Norske veier Archives - Sykkel

Grus, svette og opplevelser

For syklisten er lite viktigere enn veiene han eller hun sykler på. Underlaget, omgivelsene og stemningen som omgir oss ute på tur, har en helt egen verdi som ikke kan vurderes høyt nok. Ofte vil naturen, bebyggelse og veiens utfordringer fôrer oss med energien vi behøver for å sykle enda litt lengre, utforske enda litt til eller komme oss over dørstokken når værgudene ikke spiller på lag. Her er noen av veiene som inspirerer oss.

Skarvheimen

Høyfjellsområde som forbinder Jotunheimen med Hardangervidda

Uberørt natur og utbredt idyll er noe vi syklister ofte trakter etter. Fjellheimen ved foten av Reineskarvet byr på mange slike turopplevelser, i overgangen mellom Østlandet og Vestlandet. Flere fjell og stølsveier svinger seg gjennom et av landets vakreste høyfjellsområder, gjennom stølsgrender og forbi idylliske fiskevann og elver. Luften er frisk og oppkvikkende, stillheten er øredøvende og gir rom for ettertanke, terrenget er typisk høyfjell. Skarvheimsrunden er en aldri så liten opplevelsesferd i seg selv, på passe krevende grusveier, koselige båtturer for deg og sykkelen, og overnatting i hytter.

Follo

Distrikt i Akershus i Viken fylke

Et mylder av små og store veier, traktortråkk og gårdsruter. Follo består av tettsteder an masse, nydelig kulturlandskap, frodige enger og pent ordnede kornåkere. Med et veinett så mangfoldig og rikt er utgangpunktet for sykling optimalt. Her kan du sette sammen turer for å tilfredsstille de fleste behov og nivåer. Kneiker og knauser finnes noen steder på løpende bånd, mens Indre-Follo utover mot Son er relativt flatt. Drar du videre ut på den mer kuperte Nesodden-halvøya, kan du imidlertid virkelig utfordre deg selv. I den stille og tyntbebodde Svartskogen finner du virkelig roen. Ta gjerne en prat med en lokalkjent og få noen gode tips og råd. Hun eller han vil gjerne fortelle deg at en gravelsykkel er det beste valget for dette varierte sykkelområdet.

5 grustopp-ruten

75 km lang rundtur i Nordmarka utenfor Oslo

Her snakker vi en tøff og krevende runde nord for Oslo. Alle toppene er på grusveier, noen tur-retur, og totalt på ruten kommer man tett oppunder 2000 høydemetre. Med andre ord en god dagstur på 4-5 timer, avhengig av hvor lenge man står å nyter utsiktene underveis. Første topp er opp Voksenåsen til Soria Moria. Deretter en avstikker til Brunekollen i Vestmarka som går tur-retur. Den tredje toppen byr på litt røffere grus når veien går opp baksiden av Tryvann som siger bratt oppover til 500 meter over havet. Merk, har kan snøen ligge en stund utover våren. Fjerde topp forserer baksiden av Grefsenkollen, mens siste stigning tar en litt kortene grusbakke opp til radarstasjonen på Haukåsen, med utsikt over hele hovedstaden som en mer enn verdig avslutning på turen.

Liertårnet

Sotra, øy utenfor Bergen

Vest for Bergen, ut i det lunefulle havgapet mot Nordsjøen, ligger Sotra. En tremil lang og en mil bred øy med variert landskap. Mens man på østsiden av øyen kan finne lune viker og tett skog, er det for det meste ubevokst og værhardt på vestsiden. Høyeste punkt er Liertårnet, 341 meter over havet. Opp hit kan man sykle på en grusete, asfaltvei som stiger ti prosent i snitt over nesten tre kilometer. Belønningen er utsikt over hele øya, et 360 graders storslått Vestlands-panorama. Hovedfartsårene på øya kan være trafikkerte, men leter man godt finnes det mange småveier på kryss og tvers, både på grus, asfalt og sti.

