På dagen to år etter påkjørselen som kunne endt karrieren til Syver Wærsted, sto han igjen øverst på podiet da han spurtet inn til seier under Norgescupen i Skogn. Det ble et følelsesladet øyeblikk, både for ham og hele Uno-X-familien.
Tirsdag 31.juli 2018 ble Syver Wærsted påkjørt av en bilist på Siljan like utenfor Skien. Uno-X-rytteren knuste begge kneskålene og brakk den ene armen. Det gikk to og en halv måned før han var hjemme igjen etter å ha vært innlagt på sykehus og rehabiliteringssenter. Høsten 2019 kunne han gradvis begynne å trene seg opp igjen, før den siste operasjonen ble gjennomført på nyåret, og han var friskmeldt.
Fredag 31.juli 2020 er det Norgescup på Skogn. Syver Wærsted ser på kalenderen en uke i forveien og ser at det er noe spesielt med datoen for sesongens andre Norgescup-ritt.
«Jeg sier det til gutta dagen før rittet. ’I morgen er det to år siden ulykken. Jeg tar sikkert kragebeinet, eller noe’».
Lagkameratene svarer med at det er et tegn, og at han kommer til å gjøre det bra.
Han holder seg unna uhell underveis. På de siste rundene er han i finalen og skal kjempe om seier. Det er mye følelser for 24-åringen på den siste runden, men han bruker påkjørselen som motivasjon. Til slutt spurter han inn til seier.
«Jeg har sett videoen av spurten sikkert 50 ganger de siste dagene,» sier han til Sykkelmagasinet. «Om ikke mer. Det hylet der… Det er så ekte, og det er så mye følelser. Jeg var helt utrolig rørt. Den første jeg møter etter målgang, er Bruce, en unggutt som er massør på laget. Jeg ser han er rørt. Så kommer gutta i mål, og de er rørt de også. Det betyr så mye at de bryr seg. Det var mye følelser i målområdet der.»
Talentet
De to årene mellom ulykken og seieren i Norgescupen har bestått av mange mørke og dype daler. Men historien om Syver Wærsted begynner lenge før det.
Som førsteårssenior fikk Wærsted sitt gjennombrudd da han tok bronse i gaterittet under NM. I 2015 var NM på Lillehammer, mens gaterittet gikk på Gjøvik. Herman Dahl vant rittet foran Håvard Blikra. Da ble Wærsted kontaktet av kontinentallaget Ringeriks-Kraft. Han kjørte for laget som stagiaire ut sesongen og signerte kontrakt fra 2016.
I 2016 brakk han armen tidlig på sesongen, men kom tilbake og vant UCI-rittet Scandinavian Race in Uppsala i Sverige i midten av mai. Der befestet han sin posisjon som et av de mest lovende spurttalentene i landet, kanskje noe i skyggen av Kristoffer Halvorsen som vant U23-VM i Qatar samme år.
Høsten 2016 ble Ringeriks-Kraft nedlagt, men Uno-X Hydrogen Development Team kom på banen. Stammen av det nye Uno-X-laget kom fra Ringeriks-Kraft, og Wærsted var blant dem som ble med over på det nye prosjektet som skulle ta opp kampen mot mer etablerte, Joker, Coop og Sparebanken Sør.
Det kom ingen seire på Wærsted i 2017, men en tredjeplass i Fyen rundt da lagkamerat Audun Brekke Fløtten vant og en fjerdeplass i et knallhardt U23-NM i Stjørdal var nok til å kjøre seg inn på VM-laget i Bergen 2017, der han var hjelperytter for nevnte Halvorsen en regntung dag i september. Deltakelsen der karakteriserer Wærsted som et høydepunkt.
Likevel er det i 2018 at den høyreiste Skiens-gutten virkelig er i ferd med å skape seg et navn.
«Den sesongen startet veldig bra. Den vinteren følte jeg at jeg kunne ta steget videre fra kontinivå. Jeg vant en etappe på Rhodos i mars, også kjører jeg jevnt utover våren.»
