Vekt har alltid vært et omstridt diskusjonstema innenfor sykkelsporten. Proffene Tobias Foss og Vegard Stake Laengen er imidlertid ikke i tvil om hvilke prioriteringer unge, ambisiøse ryttere bør ha: «Fokuset må være på trening og å få i seg nok og riktig mat.»
Dette er en samtale jeg overhørte mellom to norske klubbryttere på startstreken av et nasjonalt ritt for om lag tre år siden:
«Jeg synes du ser litt tjukk ut, kompis! Blitt litt mye kaker i det siste?»
«Haha, ja, er oppe på 75 kilo nå. Blir hardt i bakkene i dag!»
Mest sannsynlig tenkte ingen av disse to konkurrentene noe særlig på innholdet i samtalen, hverken før eller siden. På treningsturer, samlinger og andre sosiale sammenhenger der syklister møtes, er vekt ofte et tema. Tips og triks plukkes opp her og der, erfaringer deles videre og det er en kultur rundt det å snakke om vekt. Ofte er idealet å veie minst mulig.
I det offentlige ordskiftet har vekt gjerne blitt dysset ned som tema. Denne høsten har det derimot blusset opp i forbindelse med startnekter blant ulike vinteridrettsutøvere, og vekt har tatt større plass i media. At det er en fordel å være lett når det skal sykles oppover, er en naturlov det ikke er noen grunn til å bestride, selv ikke i disse Trump-inspirerte fake news-tider. Likevel er temaet komplekst, og det er sjeldent at man i norske ritt møter de lengste klatringene. Norske ritt preges gjerne av kortere bakker, og kjørestyrke og eksplosivitet er egenskaper som belønnes. Det gjenspeiles også blant ryttertypene Norge har eksportert ut i proffverdenen de siste tjue årene.
Vi vet imidlertid at flere utøvere, på alle slags nivå, har hatt trøbbel og utfordringer knyttet til mat og vekt. Erfaringene er mange: Noen har opplevd stagnering, noen har mistet all kraft og for noen få har det gått så langt at det har påvirket den hormonelle balansen i kroppen. Andre har hatt positiv effekt av å gå ned noen kilo. Bildet er mangfoldig, ulike utøvere har ulike erfaringer, og hver og enkelt har ulike genetiske forutsetninger for hvilke ryttertyper de er og kan bli.
Lite mat, høy fart?
En av dem som har opplevd å bli satt under press fra omgivelsene, er Vegard Stake Laengen. Han ble proff i Team Type 1 Sanofi i 2012, før han i 2013 og 2014 kjørte for det franske profflaget Bretagne Séché Environnement. Siden har han vært tilbake i Joker, før han har kjørt flere år i IAM og UAE Team Emirates på WorldTour-nivå. Spesielt tiden i Bretagne-laget møtte den høyreiste askerbøringen på ulike bemerkninger fra laget rundt næringsinntak.
«I Norge var det omtrent ikke noe snakk om vekt,» sier Stake Laengen til Sykkelmagasinet. «Om man så sånn noenlunde slank ut i Norge, så var det greit, det var ikke noe stort fokus på det. Det var heller motsatt, at kulturen var at man skulle fylle lagrene og spise mye. I Bretagne-laget ble de litt sjokkerte over hvor mye jeg spiste. Jeg var ung og visste ikke helt hva som var normalt, og så henger man seg opp i det som blir sagt. Man henger seg litt opp i det som blir sagt og blir litt usikker. Da kunne man fort bli påvirket,» sier han videre og understreker kontrastene mellom den franske med den norske situasjonen.
«Det var på et fransk lag, og normen der var at man skulle spise lite for å sykle fort. Maten ble rasjonert ut. Det var vanskelig for meg som var stor i utgangspunktet, og da krever man mer energi enn de som er små. Da følte jeg at det var litt uheldig,» sier norgesmesteren fra 2018.
Utviklingen til den norske proffen ble ikke optimal på grunn av omgivelsene i det franske laget. Derimot har kapasiteten, kjørestyrken og kompetansen rundt ernæring blitt hevet på WorldTour-nivå i UAE Team Emirates. Som proff har den allsidige nordmannen hatt flere ulike satsningsområder. Han har fungert som en kjøresterk domestique, satset mot klassikere som Paris-Roubaix og hevdet seg i tøffe bakkeritt som Tour of California og Katalonia rundt.
«De gangene jeg har klatret bra, har det nok hatt mer sammenheng med høydetrening enn vekt. Den vekten jeg har hatt da, har ikke vært ekstremt lett. Kanskje noen kilo lettere, men det henger nok mer sammen med at man har høyere energiforbruk i høyden. Nå er jeg kanskje 80 kilo, og da jeg har klatret på mitt beste har jeg nok vært rundt 78 kilo. Da jeg var på Bretagne, var jeg nede på 72 kilo. For min del er det mellom 78 og 80 kilo at det går fortest. Jeg vet at hvis jeg er innenfor det spekteret der, så er jeg i rute,» sier 31-åringen.