Kongevegen

Historisk veistrekning i Lærdal over Filefjell

 

Med et navn som innbyr til rojale opplevelser fra sykkelsetet, er Kongevegen over Filefjell en eiendommelig attraksjon for off-road sykling. Den historiske strekningen mellom Vang og Lærdal ble ferdigstilt i tidsperioden 1790 og 1794. Følgelig ble det den mest spektakulære fartsåra av kongevegen mellom Christiania (Oslo) og Bergen. Det bratte og krevende landskapet gjennom Lærdal bydde på store utfordringer. I dalsidene måtte veien legges på høye murer, flere steder med svært bratt stigning. Avstikkere og alternative traseer er det flust av; for eksempel inn til Råsdalen, hvor du finner en smal og svingete stigning på fast grusunderlag. Et steinete Alpe d’Huez i miniatyr, om du vil.

Baroudeur på bygdeveier

Grusveier, storslåtte daler og pittoreske fjorder – bli med til eventyrlige Osterøy.

«Jeg sykler for å hvile og for å trette meg selv ut; jeg sykler for å gjøre meg selv godt og gjøre meg selv vondt». Et av syklingens store paradoks. Et som har holdt den franske forfatteren Paul Fournel forundret i tiår.

I sin essaysamling Besoin de vélo (Behov for sykkelen) postulerte Fournel denne motsetningsfylte grunnsetnin- gen – og med det, bevisst eller ei, fanget han trolig kvintessensen av den syklisten vi alle ønsker å være på et eller annet tidspunkt i vår utvikling: Baroudeuren.

En baroudeur, ifølge Fournel, er feltets kriger, den fryktløse opportunisten, den som forpurrer ro og orden, eventyreren som går alene, den som i et uventet grep tar luven av alle andre i feltet, stort eller lite.

Ikke alltid godt likt og ofte til irritasjon, en baroudeur kan angripe hvor som helst; i en kneik, i et svingete utforkjøring eller ved en hver anledning feltet slakker litt av, ofte inne på siste kilometeren foran nesen på en slukøret spurter.

Med instinkter som dette i hans natur, blir det også vanskelig å de nere egenskapene til en baroudeur. Verken en klatrer eller en spurter, ikke tempospesialist eller klassiker-rytter – men snarere en hybrid av alle disse smeltet sammen. Kapabel til det meste, bruker baroudeuren sin kløkt til å komme i forkant, overraske og vite hvor han kan gjemme seg bak en sving.

Baroudeuren er ikke spesialist på noe; foruten å trette seg selv ut, gjøre seg selv vondt, og derigjennom innkassere overskudd og godfølelse. Det er i alle fall et resonnement som uforklarlig nok opptar tankeprosessen min på vei opp en superbratt og svingete grusvei. Kossdalsvingene, og de eventyrlige veiene omkring, er nemlig et typisk baroudeur-terreng.

På Osterøy, hvor denne turistattraksjonen befinner seg, virker dessuten designet for en baroudeur-type. Her nnes grusveier, stigninger, svingete utforkjøringer, lange daler med falsk ate, smale veier klistret ut mot fjordkanten og mørklagte tunneler med kjølig vann dryppende i hodet. Alle steder yndet for å forsvinne ut i intet.

Typer som Thomas De Gendt, Jens Voigt, Thomas Voeckler eller Alessandro De Marchi hadde trolig elsket å ha Osterøy som fast treningsgrunn. I seige bakker, den ene seigere enn den forrige, kan de gampe på tunge gir i timesvis; angripe ned spiralformede utforkjøringer; forsere stadig skiftende typer terreng og bygge styrke der de trives best: bortenfor allfarvei.

I Mjøsvågen gjør man akkurat det. Sving av hovedveien retning Kossdalsvingnene, inn på en smal, tidvis overgrodd grusvei. Før skiftet i underdekke inntreffer, og innkjøringen til stigningen begynner, må jo være øyeblikket til å angripe, kjøre alene, skaffe seg et forsprang.

«Det riktige øyeblikket å angripe, for meg, var som regel alltid!» sa Jens Voigt, den tyske bruddspesialisten. «Da jeg i starten av karrieren som regel alltid var på ettårskontrakt, og måtte bevise meg overfor lagsjefene hele tiden. Å stikke i brudd var måten jeg kunne vise meg frem.»

