Stelvio: Giro d’Italias hellige fjell

En sykkeltur opp historiske Stelvio renser både kropp og sinn.

Denne enorme fjellsiden har knekket mang en syklist. Nå skulle det bli Hugo Koblet, den sveitsiske storsjarmøren – plutselig ikke like elegant i tråkket. Det er Stelvio-passets debut på den profesjonelle sykkelscenen, Giro d’Italia 1953, og Italias store mester, Fausto Coppi, er i ferd med å levere et av sine mest berømte angrep. Coppi pulveriserer sin rival, distanserer han med tre og et halvt minutt og stjeler den rosa trøyen på nest siste etappe. Coppis femte og siste Giro-seier er et faktum.

Således var standarden satt. Med denne majestetiske og smertetrossende prestasjonen skulle Stelvio for alltid bli et amfiteater for drama, triumf og djervhet. Siden giroens første besøk har flust av avgjørende og kontroversielle øyeblikk funnet sted på disse fantastiske veiene, og gjort Stelvio til et vassekte sykkelikon.

Fjellets innholdsrike historie står på ingen måte tilbake for dets storslagne fysiske fremtoning. Stelvio er et arkitektonisk mesterverk. 2758 meter høyt, et hav av hårnålsvinger og 1800 vertikale høydemeter i løpet av 25 kilometer. Slik lyder den kliniske beskrivelsen av juvelen i de østlige Alper. Den ligger som et knutepunkt for hvor Italia, Sveits og Østerrike møtes. Området rundt er derfor rikt på kultur, naturskjønnhet og alt mulig annet en eventyrlysten syklist måtte ønske.

Stelvio har alltid vært et velkjent landemerke i Italia, selv lenge før sykling og Giro d’Italia så dagens lys. Før Italia ble samlet til en nasjonalstat, skulle oppgjøret etter Napoleonskrigene, den såkalte Wienkongressen i 1815, åpne for at Østerrike i nord fikk makt over Venezia og Lombardia. Også småstatene i Mellom- og Sør-Italia ble østerrikske vasallstater. En fin kompensasjon for Keiseren, etter å ha tapt de østerrikske Nederlandene i nord. Verdiene skulle til Wien, og umiddelbart begynte habsburgerne å planlegge en rute som knyttet Lombardia til Tyrol. Løsningen ble en vei fra Valtellina til Val Ventoso, og mannen som fikk oppgaven het Carlo Donegani, en velrennomert ingeniør fra Brescia.

Donegani brukte et år på å planlegge sin 49 kilometer lange praktrute. Selve arbeidet krevde fem år og hele 2500 arbeidere. Keiser Ferdinand tok turen sørover for å bivåne den offisielle åpningen i 1825, og var så fornøyd med det han så at ingeniøren ble utnevnt til Adelsmann av Stelvio. I 1945 døde Donegani, etter sigende på grunn av hjerteproblemer frembrakt av mye tungt arbeid i Alpene.

Når Italia omsider samles i 1860, ble Stelvio den funksjonelle landegrensen mot naboriket Østerrike-Ungarn. Den første verdenskrig så mange grusomme kamper på slettene i Flandern – viktige historiske øyeblikk som lever videre gjennom ritt som Paris-Roubaix, Flandern rundt og Gent-Wevelgem. De glemte grusomhetene er imidlertid de fra «den hvite krigen», fra fronten mellom Italia og den østerrikske-ungarske hæren, som hovedsakelig gikk gjennom høye, uframkommelige fjellkjeder uten særlig strategisk betydning. Her døde mer enn én millioner menn, i det Ernest Hemingway døpte «et kolossalt, morderisk og feilslått slakteri». Bare 150 000 av de som døde på begge sider av fjellfronten falt i kamp. Tragedien er at majoriteten ble drept av snøras, steinsprang, forfrysninger og andre torturer forårsaket av ekstreme forhold.