«Vi har fettprosentmåling og laget følger med også nå, men de vet at hvis jeg skal mer ned, må jeg ta av muskelmasse. I Bretagne var det mer en holdning at man måtte ned i vekt for å sykle fort. Da mistet jeg muskelmasse, og da gikk det ikke noe fort heller.»
Får se skrekkeksempler
Reidar Borgersen er trener for flere av Norges største sykkeltalenter. Han er ansatt som trener i Joker Fuel of Norway, men har også flere utøvere han er trener for. Den tidligere skøyteløperen og sykkelrytteren mener vekt ikke bør ha for stort fokus i ung alder, rett og slett fordi man ikke har apparatet og ressursene til å følge opp hver enkelt rytter.
«Fra egen bakgrunn som skøyteløper, så merker jeg at det er helt annet fokus på vekt i sykling,» sier Borgersen til Sykkelmagasinet. «I miljøet blir det et tema, det med vekt. Det er ikke så rart, fordi det er en prestasjonsfaktor i sykkel. Skal man sykle fort oppover, så lønner det seg å veie mindre. Man får litt skrekkeksempler fra den gamle skolen om hvordan folk har hatt det i profflag ute, at ’lettere alltid er bedre’. Nå har jeg jobbet på Wang Toppidrett i mange år. I ungdomsalder er ikke vekt noe tema. Man er klar over det, men på kostholdsiden så handler det om å få i seg nok kalorier og næringsstoffer og få i seg det man trenger. Der er det nok et ikke-tema, men det er likevel en snakkis når det dukker opp i media at ryttere har gått ned mye i vekt og presterer bra. Det er ødeleggende fra et trenerperspektiv.»
Likevel er kosthold og ernæring en viktig del av det å være syklist. For rytterne på Joker Fuel of Norway er det naturligvis forskjeller for ulike ryttere og fra ryttertype til ryttertype. Det norske kontinentallaget har ressurser inne på ernæringssiden, men der går det mest utpå å få i seg riktig og nok mat i forbindelse med ritt.
«Vi har hatt den filosofien at vi ikke har det støtteapparatet til virkelig å optimalisere vekten til det ypperste, sånn som WorldTour-lagene. Det er det man hører med for eksempel Froome og Valverde, at de går ned så og så mye, men de har et helt støtteapparat rundt seg,» sier Borgersen.
«Dersom jeg skal hevde meg i Grand Tours nå som jeg blir proff, er jeg nødt til å gå ned 4-5 kilo. Det er dessverre sånn det er.»
Tobias Foss
«Vi har også ernæringsfysiologer som vi rådfører oss med, men vi har ikke noen som kan passe på den enkelte rytter, som kan ta målinger og passe på. Vi tenker at de to kiloene man eventuelt veier for mye, det får man ta på et senere stadium. Det får man ta når man kommer til WorldTouren. Fokuset er at de skal spise bra og sunt, og heller ta vektoptimaliseringer senere.»
Joker Fuel of Norway har en mangfoldig rytterstall. Tidligere var Carl Fredrik Hagen, Norges beste klatrer, i laget. Han tok steget fra Joker til Lotto-Soudal, der han ble nummer åtte i sin første Grand Tour i Vuelta a España. Han var godt voksen da han var i laget, mens en rytter som Søren Wærenskjold, som tok sine tre første UCI-seire på Rhodos i mars, kun er tjue år og har helt andre spisskompetanser enn Hagen.
«De rytterne som presterer oppover, følger automatisk mer med på det,» sier Borgersen. «Det blir naturlig. Vi får ikke gjort så veldig mye med det. For Søren har det ikke så mye å si på de flateste rittene. Er man klatrer, har man nok litt mer fokus på det, men det er ganske lite fokus på det fra vår side.
Kapasitet først
En av Norges mest lovende sammenlagtprospekter for fremtiden, er Tobias Foss. Den tidligere Joker- og Uno-X-rytteren vant i 2019 Tour de l’Avenir, der han stort sett konkurrerte mot mye lettere ryttere. For 22-åringen har utvikling hele tiden vært i fokus. I første omgang har fysisk kapasitet og watt vært det viktigste, før vektoptimaliseringen kan skje på et høyere nivå med dyktige folk rundt seg.
Nå er Vingrom-mannen blitt en del av Jumbo-Visma der han har et solid apparat rundt seg. Målet er å vinne Tour de France en gang i fremtiden. For ham har det vært viktig å ha et sunt forhold til vekt i utviklingstrappen sin.
