på siste kilometer.

Etappe 11: Sorgues > Malaucène

7. juli – 199 km

Med to forseringer av det ikoniske Mont Ventoux-fjellet står den 11. etappen i klatringens tegn. Men med målgang nede i dalen blir utforkjøringsegenskapene minst like viktige.

Den første bestigningen går via Col de la Liguière (9.3 km à 6.7 prosent) og landsbyen Sault, hvorpå det stiger 5,1 prosent i snitt over 22 km. Etter en lang utforkjøring ned til målbyen og gjennom Bédoin, stiger det opp igjen til Ventoux, denne gang i 15 km à 8.8 prosent – med fire lengre brattheng på over 10 prosent.

Ved foten av Mont Ventoux har Malaucène sett Touren passere mange ganger. Men bare én gang har arrangøren dratt ut en målstrek her: I 2013 fra en liten utbrytergruppe vant Peter Sagan en innlagt spurt her foran Sylvain Chavanel, før en gulkledd Chris Froome dominerte rivalen opp Ventoux-fjellet.

Mange år tidligere, helt tilbake i 1955, var det i Malaucène at en utmattet og ”overdosert” Ferdi Kübler kollapset og senere veltet flere ganger på veien til Avignon hvor han brøt. En historisk hendelse som skulle bli 1950-vinnerens siste tråkk i Touren.

Etappe 12: St-Paul-Trois-Châteaux > Nîmes

8. juli – 159,4 km

En pittoresk reise gjennom det vakre Gorges de l’Ardèche-området som for første gang besøkes av Touren i sin helhet. Men feltet må ikke se seg blind på de fantastiske omgivelsene, da vinden kan komme til å spille en avgjørende rolle.

Tidvis på åpne og eksponerte veier er det nemlig stor fare for å se feltet innta sine fascinerende vifteformasjoner. Mye tid kan dermed både tapes og tjenes på en slik etappe.

Finalene i Nîmes er ofte rause med spurterne. Mark Cavendish (2008), Alexander Kristoff (2014) og Caleb Ewan (2019) heiste alle armene over hodet i seiersrus ved tidligere besøk.

Aïtor Gonzalez, Vuelta-vinneren fra 2002, klarte dog å rive seg løs fra spurtlagene med en heseblesende bruddseier her i 2004.

Etappe 13: Nîmes > Carcassonne

9 juli – 220 km

Fra de mest velholdte romerske colosseums følger denne etappen en historisk rute. Historien forteller oss dessuten at en finale foran tårnene i Carcassonne aldri har endt i en massespurt.

Det er gode nyheter for bruddrytterne. Magnus Cort Nielsen tok en minneverdig bruddseier i middelalderbyen i det som var danskens Tour-debut i 2018. Verdt å huske er også seieren til Jaroslav Pavlovytsj i 2006, ukraineren rev seg løs fra en tetgruppe med tre km igjen.

I 1962 tok Saint-Raphaël-laget en dobbel med gult til Jacques Anquetil og etappeseier til Jean Stablinski som tok luven av Rudi Altig i finalen.

Etappe 14: Carcassonne > Quillan

10 juli – 184 km

Forholdsvis rolig frem til Lavelanet hvor reisen inn i Pyreneene drar seg til. Denne berg og dalbanen av en etappen åpner på ordentlig med Montségur, en røff stigning på nesten ni prosent.

Dernest venter Col de la Croix des Morts og Cote de Galinagues, og endelig og Col de Saint-Louis via det spektakulære Viaduc de l’Escargot. Korte og bratte stigningen som utvilsomt vil få det til å fråde i munnvikene til de sultneste klatrerne.

Etappe 15: Céret > Andorre-la-Vieille

11 juli – 191,3 km

For første gang en start i Céret, et første stopp i Pyrénées-Orientales siden 2009 og Thomas Voeckler mesterlige bruddseier i Perpignan; dette er en reise gjennom Prades, Font-Romeu via Col de Puymorens, Port d’Envalira og Col de Beixalis med stigninger like krevende å bestige som de er å kjøre utfor.

Med tre 1.kategorier og én 2.kategori på ruten, krones nok langt på vei rittets klatrekonge på denne etappen som har målgang i det lille fyrstedømmet på grensen mellom Spania og Frankrike.

Andorre-la-Vieille har vært startby tre ganger tidligere, men bare én gang avholdt en målgang i Touren. Det var i 1964 og Julio Jimenez, den magiske spanske klatreren som senere skulle vinne klatrekonkurransen tre ganger, vant solo etter et brudd som ledet med nesten ni minutter.

Etappe 16: Pas de la Case > Saint-Gaudens

13 juli – 169 km

Med andre og siste hviledag unnagjort, kan sammenlagtfavorittene kanskje nyte en dag med våpenhvile hvis bruddspesialistene inntar hovedrollen på denne kuperte dagen til Saint-Gaudens. Dette er trolig deres siste mulighet til å utrette noe stort i årets utgave.

Col de Port åpner ballet med sine 17 km á 4.6%. Etter litt dalføre venter Col de la Core som stiger 14 km over 6,4 prosent.

