Pais Vasco Archives - Sykkel

Baskerland: Fra våpen til sykling

Etter alle solemerker er dette det perfekte stedet for en by. Foran seg har San Sebastián den praktfulle Concha-bukta, hvor den spisse og iøynefallende Santa Maria-øya ligger strategisk og lurt, som en beskyttende steinklump og tar luven av de verste bølgene. Bak seg har byen et vell av frodige åser og steinete bakketopper, kringsatt av storslagen natur og variert landskap. Veiene er åpne, svingete og myke – veluraktige grå bånd – som stjålet fra drømmene til en syklende samferdselsminister.

Innramningen er altså alt annet enn skrantende. Men byen i seg selv står på ingen måte tilbake for sine vakre omgivelser. Dens glitrende sandstrender bogner ofte av sorgløse surfere og livsglade båtturister som har slått anker like utenfor. Promenaden er en sjelfull miks av storslått arkitektur, med den grandiose teaterbygningen på den ene siden, og moderne konstruksjoner, med Kursaal-kongressen på den andre. Byen er yrende folkeliv, pintxos-barer, kunst, gamle steinhus og haute cuisine i verdenstoppen. San Sebastián har en tiltrekningskraft som få, og er selve perlen i det vakre smykke som er Baskerland.

Den praktfulle Concha-bukta i San Sebastian.

Men det var ikke alltid sånn. Skuddhullene på mange av bygningene er det faktiske beviset på stikk motsatte, og en evig påminnelse om kampene som utspilte seg her i en ytterst ødeleggende borgerkrig på 1930-tallet. Under det brutale regimet til Franco, ble baskernes språk og kultur undertrykt. En hel liten nasjons identitet forsøkt knust, som en bølge på Santa Marias klipper. Kampen for mer uavhengighet har vært lang og tøff, og for ofte preget av ETA sin terror, før freden endelig kom med våpenhvilen i 2011.

Baskernes forhold til sykling speiler på mange måter denne frihetskampen. Folkets elsk til sykkelsporten skulle likeledes bli et symbol på den stolte regionens opprør mot en undertrykkende overmakt. Spanias største sykkelkonkurranse har nemlig sitt opphav i Euskadi. For i den baskiske byen Eibar, gjorde de fabrikkansatte i Orbea et skjebnesvangert valg, som skulle styre baskernes politiske bevegelse inn i idrettenes sfære. De sluttet å lage våpen, og begynte å lage sykler. Vuelta a la Republica begynte i Eibar, gikk hele veien til Madrid og ble arrangert av de fabrikkansatte.

«Det var den spede begynnelsen på noe som skulle definere oss som folk,» sier Iñaki – en lokal autoritet på tema. «Baskernes entusiasme for sykkelsport er viden kjent, men ikke alle vet hvor den kommer fra, og hvorfor den gir så stor gjenklang i hjertene våre.»

En ETA-sympatisør har tagget sin mening på en gatedør i San Sebastián.

For det skulle komme en tid da sykkel forfektet selve idéen om et fritt og uavhengig Baskerland. Med mer kraft og symbolverdi enn noen annen aktivitet, ble sykkelen et nasjonalt symbol. Slik var iallfall tilfellet på 1960- og 70-tallet. Dette var årene da lagene KAS og Fagor herjet som verst, og på flere måter gjorde et sterkere inntrykk enn det Euskadi-Euskaltel gjorde frem til det ble lagt ned i 2013.

Syklende raddiser

For å treffe oss har Iñaki syklet helt fra Eibar, hvor han jobber i Orbea-fabrikken. Sammen skal vi ta kystveien med ham tilbake, men først vil han vise oss litt av San Sebastián, eller Donostia, som det heter på lokalspråket hans, euskera. San Sebastián er hva byen heter på castellano, Spanias offisielle språk, Madrid-dialekten – det de fleste av oss utenforstående i dagligtalen kaller spansk. Her er dagligtalen litt mer komplisert. I alle offisielle sammenhenger omtales byen med begge navn, San Sebastián-Donostia.

