Årets Grand Départ er lagt til Brussel, for å hedre
Eddy Merckx. Den femdobbelte vinneren av Le Grand Boucle tok sin første
Tour-tittel for nøyaktig et halvt århundre siden i 2019.
Etappen er relativt flat og uten de store utfordringene, og
ender høyst sannsynlig i en massespurt, som gir dem en sjelden sjanse på gul
trøye. Ut ifra starten på Place Royale i Brussel skal man ut på en lengre
sløyfe sør for den belgiske hovedstaden.
Sløyfen inneholder blant annet den ikoniske brosteinsduoen Bosberg
og Muur van Geraardsbergen, men hellingene blir mest til pynt, da de
kommer godt over 100 kilometer til mål.
13 kilometer fra målgang i Brussel sykler man igjennom Sint-Pieters-Woluwe, hvor Merckx vokste opp. Innenfor de siste fem kilometerne er det flere 90 graders svinger, så det gjelder å ha orden på opptrekket. Den siste svingen kommer to kilometer fra mål, men oppløpet svinger slakt mot høyre, mot målgang nær residensen til det belgiske kongeparet.
UAE-rytter Fernando Gaviria blir ikke skadefri i tide til Tour de France, ifølge avisen El Tiempo. Det betyr flere spurtsjanser for Alexander Kristoff.
UAEs lagledelse har tidligere signalisert at de vil ta en avgjørelse rundt Gaviria mandag, og colombianske El Tiempo hevder å vite at stjernerytteren ikke blir klar til Touren.
Gaviria er i utgangspunktet tiltenkt jobben som spurter i UAE-laget i Frankrike, men problemer med et kne tvang ham til å bryte Giro d’Italia.
Ettersom det nå ser ut til at colombianeren må melde pass, vil Alexander Kristoff etter alt å dømme få en langt mer framtredende rolle i UAE-laget. Det kan åpne for flere seierssjanser enn den norske spurtkanonen hadde sett for seg.
– Da kommer han til å få full støtte, sa UAE-sjef Joxean Fernandez nylig til Procycling om Kristoffs situasjon dersom Gaviria må droppe Touren.
– Han er nødt til å komme dit i superform. Med all respekt, så er ikke Tour de France som alle andre sykkelløp. Hvis han kommer dit i superform, så tar vi de mulighetene vi får med Alex. Det er opplagt. Det er profesjonell sykkelsport det dreier seg om, la han til.
Nylig sto Kristoff av Tour de Suisse før de to siste etappene for å forberede seg optimalt til Tour de France. Storrittet starter 6. juli.
På UAE-laget er også Sven Erik Bystrøm et sikkert kort, og helt umulig er det heller ikke at Vegard Stake Laengen får grønt lys til å sykle sykkelfesten i Frankrike.
Det kan dermed bli uvanlig mange nordmenn på startstrek i årets Tour de France. Edvald Boasson Hagen er et sikkert kort i Dimension Data-laget, Team Jumbo-Visma har for lengst bekreftet at Amund Grøndahl Jansen er Tour-klar, mens også Odd Christian Eiking har fått klarsignal av Wanty-laget.
Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm er klare for to nye år med UAE.
Det bekrefter sykkellaget i en pressemelding fredag.
– Jeg er fornøyd med å forlenge med to år. Jeg føler meg hjemme her, og atmosfæren i laget er flott. Jeg håper at de to kommende årene vil være gode for meg og laget, sier Kristoff.
31-åringen meldte overgang til laget fra De forente arabiske emirater i forkant av 2018-sesongen. Det samme gjorde lagkamerat Sven Erik Bystrøm.
– På dette laget føler jeg meg hjemme. Derfor er jeg spesielt glad for å fortsette karrieren min i UAE, sier 27-åringen.
Den Tour de France-aktuelle duoen deltar i disse dager i Tour de Suisse, som avsluttes søndag. Nordmennene syklet begge for Katusha fram til 2018.
Fra sin base ved foten av Alpene i Annecy, leverer Mavic nøytral service til mange ritt rundt om i Frankrike. Bli med på en fartsfylt tur i de berømte, gule bilene.
Mavic og ASO er som reker eller flere av etappene blitt mer og mer vanlig. kjøpt av Henry Gormand, som tegnet den og majones. De gule bilene og motorsyklene er tilstede i omtrent 18 profesjonelle ritt årlig, samt en lang rekke amatørritt. Over en lang sesong blir det 90 ritt totalt, alt fra perifere klubbarrangement til den nasjonale cupen, Coupe de France.
Paris-Roubaix skal ikke reduseres til en Tour de France-generalprøve, men er kanskje det eneste sykkelarrangementet i Frankrike som kan matche det store rittet i prestisje. De siste årene har dessuten brostein på en eller flere av etappene blitt mer og mer vanlig.
Det er ikke pavé å finne i årets løype, men Jacques Corteggiani vet godt hva som kreves av service-apparatet i slike kaotiske tilstander. Før Corteggiani ble arrangementsan- svarlig ved Mavics hovedkvarter i Annecy, syklet han nemlig som profesjonell og deltok i Paris-Roubaix to ganger.
«Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Det er
alltid første bud,» sier Corteggiani.
Mavic, eller Manufacture d’Articles
Vélocipediques Idoux et Chanel, kan dateres
tilbake til 1889. På 1920-tallet ble selskapet
første Mavic-logoen. Selskapet fikk rykte på
seg for å pushe grensene. Alt fra de første
aluminiumsrammene på 1930-tallet, til
tri-eikete hjul på 1990-tallet. Men den store
innovasjonen var altså deres Service Course.