I mai kom karrierens hittil største seier da han vant Ringerike Grand Prix. Etter å ha kjørt godt og offensivt gjennom rittet, spurtet han og Alexander Kamp, den nåværende Trek-Segafredo-proffen, side om side i en seksmannsgruppe om seieren på Torget i Hønefoss. Wærsted var både smart og rask, og kunne juble for en stor triumf, en triumf som gjorde at den daværende 22-åringen fikk ytterligere tro på at det var mulig å ta steget opp til proffrekkene.
Proff-drømmen
Det er drøyt to måneder etter seieren i Ringerike Grand Prix at marerittet starter for Syver Wærsted. Han var ute og syklet med sin gode venn og lagkamerat, Jonas Abrahamsen, da en bilist med henger skulle svinge til venstre og krysse veien da Uno-X-duoen kom i motgående kjørefelt.
«Jeg husker at jeg på samme turen snakket vi om at jeg hadde lyst til å prøve å komme meg ut og bli proff, og kanskje ta kontakt med en agent. Jens Haugland hadde snakket om å ta noe agentgreier, så jeg hadde tenkt til å ta kontakt med ham samme dag. Men så krasjer jeg, og da blir alt spolert,» sier Wærsted.
«Bilisten var nok litt usikker. Da vi kom nedover, så jeg at han så oss. Da vi kommer nedover, så ser jeg at han kjører, og så stopper han. Rett før vi kommer, så kjører han. Det er som om han nøler med å ta luken. Jeg vet ikke om han glemte at han hadde en tilhenger. Jeg hadde et valg. Enten kunne jeg velge å kjøre til venstre, da kunne jeg klippet hjulet til Jonas, eller prøve å komme forbi på høyre. Det var et hardt valg å ta.»
I krasjen knuser Wærsted begge kneskålene og brekker en arm. Abrahamsen klarer akkurat å komme seg unna.
«Jeg så ned på beina og så at det var noe som var skikkelig galt. Jonas hørte at jeg skrek, og jeg tror nesten det var for ham. Han var stressa, men han klarte seg skikkelig bra. Det kan ikke ha sett bra ut. Det var annerledes for meg. Jeg klarte å bevege på tærne, men det var knærne som var ødelagt.»
Jonas Abrahamsen husker fortsatt den dagen godt. Det han så den dagen har gjort inntrykk på Skien-syklisten.
«Vi hadde en lagtempoøkt og treneren til Syver var med,» husker Abrahamsen. «Vi tok en is og en cola etter økta, og så skulle vi ha en ekstra runde. Syver måtte hjemom å lade sykkelen også. Så syklet vi mot Siljan der. Vi lå i bukken nedover når vi ser en bil som skal over veien og er litt usikker på om den rekker det eller ikke. Jeg blir litt usikker og begynner å bremse, mens Syver kjører litt. Jeg ser bare Syver fyker opp i lufta, sikkert to-tre meter, og jeg hører skrik og at han smeller i bakken. Kneskålen hans er helt delt, med en del nede på leggen og den andre oppe på låret. Sykkelen hans var overalt. Det var sikkert 20-30 meter mellom de ulike delene. Brillene hans var helt knust. Alt lå over hele veien. Han ropte og skrek, og da skjønte jeg at han var i live.»
Den mørke dalen
Deretter bar det til sykehus. Der var han lenge. En drøy uke etterpå feiret han bursdagen sin på sykehuset. Da hadde han ennå ikke operert, på grunn av fare for infeksjon i skrubbsårene. Han var lagt inn på Skien sykehus en drøy uke, før han ble sendt til Ullevål for å operere. Etter det ble han fraktet til Porsgrunn i en snau måned før han ble flyttet til Kysthospitalet i Stavern der han fikk god hjelp med opptrening. Etter to og en halv måned var han tilbake hjemme i Porsgrunn. Da kunne han ikke gjøre noe som helst.
Etter om lag fire måneder kunne han gå uten hjelpemidler, riktignok med et stivt bein, men han kunne begynne å trene lett. Wærsted følte at det gikk bra, og prognosene var gode. Han begynte å tro at han kunne være tilbake på sykkelen allerede i 2019.
I desember 2018 får han derimot en nedslående beskjed fra legene. Kneskålen som er delt i to, vil ikke gro sammen, og han må operere på nytt.