Voigt var for mange den ideelle brud- dkongen, en baroudeur par excellence, en av feltets harde slitere. Hans hengivne fans sto bak hyllesten jensvoigtfacts.com, en nettsiden som publiserte egenkomponerte Jens Voigt-fakta, av typen «Some people wear Superman pajamas. Superman has Chuck Norris pajamas. Chuck Norris has Jens Voigt pajamas».

Den såkalte Chapattes lov truet på sett og vis baroudeurens eksistens. Regelen som tilsier at feltet har kontroll på bruddet med en mil per minutt, oppkalt etter dens opp nner, eks-proff og TV-journalist Robert Chapatte, gjorde faktisk sitt for at typer som Sylvain Chavanel – det vil si mye styrke, ikke fullt så mye taktisk teft – ble analoge ryttere i en digital virkelighet.

Fôret av nyvinninger innenfor teknologi, moderne treningsmetoder, jevnere konkurransenivå blir tendensen i WorldTouren klar: Stadig flere ritt blir avgjort i samlet spurt. I Tour de France virker lagene å foretrekke en anonym 15.plass sammenlagt, enn å gamble på etappeseire i form av heftige bruddforsøk. Er baroudeurens tid forbi? I så fall trist, mente Groupama-FDJ- sjef Marc Madiot.

«Kommer man til Tour de France uten lyst til å forsøke seg, kan man like gjerne gi opp og skaffe seg jobb på fabrikken,» sa den fargerike og sta franskmannen.

For Jens Voigt ble den første bruddseieren altavgjørende. Etappeseieren i Touren i 2001 ble en dramatisk vending i hans karriere.

«Det endret alt. Lønna gikk opp, lederne så hva jeg var god for, jeg fikk større tillit, og ikke minst selvtillit. Det var også viktig for meg personlig. Ja, jeg var profesjonell, men jeg hadde jo også familie og måtte skaffe mat på bordet. For meg var bruddet eneste muligheten til å vinne.»

Dette er et utdrag fra en reportasje i Sykkelmagasinet 2020-3.

Jotunheimen, himmelfart med brøytekant

Spektakulær natur, kontrastfylte landskap og uovertrufne  sykkelruter. Alt sammen kan oppleves i Jotunheimen.

Jotunheimen er et eldorado for sports- og friluftinteresserte. Den lange vinteren gjør at man i slutten av mai kan gå på randonee, mens Sognefjellet Sommarskisenter akkurat har hatt sesongåpning. Nede ved Sognefjorden kan man nyte nasjonalromantiske omgivelser og padle på vannet.

Eller du kan gjøre som oss: Sykle ræva av deg i majestetiske og brutale klatringer, i skyggen av mektige topper og med brøytekanter både to og tre ganger høyere enn deg selv.

Vår tur starter på toppen av Sognefjellet, hvor vi har overnattet i telt. Men det er mange muligheter. Du kan starte ved fjorden i Skjolden eller Øvre Årdal, fra Turtagrø, eller om du vil ha en ekstra brutal tur: start fra Lom, for så å klatre over fjellet fra nordøst aller først. Vår tur er rundt 145 kilometer og skal ta oss opp nærmere 4500 høydemeter. Mer enn nok for to avdanka elitesyklister.

Veien over Sognefjellet slynger seg rundt knauser og går opp og ned hele veien. Vi spurter opp knekkerne og får svært god fart oppover. De høye brøytekantene gir en herlig fartsfølelse. Vi holder imidlertid et godt grep rundt bremsene, da det er umulig å se hva som skjuler seg rundt neste sving.

Tindevegen

Vi har svingt av på Tindevegen. Den tar deg fra Turtagrø til Øvre Årdal. En privateid vei på 32 kilometer som er krevende i begge retninger, hvilket vi etter hvert skal få erfare. Fra Turtagrø stiger den inn i himmelen og forsvinner rundt høyde. Fire kilometer med åtte prosent i snitt.

Langs veien møter vi mange smil, det nikkes og hilses anerkjennende. Sola steiker, som den skal gjøre hele dagen, og rundt 500 høydemeter lavere enn vårt startpunkt er det også en varm bris som omfavner oss. Kadensen er god og vi danser oppover dagens første klatring.