Ideen om service-biler til alle lag var det Gormands sønn som kom på, etter at han lånte bort bilen sin til en strandet sportsdi- rektør under Critérium du Dauphiné i 1972. Det påfølgende året sto Mavic for nøytral service i Paris-Nice. Tilstedeværelsen til de gule bilene revolusjonerte måten ritt ble kjørt på. I 1977 var de også for første gang på plass i Tour de France.
Nå er det kvelden før den 10. etappen av Tour de France 2018. Annecy til Le Grand-Bornand. Store fjell står på menyen og mange tror Tour’en kan få en stor avgjørelse. Særlig på grunn av Col des Glières, der rytterne møter på grusveier. Ikke akkurat Paris-Roubaix-humpete, men likevel økt fare for uhell og punkteringer.
Fra sitt mannskap i Annecy har Mavic
sendt ut 32 stykker. De har klargjort 84
hjulsett og fordelt dem på ulike kjøretøy.
Hver bil er lastet med ti fronthjul, tolv
bakhjul og tre gule sykler (alle med både
clips og stropper). Motorsyklene tar ett
fronthjul hver og to bakre.
Mannskapet som enhet oser rutine. Vi følger i den gule bilen kjørt av Tonio Pecheco. Han var mekanikeren til Sean Kelly begge gangene iren vant Paris-Roubaix, og har senere jobbet i brosteinsrittet et utall
ganger.
«Du er nødt til å beholde roen. Ellers kan du gjøre mer skade enn nytte,» sier Tonio.
«Klart det er noen av oss som ikke kan jobbe i de store rittene. De har kanskje ikke magen til å arbeide under ekstreme forhold og stort press. Her i Tour’en har du alle øyne på deg. Man kan ikke gjøre feil.» Aktiviteten i bilkøen er stor og stemmingen ganske intens. Selv når det ikke skjer så mye. Det knatrer på radioen.
«Attention Mavic! Coureur de QuickStep… Réglage de la selle…»
Kort tid etter ruller Bob Jungels opp langs bilvinduet vårt. Tonio peprer instruksjoner mot unge Jules i baksetet. Dette er hans første Tour, men han vet hva oppdraget går ut på. I løpet av et blunk har han justert setepinnen til Quick-Step- rytteren og sendt ham av gårde. Nå ligger han mellom vår bil og sin egen servicebil. Rutinerte Tonio ligger nærmest klistret på bakhjulet til Jungels som i 60 km/t havner i sandwich mellom de to kjøretøyene. Rytterne er som fryktløse akrobater.
Men det samme er Mavic-personellet.
De jobber under ekstreme omstendigheter,
omringet av tusenvis av animerte tilsku-
ere, beglodd av et utall TV-kamera og som
regel uten mye fanfare når de gjør jobben
perfekt. Men gjør de noe feil, så smeller det
kjapt fra TV-kommentatorer, lagledere og
ryttere. Hylekoret står alltid klart.
Etappene er seks timer lange. Hele tiden
må de være årvåkne, konstant i beredskap
og klar til å kaste seg rundt. Uten å tenke
to ganger, respondere korrekt på første
forsøk, aldri rom for feilmargin. Det smeller
på radioen på nytt.
«Crevaison. Christopher Froome. Team
Sky.»
Den monotone stemmen på sambandet
formidler lite av dramaet vi føler på. Pulsen
hopper opp i tresifret. Froome i problemer!
Feltet krysser grusen på Col des Glières
og tittelforsvareren punkterer. Hjelpen er
imidlertid ikke langt unna. Vi hører at en
lagkamerat ofret sitt hjul til kapteinen. Jules
smiler lurt, og vi spør om han gjerne ville
hatt det oppdraget.
«Følelsen er litt rar. På en måte vil jeg
jo det, men på en annen måte ikke. Jeg
hadde nok klart det fint, selv om tanken
på det gjør meg ganske stresset. Presset
er stort når det er de store rytterne og
de store rittene. Man må bare håndtere
nervøsiteten og gjøre jobben man vet man
kan,» sier Jules bestemt og legger til:
«Når sjåføren sier ’Fronthjul!’ så hopper jeg ut av bilen uten å tenke, bytter hjul, og løper inn igjen. Enkelt og greit.»
Vi er fremme i mål. På podiet står
Julian Alaphilippe som etappevinner. Tonio
parkerer bilen, hopper ut og strekker på
ryggen. Han vrir om korken på en Vittel-
vannflaske og lener seg mot panseret på
bilen. Motoren er fortsatt varm, men en
ny dag er omsider ferdig. Han beskuer
sirkuset rundt seg og nyter kanskje et
øyeblikks hvile før planleggingen til en ny
etappe begynner. Vi spør om unge Jules.
Imponert over debutanten tror vi han kom-
mer tilbake neste år.
«Oui, tout a fait!» stemmer Tonio i.
«Jeg tror han kommer til å være med oss i mange år. Ingen tvil. Ellers hadde jeg ikke plukket han ut i utgangpunktet.»
Når den syvende utgaven av Arctic Race of Norway starter ytterst i Lofoten 15. august, står fire WorldTour-lag på startstreken.