Det er da nedturene kommer på rekke og rad. Han gjennomfører operasjonen og setter inn noen ståltråder som skal få på plass delene av kneskålen. Det vil ikke gro, og Wærsted må bare vente. Det blir en tøff tid.
«Jeg var på kontroll jevnlig i 2019, men jeg fikk bare beskjed om at det ikke grodde. Da levde jeg i uvisshet hele tiden. Jeg visste ikke om jeg kunne sykle. Det var den tyngste tiden. Da var jeg ganske langt nede. Jeg gjorde ingenting. Det var en mørk, mørk tid i livet. Jeg hadde ikke noe studier eller noe. Jeg hadde ikke noe annet å tenke på. Jeg satt nesten bare hjemme og gjorde nesten ingenting. Man blir bare daff i hodet og tafatt. Det var vanskelig å komme seg ut av senga.»
I den perioden fikk Wærsted god hjelp fra laget. Han hadde jevnlig kontakt med lagets mentale trener, Karina Andersen Aas, samtidig som lagkameratene inkluderte ham sosialt.
«Jeg husker Anders (Skaarseth) inviterte meg til Lillehammer noen helger, og jeg fikk god hjelp av Karina. Vi satte oss mål om hva vi skulle gjøre. I starten var det et mål å bevege seg i tre minutter. Det var så langt nede jeg var. Vi satte oss mål som skulle gjøre at jeg fikk livsgnisten tilbake. Vi så tilbake på det i Trondheim nå. Det var blytungt bare å gå opp en trapp. Jeg var veldig fornøyd med hjelpen derfra. Jeg dro også på en ferie til Vietnam med noen kompiser i juni 2019, og det hjalp å ha noe annet å tenke.»
«Jeg var veldig glad for at jeg hadde lagkameratene og gutta på laget da, for da var det veldig tøft.»
Ett år etter ulykken, fikk Wærsted beskjed om at han kunne begynne å trene igjen. Da hadde han fortsatt pinner og ståltråder i knærne. Det merket han mens han syklet som et ubehag, men det var uansett godt for Grenland-syklisten å være tilbake i trening igjen. Til tider ble det intervalltrening.
«Det gikk greit, men jeg hadde jo blitt kjørt fra av bestemor,» sier han humoristisk.
«Jeg kjørte terskelintervaller på godt under 200 watt. Jeg kjente fortsatt pinnene da jeg trente, men da var det bare å trene med smertene. Bare å sperre det ute. Jeg vil kanskje ikke kalle det smerter, men jeg kjente at det var noe som var inne i kneet. Det gjorde jeg hele høsten, og det var egentlig ikke så ekstremt mye trening.»
«Jeg tror mye av grunnen til at jeg klarte å komme tilbake, var at jeg ikke tenkte så mye på sykling. Jeg prøvde å sperre så mye som mulig av det ute. Da kunne jeg fokusere på litt andre ting også. Jeg var på jakt med fattern den høsten. Jeg fikk gjort noe annet, og drev bare med sykling på siden.»
Det neste som ventet i skadeutviklingen for Wærsted var å få operert ut pinnene. Det var tøft for Uno-X-rytteren, ettersom det tok lenger tid enn planlagt.
Samtidig kom formen sakte, men sikkert. I desember 2019 var han på samling med Uno-X, fortsatt med pinner og ståltråder i kroppen, men han var tilbake på et greit nivå. På en 30 minutters-test kjørte han 380 watt. Deretter foretok Wærsted den siste operasjonen på nyåret og formen dalte naturligvis som en konsekvens av det, men han var friskmeldt og kunne trene som normalt da rekonvalesensen var over.
Comeback
I starten av mars 2020, er Wærsted tilbake i konkurranse på Rhodos.
«Da følte jeg meg egentlig ganske bra. Da var jeg i god form og kjørte bra.»
Rhodos ble en stor opptur for Wærsted. Han var delaktig på et Uno-X-lag som tok to seire med Erlend Blikra, og han var tilbake i ritt. Deretter kom koronatiden. For Wærsted sin del, betydde ikke det all verden. Han skulle bruke sesongen til å trene, og fikk god tid til å bygge en god grunnmur.