Vi navigerer oss mot gamlebyen, en uoversiktlig jungel av smågater som krysser hverandre vertikalt og horisontalt. Veiskilt står både på euskera og castellano. Ryggene våre varmes av en skinnende sol som henger over byfjellet Monte Urgull. Gamlebyen er som en eksplosjon av farger, lukter og smaker – full av barer, kafeer og restauranter. Gamlebyen er også den bydelen hvor man finner flest graffitiytringer og plakater, der alt fra «Madrid es fascista!» («Madrid er fascist!») til «Gora ETA!» («leve ETA!») pryder husvegger rundt oss. Ei heller bankenes skinnende glassruter spares for politiske budskap. De gamle bygningene med skuddhull er også et populært sted for sterke ytringer.

Iñaki svinger inn i den vesle gata Juan de Bilbao og bremser opp utenfor et gammelt, lettere forfalt lokale. Han slenger Orbea-sykkelen sin opp langs veggen og vinker oss inn. Iñaki er tynn og høy, og med sitt bustete hår og gode humør minner han om en smilende asparges. Vi befinner oss uten for main stream San Sebastián, både fysisk og ideologisk. Han har ledet oss til sentrumets Herriko Taberna, en typisk izquierda abertzale-bar som man finner over alt i Baskerland. Izquierda abertzale er den baskiske uavhengighetsbevegelsens venstreside, og Herriko Taberna er navnet på vannhullene der medlemmene opp gjennom historien har kommet sammen. Det baskiske ordet herri oversettes til ordet pueblocastellano, som betyr både nasjon, folk og landsby. Herriko Taberna betyr altså̊ nasjonens, folkets eller landsbyens bar.

Et tydelig budskap hengende fra en terrasse i Donostia: Få baskiske ETA-fanger hjem.

Herriko Taberna i raddisgata Juan de Bilbao er nokså̊ liten, kanskje 40 kvadratmeter. På høyttaleranlegget spilles det baskisk rock og, med jevne mellomrom, Internasjonalen. Over baren henger det bilder av baskiske fanger, dømt for tilknytning til ETA. På̊ bardisken står det keramikkrukker, med påskrivningen amnistìa – amnesti. Der kunne man legge penger til støtte for baskiske fanger.

«Tidligere hadde man samme type kollekt for aspirerende syklister,» sier Iñaki. «Det var tenkt at de som ble gode kunne bli proffer, og derfor reise ut på internasjonale ritt og tjene en viere funksjon. De som var sterke sympatisører tok til og med oppdrag fra ETA. Noen svært få smuglet våpen og ammunisjon. Men de fleste var kun symbolske representanter for bevegelsen, som på den tiden var mer legitim enn senere da terroren begynte. Stolte baskere som tråkket for uavhengighet, kan man si.» 

Oppdagelsen av at ETA hadde en løst tilknyttet, syklende armada fengsler oss veldig. Euskadi Ta Askatasuna, oversatt til Baskerland og frihet, ble tidlig på̊ 1950-tallet startet av en gruppe venstre-orienterte studenter. Det skjedde som en reaksjon på Francos diktatur. 28. april 1939 marsjerte generalen inn i Madrid og erklærte en blodig borgerkrig for vunnet.

Med internasjonal anerkjennelse fra enkelte andre land, fremsto det tidlige ETA som en legitim motstandsbevegelse til diktaturet. På det meste hadde organisasjonens politiske fløy rundt 15 prosent oppslutning ved valg. Da Franco-regimet forsvant, var det imidlertid ventet at ETA skulle legge seg på en mykere linje og ikke mane til væpnet kamp. Terrorlinja de ekstreme separatistene faktisk la seg på, kom derfor uventet på øvrig styre og stell. ETA ble aldri en legitim politisk aktør i post-Franco tiden, snarere en undergrunnsorganisasjon veldig mange ville karakterisert som en terrorgruppe. Totalt er over 800 mennesker blitt drept i ulike ETA-aksjoner og sammenstøt frem til våpenhvilen for snart ti år siden.

