TEKST: Espen J. Lee FOTO: Sykkelmagasinet, Scanpix
Den uten ærekjærhet – eller behov for å fremme seg selv – får ofte utrettet store ting. På toppen av Bergen rådhus må Steinar Remme nesten presses frem foran kameralinsene. Sammen med de andre ildsjelene fra sykkelklubbene har rommets høyeste mann listet seg på plass i rampelysets andre rekke.
Det er nemlig en byrådsleder og en ordfører som rekvirerer frontlinjen mot blitzregnet. Den ene sprudlende, den andre oppesen. Begge ivrige etter å sole seg glansen.
Selv etter meldingen har kommet gjennom, Bergen utropt til VM-vert 2017 og kake med kvasi-champagne konsumert, fører Remme lite på egen inntekt.
Mannen som gikk inn for den ambisiøse VM-ideen snakker med naturlig beskjedenhet. Han som overbeviste skeptikerne, mobiliserte klubbene og engasjerte lokalpolitikere legger æren hos andre. Først og fremst sin egen sønn, sykkelrytteren Stian Remme.
– Uten Stian hadde jeg aldri gått inn i denne sporten. Han er årsaken til at jeg kom i kontakt med alle disse flotte menneskene, at Fana IL startet opp igjen med «Sykkelfestivalen», at vi fikk NM i 2008 og at vi har samlet hele sykkel-Bergen. Nå får vi et VM på toppen av kransekaken. VM i Bergen hadde nok ikke skjedd uten Stian, sa Remme den eldre, på dagen byen ble tildelt verdensmesterskapet i september 2014.
To år senere, på en klar og frisk oktoberdag i den vordende mesterskapsbyen, møter vi VM-ideens opphavsmann. Det er 757 dager siden Remme den yngre syklet sitt siste ritt. Poetisk nok skjedde det samme dag Bergen fikk VM. Han kjøper premisset om at ballen som begynte å rulle mellom de syv fjell, kan spores tilbake til ham.
Sykkelinteressen i familien Remme startet nemlig med Stian. Men i samme beskjedne stil som sin far, liker ikke den pensjonerte syklisten å ikle seg for mye berettigelse.
– Det høres kanskje litt rart ut. Men det er nok litt sannhet i det også, siden det var min far som plantet frøet og jeg som fikk han interessert i sykling, sier Remme fra kaffebenken hvor vi møter ham.
Han ankom i stor bil med bilde av Thor Hushovd på. Dekorert i regnbuens farger, stemplet med «Bergen 2017». Bilen er lastet med små sykler og tilhører sykkelskolen han drifter som del av byens oppkjøring til VM. Over 2000 barn har deltatt det siste halvannet året. Nå som mesterskapet er mindre enn ett år unna, skal Remme inn i en større arrangørrolle. Resten av tiden fungerer han som sportsdirektør for Team Sparebanken Sør.
– Min far er hestemann. Travsport er hans greie. Han hadde ingenting med idrett å gjøre før jeg begynte. Hjemmefra sa de alltid: «Hvorfor gidder du drive med sykling?» Jeg satt hjemme å så på Dag Otto og Oslo-VM på TV. Det var derfor jeg begynte å sykle, forteller Stian – mens han river av en bit kanelbolle.
Den fjerne proffverdenen
Han begynte som elleveåring, var aldri noen barnestjerne, men trente knallhard. Veien gikk til Fana IL, Bjørgvin, Team Sparebanken Vest, Joker og Team FixIT.no. Men aldri proff som barndomshelten Lauritzen, naboen Bjørn Stenersen eller forbildet Kurt Asle Arvesen. Hvorfor?
– Proffverdenen virket i utgangspunktet helt fjern for meg. Forskjellene var så store. Proffene drev liksom med en helt annen idrett. Eller kanskje var det bare et bilde jeg hadde skapt oppi hodet mitt, sier 34-åringen i dag.
Der har vi den beskjedenheten igjen. Litt typisk Remme liksom. For det var ikke på grunn av manglende talent eller sviktende resultater at Remme aldri tok steget ut i proffverdenen. Han ofret mye. Jobbet i sykkelbutikk og la asfalt om vinteren for å finansiere satsingen. Fikk aldri stipend. Farens garasje var «service course». Vant internasjonale UCI-ritt og hamlet opp med proffene. På sitt beste var han en meget solid klatrer.
Treneren hans, Knut Bøe, sa han manglet egoet og killerinstinktet en proff behøver. Det kan være, sier hovedpersonen selv, men konteksten norsk og internasjonal sykkelsport befant seg i på begynnelsen av 2000-tallet og utover, hører også med til forklaringen.
– Jeg var på mange måter i en mellomgenerasjon. Den gamle skolen var i ferd må å slippe litt taket. Jeg tror dagens unge har sunnere forbilder enn jeg hadde. Bjørnar Vestøl syklet Giro d’Italia for et lag som ikke spiste kjøtt (Linda McCartney Racing Team) og kom hjem som om han hadde vært på fangeleir. Kurt Asle (Arvesen) også. De var ekstremt tynne og trente. Mens vi syklet NorgesCup her hjemme liksom. Det var helt forskjellige verdener. De kjørte 140 ritt i året, og gikk ut på fem timers langturer uten mat og drikke. Det var gamleskolen, sier Remme – og understreker at tidene har forandret seg.
