Blogg: Nedtur, opptur og ny sesong med Team FixiT.no.

Hei! Mitt navn er Åsmund Romstad Løvik. Jeg er 26 år, født og oppvokst på Jar i Bærum, og har siden høsten 2009 bodd i Trondheim der jeg går sivilingeniørstudiet i Bygg og Miljøteknikk. Jeg gir min godt over gjennomsnittlige sykkelglade far skylden for at interessen for sykkelsporten alltid har vært svært stor selv om skiskyting var min hovedbeskjeftigelse på det idrettslige plan gjennom ungdomsårene. Lenge ble det med turer og enkelte turritt, og det var ikke før i 2011 at jeg syklet mitt første aktive landeveisritt for NTNUI. Etter det har jeg vært heldig å ha hatt en utelukkende stigende progresjonskurve, og jeg har siden vært rytter hos TVK Elite og Team Motiv3. Årets sesong var min første for Team Fixit.no og var igjen forventet å bli den beste hittil, slik som mønsteret har vært tatt tidligere år i betraktning. Det skulle vise seg at 2015 ble det året jeg definitivt har lært mest om meg selv!

Karrierens første idrettskade(r)
Vintertreningen inn mot 2015-sesongen gikk lenge svært bra og jeg fikk karrierens klart beste desemberform hittil, etter en noe i overkant hard samling på Gran Canaria med lagkamerat Ole Andre Austevoll. Rundt nyttår tenkte jeg at «dette blir mitt år», men gleden skulle vise seg å bli kortvarig da jeg i slutten av januar begynte å få vondt i et senedrag på utsiden av høyre lår, ned mot kneet. Dette skulle vise seg å være en lett overbelastningsskade.

I februar måned ble jeg kvitt smertene i kneet overraskende fort ved hjelp av restitusjonsbasert trening og gradvis opptrapping av treningsbelastningen. Under Tour du Maroc i starten av april var både kneet og formen igjen bra. Dessverre måtte jeg bryte rittet før siste etappe på grunn av salmonella. Ubeskrivlig irriterende! Kun lagkameratene Filip Eidsheim og Torstein Stokkenes fullførte hele løpet som strakk seg over ti etapper og 1500 km. Filip vant forøvrig rittets to siste etapper som begge ble avgjort i massespurt, hvilket for min egen del gjorde løpet til en alt i alt meget positiv opplevelse! Etter dette tok det noen uker før jeg ble helt frisk, men sykdomssmellen hadde vært en hard påkjenning på kroppen og formen hadde fått seg et kraftig tilbakefall.

Rundt første mai fikk jeg imidlertid en svært dårlig opplevelse. Jeg begynte å merke den samme murringen i kneet som jeg fikk i januar, bare denne gang i venstre kne! Symptomene var påfallende like, nærmest identiske. Dette var et mønster som hadde gjentatt seg de siste 2 – 3 treningsturene og murringen kom først etter ca. to timers rolig sykling. Problemet var imidlertid at jeg nå befant meg midt i sesongens viktigste måned med mine største sportslige mål, Hadeland GP, Ringerike GP og Tour of Norway bare noen uker unna. Jeg følte et stort ansvar ovenfor mine lagkamerater og spesielt lagledelsen og prøvde derfor å gjennomføre korte og relativt intensive økter for å klare å stille i disse løpene med i bestefall brukbar form, og uten å fremprovosere murringen i kneet noe særlig. Dette fungerte middels bra på den måten at jeg ikke kjente det spesielt mye i kneet på grunn av øktenes varighet. Jeg kom meg greit gjennom Hadeland GP med en 20. plass, som sannsynligvis var nært det maksimale jeg hadde forutsetninger for å klare den dagen.