I dagens Spania regnes konflikten fortsatt som uoppgjort. Dette til tross for at ETA har indikert at de vil la seg avvæpne. Etter Francos død i 1975, ble det vedtatt en «glemselslov» som forhindret straffeforfølgelse av krigsforbrytelsene. Derfor gikk tallrike massemordere fri. Disse Herriko Taberna-ene har sånt sett stadig en viss relevans i dag. På veggen bak henger en plakat med skriften: Tourists remember: You are not in Spain, you are in the Basque Country.

 «I Franco-tiden da separatistene ble overvåket og forfulgt, var dette plassene de kom sammen. De organiserte seg under dekknavn og kommuniserte via postruter som de opprettet på egenhånd. Hvis soldater sperret hovedveiene med check-punkter, så sendte man syklister over de mindre veiene. Midt i nattens mørke. Det var heroiske oppdrag og ganske farlig hvis man ble oppdaget. Men de syklet fort og smart.»

Iñakis historier gir oss frysninger nedover ryggen. Men også maur i beina. Nå skal vi ut å sykle disse historiske post-rutene.

 

På den varierte kystruten vest for byen tråkker vi tidvis skjermet fra vinden, med makeløs utsikt over Biscayabukta og stort sett hele tiden med havet som følgesvenn. Det er tidlig vår. Den fuktige lufta har et bitt av vinter i seg ennå, men også en lovnad om varmere tider. Vi passerer fiskehavner og Txakoli-vinmarker an masse. I likhet med mange andre steder, gjelder den gylne regelen for Baskerland også: Den beste måten å oppleve området, er fra sykkelsetet.

Pedaler og pistoler

Over døren til Orbea-fabrikken i dag, kan man fortsatt lese i falmet skrift: «Fabricantes armas de fuego» (produsenter av skytevåpen). I en tid der våpenrestriksjoner økte og den økonomiske boomen i våpenindustrien var i ferd med å slunke etter den første verdenskrig, måtte fabrikkeierne tenke nytt. Derfor ble ekspertisen deres på stålrør rettet inn mot nye markeder. I 1930 gikk selskapet helt ut av våpenverdenen – og da Mariano Cañardo (en katalaner!) vant en etappe i Tour de France på en Orbea syv år senere, fikk store deler av (den lille) sykkelverdenen øynene opp for det baskiske varemerket.

«Mariano Cañardos suksess ble grunnlaget som bygde det første rene baskiske laget til Orbea,» sier Iker, ulastelig antrukket i dress og beret på hodet. Ikers typiske hodeplagg, txapela-en, er tovet i nydelig ull fra egne sauer som beiter like utenfor huset hans i en landsby like sør for Eibar. Det er Iñaki som har vist oss veien opp til Iker. Til felles har de arbeidsforholdet i Orbea, selv om 96 år gamle Iker for lengst har hengt opp sine arbeidshansker.

«Borgerkrigen skulle jo kneble oss, men vi snudde det rundt. Da Franco grep makten hadde vi flere tusen ansatte og produserte opp mot 100,000 sykler hvert år. Vi lagde alle komponentene selv og sendte ut komplette sykler.»

Huset hans er lite, men innholdsrikt. Et hav av bilder og innrammede avisutklipp gir prov på et langt og rikholdig liv. Iker har en rolig stemme, og bleke, søvnige øyne, men snakker likevel med en intensitet som gjør at vi henger på hvert eneste ord.

«Brødrene som startet Orbea var så klart på venstresiden, og myndighetene jobbet i mot oss på det meste. De visste at vi ga penger til separatistene og izquierda abertzale. Men da Cuba slo seg opp i Algerie for å støtte løsrivelsen fra Frankrike, prøvde vi å få pengestøtte fra Castro og den gjengen. Jeg tror Orbea-brødrene prøvde å få til en møte med Fidel, eller Che Guevara, men jeg tror nok de var opptatt med større ting,» skratter mannen som nærmer seg hundre.

