Bjarne Riis – Sykkel

Hors catégorie: Riis opp Hautacam

Bjarne Riis. Dansken. Høyt hårfeste på et stort hode, innbitt i blikket, et snev av sorte streker under øyene. Skjærer grimaser med de store tennene sine godt synlige. Den gule trøya med T-Mobile-logo sentralt, henger noe løst om den senete overkroppen hans. En enkel, sort bib. Bare navnet Hautacam vekker nettopp dette bildet hos mange.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Den 16. Tour de France-etappen i 1996 ble historisk på flere måter. På sett og vis signaliserte hendelsene en ugjendrivelig slutt på Miguel Indurains dominans i maillot jaune, bare en kort sykkeltur fra spanjolens eget hjemland. I Pyreneene parkerte Riis den store Miguelón – tempomaskingen med fem Tour-titler – ettertrykkelig. Dernest ble det en historisk dansk dag i Touren. Aldri før hadde en representant fra det nordiske landet vunnet rittet, og nå hadde Riis forseglet sin skjebne i gult.

Men før dette var lite avgjort. Etter to uker med sykling skilte bare to minutter mellom første- og femteplass sammenlagt. Men i et ritt der vedvarende dårlig vær, påfølgende ruteendringer og bare tre fjellavslutninger totalt, kunne man ikke sitte tilbake å vente. Derfor måtte alle som én vise sine kort på den 199 km lange etappen fra Agen til Hautacam. Før dette siste fjellet, sto ingen andre stigninger på menyen. Rytterne suste derfor inn i den avgjørende stigningen med omtrent fulladede batterier.

Som forventet er farten høy fra bunn av. Allerede ved Arbouix strekker Alex Zülle på feltet med et hissig angrep. Sveitseren hankes inn igjen etter noen minutter, men Indurain er synlig bekymret når han prøver å sette et jevnt tempo i front. Men det lett gjenkjennelige, magentafargede toget av Team Telekom-ryttere hadde andre planer. Jan Ullrich tar nå fronten. Hans lagkompis, den gule trøya Bjarne Riis, siger bakover i favorittfeltet, idet som skulle bli en av 90-tallets mest famøse manøvere. Dansken hoverer litt, mens han beskuer rivalene. Liggende på halen smeller han kjedet opp på storeskiva, før han i dobbel så stor fart dundrer forbi dem alle. Riis er løs! En liten utforkjøring ødelegger imidlertid nok til at de andre kommer tilbake. Den gule trøya snur seg og ser de andre i hvitøyet. Han har mye krutt igjen. På nytt dra han ut splinten, og på nytt sprenges feltet.

Denne gangen er skaden uopprettelig. Luc Leblanc, Laurent Dufaux og Richard Virenque er det siste til å gi seg. Ingen kan tråkke dansken rytme, ingen kunne ta mål av en slik uvirkelig fart.

Prestasjonen var likesom stigningen, hors catégorie. Den regelrette nedsablingen av konkurrentene banet også vei for det som skulle bli Bjarne Riis uoffisielle kallenavn, ’Mr 60 %, en luguber referanse til hans angivelig skyhøye hematokrit.

Skal man tro den belgiske massøren Jef D’hont, burde det vært ’Mr 64 %. Team Telekom-soigneuren avslørte mange år senere at Riis – «egentlig en ganske middelmådig rytter som ble kjent fordi han dopet seg» – doblet dosen under Touren i 1996 og inntok 4000 EPO-enheter. D’hont sa at Riis skrøt og smilte da han oppdaget at blodprosenten var steget til nærmest et dødelig nivå på 64. For Riis selv var det dog ikke den høye blodprosenten som var tungen på vektskålen. Alle favorittene var tross alt dopet, og hans EPO-bruk var således nødvendig for å jevne ut konkurranseforholdene. Slik var iallfall den gjengse logikken. Det som imidlertid var den avgjørende faktoren, ifølge Riis, var hans valg av en mindre storeskive og den psykologiske effekten det hadde på konkurrentene.

«Det var det ‘hemmelige giret’ som gjorde det – såpass kunne jeg se i øyene deres. Hver gang jeg angrep, så gjorde jeg det på storeskiva, mens de andre strevde på lilleskiva. Det fikk dem til å tro at det var lett for meg å sitte i storeskiva, og at jeg derfor var mye sterkere enn dem,» skrev Riis i sin selvbiografi.

«Med mye igjen på tanken, full kontroll over situasjonen, akselererte jeg igjen og stakk på egenhånd. Ingen klarte å følge etter. Da var det gjort.»

Riis var på toppen av karrieren etter at han ble proff i 1989 med System U og Laurent Fignon. De to trente og syklet en del ritt sammen. Den franske mesteren bemerket sin danske lagkamerat i sin memoarer.

«Han hadde stor motor, men det må være klinkende klart: selv om han var en god rytter ville han aldri vært kapabel til å vinne Tour de France under normale omstendigheter».

Riis kontret.

«Sykkelritt var mye mer enn bare doping. Det var strategi, taktikk og mental styrke og evnen til å lide.»

Men i Riis’ tilfelle var det dog også kortison, EPO og Prozac.

Og tallene fra Hautacam ble: 13,5 km à 7,9 % på 34 minutter og 38 sekunder.

Rekord.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.