Dagen etter «DNFet» jeg i Ringerike GP da Riperbakken ble for tøff tredje gang. Jeg kjørte disse løpene med murring i kneet og skjønte innerst inne at det var urealistisk å klare å fullføre ToN. Jeg startet imidlertid løpet men måtte stå av første etappe etter ca. 90 km. Dette var karrierens klart flaueste øyeblikk samt største nedtur. Jeg skulle nok aldri ha startet dette løpet. I uken etter ToN bestemte jeg, sportsdirektør Frode Jarle Jacobsen og team manager Jan Roger Jensen at det var best at jeg nå satt en strek over årets vårsesong og heller så frem mot høstsesongen. En tøff, men riktig avgjørelse sett i etterkant, fra begge parter.

Flytting av fokus – sommertrening – høstsesong
For sesongen 2015 hadde jeg i tillegg en stor sportslig målsetning i Birkebeinerrittet. Etter fadesen i 2014 hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle vinne Birken, ferdig snakket. Etter ToN ble dette da et naturlig mål, rent treningsmessig. Første etappe av ToN gikk 20. mai og Birken gikk 31. august. Jeg hadde altså 103 dager på meg til å bli kvitt kneskaden, for å så klatre gradvis oppover treningsbelastningstigen på en bærekraftig måte, og til slutt bygge en bra form inn mot Birken.

Erfaringen fra høyre kne i vinter sa at startfasen var hvilebasert, rimelig logisk i grunn. De første ukene besto naturlig nok av svært lite sykling. De lengste turene var på omtrent 50 minutter. Målet med hver eneste treningsøkt var å hele tiden være på riktig side av den belastningsgrensen som kneet kunne tåle. Siden symptomer på liknende belastningsskader stort sett kommer helt uten forvarsel så var treningsprogrammet de første ukene meget belastningskonservativt. Heldigvis kjente jeg ingenting i kneet i starten!

Etter hvert begynte dette mønsteret å etablere seg slik at når jeg dro ut for å gjennomføre den planlagte treningen var jeg 99 % sikker på at jeg ikke kom til å kjenne noe i kneet. Mye tydet på at ting gikk den riktige veien. Allikevel var det et stykke igjen å gå formmessig, noe jeg fikk kjenne ganske tydelig 1. juli da jeg kjørte den første intervalløkten sammen med tidligere lagkamerat i TVK Elite, Sindre Lunke. Dragene gikk riktignok i begredelig tempo, men kneet fungerte 100 %! Juli måned gikk overraskende knirkefritt og da jeg stod på startstreken i NC-løpet på Hell i Stjørdal den 1. august begynte formen å komme seg tilbake på et ganske bra nivå. Dessverre veltet jeg ut av rittet sammen med tre andre etter omtrent 15 km og måtte bryte løpet. Heldigvis kom jeg veldig greit fra det!

August måned er for oss i utgangspunktet en svært innholdsrik måned rent løpsmessig. Både Arctic Race of Norway (2.HC), Ungarn rundt (2.2), og Baltic Chain Tour (2.2) var store løp som laget skulle kjøre. Spesielt de to førstnevnte var løp som kunne ha passet meg bra og som jeg følte meg sterk nok til å kunne gjøre en god figur i. Imidlertid var ikke velten i NC-løpet i Stjørdal den beste søknaden og disse løpene gikk uten meg. Dessuten var det nok en god idé å ikke kjøre for mange løp i starten siden jeg tross alt var relativt tett på kneskaden. Det var uansett veldig gøy og inspirerende å se mine gode venner og lagkamerater gjøre en meget god figur i alle disse tre løpene! Dette ga meg mye motivasjon i treningsarbeidet inn mot Birken.

Birken
Selv om mye gikk på skinner etter kneskaden i mai så var det hele tiden vært et stort usikkerhetsmoment om jeg i det hele tatt skulle klare å komme i skikkelig bra form til Birken. En ting var å bli kvitt kneskaden, men å i tillegg klare å komme skikkelig i form er tross alt noe annet, tenkte jeg. På et tidspunkt var jeg fornøyd så lenge kneet ble bra og resten av sesongen gikk i vasken. Heldigvis gikk det ikke slik. I ukene før Birken gjennomførte jeg en del tøffe intervalløkter med Frederik Willmann og omtrent en uke før Birken kjente jeg at jeg nok var i mitt livs form. Mission accomplished! En helt vanvittig god feeling! Nå gjenstod det bare å gjennomføre selve løpet riktig.