Øvre Årdal

Rundt oss er det begynt å bli svært frodig. Veien er smal, det er nylagt asfalt. Ved siden av oss renner elven og vi suser forbi idylliske gårdstun.

Vi kan se den siste biten av dalføret som stuper ned til Øvre Årdal nå og over bygda henger Eldegardsnosi med hvitkledde topper. De siste tre kilometerne ned teller intet mindre enn 15 serpentinere.

Veien er tett omkranset av trær og tidvis kan vi skimte fjorden. Du ønsker det skal være i en evighet, men plutselig er tre kilometer med eufori over og vi er nede.

Det koker i Øvre Årdal og kanskje heten spiller oss et lite puss, men vi bestemmer oss for å klatre et lite stykke oppover den gamle veien til Tyin. Mer serpentinere!

Les hele reportasjen i Sykkelmagasinet 2020-3. Se link under.

https://sykkelmagasinet.no/premium-2/her-er-det-hoyt-her-er-det-stille/

Postkort & pedaler: Tour de Hardanger

Fra blussende fjordbygd til kjølig fjelltopp, den kontrastfylte syklingen i Hardanger har absolutt sin sjarm.

Innhyllet i bratte fjellsider, gjennom frodige eplehager og langs speilblanke fjorder: veiene i Hardanger har sin helt egen, umiskjennelige velkleddhet. Med de skjønne omgivelsene som drivstoff, forserer man veiene uten store anstrengelser. Sansene fôres med pittoreske postkort mens pedalene dreier ubesværet og kilometerne tikker inn på computeren. På et sted der tiden på flere måter har stått litt stille, går timene på sykkelsetet uforklarlig fort.  

For det er kanskje nettopp disse omgivelsene som kaster et forklarende lys over dette paradokset. I Hardanger sykles det i harmoni med naturen: Et vekslende girs metalliske klunk vil nesten overdøves av kjøttmeisens glade dans på fuglebrettet; kjedets velsmurte rasling høres ikke over Låtefossens majestetiske brus; motbakkens tunge pust ubemerket i kor med sauens sjelfulle sang; bremsens hvin utslettet av traktorens brummende ballade; og hjulenes roterende rumling tatt bort av raslende epletre i brisens spede kjærtegn.

Hvilende innerst i Hardanger – mellom høye, snødekte fjell – ligger Ulvik. Grønt, frodig og velstelt – formet av bondens kyndige hånd i generasjoner. Tettstedets stolte dikter, Olav H. Hauge, beskrev hjemplassen sin som hele Hardanger innkapslet i en liten bygd. Som ivrig gartner hadde han kulturlandskapet under huden, i tillegg til under neglene. Mens han våknet om morgenen, følte han gresset bli grønnere, skodden lette og solen snike seg over snøtoppene. Like synkronisert med Moder Jord var nok ikke vi, men med Ulvik som utgangpunkt følte vi oss beredt på et Hardanger-eventyr sett fra sykkelsetet.

Et par mil innover fjordarmen – over en liten kneik og forbi sider-produsentenes kultiverte ranker – ligger Osa, en tilsynelatende ubetydelig flekk på kartet. I bunn av Osafjorden ligger derimot et kulturlandskap preget av enorme kontraster; med de vide terrassene og elvedeltaet ved fjorden hvilende mot de bratte liene i bakgrunnen, der Norddalen viser veien til fjells. Hele fjorten husmenn holdt til i Osa for bare hundre år siden. At dette enkle landskapet livberget så mange mennesker, er i dag en besnærende tanke. Hvert et grasstrå ble nok sanket, utslåtten lagt fjellhyller og steinurder, og alle nyttige tresorter påpasselig lauvet. Osa-landskapet, formet av årelang kultivasjon, står i dag som et imponerende vitnesbyrd til denne omhyggelige utnyttingen av knappe ressurser.

«Odda har plenty gutts – en underdog-type à la Cadel Evans»

På retur mot Ulvik oppsøker vi en smal grusvei, i håp om å finne ned til selve fjordkanten. Møtet med en lettere irritert huseier setter imidlertid en bardus stopper for forsøket, tross en vennligsinnet forespørsel fra vår side. En annen ufarlig gjest ligger nedi fjorden. Kalkalgen Emiliania huxleyi er på sitt mest aktive, illuminerer vannet i en fascinerende grønn farge, og forsterker kontrasten mellom fjord og fjell.