Dernest venter Col de Portet d’Aspet. 5.4 km lang à 7.1 prosent og tøffest mot slutten hvor siste 1,5 stiger opp til 10 prosent. Utforkjøringen passere minnesmerket til Fabio Casartelli hvor det fortsatt er 30 km til mål.

Etappe 17: Muret > Saint-Lary-Soulan (Col du Portet)

14 juli – 178 km

Bastille-dagen feires på staselig vis. Touren fortsetter fra bunnen av Pyreneene med en etappe som ender på toppen.

De første 100 km foregår på storeskiva før man møter på tre store hinder i form av Pyresourde, Val Louron-Azet og avslutningsvis, den tøffeste, 16 km à 9 prosent opp Col du Portet.

Dette er en etappe som krever sin mann og som lover et skikkelig show.

Siden første målgang her i 1974, da Raymond Poulidor vant, har klatrere av rang triumfert her siden: Joop Zoetemelk (1975), Lucien Van Impe (1976 og 1981), Mariano Martinez (1978), Beat Breu (1982), Zenon Jaskula (1993) og Rafal Majka (2014).

Etappe 18: Pau > Luz Ardiden

15 juli – 130 km

Andre fjellfinish på to dager. Dette ligger an til å bli rask, intens og selektiv dag i Pyreneene med to klassikere, Tourmalet og Luz Ardiden, hvorpå kampen om klatretrøya vil se sin avgjørelse.

Sammenlagtfavorittene med sine svakheter på tempo må også gjøre mest mulig av denne etappen før den lange tempoen senere i rittet.

Luz Ardiden er fjelltoppen av store øyeblikk. I 1985 tok Pedro Delgado sin første seier i Touren på en etappe der Greg LeMond måtte kue sine egne ambisjoner i tjeneste for den gule trøyen til Bernard Hinault.

I 1988 kom den samme Delgado tilbake og satte prikken over i-en på sin egen gule trøye på en etappe vunnet av Laudeline Cubino.

To år senere kom Miguel Indurain og tok sin siste fellesstartseier, resten av hans triumfer var alle på tempo. I 1994 hadde en Richard Virenque en av sine spektakulære bruddseiere og Thomas Voeckler imponerte stort i sitt forsvar av den gule trøyen her da Samuel Sanchez vant etappe i 2011.

Ja, også var det en 7-Eleven-rytter ved navn Dag Otto…

Etappe 19: Mourenx > Libourne

16 juli – 203 km

Er det fortsatt et betydelig antall spurtere igjen i rittet, er det logisk å spå en massespurt på slutten av denne 203 km lange etappen gjennom lettkupert terreng i retning Bordeaux.

Trette hjelperyttere og sultne bruddspesialister kan dog åpne for et helt annet scenario dersom ikke spurtlagene er godt nok organisert og underbemannet.

To ganger tidligere har Libourne fungert som målby i Touren. Først i 1957 da Jacques Anquetil tok en imponerende soloseier her, året da han vant sin første av totalt fem gule trøyer. Senere, i 1988, var det Panasonic som sto øverst på podiet etter en lagtempo.

Etappe 20: Libourne > Saint-Émilion

17 juli – 31 km

Dagens målby er for mange forbundet med Cabernet Sauvignon, Merlot og storslagne vinslott. Det skal i alle fall en grand cru type prestasjon til på denne 31 km lange enkeltstarten for å innkassere den gule trøye.

Dagen før Paris skal nemlig alt avgjøres med en individuell tempo mellom vinrankene i Bordeaux. Ganske flat og dermed helt mottsatt av tempoen som avgjorde Touren i fjor opp til La-Planche-des-Belles-Filles, er dette en dag for spesialistene. Etter en små-teknisk start i Libourne er det hovedsakelig raske veier helt inn til mål.

Saint-Émilion er kjent for store tempoprestasjoner. Her i 1978 tok Bernard Hinault sin første av totalt 28 etappeseiere, da han i en 59 km lang tempoløype knuste belgieren Joseph Bruyère.

Det var også her at Jan Ullrich tok sin første seier, i 1996. Med en snittfart på 50,443 km/t tok han luven av selveste Miguel Indurain i en 63 km lang tempo.

Etappe 21: Chatou > Paris (Champs-Élysées)

18 juli – 112 km

Touren ender alltid i Paris. Og for 47. gang foregår de siste tråkk på Champs-Élysées.

Før dette var det 54. ganger at rittet endte på Parc des Princes, og deretter syv ganger (1968 til 1974) på La Cipale-velodromen i Boid de Vencennes der Eddy Merckx feiret alle sine fem gule trøyer.

Ved to andre anledninger har det imidlertid vært målganger andre steder i hovedstaden. I 1951 vant Roger Lévêque den fjerde etappen som gikk i mål på travbanen ved Longchamp. Mens i 2003, i forbindelse med Tourens 100-årsjubileum, vant Bradley McGee en prolog på Avenue de la Motte-Picquet foran byens militærskole.

Logg Inn