«Det har blitt min gimmick, at jeg skal fokusere på å spise riktig og ha et godt kosthold,» sier Foss til Sykkelmagasinet «men jeg skal ikke sulte meg ihjel for å gå ned to-tre kilo i en alder av 18-20. Dersom jeg skal hevde meg i Grand Tours nå som jeg blir proff, er jeg nødt til å gå ned 4-5 kilo. Det er dessverre sånn det er. Da gjelder det å gjøre det på riktig tidspunkt, riktig alder og bruke folk rundt seg og få et ordentlig system på det, slik at man ikke går på en smell i form av at det ikke må gå utover watt og helse ved at man ikke går underernært over en lenger periode. Det kan ødelegge en karriere.»
«Å henge seg opp i hva vekten viser i kilo, kan man heller tenke på når man er proff. Det er ikke der det ligger.»
Vegard Stake Laengen
Borgersen støtter opp om Foss sin utviklingsfilosofi. Joker-treneren trekker også frem at Jumbo-Visma-rytteren ennå er ung.
«Jeg vil nesten ikke tippe at de gjør så mye forandringer første sesongen hos Tobias, men nå har han folk rundt seg. Det blir litt forskjell på Søren Wærenskjold som er 20 år, og Carl Fredrik Hagen som er godt voksen. Fra vår side har vi fokus på at man skal ha nok energi til å fullføre de rittene vi kjører.»
Foss er også klar på at toppidrettslivet ikke nødvendigvis er sunt. Det er imidlertid forskjell på heltidsutøvere som skal prestere på aller øverste nivå, og unge ryttere og mosjonister som har andre faktorer som spiller inn i totalbelastningen, som for eksempel jobb og skole.
«Fokuset bør være på trening og å få i seg nok og riktig mat.»
«Det er også et poeng at jeg ikke vil gå rundt og anbefale toppidrettslivet,» sier den unge proffen. «Helsegevinsten er ikke det folk tror. Alt handler om å tyne kroppen så hardt som mulig, både fysisk og psykisk, ved å trene hardt og mye, og å finne en balanse på vekt, sånn at man har energien til å trø det man må.»
Foss er fornøyd med at han har klart å holde den balansen slik han har gjort. På den måten har han utviklet den nødvendige kapasiteten for å hevde seg internasjonalt.
«Det er jeg veldig glad for at jeg har gjort. Det har ført til at jeg tråkker mye watt, og at jeg har fått en fysisk god motor. Som sagt er det lettere å gå ned 2-3 kilo enn å øke med 30 watt, da selvfølgelig med et ordentlig apparat i ryggen.»
«Spis sunt!»
Både Vegard Stake Laengen og Tobias Foss er to meget kjøresterke ryttere med mye watt i pedalene. Begge mener at fokuset bør være på å utvikle kapasitet i ung alder, og at en eventuell vektoptimalisering bør komme senere. Det betyr imidlertid ikke at man ikke skal ha fokus på kosthold. Nok sunn og næringsrik mat trekkes frem for å få optimal utvikling. Foss sier det slik:
«Mitt tips til folk som er unge, er å legge det litt fra seg og heller spise sunn og ernæringsrik mat, og aldri gå sulten fra matbordet. Man må vite med seg selv at man har litt å gå på til tiden som kommer og frem til tiden man eventuelt blir proff. Så kan man heller fokusere på å sykle fort, ha det gøy og utvikle god kapasitet. Så kan jeg med hånden på hjertet si at dersom man blir proff, så får man et bra opplegg rundt seg og man blir godt tatt vare på. Det er mye kompetanse rundt deg i de ulike prosessene. Jeg er glad jeg gjorde det på den måten,» sier Tour de l’Avenir-vinneren.
Stake Laengen er enig med sin ferske proffkollega, og trekker frem kjørestyrke, sunn mat og trening som nøkkelbegreper for optimal utvikling.
«Fokuset bør være på trening og å få i seg nok og riktig mat. Det er litt med alderen også; er man ung, bør man ikke tenke noe særlig på det, men etter hvert som man blir eldre, bør man kanskje ha et forhold til det. Spise sunt og heller ikke spise så mye godteri og kaker, men heller fylle på med pasta og ris for å få nok karbohydrater til å ha energi til treningsøkter,» anbefaler den rutinerte proffen.
«Å henge seg opp i hva vekten viser i kilo, kan man heller tenke på når man er proff. Det er ikke der det ligger. Det er kjørestyrken man har og hva man trener som har noe å si.»
Vekt vil fortsatt være et tema i sykkelsporten til evig tid. Det er en for betydelig prestasjonsfaktor til at det ikke kommer til å bli snakket opp. Med forbilder og utøvere som Laengen og Foss, er det riktignok håp om at samtaler på langturer hos unge, talentfulle syklister blir mer reflekterte enn de har vært tidligere, og at fokus blir på de aspektene som ifølge våre norske proffer er viktigere for å utvikle seg som syklist: sunn mat og god trening.