Sentralt i Ulvik ligger historiske gårder som Sponheim, Syse og Hakastad; gårder plassert i jordbrukslandskapet slik det har sett ut de siste tusen år. Oppe i lia over sentrum, sniker det seg en svingete vei; som et gått bånd slynget på kryss og tvers oppover i fjellsiden. Verken bratt eller krevende, bare myke tråkk inn i det vertikale mens Ulvik åpenbarer seg i fugleperspektiv. Å si at dette er en travel plass, vil være den største løgnen siden troskapsløftet ble innlemmet i den franske giftemålsseremonien. Her treffer du på en og annen bil, en sjelden buss og en håndfull syklister. Dette var i alle fall trafikkbildet da vi besøkte veiene i juni. COVID-19 har heldigvis tatt luven av den verste turismen, følte vi.

Underdog i Sørfjorden

På veien til Odda treffer vi dog på en del bobiler. Med flyreisene til Alanya og Benidorm kansellert, er dette trolig norske turister på jakt etter det «ekte» Norge. For det er forbi Kinsarvik, Huse, Helleland og Lofthus – bygdene som i stor grad utgjør Ullensvang – at den nasjonalromantiske flodbølgen à la Tiedemann og Gude virkelig brer seg over oss. Gamle, små-naust ligger pepret langs sjøkanten; hagene bogner av blomstrende frukttrær; og brune trebåter fortøyd til velholdte brygger. Vinden har tatt seg fri, og i den krystallklare fjorden kan vi (nesten) speile hjulene våre og, ikke minst, fjellmassivet på andre siden av vannet.

Fra god avstand kan vi se den gamle industribyen innerst i Sørfjorden. Odda ble synonymt med smelteverket og industrisagaen som tok slutt. I dag tenker man ikke stort om Odda – men den litt trauste fremtoningen til tross, dette er faktisk en gammel storhet. Rundt år 1900 hadde byen intet mindre enn ti hoteller, og omtrent halvparten av utlendingene som besøkte Norge på den tiden var innom Odda! Byen har sett bedre dager, fremstår som en gammel sliter, mangler panache og finesse – men Odda har plenty gutts – en underdog-type à la Cadel Evans. I skarp kontrast til de vakre omgivelsene har bygningene et grått, forvitret preg, jevnlig bitt av tidens nådeløse tann.

«I Hardanger sykles det i harmoni med naturen: Et vekslende girs metalliske klunk vil nesten overdøves av kjøttmeisens glade dans på fuglebrettet»

  Smuldrer hen gjør også stigningen til skianlegget i Håra. Men klatringens rustikke fremtoning gir den bare et mer forlokkende preg. Ut av Odda sentrum, svinger vi av E134 og inn på den gamle veien. Herfra venter flere sideveier; smale, røffe og fallerte. I ti kilometer à 7 prosent stiger det oppover, slyngende og med praktfull panorama. Temperaturen synker idet brøytekanten stiger. Fra blussende fjordbygd til kjølig fjelltopp, sykling i Hardanger har absolutt sin sjarm. De spektakulære hårnålsvingene opp til Seljestadjuvet kan også nytes dersom man befinner seg i Odda.

Tour des Fjords levde virkelig opp til sitt navn da rytterne badet seg under Låtefossen. Tett inntil vegen gjennom den trange Oddadalen, raser fossefallet med sine to løp, 165 meter nedover fjellsiden. Med en del trafikk kan riksvei 13 være strabasiøs for syklister. Denne ruten har også flere tunneler, som heldigvis kan sykles på utsiden. Men fossene i Hardanger må jo oppleves på nært hold, og det er en del av dem: Steinsdalsfossen, Vøringsfossen, Skjervsfossen, Furebergfossen og Låtefoss.