– Årets ritt byr på en spennende miks av ryttere. Her får publikum se en blanding av de beste lagene i verden, og sterke internasjonale og norske utfordrere, sier rittsjef Knut Eirik Dybdal
Dimension Data og Edvald Boasson Hagen vil naturlig nok stjele overskriftene. Foruten det sørafrikanske WorldTour-laget stiller også Astana, Katusha-Alpecin, Jumbo-Visma, Cofidis, Arkéa Samsic, Total Direct Énergie og Wanty – Groupe Gobert.
Corendon-Circu er tilbake etter at Mathieu van der Poel vant to etapper i fjorårets utgave. Nederlenderen har imponert stort i årets sesong med blant annet seier i Amstel Gold Race.
Riwal-Readynez og Euskadi Baskerland, er begge debutanter i Arctic Race. Førstnevnte kommer trolig med Sindre Lunke, født i Stokmarknes, vinneren av klatretrøye i 2018.
De norske lagene kommer også. Joker Fuel of Norway, Team Coop og Uno-X Norwegian Development Team er alle bekreftet til årets utgave.
Israel Cycling Academy med tidligere etappevinner August Jensen fra Bodø på laget, Vital Concept – B & B Hotels, Rally UHC Sykling, Sport Vlaanderen-Baloise, Delko Marseille Provence og Wallonia Brussel fyller opp startlisten av totalt 20 lag.
Etappene
Årets utgave av Arctic Race of Norway starter 15. august, og har følgende etapper:
«Uansett hva som skjer, ikke stå av. Det gjør man ikke i Tour de France. Det er en skam.» Fra en erfaren etappevinner til en debutant fylt med beven kom ordene bardust. Året er 1988 og Norge har for første gang mer enn én representant i verdens største sykkelritt. Dag Otto Lauritzen er en av dem. Året før skapte han historie. Den karismatiske sørlendingen hos 7-Eleven-laget ble første nordmann med etappeseier i Touren. Han vant i Pyreneene. Luz Ardiden het fjellet.
Lauritzen vil alltid være forbundet med dette fjellet, som står
rotfast i Tourens sagnomsuste mytologi. Delgado, Indurain, Armstrong. Blant
Tourens helter og skurker har også Dag Otto sin evige plass. Hvor hen han går i
dag, 30 år senere, presenteres han alltid som Monsieur Lauritzen, vainqueur à Luz Ardiden. En seier i Touren
glemmes aldri.
Foran sin tredje Tour deler Lauritzen sine erfaringer med Atle
Kvålsvoll, en førstereis trønder. Solid klatrer, sindig og grundig type, men
helt fersk. 1988 er faktisk hans første sesong som proff. Denne 75. utgaven
begynner i Bretagne og ender i Paris. En prolog pluss 22 etapper, 20
kategoriserte stigninger, 3281 kilometer totalt. Alt i alt en brutal, tre uker
lang reise gjennom vakkert landskap med mange fallgruver. Men Lauritzens råd
til den fem år yngre Kvålsvoll er altså like enkelt som det er usentimentalt:
– Ikke stå av. Det er en skam.
Men i Pyreneene sykler Kvålsvoll på sine siste bein. En utmattet, kraftløs og matforgiftet debutant er feltets røde lanterne.
– På Alpe d’Huez var jeg dum nok til å ta drikke fra en tilskuer.
Det skulle jeg aldri gjort. Vannet var ikke rent og jeg ble matforgiftet. Dagene
etter ble en ekstrem kamp, husker Kvålsvoll.
Etappe 15 er hans fjerde dag med kneblende sykdom. Siden Alpe d’Huez har nettene vært lange, ofte tilbrakt i shuttletrafikk mellom seng og toalett, og etappene kuperte. Mangel på søvn og næring til tross, Kvålsvoll sliter seg over fem massive fjelltopper, inkludert den formidable col du Tourmalet på 2214 meters høyde. Etter 172 kilometer gjenstår bare én stigning: den 15 kilometer lange veien opp til… Luz Ardiden!
«Vi er kanskje spinkle og har idiotiske solskiller. Men kroppene våre er dekket i arr. Sykkelryttere er krigere. Vi bryter ikke Touren hvis ingen tvinger oss»
Geraint Thomas, Team Sky
I bunn av Lauritzen-fjellet vender de sadistiske ordene tilbake:
«Ikke stå av, det er en skam. Ikke stå av, det er en skam». Som et redselsfullt
ekko hjemsøker de Kvålsvolls indre. Men som veiens sistemann er han overlatt
til å kjempe mot sine demoner i isolasjon. Bare en kremerende fransk sol holder
han med selskap når stigningen begynner.
For den lettbygde 26-åringen er fjellene vanligvis yndet terreng.
Men ikke i dag. Bildet av en utbrent Kvålsvoll er lett å se for seg. Vuggende i
setet, stakkato i tråkket, føtter tunge som lodd, øynene røde og nedsunkne som
en blodhund, huden likblek og et grimase som lyser av tortur.
Barmhjertige tilskuere gir han et dytt på rumpa og et medlidende «Bon courage!». Men bak han tuter voiture balai, den såkalte kostebilen
som feier opp kassable ryttere. Skammens egen lastebil. Tutelyden håner
Kvålsvoll til å presse på videre. Det samme gjør faren for å bli eliminert.
Tidslimiten er bakfeltets hovedfiende. Kommer du for sent, må du reise hjem. På
etappen dagen før karret han seg inn som sistemann i mål, 32 minutter bak
vinneren. Det skulle også skje i dag.