Prato allo Stelvio

På lik linje med veiene fra «In Flanders Fields», krever altså Stelvio-passet din respekt. Som om vi faktisk turte å tenke noe annet, fra vår startbase i Glorenza, hvor vi forbereder en rute mot alpegiganten. Selv om Syd-Tyrol ble del av Italia etter den første verdenskrig, snakkes det hovedsakelig tysk i gatene til den vesle byen – den nest minste i hele Alpene. Målet er den etter sigende mest sceniske av de tre veiene opp Stelvio, østsiden fra Prato allo Stelvio, med sine 48 hårnålsvinger som i jevne stigningsprosenter slynger som oppover fjellsiden. 27 flere enn Alpe d’Huez altså. Sikk-sakk. Sikk-sakk. Som det laveste punktet i området er Glorenza et ideelt utgangspunkt for vår ambisiøse utflukt.

Byen er omringet av vinmarker og gamle kirketårn. Myke germanske bueganger og annen art nouveau-arkitektur blir gradvis mer italiensk desto lenger bort vi kommer byens historiske murer. Vi ankommer Prato allo Stelvio, hjulpet frem av slakt nedadgående terreng inn mot bunnen av fjellet, perfekt så tidlig på morgenen. En høyresving senere gir oss kink i nakken: Bardust foran oss står Stelvio der, i all sin prakt, som et gigantisk grått troll omringet av en disig tåke.

Første del av stigningen vokser gradvis opp i en tosifret stigningsprosent. I kontrast med våre forventninger er dette partiet forbausende rett fram, uten at det legger noen demper på stemningen. Omsluttet av en eventyraktig furuskog forserer vi de første kilometerne med lyden av øde vei, lett piskende regn og rullende hjul som eneste akkompagnement. Snart kommer de berømte svingene.

Allerede damper det under jakka og lettelse i antrekk virker logisk. Men hvordan kle seg når 1500 høydemeter skal bestiges og temperaturen svinger som natt og dag?

De 48 svingene på denne siden er alle merket med hvert sitt nummer. Idet en svær, flaksende kongeørn gauler opp i fjellsiden, når vi første sving. Men nummereringen er borte. Akkurat som steinene i Arenberg-skogen, har nok skiltet havnet i suvenirsamlingen til en eller annen ivrig sykkelfanatiker. Vi ser «47» i neste sving, og innser med blandende følelser at nedtellingen blir av det lange, smertefulle slaget.

Cima Coppi

Stelvio var frem til 1937, og utvidelsen på Col d’Iseran, rangert som Europas høyeste fjellpass. Men selv om den nå overskygges av sin franske nabo, er dette fortsatt en av de mest storslåtte og trollbindende fjellsidene en syklist kan belage seg ut på. Med sin lengde, ville formasjon og praktfulle omgivelser blir sykkelturen opp hit nærmest som en renselsesprosess – en utladning, både mentalt og fysisk. Men likevel energigivende og spirituelt. «Gudene lever her oppe», skrev Claudio Gregori i spaltene til La Gazzetta dello Sport i 2005 – før Giro d’Italia skulle trosse Stelvios snøfonner, som mange ganger kan overleve gjennom hele sommeren. «Grekerne har Olympus. Sherpaene hører hjemme i Himalaya. Japanerne på Mont Fuji. Stelvio er Giro d’Italias hellige fjell».

Ennå omringet av tykk skog treffer vi på skilt nummer 38. Bak oss ligger 10 kilometer av stigningen, og ennå skal det forseres over 1000 høydemeter i løpet av de 15 gjenstående kilometerne. Før frigjøringen i det åpne, nakne fjell-landskapet lengre oppe, nyter vi de tekniske aspektene ved klatringen og innser at vi har funnet en god rytme, selv om gradienten svinger mellom 5 og 10 prosent.