Selvsagt, dette er turist-magnetene. Buss-eksos, bobiler og guider med ropert må påregnes. Men på veiene rundt Ulvik fant vi roen og autentisiteten vi ønsket. Vi fant vår vei – og følte i ettertid at diktet ”Din Veg” av Olav H. Hauge, fanget opp stemningen:

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Slutt.

Øyparadis i Vesterålen

Hva gjør du etter å ha syklet i Lofoten og tror at det fineste av Nord-Norge er sett? Ta med sykkelen litt lenger nord, til et sted du kommer enda nærmere havet og får mye mindre biltrafikk. Bli med på en fredelig og idyllisk tur lengst nord i Vesterålen, til Andøyas vestside.

Det har skjedd meg mange ganger. Når jeg tror jeg har syklet alle stedene i Norge som er interessante, så kommer jeg over bilder, artikler eller tips som på ny vekker reiselysten. Noen fortalte meg at dersom man digger Nord-Norge, men vil vekk turisttrengselen og bobiltrafikken i Lofoten, så var det Andøya som gjaldt.

En fin sommerkveld begynner vi å sykle nordover fra Sortland i Vesterålen. Fylkesvei 82 har vanligvis en del trafikk, men etter hvert som klokka går mot midnatt har vi veien helt for oss selv. Mens vi tråkker behagelig avgårde på gode asfaltveier forbi Forfjorden og etter hvert inn i det ange Risøysundet, ser vi sola skimre i nordvest over et oransje, gyllent hav. Den søte lukten av hav, tang, lyng og myrblomster fyller lufta, og er bare en av tingene som beriker syklingen, og som bilister ikke får med seg.

Fra Risøyhamn

Den store brua fra Dragnes over til Risøyhamn gir en av få motbakker, men også fin utsikt. Foran oss ligger Andøya, Vesterålens nordligste, og Norges 10. største øy. Det er flere faktorer som gjør denne øya særlig attraktiv for sykling. Den har to veier fra sør til nord, der nesten alle bilene velger hovedveien på østsiden, «innsiden». Noe som gjør at den virkelig spennende utside-veien i vest er nesten bilfri. Vestsiden er også i hovedtrekk veldig lettsyklet. Her kan du dunke på med landeveissykkelen din og få en treningsøkt med god gjennomsnittsfart. Eller du kan legge ut på tur uten treningsgrunnlag, det er en opplevelse tilgjengelig for de fleste.

Vi stopper på Skomakerstua Kafe i Risøyhamn, grådig sultne, som syklister alltid blir. Der står det et skap med store kaker, og vi opplever noe unikt. Du betaler en fast pris pr kakestykke, men kaka er ikke skåret opp, og du får skjære den størrelsen på stykket du føler for. Her blir moralen og selvdisiplinen virkelig satt på prøve. Veldig fristende å lage seg et monsterkakestykke i størrelse XXL, med to tusen kalorier, men vi nøyer oss med størrelse Large!

Mot nord

Videre nordover er Andøya på mange måter nesten en klisjè over ting man tenker på som Nord-Norge. Spisse dramatiske fjell, ren luft, bølgebrus, midnattssol, multemyrer, havørn på himmelen, hvite strender, fiskebåter på havet, nordlands-sjekter i fjæra, smågrender på de mest avsidesliggende plasser. Check, alt er på plass.

Det er flott, eksotisk, annerledes.

Noe som likevel slår meg som en av de sterkeste inntrykkene hver gang jeg sykler i denne delen av Norge, er at mange av lukt og fargeintensitet tilsynelatende er skrudd opp et par knepp fra Sør-Norge. Alt er liksom i turbo-innstilling. Skyldes det den rene klare lufta, eller sola som står på 24/7? Jeg vet ikke.

Selv om det ikke er lett å formidle, er disse sanseinntrykkene ganske overveldende, og noe alle norske opplevelses-syklister bør få med seg. Her kan du glemme pulsklokka, Strava-kjøret, KOM-jakta, og med god samvittighet sykle langsomt, ta inn landskapet og la sanseapparatet bli grundig massert.

Nedturen med dette er selvfølgelig at det kan bli tamt å komme tilbake til hverdagen, i mitt tilfelle på Østlandet, etter å ha snust og sett på kysten i nord.