– På Luz Ardiden hadde jeg faktisk OK kontroll på tidslimiten, husker jeg. Dansken Jens Veggerby var der også, og vi var på vei til å klare det. Vi kom oss faktisk forbi noen ryttere også. Men så måtte jeg bare stoppe. Jeg måtte av sykkelen… Løp ut i buskene… For å gjøre fra meg, sier Kvålsvoll.
54-åringen husker historien med en blanding av humor og bitterhet.
– I buskene ble jeg sittende lenge, og måtte se resten av feltet
sykle opp til mål. Det var for jævlig. Da jeg kom til mål var jeg fullstendig
nedkjørt og utrolig skuffet. Jeg røk ut på tidslimiten.
– Hva som drev meg til å fortsette? Ja, det kan du lure på. Jeg var
helt flat før etappen startet også. Jeg hadde nesten ingen krefter. Det er en
slags galskap.
Så hvor kommer
denne galskapen fra? Hva presser rytterne videre når tanken er tom og veien til
Paris uendelig lang. Hvorfor denne doktrinen som sier at å stå av er en skam?
Snakker du sykkel med en franskmann, blir samtalen 9 av 10 ganger dreid mot filosofi. Den franske tenkeren Roland Barthes analyserte Tourens sosiologiske mekanismer, og kom frem til at rittet var underlagt to typer fornuft. Touren er for det første «et epos», noen ganger «et prøvelsessted for helter, et slags opphøyet helvete hvor syklisten skal avgjøre sin skjebne». I en slik kontekst blir Kvålsvolls offer og lidelse rettferdiggjort, som en hyllest til rittets legende og prestisje.
Men ifølge Barthes finnes det også en kjøligere, pragmatisk side
ved Touren. Dette er sport hvor «suksessens jernlov» og «levningene av en
gammel føydal etikk» gjelder. I en slik realistisk kontekst blir den skitne
vannflasken på Alpe d’Huez sett som en stor tabbe av en urutinert debutant. Kvålsvoll
opptrådte uaktsomt i tjeneste for Peugeot-lagets kaptein, franske Ronan Pensec.
– Å stå av er siste mulighet. Av lojalitet til laget. Men selv om man ikke klarer å hjelpe laget så mye, målet er uansett å komme til Paris. Alle som kommer dit er vinnere. Har du kjørt gjennom Tour de France, det hardeste rittet som finnes, ja, da er du en ekte proff, sier Kvålsvoll.
– Å reise hjem er derfor det verste. Særlig når man tabber seg ut, som for eksempel drikke en flaske fra en tilskuere. I Touren har rytterne en personlig stolthet. Det er prestisje, fordi ingenting er større. Derfor trosser man all motgang for å fullføre. På min tid hadde ikke lagene egne leger. Men det forbauser meg i dag, at legene ikke setter foten ned oftere. Egentlig er det galskap.
Eksempler på slik galskap – eller personlig stolthet – er mange.
I 1975 presset Eddy Merckx seg til Paris med brukket kjevebein.
Tyler Hamilton tok både etappeseier og 4.plass sammenlagt i 2003, selv om han bristet kragebeinet på første dag.
Med brukket skulder torturerte Pascal Simon seg selv en hel uke for å forsvare gul trøye i 1983.
Sviende flenger, dype kutt og 33 sting til tross, Johnny Hoogerland kom utrolig nok helt til Paris i 2011. Nederlenderen hadde blitt veltet inn i et piggstrådgjerde elleve etapper tidligere.
I 2014 syklet sveitseren Reto Hollenstein en 220 kilometer lang etappe med punktert lunge.
Mens waliseren Geraint Thomas kriget seg gjennom hele 2013-Touren med brudd i bekkenet.
– Vi er kanskje spinkle og har idiotiske solskiller. Men kroppene
våre er dekket i arr. Sykkelryttere er krigere. Vi bryter ikke Touren hvis
ingen tvinger oss, sa Thomas etter en av etappene, mens ansiktet hans blitset i
smerte mellom ordene.
Kurt Asle Arvesen er en annen stolt smerte-trosser. Eresfjordingen hadde
en grusom Tour-debut i 2004. Da han smalt inn i en midtrabatt var det tredje
velt på ni etapper. Likevel han overlevde til Paris. Noen uker senere fikk han
påvist flere ribbeinsbrudd.
– Sikkert derfor jeg måtte rulle ut av senga hver morgen i to uker,
sier Arvesen. – Året da jeg brøt, fullførte jeg en etappe med brukket
kragebein. En av de verste dagene i karrieren. Ikke fordi jeg var skadet, men
fordi jeg måtte reise hjem.
Heller ikke Jostein Wilmann analyserte sin smerte veldig nøye.
14.plassen i 1980 står fortsatt som beste norske prestasjon i Tour de France.
En bragd utført med brudd i håndleddet.
– Jeg fikk hånden inn mellom en bakgaffel og et bakhjulet og hang der i 20 meter, husker Wilmann. – Det var blodspor etter meg hele veien opp Tourmalet. Men jeg ble likevel nummer seks på etappen.
Gjennom sitt sorgløse overmot klarte odelsgutten fra Viggja i
Sør-Trøndelag ofte å prestere over evne.
I 81-Touren rømte han fra ambulansen etter å ha krasjet inn i en tilskuer.
– Jeg våknet til med alle mulig apparater på kroppen. Jeg ropte på
tysk: «Jeg må videre! Jeg må videre!» Legen trodde jeg var ved bevissthet. Dette
ble jeg fortalt etterpå. Da jeg våknet skikkelig til igjen, var det bare en
drøy mil til mål. Så det er omtrent tre mil av den etappen jeg husker ingen
ting av, sier Wilmann – som fortsatte Touren med intense hodesmerter.
