Ingen har sagt at Arctic Race er det mest spennende eller prestisjefylte rittet på UCI-kalenderen. Men der hvor timene blir lange med tre ryttere i brudd og et hovedfelt i hvilemodus frem til spurten, fanger rittet vår oppmerksomhet med sin rike kultur, eksotiske befolkning og ville natur. Dette er fire etapper av Arctic Race sett ovenfra.
Etappe 1 Vadsø > Kirkenes
De politiske undertonene mange spådde ville prege etappen, var så absolutt til stede. Rytterne som snart skulle passere Russermonumentet i sentrum av Kirkenes ble passende nok ringt ut på siste runde av forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen. Som finnmarking vet også ministeren veldig godt at krigsmonumentet står der som en påminnelse om Sovjetunionens innsats i frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944, og at norsk frigjøring etter andre verdenskrig handler om mer enn 8. mai.
Åpningsetappen i Arctic Race 2018 spilte rittet i så måte inn som en noe ufrivillig part i norsk utenrikspolitikk. Lokalbefolkningen snakket om hvordan de ville ha Vladimir Putin på plass når 75-årsmarkeringen av frigjøringen finner sted neste år. Det vil trolig ikke mannen med bjella, Bakke-Jensen, og resten av de norske styresmaktene.
Til lyden av svirrende sykkelhjul kom nemlig den utvetydelig titulerte rapporten «Kremls Trojanske hester». Der ble nordmenn beskrevet som delt i holdningene til Russland. Nordlendingenes positive syn av naboen i øst, kan gjøre det fruktbart for Russland å drive politisk krigføring mot Norge, mente rapportens far, den amerikanske tenketanken Atlantic Council. En kort sykkelspurt fra Russermonumentet, i kafelokalene til Terminal B, hadde forfatteren Øystein Bogen forelest om den udemokratiske Putin, og hans destabiliserende og fryktskapende metoder.
«I det gamle Sovjet hadde man i alle fall Politbyrået. Det kunne i alle fall tre inn og justere statslederen om han gikk for langt i en eller annen retning. I dag finnes ikke noe sånt,» advarte Bogen – foran en skeptisk lokalforsamling.
Tilbake på landeveien. Ordfører Rune Rafaelsen hadde stolt tatt på seg ordførerkjedet for anledningen, og syklet helt i front når deltakerne i «Border Crossing Cycling» ankom Kirkenes. På hjul lå selveste Thor Hushovd og resten av feltet.
Prosjektet er et samarbeid mellom Sirbma IL, Sør-Varanger kommune, Arctic Race of Norway og Barentssekretariatet. Målet har vært å få deltakere i alle aldre til å melde seg på sykkelrittet som startet i den russiske bosetningen Nikel.
«Det er Sirbma IL som har vært motoren i det hele. De har i 14 år hatt et samarbeid med den russiske sykkelklubben Pilgrim,» forteller leder for Barentssekretariatet, Lars Georg Fordal, «og det er de som har tatt initiativet til dette prosjektet, som handler om å ta med barn og voksne på sykkel over grensa fra Nikel til Kirkenes.»
Den Nato-vennlige tenketanken Atlantic Council finansieres av blant andre det norske Forsvaret, og foruten å peke på nordlendingene hevder rapporten at Rødt, SV og Frp er blant de europeiske partier som er mest åpne til det demoniserte, russiske Putin-styret. Men nordlendingenes prosaiske tilknytning til Russland betyr vel nødvendigvis ikke at de svelger propaganda?
«Vi er veldig for å ha kontakt med det russiske folk, og her i Kirkenes kjører vi ofte til Russland for å fylle bensin, få en hårklipp eller spise middag på restaurant. På samme måte kommer det russere hit for å handle,» sier Silja Støyva Arvola, leder av Finnmark SV – en av de som støttet Arctic Race sine planer om en etappe til russisk jord, planer som foreløpig er skrinlagt.
«Det er typisk at ”de store” prøver å gjøre et folk-til-folk-samarbeid til noe skummelt – det er jo noe de ikke kan kontrollere.»
Tilbake på landeveien skulle feltet ha full kontroll på utbryterne, og Mathieu van der Poel vinne åpningsetappen inn til Kirkenes. Det gjorde han foran Sergej Tsjernjetskij.
«Det er fint. Det er fint å høre folk snakke russisk i målområdet. Til og med noen russiske flagg her,» sier Tsjernjetskij – russeren som noen dager senere vant rittet sammenlagt. Etter alt å dømme uten involvering fra Kreml.