Om du er villig til å reise et stykke for å komme hit, er Andøya som natur- og sykkelopplevelse helt i toppklassen. Turen er ikke mer krevende enn at en vanlig ti-åring kan bli med, om man bruker to eller tre dager fra sør til nord. Utfordringen er at det er til dels langt mellom servicetilbud, og om du ønsker servering og overnatting må du sjekke ut på forhånd hvor disse ligger – og hvilken sesong de har. Vær også klar over at det kun er en matbutikk på hele vestsiden av øya, Ved Nord-Mela.

Veien mot Andenes har noen korte strekk der den går litt inne på øya, ellers følger den ganske tett på havet. Fra Nordmela til Stave går veien langs Skogvollbukta. Her sykler man delvis på en smal landtunge, med Skogvollvannet på den ene siden, og sjøen på den andre. Her er det et strekk på seks-sju kilometer som er nesten paddeflatt, et sjelden sykkelopplevelse i det kuperte Norge.

Underveis passerer vi noen små grender som gjør oss nysgjerrige. Det dukker opp et par hus, eller kanskje en håndfull her og der. Antakeligvis bygd like etter krigen, små, enkle, slitte, ofte med falmet maling, eller værbitte eternittplater. Mørke vinduer, bleikede gardiner, morkne gjerdestolper og ugress i hagen. Når bodde det noen her sist, hvordan hadde de det, hva drømte de om, hvorfor flyttet de?

Kommer man som oss som turister, i solskinn, virker dette umiddelbart som idylliske steder å bo, men det er antakeligvis veldig tynt med lokale arbeidsplasser. Lokale servicetilbud finnes nesten ikke. Har dette noe med fiskeri- eller distriktspolitikk å gjøre? Et og annet sted ser vi folk, ofte eldre ektepar, som pusler rundt, de ser ut til å ha dette som hytter. Jeg er ikke noen ekspert på det lokale eiendomsmarkedet, men tipper at disse husene kan fås for en rimelig sum, om man jakter på hytte ved sjøen.

Andenes

Vi har med oss campingutstyr og ser en rekke potensielle steder å telte underveis. Den første dagen på Andøya har vi hatt luksus-utfordringen at det nesten har vært for varmt, noe som neppe er vanlig her 69 grader nord.

Vi sykler rolig og dekker oss til med caps og solbriller, men ender likevel opp svette og solbrente. Ut på ettermiddagen finner vi en liten sti, triller vekk fra veien og setter opp teltet på en mosekledd kolle. Det er helt folketomt, rett nedenfor finner vi en liten bukt å bade i. Etterpå sitter vi og bare ser oss rundt. Hav så langt øyet rekker i nord og vest, vi skimter andre deler av Vesterålen i sør, i øst og nord ser vi topper på fire-fem hundre meter. Kartet viser at det går stier opp på flere av dem. Sikkert fine turer rå utsikt.

Men det får bli en annen gang, vi har det som konger på den lille haugen vår. Her skal det bare chilles og spises, på en av året fineste sommerkvelder.

Vi står opp neste dag til gråvær og ti-elleve småsure varmegrader, tåke henger over fjellene. Her nytter det ikke å sitte stille, vi må kle på oss lue og votter og komme opp på syklene for å holde varmen. 

Opp den slake Stavadalen får vi turens eneste motbakke og stiger drøyt seksti høydemeter. Vi sykler forbi tettstedet Bleik, med den enorme Bleikstranda. Rett utenfor ligger den karakteristiske bratte Bleiksøya, det nordligste fuglefjellet i Nordland. Bleik har fornminner helt tilbake fra folkevandringstiden, 600 e. kr., det står infotavler og skilt langs veien. Men i dag er vi ikke helt i historie-turistmodus, men holde-varmen modus. Vi sykler bare videre.

Ved Toften møter vi Fv82 igjen, og får noe biltrafikk de siste kilometerne mot Andenes, som er end of the road. Andenes som by er ikke en veldig stor opplevelse, men vi finner det vi leter etter: et konditori med varme, god kaffe og mettende bakervarer.