Birkebeinerrittet er vanskelig på flere måter. Prinsipielt er det spesielt vanskelig for oss landeveissyklister siden løpet inneholder visse tekniske elementer, spesielt i avslutningen, noe som favoriserer de teknisk gode terrengsyklistene. Allikevel er Birkebeinerrittet et løp som kan løses relativt enkelt, relativt fort. Siden løpet starter med relativt seige stigninger opp til Skramstadsætra så vil omtrent enhver utskillelse skje ved at de sterkeste kjører ifra de nest sterkeste.

Dersom denne gruppen holder unna gjennom terrengpartiet før Bringbusætra så skal det naturlig nok veldig mye til for at de nest sterkeste skal klare å kjøre inn de sterkeste. Er man med i tetgruppen på Bringbusætra så har man med andre ord bestått generalprøven. Hovedprøven gjenstår naturligvis, nemlig å krysse målstreken først, men i dette løpet må man ta en ting av gangen! I et landeveisløp er det litt annerledes. Jeg sier som min lagkamerat Filip Eidsheim sa på taktikkmøtet før ToN i år: «Du kjører ikke fra Katusja, Katusja lar deg kjøre fra dem!». Hovedfeltet har altså en helt annen kontroll på utbryterne i et landeveisløp som for eksempel ToN eller ARN.

I dagene før løpet var jeg veldig nervøs. Nervøs for å gjøre en stor taktisk feil. God form er naturligvis en slags buffer og jeg visste at denne bufferkontoen var i pluss. Dessverre merker jeg på løpsdagen at dagsformen ikke er den beste. Ut ifra start henger ikke kroppen helt med. Det går unormalt tungt opp mot Skramstad. Heldigvis klarer jeg å sitte i tetgruppen som denne gangen måler ni ryttere. Dette er litt mye, fire til fem er ideelt. Skal du vinne løpet må du tross alt krysse målstreken først og jo færre konkurrenter, desto enklere er det! I terrengpartiet får jeg hammern og må slippe tetgruppen. Takk og pris for at jeg med god hjelp fra Audun Fløtten og Fredrik Haraldseth klarer å hente inn gruppen foran som fikk ca. 20 sekunders forsprang. Her så det nemlig svært mørkt ut på et tidspunkt.

Utover løpet merker jeg at det går noe lettere, men ikke spesielt lett. Jeg er litt nervøs når vi kommer til Rosinbakken siden jeg frykter at noen skal komme avgårde uten meg. Gruppen er fortsatt på ni ryttere og jeg tenker at den beste måten å forsvare seg på mot et angrep er å sette fart selv. Der og da anser jeg det som en form for kalkulert gambling. Jeg går i tet inn i Rosinbakken og setter et rimelig hardt tempo opp hele bakken. Det gjør vondt, men heldigvis går ingen forbi. På toppen er vi heldigvis bare fem igjen.

Dessverre henger både Carl Fredrik Hagen og danske Søren Nissen med, de antatt beste i den tekniske avslutningen. Dersom de ikke falt av her så skal det mye til for at de ikke henger med inn. Det er i utgangspunktet ikke spesielt bra! Med maksimal dagsform så tror jeg at jeg kunne ha avgjort løpet i Rosinbakken, men det gikk ikke denne gangen. Sånn er det bare. Gruppen holder samlet over Sjusjøen og jeg begynner å innse at vi fem kommer til å holde samlet inn. Ingen er sterke nok til å kjøre ifra og ingen er svake nok til å falle av. På dette tidspunktet innser jeg at seieren er en «longshot» men at jeg bør klare å slå Fløtten og Willmann i oppgjøret om å være «beste landeveissyklist».