Men økonomien snudde. Franco-regimet korrumperte og råtnet fra innsiden – og da ETA kverket diktatorens tiltenkte etterfølger, Luis Carrero Blanco, havnet Orbea på randen av konkurs. Løsningen ble at arbeiderne kjøpte seg inn og fortsatte bedriften som kooperativ. Sykkelfabrikanten hadde blomstret under Francos trykkende sko og hadde ikke til hensikt å la seg knekke av sviktende økonomi.

«Innlandsbaskere som oss har sterk rygg, vi står last og brast i det meste. Har du ikke sett oss spille harrijasotzaile?» smiler den eldre mannen.

Harrijasotzaile, får vi forklart, er en baskisk folkesport der det enkle formålet er å løfte en stein til skulderhøyde flest mulig ganger. Steinen kan veie alt mellom 100 og 200 kilo. Det sies at sporten har sitt opphav fra det strabasiøse dagliglivet på gårdene, der tunge løft og slitearbeid var del av normalen. Harrijasotzaile er en av flere tradisjonelle folkesporter i Baskerland.

Iker, en stolt basker i sitt hjem utenfor Eibar.

En annen er aizkolariak. Her er det om å gjøre å dele så mange tømmerstokker som mulig i løpet av et gitt tidsintervall. Akkurat denne idrettsgrenen, forteller Iker, skulle spille en prekær rolle da Spanias største ritt en sjelden gang kom til Baskerland.

«Det var i 1978 at en av etappene i Vuelta a España gikk gjennom her, og vi skremte vettet av rytterne,» husker Iker. «Jeg tror feltet kom så langt som Durango. Fra toppen av bakkene sto protestanter og rullet tømmerstokker nedover mot veien for å barrikadere rittet. Til slutt måtte arrangøren stoppe hele greia og evakuere rytterne til San Sebastián med buss. De franske rytterne fikk nok og reiste hjem. De var for redd til å fortsette, typisk franskmenn, altså. Deretter tok det lang tid før Vueltaen kom tilbake til Baskerland.»

I 2011 – altså da ETA undertegnet en fredsavtale som ser ut til å bære frukter – kom Vueltaen tilbake til Baskerland for første gang på 33 år. Året før hadde baskerens egen Xabi Alonso løftet gulltrofeet over hodet, da Spania for første gang ble verdensmester i fotball, til stor jubel i Baskerlands gater. Mange hadde spansk drakt og veivet spanske flagg. Gledesscenene illustrerte sånn sett det faktum at mange i Baskerland også føler seg spanske. Sport og store idrettsbragder har generelt sett samlet Spania, en nasjon med utpregede regionale identiteter. Men sykling har vært et lite unntak.

«Sykling er annerledes. Hvorfor? Det vet jeg ikke helt,» siker Iker – før Iñaki stemmer i: «Det er spilt landskamper i både basketball og fotball her titt og ofte, men det skulle gå tre tiår før Vueltaen våget seg tilbake. Vi hadde Olano, Loroño og Lejarreta som alle vant Vueltaen, men det var ikke alltid det viktigste rittet. Delgado vant både Vueltaen og Touren med Orbea-laget, men Touren var viktigere. Vueltaen var synonymt med Madrid, der krefter finansierte høyreekstreme, paramilitære som sto bak kidnappinger og bomber over hele Baskerland i lang tid. Så historien er veldig anspent. Og vi hadde vårt eget ritt. Dessuten var premiepengene i Baskerland Rundt og Katalonia Rundt høyere enn i Vueltaen enkelte år. Men da Spania vant VM, virket det som noe endret seg, også i Baskerland.»

«Jeg kan ikke skjønne hvorfor det tok så lang tid,» hvisker Iker til seg selv og trekker på skuldrene – mannen som altså rullet tømmerstokker ut i veibanen foran rytterne.

Itzulia

«Vi hadde vårt eget ritt». Når solen stiger opp over dette frodige landet, er det toppene som varmes opp først. Nedi dalen ligger landsbyene fortsatt i svakt mørke, ventende på den gule stjernens lunende gunst.

En hektisk vårdag i Arrate-stigningen over Eibar.