Tregrensen krysses på de siste 10 kilometerne. 2000 meter over havet, etter tålmodig venting, belønnes vi endelig med utsikten over dalen. Et disig skylag skiller oss fra fjellene omkring, hvor snøen ligger som en myk dyne. Herfra og opp er veien tøff. Derfor unner vi oss noen minutter med dette utrolige panorama, og litt mat og drikke.

Skiltene har kommet seg ned på 20-tallet, men fremdeles virker veien over oss uendelig lang. Noen av partiene på over 10 % strekker seg lengre enn kilometeren. Selv på våre fjærlette karbonsykler virker det nærmest uforståelig at Coppi hadde krefter til å reise seg og rykke til gjentatte ganger, det på en tung og gammel ståldoning. Opp mot 2400 meter verker lårene stadig mer og den tynne fjell-luften anstrenger lungene.

Vi inntar de siste ti svingene og en disig tåke. Synet av toppen fyller oss med glede, men dessverre er de siste hårnålene også de aller verste. De såkalte Trafoi-svingene er bratte og krappe, som de tøffeste kneikene i de flamske ardenner. Den avsluttende kilometeren ligger tett opp under 10 % og føles som en brutal økt med styrketråkk. Endelig ser vi skiltet vi har drømt om: «Passo dello Stelvio Cima Coppi m. 2760».

Bormio

På toppen glir vi elegant forbi suvenirbutikkene og ikke minst det tibetanske tilfluktstedet. Det vi trenger nå er en americano og noe godt bakverk. I motsetning til Col d’Iseran (2770 meter), som huser lite annet enn et skilt og et lite kapell, er det i sesongen veien er åpen, fra mai til oktober, et yrende liv på Stelvio. Etter en lang og øde klatring finner man overraskende mye rart her oppe. Restauranter, flere hotell og til og med en bank. En tur innom Stelvio museet er da bare passende.

Men folkelivet kan også være litt overveldende. Derfor ventet vi ikke lenge med å sykle ned til Bormio. Vestsiden av fjellet er den mest klatret opp i Giro d’Italia-sammenheng, men kan være like krevende å sykle ned, med sine 21 kilometer, mange krappe svinger og fem tunneler.

Den tidligere skotske proffsyklisten Brian Smith fortalte i et intervju med Rouleur i 2007 hvordan han slet seg opp fra Prato allo Stelvio og stupte ned til Bormio.

– Du får tårer i øynene, man fryser, men jeg ble fortalt å lukke det ene øyet. Tunnelene er uten lys, og såpass lange at man kan ikke se slutten når man er inne i dem, det er helt bekmørkt og desorienterende, sa Smith.

– Så når du kommer inn i tunnelen må man bare prøve å holde midten og håpe på at man ikke treffer veggen. Men lukker du det ene øye før man kommer inn, så kan du åpne det igjen på innsiden, og dermed har i det minste halvparten av synet ditt tilpasset seg mørket. Det var den verste utforkjøringen jeg har gjort.

Alternativt kan man suse mot Mustair, ned den sveitsiske siden av Stelvio, det såkalte Passo Umbrail, som mange faktisk glemmer litt av når det snakkes om Prato allo Stelvio og Bormio. Umbrail-passet befinner seg helt og holdent på sveitsisk jord, men ligger bare noen få meter unna Italia.

Heldigvis kom vi oss trygt ned til Bormio. Som trass sin ugunstige plassering med tanke på avstand til nærmeste flyplass, virkelig er stedet å bo dersom man vil utforske de andre fjellene i området. Aprica, Tonale, Gavia, Mortirolo og Stelvio – alle kan nås herfra. Tunnelene ned fra Stelvio er dessuten restaurert og modernisert siden Brian Smiths aktive dager.

Vakkert, mektig og fantastisk. Enten du står på toppen og skuer utover, eller nedi dalen med krummet nakke, superlativene vil ramle inn i hodet ditt. Hvis gudene faktisk lever i disse fjellene, så bruker de nok veiene til Donegani. 200 år etter er Stelvio Italias perfekte fjellpass.