Jeg klarer ikke å få bedre enn tredjeposisjon før ballettbakken og Fløtten kjører overraskende fort på sine smale crossdekk og Nissen kommer etter hvert forbi etter sin dårlige inngang til Ballettbakken. I bunn av Ballettbakken er jeg altså nr. 4! Heldigvis klarer jeg å kjøre forbi Fløtten på gressplenen ca. 300 meter før mål, løypas mest kritiske punkt i mine øyne. Jeg tar tredjeplassen noe jeg der og da er fornøyd med tatt dagsformen i betraktning. Hagen tar en fortjent seier og Nissen blir ikke overraskende nr. to. Naturligvis er det bittert å ikke vinne når jeg hadde såpass bra form i forkant av rittet. Jeg håper og tror at jeg en gang skal klare å vinne dette løpet! På en måte blir det desto surere at jeg klarte å rote det til for meg selv i fjor da jeg hadde tidenes sjanse og seieren mer eller mindre i lomma! Jeg ser uansett frem mot neste års Birkebeinerritt!

Roserittet – en stor opptur
Uken etter Birken står Roserittet for tur. Roserittet er kanskje et av de mest tradisjonsrike løpene i Norge og har blitt arrangert i over 50 år! Tempoen på fredag går greit og jeg havner rundt 50 sekunder bak vinner Andreas Vangstad. Dette er i utgangspunktet en del, men tatt i betraktning at jeg kjørte vanlig landeveissykkel så er ikke det så alt for ille. Hvarnesetappen på lørdag er også såpass tøff at 50 sekunder fort kan vise seg å bli relativt lite. Heldigvis skulle dette vise seg å stemme. Løpet starter greit og jeg går tidlig i brudd med Sondre Hurum og Ole Hem. Etter ca. 60 km kommer lagkamerat Even Rege opp til bruddet sammen med Carl Fredrik Hagen, vinneren fra Birken.

Team Fixit.no sitter nå meget godt i det med to ryttere i femmannsbruddet. Dersom dette bruddet går inn så vil jeg anta at vi har omtrent 50 % sjanse til å vinne rittet. Det er bra. Etter 120 km blir imidlertid bruddet innhentet av en større gruppe der vi har fire ryttere. Totalt er vi nå seks ryttere i en gruppe på ca. 30. Situasjonen ser fortsatt lys ut. Vi sender ut Marius Hafsås med ca. 40 km igjen. Han jager alene foran og Sparebanken Sør blir tvunget til å holde farten i gruppen bak. Marius blir tatt igjen med ca. 15 km igjen. Jeg velger da å angripe og får med meg lagkamerat Even Rege og Petter Theodorsen fra Team Ringeriks-Kraft. Vi får fort en bra luke.

Under hele løpet har jeg imidlertid ikke følt meg spesielt bra. Ganske tunge og seige bein. Men idet jeg angriper kjenner jeg at jeg har masse å kjøre med. Jeg har aldri kjent det slik før, i hvert fall ikke på et slik hardt løp med tøffe værforhold. På dette tidspunktet vil jeg tro vi har nesten 75 % sjanse for å vinne løpet siden vi sitter i en klassisk to mot en situasjon. Spesielt med tanke på at Even har en bra avslutning og at jeg selv føler meg fresh! Theodorsen sier at han kun vil samarbeide med oss dersom han får etappeseieren. Bonusen er for vår del er at jeg vil lede sammenlagt dersom vi klarer å kjøre ifra gruppen bak med mer enn 50 sekunder dersom vinneren fra tempoen (Andreas Vangstad) sitter i gruppen bak, noe jeg antar stemmer. Jeg svarer ja, men tenker at jeg vil bryte løftet om ikke lenge. Søren heller, det er jo vi som sitter to mot en!? Even sier til meg senere at han tenkte det samme.