Arrigorriaga begynner å våkne til liv. I dag er det duket for den femte etappen av Itzulia, Baskerland Rundt. Den går til Arrate, en topp over Eibar. Bakken er den mest tradisjonsrike finalen i rittet. Veien er verken spesielt krevende eller iøynefallende vakker. Det er snarere plasseringen som har gjort den spesiell.

«På 30-tallet da Orbea økte sykkelproduksjonen, ble bakken brukt å teste syklene. Man syklet ut av fabrikklokalene, opp bakken og ned igjen. Så kunne man stemple dem OK,» opplyser Iñaki «Etter hvert kom også endagsrittet Subida a Arrate, og dette ble på 80-tallet del av Itzulia. I dag har det blitt en signaturstigning, og ikke minst en viktig etappe for det internasjonale feltet. De som sykler sterkt på Arrate og vinner sammenlagt, blir alltid farlige utover i sesongen. Roglic og Valverde har vunnet de to siste årene. Valverde ble verdensmester og Roglic vant Vueltaen. Contador vant her før han vant Touren flere år. Iban Mayo før han vant på Alpe d’Huez. Da var det full kok på Arrate».

Et par timer på Arrate innkapsler på mange måter livet i Baskerland. Rundt oss beiter sauen med klunkende bjeller rundt halsen. Mange tilskuere har syklet opp, med enten hjelm eller txapela på hodet. De spiser brød med skinke og venter tålmodig på rytterne. Ion Izagirre, en basker, blir nummer to på etappen – og vinner dermed rittet sammenlagt. Tyskeren Emanuel Buchmann vinner etappen. Han skulle kjempe i toppen av Tour de France senere i sesongen. Men jubelen sitter løst for alle rytterne som kjemper seg opp den svingete fjellsiden. Det skinner på alle mulige måter igjennom av stemningen på Arrate, at sykling betyr noe helt spesielt for baskerne.

Tilbake i San Sebastián slår bølgende innover Concha-bukta. Havet bryter i rytmiske sjøsprut over Santa Maria-øya. Vi tenker at en øl på Herriko Taberna i raddisgata Juan de Bilbao, vil være den perfekte avslutningen på vår baskiske oppdagelsesreise.

En avisforside fanger vår oppmerksomhet: «Orbea snakker ut». Det handlet ikke om sykkelfabrikken, men om en ung, pro-baskisk skribent og aktivist fra Bilbao. Julen Orbea ble kastet i fengsel for sin støtte av såkalte «ekstreme» rørsler i Baskerland og uavhengighetsbevegelsen i Katalonia. Han er pro-baskisk, men ikke ETA. Sammen med andre skrev han dog en artikkel som markerte 25-årsdagen til en tidligere ETA-leder. En ny Orbea ble forsøkt kneblet av tankepolitiet.

Det virker som at mye har bedret seg i Baskerland. ETA har sagt de ønsker å legge ned sine våpen, og spenningsnivået har sunket betraktelig siden Ikers mest aktive dager. I disse tider kommer Vueltaen på besøk med jevne mellomrom.

Men fortsatt spiller innlandsbaskerne aizkolariak, og vi får følelsen av at tømmerstokkene «ligger klare», i tilfellet Madrid ikke kjenner sin besøkelsestid.  Så lenge Santa Maria-øya skjermer for stormen, holder baskerne guarden oppe.

Fra våpen til sykling

Etter alle solemerker er dette det perfekte stedet for en by. Foran seg har San Sebastián den praktfulle Concha-bukta, hvor den spisse og iøynefallende Santa Maria-øya ligger strategisk og godt, som en beskyttende steinklump og tar luven av de verste bølgene. Bak seg har byen et vell av frodige åser og steinete bakketopper, kringsatt av storslagen natur og variert landskap. Veiene er åpne, svingete og myke – som stjålet fra drømmene til en syklende samferdselsminister. Etter alle solemerker er dette det perfekte stedet for sykling.