– Sett i ettertid
var det kanskje ikke så lurt å kjøre videre til Paris. Brosteinsetappen var
jævlig ubehagelig.
Men alt dette blekner i forhold til den stoiske Honoré Barthélémy. I 1920 krasjet franskmannen stygt, fikk en flint inn på det ene øyet og mistet synet. Med brukket skulder og håndleddet ute av posisjon, fullførte han etappen. Han fullførte faktisk alle etappene, samtlige innenfor topp ti. Året etter syklet han med glassøye og ble utrolig nok nummer tre sammenlagt, i en Tour som var 5485 kilometer lang.
Det er disse
klassiske bildene av lidelse og smerte som dominerer måten vi tenker om Tour de
France i dag. Det var på denne tiden at fenomenet «fullføre for en hver pris»
ble født.
– Du kan godt si
det er vanvidd. Men det har alltid vært sånn, sier Kvålsvoll.
Trønderen syklet
seks Tourer og fullførte fire. Den beste var utvilsomt 1990, da han jublet for gul
trøye til kapteinen Greg LeMond på Champs-Élysées. Den verste Touren var nok
debuten i ’88, og 1991.
– I 1991 trynet jeg på første dag. 70 kilometer i timen i en
nedoverbakke. Hjelmen helt knust. Jeg var bevistløs en stund, ble tapet sammen
og måtte løftes på sykkelen for å fortsette. Etter det kunne jeg ikke gjøre mye
for laget. Det ble en kamp hver dag i to uker for å overleve, sier Kvålsvoll –
som igjen hadde etappen til Alpe d’Huez som sin bøddel.
– Jeg burde blitt tatt ut av rittet, men jeg overlevde så vidt. På vei mot Alpe d’Huez veltet jeg igjen. Jeg gikk rett fram i en sving på vei nedover. Jeg kuttet leggen mot autovernet, ødela skulderen og brakk kragebeinet. Men før jeg ga meg, syklet jeg opp Alpe d’Huez. Galskap det også.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagbladet Magasin i 2015.
Norge er en liten sykkelnasjon med en stadig stoltere sykkelhistorie. Det siste tiåret har Thor Hushovd blitt verdensmester, Alexander Kristoff har vunnet to monumenter (Milano-Sanremo og Flandern rundt), EM og tatt medaljer i både OL og VM, mens Edvald Boasson Hagen også har et VM-sølv på en innholdsrik merittliste. I de tre store etapperittene har den store sammenlagtsuksessen likevel uteblitt. Nordmenn har vunnet flere etapper og båret ledertrøya i både Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a España, men Dag Erik Pedersen er den eneste nordmannen som har havnet blant de ti beste, med sin tiendeplass fra Giro’en i 1984.
I Tour de France er Jostein Wilmanns 14. plass fra 1980 den eneste
gangen en nordmann har vært blant de 20 beste, selv om uflaks og sykdom skal ta
sin del av æren for at trønderen ikke står igjen med et bedre resultat.
Det er et mye omtalt paradoks at et så kupert land som Norge har slitt
med å få frem gode klatrere. Men en generasjon med ryttere som Tobias Foss og
Andreas Leknessund gjør at det er håp om at Wilmanns 14. plass ikke lenger skal
stå som det beste norske sammenlagtresultatet om noen år.
Er det på tide med en nordmann som kan kjempe helt i toppen i Tour
de France?
«Det er på tide,» svarer Tobias Foss – en av de mest lovende
klatrerne den norske sykkelnasjonen har sett på mange år.
«Slik jeg ser det er ikke nordmenn de beste til å klatre i aldersbestemte klasser heller, men potensialet vårt er høyt,» sier Foss.
Sportsjef i Norges Cykleforbund, Hans Falk, er enig, og slutter seg
til antagelsen om at norske ryttere har forutsetningene til å utvikle seg til
gode klatrere. Samtidig understreker han den delikate balansegangen som ligger
i å holde rekruteringen oppe, samtidig som man unytter det store
fjell-landskapet som Norge har.
«Ser man på de fleste av ungdomsrytterne vi har i Norge, så vil
utpregede klatreritt i fjell være en altfor tøff oppgave. Skulle man lagt opp
til en rekke tøffe, klatreritt så risikerer man å miste mange ryttere også. Fra
før har vi ikke overflod av ungdomsryttere heller,» argumenterer Falk. «Så
forsøket på å utvikle klatretalent kan også medføre at vi mister en del talent.
Det har vi ikke råd til.»
Men Falk ser også den andre siden av saken. Slik organiseringen av norske
landeveisritt er lagt opp nå, er det sjeldent at småbygde, lette ryttere kommer
til sin rett. Uten fremgang på resultatlistene kan også de miste motivasjon og
falle fra tidlig.
«En 12-åringen kan kanskje tenke at sykling er feil sport og
slutte. Og heller begynne med ski eller fotball, idretter som vi konkurrerer
med.»
Foss tror på sin side at norske ledere, klubber, trenere og
ryttere, alle som en, kan bli bedre til å kultivere talentet til ryttere med
potensiale i bakkene.
