Sindre Kulset Archives - Sykkel

Uno-X-skuffelse i NM: «Jeg mener vi gjør feil allerede ut fra start»

Jeg heter Sindre, 22 år. I 2021 sykler jeg min fjerde sesong på Uno-X Pro Cycling team og skal blogge litt i sykkelmagasinet. Meninger du leser i bloggen er mine personlige.

Continue reading «Uno-X-skuffelse i NM: «Jeg mener vi gjør feil allerede ut fra start»»

«Synergy»

Etter drøye to måneder på rulla, gikk turen til Belgia for race-prep camp og utendørssykling for meg. Etter en uke i Belgia tar vi i dag bussen videre til Italia for de siste forberedelsene før sesongstart. Den første uken fikk jeg logget 1 treningsøkt og 1 restøkt ute. Været tok seg av at resten foregikk i en garasje, så savnet etter rullerommet i kjelleren hjemme har vært til stede.

Tour of the Alps blir det hardeste, men samtidig det klart enkleste rittet jeg noensinne har syklet. For hva skiller vanligvis sykling fra andre tunge utholdenhetsidretter som løping og langrenn? Den enormt viktige og til tider krevende taktiske, og ikke minst lagtaktiske biten. Personlig har jeg utallige ganger vært på møte før og etter race med det klare mantraet «vi må snakke mer sammen». Jeg er langt ifra noe taktisk vidunder, men akkurat som når det kommer til trening har jeg mine egne idéer og tanker, og jeg skal fortelle litt om dem i denne bloggen jeg har valgt å kalle «Synergy».

Jeg er så heldig at jeg har min storebror på laget, og som profesjonell får reise rundt på sykkelritt med ham. Vi praktiserte det jeg vil hevde var god «synergy» i to av UCI-seirene laget tok i fjor, mens vi begge var deltakere i rittet.

Det første tilfellet var på Rhodos GP. Bortsett fra Torstein, skulle hele laget samle seg rundt Erlend og sørge for at det ble spurt. Over rittets lengste stigning spredte feltet seg godt og da vi var på plass i feltet var det rundt 20 ryttere i brudd. Et tysk lag hadde satt seg opp i front for å dra og vi la oss bak dem, i posisjon for å ta over arbeidet hvis det ble nødvendig. Men da vi plutselig sitter 6 mann i «andreposisjon» utbryter jeg til Kristian «minst en av oss må gjemme oss». Det trengte ikke kommuniseres mer, for han skjønte hva jeg mente. Hvis de som dro så at feltets profflag satt med 6 av 7 mann rett bak dem ville de nok «kreve» hjelp av oss. Så, for å late som vi hadde flere foran, la Kristian seg bak. Det var nok ikke avgjørende, men vi fikk sitte bak det tyske laget i et kvarter til bruddet var dratt inn.

Sindre Kulset, Uno-X Pro Cycling Team.

Det andre, og betydelig råere taktiske grepet, skjedde i Polen. Dette skulle være Jonas Abrahamsens dag, og resten av laget bidro det vi kunne i støte-cupen for å få ham av gårde i dagens brudd. Til slutt satt et 3-mannsbrudd med Jonas i vei. Som på Rhodos, var det kaos i feltet over dagens tøffeste bakke. CCC-Development Team, som hadde ledertrøya, hadde svidd av laget sitt altfor tidlig og hadde ikke mannskap til å beholde kontrollen.

Uten å nøle, i det Kristian kommer seg til fronten, legger han seg først og begynner å dra. Han trengte ikke si et ord, for jeg skjønte umiddelbart hva han planla. Vi la hele laget i front av feltet, mens Kristian og jeg byttet på å dra. De neste 4 milene snittet jeg 220w mens jeg dro 60-70% av tiden. Da det var 2 mil igjen lå vi fortsatt foran og noen må ha skjønt hva som foregikk, for det ble full panikk i feltet, men det var for sent til å hente bruddet.

Tilbake til Alps, med deltakere som Thibaut Pinot, Chris Froome og Simon Yates på startlisten og fem krevende kuperte etapper er det ingen tvil om at det vil kreve høyere verdier enn noen ritt jeg har syklet før. Samtidig fører disse arbeidskravene til at de vanlige taktiske utfordringene forsvinner. For selv om vi reiser med et slagkraftig lag med hele Norges «Colombia-Træen» i spissen, er det ikke vi som skal sprenge feltet, det er ikke vår oppgave å taue inn brudd heller. Så med unntak av litt potensiell støte-cup handler det om å holde seg rundt Torstein lengst mulig og bistå ham hvis noe skulle trenges. Jeg tror faktisk jeg kan komme meg gjennom Alps uten å si et eneste ord hvis jeg skulle få lyst til det.

 

Team Uno-X under Tour of the Alps.

Grunnen til at jeg hevder jeg kan komme meg gjennom Alps uten å trenge å kommunisere er fordi det sier seg selv hva som trengs. Både Torstein og jeg vet hva det forventes at jeg skal gjøre, jeg skal sitte i posisjon for å bistå, og sette Torstein i posisjon inn i kritiske punkter. Utenom skal jeg hjelpe Torstein med det han skulle komme til å trenge. Men i Polen skjønte jeg hva Kristian planla selv om dette var en handling som aldri ville vært planlagt på et lagsmøte, så er «vi må snakke mer sammen» bare en dårlig unnskyldning på å mangle taktisk enighet?

Jeg har 3 lidenskaper, den første er grunnen til at jeg blogger her, sykling. En av de andre er å se på «League of Legends». De taktiske elementene og mulighetene her får sykling til å virke simpelt. Det er her jeg har valgt navnet til blogginnlegget «Synergy» fra, for kanskje det viktigste for å få laget til å fungere er avhengigheten av «Synergy» innad i laget.

Man må være på samme bølgelengde, og man bør helst skjønne hva den andres idé er før det skjer. For der vi i sykling kan ha timer på oss, kan man her ha så dårlig tid at ikke engang din egen reaksjonstid er raskt nok, du må ha forutsett handlingen. Akkurat som man i sykling har en «road-captain», har man i League of Legends en «shotcaller». Han som skal si at “nå går vi for det”. “Nå gjør vi sånn og sånn.” Men fra 2018-2019 var et av de mest fremtredende lagene i verden, fra Korea, Griffin. Og de hadde ikke en «shotcaller», de hevdet nemlig at hvis man hadde perfekt taktisk forståelse visste man alltid til enhver tid hva de andre på laget planla å gjøre, og da trengte man ikke ha en leder i laget som bestemte, for alle visste hva som skulle skje før det rakk å bli sagt.

Personlig tror jeg det bare var en skandale som sto mellom Griffin og en VM-tittel, men nå er laget lagt ned og jeg har aldri hørt om idéen deres igjen. Jeg tror heller ikke Uno-X kommer til å slutte med bruken av road-captain. Men å prøve å øke den felles taktiske forståelsen, og tilliten til hverandre, tror jeg mange sykkellag kan tjene mye på.

Men når vi starter på mandag trengs det forhåpentligvis ikke så mye kommunikasjon, i hvert fall ikke i de kritiske fasene. For med Stig Kristiansen «bak spakene» kommer vi alle til å vite hva som kreves av oss og da mener i hvert fall jeg at det bare er en unnskyldning hvis jeg forteller i neste innlegg om at «vi burde pratet sammen mer».