Østerrike Archives - Sykkel

Et sykkelmekka i Alpene

Tyrol i Østerrike er kjent for sitt fjellandskap. Et landskap karakterisert av Alpene og menneskene som bor der, som ivaretar langvarige tradisjoner. Utfordrende klatringer og varierte turer gjør dette til et mekka for syklister.  Ved å få hjelp av en kompetent partner vil du kunne få mest mulig ut av en reise til Tyrol.

«Roadbike Holidays» er en slik kompetent partner. De 34 medlemshotellene har spesialisert seg på landeveissykling, noe som betyr at de tilrettelegger med alle nødvendige fasiliteter for en optimal sykkelferie. Vel så viktig er kunnskapen om området og landeveissykling, som de deler villig med sine gjester gjennom hele oppholdet. De fleste vertene er lidenskapelige syklister selv og kjenner hver en sving i regionene de bor. Dermed kan de bistå med tips og informasjon om de beste turene og stedene å sykle.

Noen av de mest spennende og mest utfordrende turene i Tyrol er Silvretta High Alpine Road, Ötztal Glacier Road, Reschen Pass og Timmelsjoch High Alpine Road. Disse skarpe stigningene krever virkelig fysisk og mental styrke. Men det er selvfølgelig mange andre, enklere turer gjennom flatt terreng.

De beste områdene som skal oppdages, er Innsbruck, Kufsteinerland, Nauders am Reschenpass, Ötztal, Tannheim-dalen og TirolWest. De imponerer alle med flott landskap og varierte turer. «Roadbike Holidays»-hotellene i disse destinasjonene hjelper deg hele veien for at du skal ha en optimal sykkelferie. I tillegg har de alle et spa-område, noe som betyr at sportsaktiviteter og avslapning er en fast del av neste ferie.

KLIKK HER for å lese mer om sykling i Tyrol og for finne et passende hotell


Ny østerriksk syklist innrømmer doping

En ny toppidrettsutøver innrømmer doping i kjølvannet av dopingskandalen i Seefeld. Denne gangen er det den østerrikske rytteren Georg Preidler.

Continue reading «Ny østerriksk syklist innrømmer doping»

Drømmeveien i Alpene

Plassert mellom Tyskland, Liechtenstein og Sveits, hviler Vorarlberg på Østerrikes vestlige flanke. Med mange ruvende fjelltopper er dette en populær skidestinasjon, men når kvikksølvet stiger og snøen smelter, inntas det vakre alpinlandskapet av syklister fra fjern og nær. Den fjellrike regionen er både variert og mangfoldig, og gjenspeiler på mange måter sitt lands historie, kultur og folk.

Furkajoch

1761 meter
Fra Au: 17.3 km , 5.6 %, maks 14.2 %
Fra Rankweil: 21.5km, 6%, maks 13.8%

Geografien er viktigere enn du tror. I mer enn tusen år har ikke Østerrike for ingenting blitt kalt “riket mot øst”. Riket blottlegger seg fra naturens side for de asiatiske steppefolk, som utallige ganger har gjort sine inntog, plyndret landet og ridd hjemover. Den slags setter merker på sjelen.

Men høyde er ikke alt. I motsetning til fjellpassene i Sentral-Alpene, når ikke Furkajoch opp til de mektige og steinete lendene som ligger over 2000 meter. Dette er grønnere landskap. Men det er minst like skulpturelt og kanskje enda rikere i farger, former og teksturer – og best av alt, passet som ligger på den nordlige kanten av alpene i Bregenzerwald-området, ser vanligvis mye mindre trafikk.

Fra den mer pittoreske østsiden starter klatringen opp Furkajoch ganske bratt. Snaue 18 km er totallengden, regnet fra den vesle byen Au, en perle omkranset av skogkledde bakker og imposante kalksteinklipper som tårner imponerende opp mot himmelen. Veien stiger gradvis inn i en opphevet dal, der en lang, men åpen tunnel baner vei til Faschinajoch-toppen og Damüls, et populært skisted med alle tenkelige fasiliteter. Veien mot Furkajoch skjærer ut mot høyre og herfra er det fortsatt fem km til toppen.