– I dag er mulighetene helt annerledes. Det er fem kontinentallag her hjemme. I min tid måtte man enten dra til Belgia, og være med på den gamle skolen, eller være hjemme å sykle NorgesCup. Men da Sparebanken Vest dukket opp, var det jo helt kjempe, husker han.
Gamleskolen i Belgia
I 2003 dimitteres han fra Sjøforsvaret og satser for fullt. «Gamleskolen» i Belgia venter. Sammen med brødrene Hegreberg, Roy og Morten, sykler 21-åringen for det belgiske amatørlaget Descacht-Granville denne sesongen.
De ambisiøse talentene deler en leilighet utenfor Ninove i Øst-Flandern.
Tiden i Belgia formet Remme både som rytter og person.
– Vi kjørte mange gode løp i U23-verdenscupen og jeg merket stor fremgang det året. Jeg traff Gino for første gang og han hentet meg inn på landslaget, sier Remme.
– Vi var nordmenn i en liten landsby, men som syklister ble vi kjent med omtrent alle der nede. Bakeren, slakteren og bartenderen. Alle. Slakteren kom og leverte mat på døren vår. De tok seg skikkelig av syklistene. Da en på laget ble U23-mester i Belgia, kom bartenderen kjørende for å hente oss. Han var litt småfull selv, men vi skulle ikke sitte alene mens de andre festet. Vi måtte være med på puben. Miljøet var fantastisk.
Men Belgia-oppholdet huskes også for uhellet som kunne gjort slutt på karrieren. Ute på en treningstur fikk han hånden inn i hjulet. Høy fart og en rigid aluminiumsgaffel sørget for at høyre ringfinger ble revet av.
– Det gikk så fort… Hadde sykkelen vært karbon, ville den sikkert knekket i pinneved. Men siden den var aluminium, ble hele sykkelen bøyd og fingen røk rett av.
– Roy var ikke særlig høy i hatten da det skjedde. Han løp omkring til husene i nabolaget. Tror ikke han visste helt hva han drev med. Vi var heldig at en lege var en av de første som kom til, sier Remme og legger til at legenden om «the four fingered cyclist» lever i beste velgående i hans gamle nabolag.
«Préparation»
Den norske sykkelaspiranten ble også kjent med sportens mørkere sider. Tiden i Belgia ga på mange måter et usminket innblikk i en kultur av overdreven medisinering og betenkelige forberedelser. Det utenforstående gjerne stemplet som doping.
– Vi hadde lagkamerater som var mer opptatt av legen sin, enn hvem treneren deres var. Da de kom på løp hadde de en bag med tøy og en med medikamenter, husker Remme.
– De sa til meg at hvis jeg fortsetter å sykle bra, så blir jeg kontaktet av en lege. Oppfølgingen kalte de «preping» (av det franske «préparation», som betyr forberedelse). De var unge gutter som bare snakket om «preping». Jeg hadde hørt om doping, men dette sa de var lovlig. Men hallo? Dette var vitaminer og mineraler, men også mye annet rart. Det var en hel cocktail av mye forskjellig. Usikker på hva det var, men jeg bodde jo på rom med folk som satte sprøyter både sent og tidlig. Ikke et hyggelig syn.
Flere uhyggelig inntrykk ventet. De mange årene (2004-2008) Remme var på høydeopphold med Sparebanken Vest i Sør-Afrika så han mye rart. I det kuperte etapperittet Giro del Capo syklet han mot en Barloworld-rytter ved navn Chris Froome – hyggelig og keitete, husker Remme – men det var en sørafrikansk mekaniker som gjorde mest inntrykk.
– Mekanikeren var blind på ene øyet. På grunn av dehydrering mente han. Men før han sluttet hos oss, innrømmet han at det var fordi han prøvde ut forskjellige «cocktails». Han testet ut effekten for andre. Han var egentlig en helt vanlig fyr som jobbet i sykkelbutikk, men kunne fortelle at alle amatørene var dopet. Man fikk kjøpt det meste over disk der nede, forteller Remme oppgitt.
– Hele livet mitt har jeg syklet og tenkt at jeg gjorde det på lik linje med alle andre. Men det viser seg helt fra jeg var U23, sikkert også junior, så var det mye rart som foregikk rundt omkring. Jeg kunne aldri levd med en slik hemmelighet. Man blir tullete i hodet av det til slutt. Man blir helt vrak.
NM, OL og Saxo Bank
Altruistisk av natur og ikke den som gjorde mye ut av seg, Remme var ofte den som jobbet for andre. Men i 2008 var «hjelperytteren» i praktslag. Gjennombruddet hadde han fått med andreplassen i Ronde de l’Oise året før. Skadene som ofte sto i veien for gode resultater gjorde seg heller ikke gjeldende (Remme fikk faktisk sin første sykkelskade før han kunne gå. Ti måneder gammel kjørte han foten inn i et sykkelhjul og måtte gipses).