«Det er ingen hemmelighet at nordmenn har litt mer på kroppen enn
italienere og franskmenn. Vi får en sinnssykt bra motor og bra trøkk. Det å
jobbe jevnt og trutt med å få ned kiloene, er mye lettere enn å jobbe med å få
50 watt ekstra. Så potensialet til norske klatrere tror jeg er veldig bra, men
det handler om å utnytte det og å ville gjøre jobben. Den biten har aldri vært
helt på topp, så i så fall tror jeg man kunne fått øynene opp for flere
ryttertyper enn de jeg har vokst opp med, i form av Edvald, Kristoff og den
gjengen,» reflekterer Foss.
Ambisjoner om sammenlagtseier
Sykkelmagasinet
møter han i belgiske Zwevegem før U23-utgaven av Flandern rundt. I likhet med
Kristoff, Boasson Hagen, Hushovd og Arvesen – de største, norske profilene de
siste 20 årene – har også Foss et høyt nivå som klassikerrytter.
Denne våren har 21-åringen demonstrert en imponerende allsidighet
ved å bli nummer syv i U23-utgaven av Gent-Wevelgem, 14 i U23-utgaven av
Flandern rundt og nummer tre i U23-utgaven av Liège-Bastogne-Liège. Men det er
fjellene som virkelig kaller på ham.
Foss fant nemlig tidlig ut at han kjørte bra i bakkene, og for ham har det å kjempe seg oppover lange fjell også vært en del av en givende mestringsfølelse.
«Når jeg tenker over det jeg virkelig vil gjøre i karrieren min, så er jo Tour’en det som kommer først, sammen med VM og OL. Det betyr mye for den typen rytter jeg er, og jeg tror jo også lange ritt passer meg best.»
Det mangler heller ikke på ambisjoner for unggutten, som ser for
seg plasseringer som vil toppe Jostein Wilmanns 14. plass ganske klart når han
runder 30 år.
«Jeg tror det er mulig å hevde seg såpass høyt at man kan kjempe om
podiet eller seieren. Det er selvsagt ikke lett, men rent tallmessig er det overkommelig
og sannsynlig. Det skal selvsagt klaffe med treningen og det må være progresjon
i årene fremover, så det er ikke gjort i en fei. Men tallene som kjøres nå er
ikke skremmende. Det er ikke altfor langt opp, men det krever noen år.»
Vist potensial i Alpene
Foss ble for
alvor introdusert for norske sykkelfans under Tour of Norway i 2016. Som fersk
førsteårssenior ble han hentet inn av landslagssjef Stig Kristiansen – hans
nåværende sjef i Uno-X Norwegian Development Team – til å sykle proffrittet for
det norske landslaget sammen med ryttere som Sondre Holst Enger, Odd Christian
Eiking og Sven Erik Bystrøm. Som den klart yngste i feltet var han paradoksalt
nok en av de som gjorde mest jobb i front av feltet.
Der andre var skeptisk til om 18-åringen var klar for et såpass
stort, nasjonalt etapperitt, hadde Kristiansen få betenkeligheter ved å kaste
unggutten ut i proff-manesjen.
Kristiansen hadde oppdaget Foss som 16-åring, og kjente til hans mentale egenskaper og evne til å holde fokus på de riktige tingene. Oppvokst på det lille, bedagelige tettstedet Vingrom på vestsiden av Mjøsa – blant klukkende høns, klang av spade mot stein og lyden av stillhet – er Foss på mange måter et naturlig produkt av sine omgivelser.
«Han er rolig og avbalansert,» sa Kristiansen. «Han er en type som
(Sven Erik) Bystrøm, men i utgangspunktet med større motor i bunn. Han er
rolig, ryddig og lærevillig. Temposterk og god i bakkene. Pluss at han
automatisk har fokus på de riktige tingene.»
Bedre skussmål som 18-åringen kan man vel neppe få. Siden den gang
har progresjonen vært gradvis oppover og resultatene kommet på den
internasjonale scenen. Etter en sesong med Joker Fuel of Norway, signerte han
for Uno-X før sesongen 2018. I fjor vinter ble han også invitert til en treningssamling
med WorldTour-laget Jumbo-Visma. Ting skjer, men Foss forhaster seg ikke.
Han er selv klar over at det kreves mange år med seigpining for å
komme seg opp et nivå som gjør at han kjempe om en seier i Tour de France, men
den treningsvillige O2-snapperen fra Vingrom har de siste sesongene vist at han
har potensialet.
I Tour de l’Avenir, etapperittet med klisjékallenavnet Ungdommens
Tour de France, er han den eneste rytteren som har havnet blant de ti beste de to
siste årene. Foran ham på listene finner vi blant andre Egan Bernal, Bjorg
Lambrecht, Tadej Pogacar og Iván Sosa, alle ryttere som allerede har tatt
steget opp til WorldTouren og vist seg fram på høyt nivå blant proffene.
Syvendeplassen fra 2017 er foreløpig hans beste resultat i l’Avenir, da han bare var én punktering fra å havne på samme tid som Niklas Eg på tredjeplass. I 2018 ble det et steg ned til niendeplass, men etter en vårsesong hvor han måtte ta en pause på grunn av motivasjonsproblemer, var det likevel en opptur for Foss.
Det han har vist så langt i 2019 har vist prov på at han har tatt
ytterligere steg og vil være blant favorittene når Tour de l’Avenir venter i
august.
Inspireres av Froome
På sin egen vei
mot toppen lar han seg inspirere av blant andre Chris Froome.
«Det handler litt om historien hans. Han har vært en litt lik
rytter som meg, tung, og så har han gått ned en del kilo, men beholdt trøkket.