Et dramatisk panorama mot sør inn i Grosses Walsertal åpnes opp. Med sine rike flora av ask, bøk, gran og frodige alpine enger av urter og ville blomster, er denne v-formede dalen som en Edens hage å regne. Like rik og mektig som den lokale signaturosten, Ländle Weinkäse, som vi fikk servert i solide porsjoner i den lille, primitive restauranten som tok oss imot på toppen. Innehaveren på ‘Zum Charly’, som besynderlig nok het Johnny, tilbydde oss både nydelig essen und drinken til en rimelige penge, før vi syklet ned fra passet som har vært i bruk siden 1400-tallet. En gang konstruert som en forsvarsfestning mot østen. Nå er det bare gjestmilde Johnny som holder fortet.

Bödele (Losenpass)

1139 meter
Fra Schwarzenberg: 5.7km,7.7%, maks 10.7 %
Fra Dornbirn: 8.3 km, 8.4 %, maks 12.5 %

Fra Dornbirn er Bödele den direkte forbindelsen mellom Rhindalen og Bregenzerwald. Dette er områder som siden tidenes morgen har tiltrukket seg folk på jakt etter frodig natur, gamle tradisjoner og genuin gjestfrihet. Heldigvis for oss syklister har bilistene for vane å foretrekke B200 fremfor den mer tidkrevende fjellveien. Et deilig faktum som sørger for svært begrenset trafikk på hovedveien over Bödele, også kalt Losenpass.

L48-ruten strekker seg mer eller mindre parallelt med den sørlige ferden over Furkajoch. Faktisk er Bödele mer en naturskjønn «sti» enn et vaskeekte fjellpass. Over selve passet ligger den egentlige toppen, Geißkopf på 1198 meter. I sør dominerer spissen av Hochälpele, som strekker seg opp til 1463 meter. Dog er det nok av tøffe parti. Fra begge sider passet kan bestiges fra, ligger stigningsprosenten rundt 8, og fra begge sider bikker den tidvis 11 på det bratteste. Fra Rhindalen forserer man solide 702 vertikale meter.

Men Bödele er først og fremst et skisted. Ikke minst fordi et av de store hotellene her oppe ble drevet av den tidligere stjernealpinisten, Marc Girardelli. Men det var også her at Alpene på sett og vis ble ‘åpnet opp’ for skigåere. For etter et renn på Bödele i 1912, fikk den østerrikske skiinstruktøren Hannes Schneider solgt inn teknikken «stem-christie», som etter dette skulle skvise ut Telemark-stilen, og blant annet overbevise den norske legenden Lauritz Bergendahl om at selv det mest utfordrende terrenget i Alpene kunne nå forseres på to treplanker.

Vår tur til Bödele ble ikke på langt nær like revolusjonerende, heist på våre respektive karbonhester. Men også i dag er dette fjellet som en port mot nye eventyr. Riedbergpass (21 km mot øst), Landerblick (12 km nordøst) og Rohrmoossattel (19 km øst) er bare noen av de bayerske toppene som kan kombineres med dette skistedet. For alle syklister er planleggingen av ruter en spennende øvelse. Enda en mulighet til å oppleve nye eventyr og bygge opp formen. Med Bödele penslet inn på kartet, har man et perfekt utgangspunkt.

Silvretta

2036 meter
Fra Partenen: 22 km, 6.9 %, maks12%

Da fredsdiktatet fra Saint-Germain skulle skrives ferdig etter den første verdenskrig i 1919, kom følgende løsslupne slengbemerkning fra Frankrikes statsminister, den alltid utålmodige Le Tigre ( Tigeren), Georges Clemenceau: ”Resten får bare være Østerrike”. Av det habsburgske imperium, en av Europas mest fremgangsrike og levedyktige stater, var det blitt ‘en tysk rest’ som ikke fant noe fotfeste.