Med ca. ti km igjen kliner jeg til. Jeg gjør imidlertid en stor taktisk feilvurdering ved å vente for kort tid etter at Even har tatt en føring. Han har slitne bein etter føringen og angrepet virker mot sin hensikt, nemlig å hekte av Theodorsen. Veldig amatørmessig av meg! Jeg og Theodorsen kjører sammen inn mot mål og han vinner spurten. Kjipt, men det viser seg at jeg overtok sammelagtledelsen med fire sekunder. En god bonus, men jeg sliter fortsatt med samvittigheten til Even.

På søndagen venter et rundbaneløp på omtrent 130 km i en relativt lett løype. Jeg sykler i den gule ledertrøyen og hele laget kjører i front av feltet for meg hele dagen. En fantastisk feeling! Vi får tidlig Even avgårde i et tremannsbrudd som holder helt inn til mål! Lagkamerat Adrian Gjølberg stikker fra hovedfeltet med ca. 2 km igjen og tar igjen bruddet på målstreken. Team Fixit.no blir nr. en og to på etappen og nr. en og tre sammenlagt. Jeg vinner mitt første nasjonale sykkelløp! Det er en veldig god feeling, spesielt med tanke på kneskaden(e) i sesongens første halvdel men også som en liten revansj fra Birken!

Ny sesong– Kickoff Bergen
I skrivende stund har jeg nettopp kommet hjem fra en kickoff-samling med Team Fixit.no som strakk seg over åtte dager i bergenstraktene. Samlingen ble innledet med test av oksygenopptak og laktatprofil på Høyskolen i Bergen i regi av Morten Kristoffersen. Jeg tror de fleste av oss, med unntak av unge og lovende Jon Breivold, i etterkant av testen er glade for at det ikke går sykkelritt i oktober og november! De neste to dagene av samlingen ble tilbrakt i Gjermundshavn ved Hardangerfjorden. Her ble det begått aktiviteter i form av diverse konkurranser og løpeturer i skog og mark med en av lagets trenere Are Andresen samt lagets fysioterapaut, Åge Rolland, som forøvrig ikke må forveksles med sin dobbeltgjenger, kannibalen Eddy Merckx.

I perioden mandag 02.11 til torsdag 05.11 fikk vi kun beskjed om at det ventet «små og store utfordringer». Dette kunne naturligvis tolkes i de fleste retninger, men ifølge pakklisten vi fikk utdelt i forkant så tydet mye på at det i år som i fjor kom til å bli en slags fjelltur i Byfjellene i Bergen som inneholdt nettopp små og store utfordringer. I forkant av turen ble det utdelt mat og diverse fellesutstyr som vi måtte klare oss med under hele turen.

Mengden mat hadde nok sportsdirektør Frode Jarle Jacobsen med vilje beregnet til å være godt under det vi kunne forvente å kalle for dagsbehovet de neste dagene. Heldigvis visste vi at målet med turen sannsynligvis ikke var å presse oss helt til det fysiske bristepunktet siden vi etter samlingen går rett inn i vintertreningsperioden. Målet var nok heller å kjenne på hvordan vi oppfører oss og samarbeider som team når vi alle er et godt stykke utenfor den fysiske og psykiske komfortsonen. Det var derfor gledelig at også team manager Jan Roger Jensen ble med på turen på like vilkår som oss ryttere. Det styrket lagfølelsen betraktelig! Turen har vært en øvelse i samarbeid, kommunikasjon og ikke minst rasjonering i mat, uten at sistnevnte fikk de helt store konsekvensene (denne gangen..).

I tillegg har alle deltakere på turen, både nye og gamle ryttere, for ikke å nevne lagledere blitt mye mer kjent med hverandre. Dette er utelukkende positivt når vi skal ta fatt på det vi faktisk driver med, nemlig å kjøre sykkelløp! Jeg tror alle lagets ryttere, nye som gamle, gleder seg til å ta fatt på en ny sesong. Mange av oss begynner å merke at det bare er en sesong som står mellom oss og 2017-sesongen med VM i Bergen der halvparten av lagets ryttere er aldersaktuelle for U23 fellesstarten! For alt vi vet er plutselig noen aktuelle i eliteløpet også når tiden er inne! Tiden vil vise.

Takk.