Innramningen er altså alt annet enn skrantende. Men byen i seg selv står på ingen måte tilbake for sine vakre omgivelser. Dens glitrende sandstrender bogner av sorgløse surfere og livsglade båtturister som har slått anker like utenfor. Promenaden er en sjelfull miks av storslått arkitektur, med den grandiose teaterbygningen på den ene siden, og moderne konstruksjoner, med Kursaal-kongressen på den andre. Byen er yrende folkeliv, pintxos-barer, kunst, gamle steinhus og haute cuisine. San Sebastián har en tiltrekningskraft som få, og er selve perlen i det vakre smykke som er Baskerland.

Baskernes forhold til sykling speiler på mange måter deres frihetskamp under sentralmyndighetenes undertrykkende sko. Folkets elsk til sykkelsporten skulle likeledes bli et symbol på den stolte regionens opprør mot overmakten i Madrid. Spanias største sykkelkonkurranse har nemlig sitt opphav i Euskadi. For i den baskiske byen Eibar, gjorde de fabrikkansatte i Orbea et skjebnesvangert valg, som skulle styre baskernes politiske bevegelse inn i idrettenes sfære. De sluttet å lage våpen og begynte å lage sykler. Vuelta a la Republica begynte i Eibar, gikk hele veien til Madrid og ble arrangert av de fabrikkansatte.

San Sebastian har mange vannhull. Men få er like ladde som det i raddisgata Juan de Bilbao. Lokalet er nokså lite, kanskje 40 kvadratmeter. På høyttaleranlegget spilles det baskisk rock og, med jevne mellomrom, Internasjonalen. Over baren henger det bilder av baskiske fanger, dømt for sine oppdrag for ETA. På bardisken står det en rekke keramikkrukker, alle med påskrivningen amnistìa – amnesti. Her legger man penger til støtte for baskiske fanger.

«Tidligere hadde man samme type kollekt for aspirerende syklister,» sier Iñaki – en lokalkjent som har invitert oss inn.

«Det var tenkt at de som ble gode, kunne bli proffer og reiste ut på internasjonale ritt ville tjene en funksjon. De som var sterke sympatisører tok til og med oppdrag fra ETA. Noen smuglet våpen og ammunisjon. Men de fleste var kun symbolske representanter for bevegelsen. Stolte baskere som tråkket for uavhengighet, kan man si.» 

Oppdagelsen av at ETA hadde en løst tilknyttet, syklende tropp fengsler oss. Euskadi Ta Askatasuna, oversatt til Baskerland og frihet, og ble tidlig på 1950-tallet startet av en gruppe studenter. Det som en reaksjon på Francos diktatur. 28. april 1939 marsjerte generalen inn i Madrid og erklærte en blodig borgerkrig for vunnet. I dagens Spania regnes konflikten fortsatt som uoppgjort. Etter Francos død i 1977 ble det presset gjennom en «glemselslov», som forhindret straffeforfølgelse av krigsforbryterne. Den kontroversielle loven sørget for at tallrike massemordere fri. Og derfor har disse Herriko Taberna’ene stadig en funksjon i dag. På veggen bak henger en plakat med skriften: Tourists remember: You are not in Spain, you are in the Basque Country.

«I Franco-tiden da separatistene ble overvåket og forfulgt, var dette plassene de kom sammen. De organiserte seg under dekknavn og kommuniserte via postruter som de opprettet på egenhånd. Hvis soldater sperret hovedveiene med check-punkter, så sendte man syklister over de mindre veiene. Midt i nattens mørke. Det var heroiske oppdrag og ganske farlig hvis man ble oppdaget.»

Iñakis historier gir oss frysninger nedover ryggen. Men også maur i beina. Nå skal vi ut å sykle disse historiske post-rutene. På den varierte kystruten vest for byen tråkker vi tidvis skjermet fra vinden, med makeløs utsikt over Biscayabukta og stort sett hele tiden med havet som følgesvenn. Vi passerer fiskehavner og Txakoli-vinmarker an masse.

Som mange andre steder, gjelder den gylne regelen også for Baskerland: Den beste måten for å oppleve området, er på sykkelen.

Dette er et utkast av «Baskerland – fra våpen til sykling». Hele historien leses i Sykkelmagasinet 5-2019.