En riktignok så nydelig rest. Bare navnet er en sterk indikasjon på at denne veien er noe uvanlig vakkert. ‘Silvretta’ kunne like så gjerne vært den vakre jenta i skolegården som alle hadde et godt øye til. Silvretta- Hochalpenstraße har nemlig også sine attraktive former. Det vil si 34 spektakulære serpentinersvinger, som forbi to storslagne innsjøer fører oss opp til 2036 meters høyde. Kjennere med rikelig fjellerfaring kaller dette ‘drømmeveien i Alpene’. Ingen dårlig merkelapp det, når du tenker på hvor uendelig mange perleruter som finnes rundt om i dette enorme fjellmassivet.

Vi stopper ved de svarte tollbodene. Det koster penger å komme opp hit, men du får med et turistkart på kjøpet. Privatiserte veier er dyre, men flotte. Foran oss ligger en feilfri asfaltert vei som glinser lett når solen treffer en våt film av vann på overflaten. Dette er vestsiden av Silvretta, og like bak oss ligger den vesle landsbyen Partenen, men omgivelsene gir ikke fra seg et kvekk. Bare stillhet, og den svake svisj-lyden av oss som drar på oss vindvester. Men når vi skuer oppover den bratte fjellsiden, innser vi fort at klærne skal av igjen om ikke lenge. 34 praktfulle serpentinere i løpet av 22 km med 6.9 prosent i snitt. 9.3 prosent de første 6 km.

Gradienten til tross, det er en fornøyelse å klatre. Hårnålsvinger ser ikke bare dramatiske ut, de er på mange måter syklistens venn, etter min mening. Et minutt eller to med anstrengelse der laktatet bruser, deretter noen få sekunder fysisk pusterom når tyngdekraften slipper taket, før musklene får hvile et blunk idet veien løkker seg tilbake på seg selv. Men selv om det er bratt, føles farten høy. Silvretta er laget med Alpe d’Huez-type hinder, i formen av Lago di Sauris og med atmosfæren av Gaularfjellet. Man kan vel ikke kreve så mye mer, fra Clemenceaus ‘tyske rest’.

Hahntennjoch

1884 meter
Fra Brennbichl: 16 km, 7 %, maks 14 %
Fra vest/B198: 15km,6%, maks 14 %

Mange flirer litt av østerrikerne, deres regelrytteri, deres mozartkuler, deres påfuglfjær. I en verden hvor man tenker klasseforskjellene fordufter idet man tiltaler hverandre med ’du’, står østerrikerne ved sitt. Her er det kanskje ikke så mye vennlighet, men til gjengjeld mye, mye høflighet.

Når vi spør om å bruke en liten gressplen til å pumpe luft, justere setepinner og finpusse gir, får vi bifall fra huseieren. Om enn med et strengt, uttrykksløst, og litt motvillig ansiktsuttrykk.

Et forbausende høyt antall stigninger begynnertøft, går over i det milde og avslutter brutalt. Velkommen til en av dem, Hahntennjoch. Vi passerer fjellhytter med blomsterkasser fylt til randen med fargesprakende flora idet veiensteiler opp. Ut av en svak sving ruver en kort, rett bakke som tatt ut av en eller annen Ardenner-klassiker. Brutalt og nærmest uten forvarsel er stigningsprosenten tosifret og neste trekk gir seg selv: Vi må opp fra sadelen, pumpe armer og bein, og unngå rød sone for lenge. Det gjenstår tross alt 14 km.

