Populære turistmagneter kan være fristende dét – men ønsker man ro og fred kan det være greit å se etter alternativer. Gjerne kortreist.
Vi sitter og diskuterer. Vurderer blant annet Atlanterhavsveien. I stedet åpner vi Google Maps, zoomer utover mot trøndelagskysten og – skal det vise seg – finner gull.
En tidlig aprilmorgen legger vi i vei fra Trondheim. Gradestokken viser tett på null, vi skal med ferje over Trondheimsfjorden, før turen går til Åfjord – drøyt to timers kjøretur unna. Det er vårens første, skikkelige tur, og tross temperaturen er det nærmest skyfritt og solen er på vei frem. Vi parkerer bilen på en åsside utenfor Åfjord, kler godt på oss og legger i vei.
Terrenget er lettkjørt. Det er mye opp og ned. Vi gir gass med et stort lager av adrenalin fra vinteren. Langs sjøkanten ligger det fremdeles is. Et busskur med en sofa i ligger perfekt til for en setejustering. Kystlandskapet begynner virkelig å vise seg, og i horisonten kan vi se noen solide fjell, i et litt lofotsk uttrykk; rygg-i-rygg og ved siden av hverandre.
Som vi pleier begynner vi å fyre hverandre opp. Kraftuttrykk og grove beskrivelser hagler – vår sedvanlige måte å uttrykke turglede på. Den flotte utsikten ligger til venstre for oss, mens vi dreier oppover mot høyre.
Vinteren har ikke vært for slem, så vi glir lett av gårde. På toppen møter vi grus og konstruksjonsarbeid. I Ryssdalen jobbes det med en bro, som er starten på nye og utbedrede veier, inklusive et par tuneller, i følge med vindmølleutbygging. Vi skal imidlertid videre på det som etter hvert vil bli «gamleveien».
Vi stuper utfor. Runder en krapp sving, under den påbegynte broen og et kraftbrøl kan høres fra den virile duoen. Foran oss åpenbarer havgapet seg. Under en bratt og høy fjellvegg, stadig ikledd store mengder is, ligger veien.
På høyre hånd ligger et vann, som man i enden krysser og umiddelbart skyter oppover fjellsiden på motsatt side, med sjøen liggende under.
Euforiske gir vi gass. Veien slynger seg videre, under en bratt fjellvegg. Vi krysser over en åsside og kommer til en ny bukt, og repeterer oppskriften nok en gang.
Plutselig er vi nede ved sjøen igjen. Ut fra vegetasjon og bebyggelse åpenbarer plutselig dagens første hovedmål seg: Stokkøya, og Stokkøyabrua, som siden 2000 har gitt øyas 250 innbyggere fastlandsforbindelse og betydelig turisme.
Stokkøybrua skyter bratt i været. Her passerer blant annet Hurtigruten, som har behov for en del meter for å kunne gå klar.
Det rullende terrenget fortsetter og vi er inne i en deilig flyt, drevet av endorfiner. Vi følger ytterkanten av sørsiden av øya, og etter et par knekkere får vi også et godt blikk på turens hovedmål nummer to: Linesøya.
Et stykke unna kan vi skimte to moloer bygget langt ut i sjøen, mellom de to øyene, og Linesøybrua, som knytter de to øyene sammen. De to moloene skapte i sin tid store forsinkelser i byggingen, og i årevis sto byggingen nærmest helst stille, før broen endelig var ferdig i 2011.
I det vi svinger ut på moloen har vi nå havgapet virkelig foran oss. Like til høyre for oss, skjult i en bukt, ligger Stokkøyas største attraksjon: Stokkøya sjøsenter, som har fått internasjonal anerkjennelse som en av verdens fineste, billige feriestrender i CNN – med arkitektoniske utleiehytter.
Vi må stoppe, veive og danse litt, for at sensoren ved viltsperren skal plukke oss opp, før vi kan fortsette. I tillegg til de slående omgivelsene er landskapet på Linesøya preget av landbruket. I tillegg til de domestiserte dyrene har øya også et rikt viltliv.
I havgapet blir vintrene milde, noe som gjør at mange fugler overvintrer og det skal visstnok være et sted som nærmest garanterer synet av orreleik. Vi får også et lite innslag av dyrelivet, når det ved to anledninger krysser mindre hjorteflokker like foran oss.
Vi tar oss rundt sørdelen av øyen med klokken, hvor en betydelig del av veien (som er privat og det betales bompenger via Vipps eller kontant i en postkasse) er grus. Nå begynner opphausingen å nå et klimaks, i det vi spurter bortover i en slak motbakke.
Vi er omkranset av svaberg mot sjøkanten, mens på innsiden har vi Linesfjellet, som en fin, ruvende skikkelse. Vestsiden av øyen virker å være en symbiose av hytteliv og fastboende, med sjøboder langs strandlinjen.
På nordvestsiden sykler vi så langt veien tar oss, og havner på innsiden av Øyholmen, hvor det under andre verdenskrig var tysk flyradarstasjon på yttersiden. Vi havner inn på en liten traktorvei etter å ha passert noen slitne naust, og kommer opp på en liten forhøyning, med god utsikt over havet. Noen småøyer ligger foran oss, men i bakkant ligger kilometervis med åpent hav.
Herfra er det samme vei hjem igjen. Vi tar innover oss det vakre landskapet én gang til. Tilbake på Stokkøya stopper vi på den lokale Coop Marked, som drives av et eldre ektepar og fremdeles har ordentlig samvirkelag-preg, med en liten stue hvor man kan få kaffe og kaker, med betaling på samvittighet og folkeskikkens vilkår.
Solen har begynt å steike, så vi setter oss utenfor og nyter et par deilige wienerbrød. På benken kontemplerer vi turen, omkranset av hav, svaberg og fjell. Lagrene fylt opp med nye naturopplevelser og karbohydrater blir det intervaller og fartslek tilbake til bilen, etter en strålende start på våren.
Fakta
Hvor: Åfjord kommune, Trøndelag
Mål: Stokkøya og Linesøya
Start og endestopp: Åfjord
Lengde på tur: 92 kilometer
Høydemeter: 1556 meter