NM var på hjemmebane i Bergen, med pappa Steinar i spissen på arrangørsiden. 211 kilometer over 21 runder og nesten 5000 høydemeter totalt. Den kuperte løypa passet han godt. Dessuten lovet landslagssjefen OL-plass ved godt resultat.
– Jeg hadde ekstremt gode bein og fløy hele dagen. Lekte meg, husker Remme om den regntunge NM-dagen.
Rittet ble en duell mot kompisen, forbildet og Saxo-Bank-rytteren Kurt Asle Arvesen.
– Jeg trodde jeg var best. Helt til jeg slurvet med maten og gikk sukkertom. Det er faren ved å føle seg for god, sier Remme – som til slutt ble overlistet av den garvede proffen.
– Kurt tok et dirty-triks på meg. På flaten gikk han etter en TV-motorsykkel, et sånt triks han kunne, men jeg ikke. Men det var greit, han var best.
NM-sølv ble en stor opptur. OL-nei fra Steffen Kjærgaard en stor, overraskende nedtur. Landslagssjefen foretrakk Maxbo-Bianchi-rytteren Lars Petter Nordhaug.
Remme svarer emfatisk. Bare dager etter det «urettmessige» og «politiske» OL-uttaket, kaprer han sin første UCI-seier. I drakten til Sparebanken Vest fyker han over Col d’Aspin og vinner kongeetappe i Tour des Pyrénées, på toppen av Col du Couraduque. 3.plass sammenlagt og klatretrøye med på kjøpet. Interessen fra profflagene lot ikke vente på seg. Om vinteren blir Remme invitert til treningssamling med Arvesen og resten av Saxo Bank-laget. Opp Puig Major, Mallorcas høyeste fjell, overbeviser prøvegutten ved å bli nummer fire på klatretesten vunnet av Fränk Schleck.
– Jeg vet ikke om Schleck kjørte full gass, men de bak meg gjorde det. Mulig Cancellara ga litt faen, han var jo stjerne. Men det så lyst ut, jeg gjorde god figur og fikk beskjed av Bjarne Riis at jeg skulle få kontrakt etter samlingen. Enten nå eller til høsten.
Men i desember ble det klart at Saxo Banks andre hovedsponsor, IT Factory, ble slått konkurs etter underslag. Riis mistet 40 millioner av budsjettet, iverksatte sparetiltak og henviste Remme til å fortsette hos Joker-Bianchi.
– Jeg var kanskje aldri helt komfortabel i Joker-dagene. Tour de Bretagne og Normandie var ikke min greie liksom. Ikke nok bakker og fjell. Alt handlet om Tour Alsace for min del, og jeg ble jo nummer tre der et år, bak Thibaut Pinot. Joker var tålmodig med meg, selv om jeg ikke presterte opp mot mitt beste til tider.
VM-drømmens begynnelse
27 år gammel og fortsatt ikke proff. Remme begynte å innse realitetene. Tiden jobbet mot ham.
– Det kom proffinteresse etter seieren i Pyreneene. Vår belgiske sportsdirektør snakket med noen av lagene, men jeg hadde ikke agent eller noe nettverk. I dag har jo nesten alle de norske konti-rytterne agent. Jeg kunne kanskje gått inn for noen av de mindre lagene. Det var snakk om Endura-laget i England. Kanskje kunne jeg kjørt et år med Bretagne. Men jeg hadde fått kone og barn også.
– For å bli proff på den tiden måtte du enten være helt vanvittig god som Edvald. Ellers var du den ene rytteren som kunne være hjelper for Hushovd, som type «Gabba» og Kaggestad. Arvesen sa jeg var god nok, men det ble altså ikke meg.
Talent, hard treningen og annerkjennelse fra sine samtidige holdt altså ikke til proffkontrakt. Men en form for oppreisning kom da Remme ble tatt ut til VM i Mendrisio i 2009. Norge hadde for første gang ni ryttere til start.
Sportslig sett ble det en norsk nedtur. Men for familien Remme, som alle reiste ned til Sveits for å følge Stian, ble opplevelsen en åpenbaring. Første frokost etter VM-turen begynte nemlig pappa Steinar å drømme.
– Han sa «Hvorfor kan vi ikke ha VM i Bergen?» Mendrisio var jo ikke store byen. Oslo hadde VM, hvorfor ikke Bergen? Han begynte å arrangere kretsløp, så NorgesCup og NM, alt gikk dritbra. Han er sinnssyk flink til å arrangere, få med seg folk og skape engasjement. Etter NM i Bergen tok han en runde i hele løypen for å håndhilse på alle vaktene, husker Remme den yngre.
– Han er dyktig, selv om han sikkert ikke vet det selv. Han er ikke en type som ikke gjør så mye ut av seg, sier Stian – om sin far han er lik.