Han er en inspirerende type, både mentalt og fysisk,» sier Foss.
Noen innspill fra Uno-X-lagets sportsjef, Kurt Asle Arvesen, som i
flere år var lagkamerat og i Sky-apparatet rundt Froome, blir det imidlertid
ikke mye av.
«Kurt sier ikke så mye om tidligere kollegaer, men jeg får litt
inside-stoff på podkaster og dokumentarer.»
«Sluker du mye stoff om
Froome?»
«Om jeg ikke gjør det nå lengre, har jeg i hvert fall hatt perioder
hvor jeg har slukt ganske mye,» svarer han muntert.
Froome har de siste årene vunnet Tour de France fire ganger og vunnet både Vuelta a España og Giro d’Italia én gang. Da den kenyanskfødte briten vant det italienske rittet i 2018, ble han kun den tredje i historien, sammen med Eddy Merckx og Bernhard Hinault, som var regjerende mester i alle de tre store etapperittene samtidig.
Foss mener selv at Froome er den beste sammenlagtrytteren sporten
har sett de siste 10-15 årene. Foreløpig ser det ut til at Team Ineos
(tidligere Team Sky) har en god Froome-arvtager i Egan Bernal, men Foss selv er
ikke akkurat fremmed for tanken om å ta over kapteinsrollen til Froome, når han
gir seg i det britiske laget.
«Det hadde vært helt ’King Kong’. Å kunne tatt over tronen etter en
så god rytter hadde vært stort.»
Før Chris Froome ble den store inspirasjonen, var det Andy Schleck
som var barndomshelten til Foss. Overgangen virker tilsynelatende ganske sømløs
også, hvor Schleck hadde andreplassen i Tour de France i 2011 som sitt siste
store resultat (Schleck ble senere tilkjent den gule trøyen i 2010, etter
Contadors dopingdom i 2012), mens Froome fikk gjennombruddet sitt med
andreplassen i Vuelta a Espãna to måneder senere.
Hans eldste Tour de France-minne stammer også fra Schleck. Åreter 2010 og en 13 år gammel Foss får se helten sin i en heseblesende kamp med Alberto Contador om den gule trøya. Schleck overtar den etter den niende etappen til Saint-Jean-de-Maurienne, og beholder den til den femtende etappen. Der angriper han oppover Port de Balès, men får problemer med kjedet. Bakfra kommer Contador susende og fortsetter i fullt tempo forbi Schleck som må stoppe opp langs veikanten for å få kjedet på igjen.
«Var det et bittert
øyeblikk for deg som Schleck-fan?»
«Ja, det var det. Contador var ikke favoritten min i den alderen,
nei,» sier han med et smil.
I årets Tour de France gleder han seg først og fremst til å se
rytterne krysse over hans favorittfjell, Col de l’Iseran, for første gang siden
2007. Om ingenting annet, vitner det iallfall om skyhøye ambisjoner når en ung
rytter som Foss velger seg ut Alpenes høyest liggende asfalterte vei som sitt
favorittfjell.
Fjellpasset som rager hele 2764 meter over havet, er også et godt
bilde på hvor høyt målene hans ligger.
Tour de France-direktør Christian Prudhomme mener sykkelfansen kan forvente seg et helt annet ritt med Chris Froome ute med skade, og en Geraint Thomas som veltet ut av Tour de Suisse.
Den firdobbelte Tour-vinneren Chris Froome veltet stygt på oppvarmingen før en etappe i Criterium du Dauphine 12. juni. Briten ble operert i åtte timer og kan først være tilbake på sykkelen om et halvt år.
– Tour de France vil ikke bli det samme uten Chris Froome. Han har vært en sentral skikkelse siden 2013, sier rittdirektør Christian Prudhomme til AP.
Vil sette farge på rittet
Lagkamerat i Team Ineos, Geraint Thomas, var også ute for en ulykke i Tour de Suisse. Det er imidlertid ventet at fjorårsvinneren skal rekke Tour-starten i Brussel.
– Dave Brailsford (Ineos-sjef) sitt mannskap kommer definitivt til å sette farge på årets utgave, som tidligere år. Men vil de gjøre det på samme måte? Jeg tror Brailsford har flere spørsmål enn svar, tilføyer Prudhomme og nevner lagets stortalent Egan Bernal som en utfordrer.
Rekordtøff løype
22-åringen fra Colombia tok en imponerende seier i Paris-Nice i mars, men også han krasjet på trening i etterkant. Resultatet ble brukket kragebein og at han måtte stå over Giro d’Italia. Bernal var tilbake i Tour de Suisse.
For første gang vil Tour de France inneholde tre etapper med målgang 2000 meter over havet.
– Vi går veldig høyt i år. Og de fleste av oss tror at colombianerne ikke vil være mindre sterke over 2000 meter. Ved første øyekast, på papiret, er ikke årets ritt en ulempe for Bernal, avrunder rittdirektøren.
Team Ineos, tidligere Team Sky, har vunnet Tour de France seks av de siste sju årene. Bradley Wiggins vant i 2012, mens Froome var best i 2013, 2015, 2016 og 2017. I fjor vant Geraint Thomas.
Wanty-Goubert kunngjorde onsdag at Odd Christian Eiking (24) blir blant lagets ryttere i Tour de France. Askøyværingen skal delta i storrittet for første gang. Også Guillaume Martin, Aimé De Gendt, Xandro Meurisse og Andrea Pasqualon er meldt klar av Wanty-Goubert.
