SJOKKSTART. Allerede er to tredeler av Vueltaen er over, og drømmen om Madrid i det fjerne virker endelig ikke så alt for fjernt lenger. Spesielt ikke når du slutter å telle ned etappene hvor det ikke er en fare for tidslimiten og innser at det kanskje bare er en eller to etapper igjen hvor du faktisk virkelig ikke må ha en dårlig dag.
Heldigvis virker det som mine dårlige dager ikke lenger hindrer meg så mye, siden det ser ut til at det alltid er flere som har enda dårligere dager nå den siste uka. Det var det derimot ikke første uka i Baskerland.
Andreas Leknessund hadde allerede advart meg mot at Baskerland er mye hardere enn man skulle tro, og selv om jeg ikke tok lett på den første uka, var den fortsatt mye hardere enn jeg hadde fryktet. Ikke én eneste dag hadde vi en rolig periode eller en vei av god standard. Dette skulle vise seg å bli den hardeste uka i mitt liv.
ADIEU, FELTET. På den siste etappen før første hviledag var jeg så utmattet at en 3 kilometer lang bakke ut fra start, ble for mye for meg og jeg syklet nesten hele den første timen delvis bakerst i feltet og i bilkøen. Siste gang jeg så feltet var med 80 kilometer igjen og jeg hadde kun fire ryttere bak meg på dette tidspunktet.
Etter hvert begynte flere å kjenne at seks etapper i Baskerland koster, og jeg kunne karre meg opp til en gruppetto med ti andre som kom seg trygt inn til tidslimiten. På disse seks dagene forbrant jeg 28 000 kalorier på sykkelen, samlet 1800 TSS og klatret 19 000 høydemeter. Det at jeg overlevde uka i Baskerland er min største inspirasjon på den resterende veien til Madrid.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
De tre påfølgende dagene var rolige med én hviledag, én tempoetappe og én flat etappe. Det gjorde at kom endelig kroppen i litt balanse igjen og jeg fikk klar tale fra sportsdirektøren; på tide å komme seg i noen brudd.
STRATEGISK SPILL. Kampen om bruddet varierer hver dag, mye basert på løypeprofilen, men også andre faktorer som vind og kommende etapper. Generelt vil ingen i brudd på etapper med motvind, eller dagen før en stor fjelletappe.
Et godt eksempel på dette er etappe 11 og 12. Den første bød på 190 kilometer i flatt terreng og med vinden rett i mot. Dagen etter var det på nye 190 kilometer, men gunstig side-/medvind, og en 20 kilometer lang bakke til mål. Du kan gjette hvilken etappe bruddet talte 31 mann og hvilken dag bare 3 ryttere prøvde seg!
Etappe 11 kunne det for så vidt vært mange flere enn tre mann i brudd på. Sannheten er bare at ingen andre faktisk gidder. Det blir ikke en gang prøvd å sperre veien i front, da de fleste faktisk gjerne vil ha et litt større brudd så farta blir litt høyere gjennom etappen, men ingen er dumme nok til å brenne seg selv i flere timer for å bli hentet med 20 kilometer igjen av spurtlagene.
Etappe 12 derimot var det en desperat kamp om bruddet, hvor vi overraskende nok kjørte ifra allerede etter 25 kilometer. Det har hendt ved et par anledninger tidligere i rittet at kampen om bruddet ikke har vært over før etter 70 kilometer, når de fleste lag ønsker å være med. Men på etappe 12 slet 31 mann seg altså løs etter 25 km, og alle som har syklet rulle i Trondheim-Oslo vet hvor fort 31 som samarbeider kan sykle.
MANET TIL FRONT. Groupama-FDJ, et av få lag som ikke var representert prøvde febrilsk å tette luka, men 31 mot 5 er rett og slett feige lag og de måtte til slutt kaste inn håndkleet. Vi var ganske fornøyd som hadde fått med både meg og klatretalentet vårt Marco Brenner. Min oppgave gikk ut på å gi bruddet så stort forsprang som mulig inn til siste bakke, så sjansen for etappeseier var mulig. Det klarte vi med god margin, og med kun den 20 kilometer lange bakken igjen til mål hadde vi en solid luke på femten minutter til hovedfeltet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Det hindret ikke meg i å bli passert av de beste klatrerne fra feltet på vei opp mot mål, men min jobb var uansett ferdig i det vi gikk inn i bunn av bakken og Marcos jobb om etappeseieren begynte. Det ble ikke full pott denne dagen, men en femte plass for Marco, som nettopp fylte 20 år, er fortsatt en prestasjon vi skal være fornøyde med.
Dette ble starten på en bedre periode for oss i løpet, og som laget har vist tidligere har vi en tendens til å levere godt siste uka i Grand Tours. Dette bunner nok ut i alle de små detaljene man sparer på hver dag når ting er godt planlagt og har en hensikt.
DETALJER. Alt fra hva kokken vår serverer oss hver dag, til massasjen og behandlingen ”fysioen” kommer med for å holde kroppen i balanse. Egne madrasser og puter har vi også, så søvnen skal være optimal. Til syvende sist kommer du en i slags modus hvor du gjør det samme hver dag uten måtte tenke på så mye annet enn å sykle og huske å ringe familien din.
Thymen Arensmans etappeseier forrige søndag er uansett et tegn på at vi gjør noe riktig her nede. Og selv med noen nye skrubbsår fra gårsdagen etappe håper jeg også at formen min vil stige litt i siste uka og at jeg får en fin reise videre mot Madrid.
Denne teksten er skrevet av DSM-rytter Jonas Iversby Hvideberg for Sykkelmagasinet.