Heldigvis synker prosenten idet husene forsvinner. Ute blant noen furutrær er vi tilbake i sadelen og spinner beina. Det er fortsatt bratt, men den friske luften fra vegetasjonen sørger for fornyet energi og åpnere lunger. «Naturens egen Ventoline», tenker vi begge og bryter ut i latter. Vi prater om girvalg, hva vi skal spise til middag og nyter omgivelsene. Helt frem til vi plutselig innser at vi ikke har flere gir å gå på. Nesten umerkelig har bakken forsiktig destillert ut smerte og trærne forduftet. Skog har banet vei for en stor steinrøys til venstre og dype kløfter til høyre.

Opplevelsen er veldig forskjellig fra Silvretta. Ravinen fryktinngy-tende bratt, vindkastene tidvis kraftigere og landskapet robust. Veien i seg selv er heller ikke innbydende. Ikke en eneste hårnål å se, og 7 km inn i bakken er stigningsprosenten tilbake på tosifret nivå. Hvis Silvretta er den populære blondina, må Hahntennjoch være bølla ingen våger å se i øyene.

Hahntennjoch er notorisk for sine jordskred. På toppen må steinene gi vei for talus og grove avsetninger som tegn på den bratte fjellsidens forvitring i de ugjestmilde omgivelsene. Men toppen er det heller ikke. Passende nok etter denne drepende klatringen oppdager vi at det gjenstår 2 km til den sanne toppen. Partier på 10 prosent syklet vi med bly i skoene. Ikke veldighøflig akkurat.

Flexen Pass

1773 meter
Fra Bludenz 32 km, 3.7 %, maks 11.9 %
Fra Steeg: 23.8 km, 2.7 %, maks 9.4 %

Idet Hitlers stormtropper rykket inn i 1938 var Østerrike nedlagt, glemt og skrevet i glemmeboken. Men miraklet skjedde: Som en Fugl Fønix opp av krigens grusomme asker, gjenoppsto Østerrike som et moderne demokrati, og den eneste av Sørøst-Europas stater som ga sine borgere en relativ trygg tilværelse. Taktisk sett smarte spilte østerrikerne offerrollen, samtidig som de unngikk kommunismen og tok imot Marshallhjelpen med åpne armer.

Med millioner av amerikanske dollars for hånd, ble både rasfare og ufremkommelige veier en ting for fortiden på Flexen Pass. Trodde man iallfall. I dag er veien åpen året rundt, men den lange skredtunnelen bygget på USAs regning har med tidens tann inntatt en skrøpelig forfatning. Tunneltaket bygd med gammel eik innbyr til spesielt lite tillit, mens vi søker ly fra himmelens kalde regndråper. Men asfalten er eksemplarisk. De brede svingene myke og raske, og hele tiden er man omringet av grenseløs vakker natur. Vi tenker det særdeles fortjent at fjellandsbyen Lech ble kåret til ”Europas vakreste landsby” i 2004.

Den ligger omtrent 7 km fra toppen av Flexen Pass, men dit kommer vi ikke. Iallfall ikke i første omgang. For veien sperres av ’Almabtried’. Det vil si høstens ku-tog (?). Blomsterdekorerte kyr i stort antall føres oppover fjellsiden i høytidelig prosesjon, ledet av en eldre kar med stor bart, lederhausen og vandrestokk.

Som en av mange stolte tradisjoner østerrikerne trykker til sine bryst, må dette være en av de rareste og mest komiske. Kanskje bare overgått av ’Brautraub’, tradisjonen der venner av brud og brudgom er tvunget til å kidnappe bruden. Uten at bryllupsgjestene oppdager det, rømmer de fra bar til bar, før brudgommen selv må legge ut på let.

Det er lett å undervurdere østerrikerne. Lederhosen, konetyveri og ku-karneval. Det er lett å stemple dem latterlige. Men da glemmer man at de har overlevd i en del av Europa hvor land oppstår og forsvinner med kolossal hurtighet. I en latterlig vakker plass av verden, har de funnet seg godt til rette.

Continue reading «Drømmeveien i Alpene»