– Jeg er kjempehappy nå. Det er farlig å ha for høye mål, så jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har hatt det som mål hele livet. Det har nok vært mer en drøm for meg enn et mål, sier Eiking til procycling.no.
Han har kjempet hardt for plass i Touren, og nylig ga askøyværingen uttrykk for at han trodde han måtte fullføre Critérium du Dauphiné tross sykdom for å ha en sjanse på Tour de France-deltakelse. Fullføre klarte 24-åringen ikke, men Tour-billett ble det likevel.
– Jeg fikk beskjeden i går. Jeg hadde på følelsen at jeg skulle være med, men du blir selvsagt lettet når sjefen ringer deg opp og bekrefter at du er tatt ut, sier han.
Teamsjef Jean-François Bourlart forklarer uttaket slik til Procycling.
– Eiking har vist ved flere anledninger at talentet hans kan føre ham helt til topps. Han reiste hjem fra Dauphiné med sykdom, men hans prestasjoner ukene i forkant overbeviste oss om at han har kaliberet som trengs for å skinne under Tour de France.
Det blir dermed høyst sannsynlig minst fem norske ryttere på startstreken i årets Tour de France. Det er flere enn noen gang tidligere.
Foruten Eiking ligger Alexander Kristoff (UAE), Sven Erik Bystrøm (UAE), Edvald Boasson Hagen (Dimension Data) og Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma) godt an med tanke på en plass i Touren.
Team Sky vekket mye animositet med det flere av de øvrige lagene i årets Tour de France mente var en overdimensjonert bilkortesje. Måten det britiske laget tok seg til rette og la beslag på parkeringsplasser ved hoteller, etappestart og målgang ble betegnet som arrogant og uhøvisk.
Marc Madiot satte det til og med i en politisk kontekst ved å påpeke hvordan Skys 14-bil store karavane understreket sykkelsportens økende klasseskille: Et «cyclisme à deux vitesse» basert på økonomiske og materielle forskjeller. Tumultene virket imidlertid å sentrere seg rundt ett spesifikt kjøretøy.
– Husker dere hvilket lag som først hadde kjøkkentruck i Tour de France?, spurte Brailsford foran et knippe journalister under hviledagen i Pau.
– Europcar!, sier Sky-sjefen en dramatisk pause senere. – Uten av det var noen som helst big deal.
Brailsford står ute på hotellverandaen. Bak ham til venstre står to ruvende kjøretøy. Et der han selv holder kontor. Det andre er en bobilen som egentlig skulle huse Chris Froome, men som nå ble brukt til møtevirksomhet ettersom UCI blokkerte losjiinnovasjonen ved en innstramning av regelverket i juni.
– Har ikke profesjonelle rytterne krav på å konkurrere under skikkelige forhold?, spør Brailsford retorisk.
Noe spøkefullt ble det sagt at kålsuppe var rytternes eneste rettighet i perioden med nasjonale og regionale lag. Den beste kålsuppen ble servert etter spesielt strabasiøse etapper, som for eksempel en glohet dag over Mont Ventoux, eller etter snøstormen på Galibier. Kanskje da kastet arrangøren litt and eller kylling oppi gryta også.
Plassert på hodet og lagt nedover nakken fungerte det multifunksjonelle kålbladet også som solbeskyttelse. De beste bladene ble selvsagt funnet i Bretagne og Normandie. Store og grønne som dragens vinger. Andre steder var de umulig å oppdrive. En gang på et marked i Languedoc lette Jean Stablinski i flere timer uten hell.
Kålbladet var ofte del av vannbærernes uniform. De mindre meriterte hadde også færre personlige effekter. På denne tiden måtte rytterne signere en kontrakt i to eksemplarer med arrangøren L’Equipe og Le Parisien. Reglene var mange og arrangørens makt stor. Med seg til start hadde rytterne bare styre, sete og personlige effekter i en koffert som ikke kunne veie mer enn 25 kilo.
Men tro ikke at rytterne konkurrerte under «uskikkelige forhold». Arrangøren installerte for eksempel strømuttak da lagene ble innlosjert på en jenteskole i Saint-Gudens i 1957, slik at rytterne fikk barbere fjes og legger. I spurtene ble det satt opp tennisnett for å unngå blodige fall etter målgang. Et prøveprosjekt som senere ble skrinlagt
Bak Brailsford høyre skulder ser vi faktisk den famøse kjøkkentraileren. Vi ser den norske kokken Henrik Orre og ernæringseksperten James Morten hoppe inn og ut med ferske, lokale ingredienser. Orre, Morten og lagets kjøkkenassistent overlater nemlig ingenting til tilfeldighetene.
Froome og hans gjeng styrer unna brød, pasta og annen mat med gluten. Bare når det er strengt nødvendig spiser de slike karbohydrater. Grønnsaker (ofte spinat) absorberes i form av smoothies, slik at rytterne kan ta opp næringen enklere. Frokost er vanligvis god gammeldags engelsk grøt, en porsjon ris og en kanskje tortilla pakket rundt noe næringsrikt. De får også servert en spesialjuice bestående av banan, avocado, kiwi, ingefær og mandelmelk. Om kvelden drikkes juice med gulrot og rødbete. Rytterne nektes ikke rødt kjøtt, men før fjelletapper styrer de unna tyngende mat. En rik og variert meny – uten kål.
Denne artikkelen ble først publisert under Tour de France 2015.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.