Fra Syver Wærsted ble påkjørt 31.juli 2018 til han sto på startstreken i Skogn nord for Trondheim to år senere, har 24-åringen utvilsomt vært gjennom en tung tid. Men med hjelp fra venner, familie, lagkamerater og laget har han kommet tilbake i norgestoppen. På start i Skogn må det kunne sies at Wærsted var blant favorittene.
Dette til tross for at Uno-X var i undertall. Med kun fem ryttere på start, i motsetning til de 17 som kjørte i Tour te Fjells et par uker i forveien, var det noe vanskeligere arbeidsforhold for det norske profflaget.
Uno-X fikk Lars Saugstad og Erik Resell med i et brudd. Da gikk Erlend Blikra ned i bilen til sportsdirektør Kurt Asle Arvesen. Der fikk den spurtsterke siddisen beskjed om at han og Syver Wærsted skulle finne på noe sprell sammen med Anders Johannesen fra Drøbak og Dare Development Team på den gjeldende runden.
«Erlend kom opp til meg og sa at vi skulle kjøre på. Han sa jeg skulle ta hjulet hans, og han klinket til alt han kunne. Det var nesten sånn at jeg måtte be ham roe ned. Feltet ble helt sprengt, og vi klarte å komme oss opp. Da satt vi med fire ryttere i en gruppe på cirka tjue. Det blir litt støting, også kommer jeg av gårde med to fra Coop og to fra Joker. Da må jeg bare være litt kynisk, og jeg fikk en ganske billig reise i starten.»
Med én runde igjen kom Fredrik Dversnes fra Team Coop opp. Det viste seg at det var den gruppen som skulle gjøre opp om seieren.
«På den siste runden bruker jeg ulykken veldig som motivasjon. Jeg tenkte ganske mye på det. Jeg tenker at jeg faktisk kan være med å kjempe om seieren, to år etter ulykken. Jeg husker at jeg fikk sånn følelse av at jeg nesten begynte å grine. Jeg var nesten på gråten. Jeg tenkte at det hadde vært helt sykt om jeg vant nå, to år etterpå. Det var nesten så jeg hulket litt. Da det gikk mot slutten der, så tenkte jeg at jeg skal vinne. Jeg har litt krefter igjen, og skjønner at det kommer til å samle seg. Med litt over en kilometer igjen går Dversnes, og han får en luke. Det er en klubbrytter som tar opp jakten med Herman Dahl på hjul. Klubbrytteren holder ikke så lenge, og plutselig sitter Dahl i dødens posisjon. Han går på en kjempelang en, og da kan jeg bare vente og vente.»
Dermed fikk Wærsted en optimal inngang i spurten. Han går til og henter Dversnes på målstreken.
«Med 250-300 meter så klinte jeg til, og lot det bare sto til. Jeg tok ham akkurat igjen.»
Det er da hylet kommer over målstreken.
«Det var så genuint. Det hylet kom langt, langt innenfra. Det var helt sykt. Fjoråret var veldig tungt, men det var verdt det nå. Det er utrolig kult. Også er det så gøy å se at andre blir rørt på mine vegne. Det setter jeg skikkelig stor pris på.»
Vennskapet
Nå har Wærsted og Abrahamsen flyttet sammen til et hus i Skien. De to kameratene har tilbragt mye tid sammen etter ulykken og i koronatiden.
«Vi har kommet hverandre mye nærmere etter ulykken og nå i koronatiden. Jeg har besøkt ham mye på sykehuset og vi har vært mye sammen. Vi har blitt mye bedre venner og står mye nærmere hverandre nå,» sier Abrahamsen.
«Det er alltid god stemning med Jonas, så det blir bra å bo sammen med ham,» forteller Wærsted.
For Abrahamsen var det naturligvis gøy å se sin samboer, kompis og lagkamerat vinne sykkelritt igjen, på dagen to år etter påkjørselen som kunne ødelagt Wærsteds karriere.
«Det var så kult. Jeg tror også det var viktig for Syver å klare å vinne sykkelritt igjen. Det var en god bekreftelse for ham å se at han har det som skal til for å vinne. Det er nok viktig for motivasjonen hans fremover, at han vet han er kapabel.»