Det er tid for en liten oppsummering. Vi har syklet i Nordland en rekke ganger tidligere, både Sandhornøy, Helgeland, rundt Bodø og i Lofoten og Steigen.  Andøya har vært en hvit flekk på kartet, men har egentlig overgått forventningene våre. Særlig elementet med stillheten og lite biltrafikk har truffet oss.

Fra Andenes har vi nå følgende muligheter; ta ferga østover til Senja, ta fly til Oslo, ta bussen eller hurtigruta tilbake til Sortland. Vi bestemmer oss for et fjerde alternativ; fylle sykkelveskene med mat og sykle samme vei sørover igjen.

Omvei via Skjoldehamn

Denne gangen lager vi en lenger retur til Risøyhamn. På en stor halvøy i sørenden av Andøya har jeg oppdaget en stiplet linje på kartet mellom Åknes og Storsandnes, med en følgende påskrift; «Veien frarådes for bilkjøring». Den gamle terrengsyklisten i meg trigges umiddelbart. Hallo! – dette må jo sjekkes ut!

Ved Bømyra, vest for Bjørnskinn, tar vi av fra veien med lite trafikk, inn på veien mot Sørmela, som vi opplever helt uten trafikk. Fra Åknes er det slutt på bebyggelsen – og på asfalten.

Nå følger noen kilometer med noe som er i grenseland mellom dårlig grusvei og kjerrevei. Litt løs grus, sand, en del hull. Nei, ville nok ikke tatt bilen med her. Med sykkel er det likevel helt uproblematisk – og bekrefter nok en gang min erfaring at om du virkelig skal oppleve noe på reise i Norge, så er det sykkelen som gjelder. 

Lenger sør endrer veien igjen karakter, og blir noe jeg ikke har sett andre steder; en smal asfaltvei, med gress-stripe i midten. Kult påfunn. Vi er såpass langt unna nærmeste tettsted at vi nesten blir overrasket når vi ser et hus der det faktisk er mennesker.

Vi finner en flott teltplass rett ved en strand. Vi ser det kommer gående folk fra nærmeste hus. Blir vi jagd vekk nå, er dette privat grunn? Nei, dette er jo Vesterålen, dette er bare folk som er nysgjerrige og vil ha en prat.

Sykkeldans i serpentiner-himmelen

Serpentiner etter serpentiner – du må bare elske det. Stigningen er tøff nok og syra merkes godt mot toppen. Vinden merkes også. Men etter hvert som du forserer svingene, og omsider kommer inn i en slags rytmisk sykkeldans, baner smerten vei for ren og pur fysisk nytelse.

Ut av en tett granskog åpenbarer denne majestetiske klatringen seg i from av et bølgete, grått bånd slynget på kryss og tvers oppover fjellsiden. Veien opp Gaularfjellet er 7.5 kilometer lang og stiger rundt åtte prosent i gjennomsnitt.

Omkring på alle kanter ruver massive vegger som blir mer og mer grå jo høyere de strekker seg mot himmelen. Lydbilde preges av forsiktig fuglesang og sildrende elver. Biltrafikk eksisterer nesten ikke. Her sykler man alene.

Sognefjorden ligger i sør, Jostedalsbreen et stykke øst, Rørvikfjellet i vest og Eikelandsfossen tett på: fjellet er kringsatt av attraksjoner, men er i seg selv en pent bevart hemmelighet. Stedet trampes ikke ihjel av turister.

I 1853 ble det for første gang søkt om midler til å bygge vei over fjellet. Det skulle imidlertid gå over hundre år før prosjektet ble en realitet. Veien ble åpnet i 1938 og fikk etter kort tid status som en viktig transportsåre. I dag er det derimot ganske stille, siden hovedveiene tar seg av det meste av trafikk.

Alpe d’Huez har 21. Med slik overflod og luksus kan man få for mye av det gode. Her snakker vi totalt ni serpentinere. Det virker som et godt antall, ikke for mye, ikke for lite. Med et par minutter mellom hver, får man tid til å nyte dem skikkelig før man gleder seg til den neste. På toppen står du på 784 meters høyde og nyter utsikten.

5 undervurderte områder for sykling

Tekst: Øyvin Wold og Lars Erik Sira

Dette er et utdrag fra boken «Langtur på sykkel i Norge – en guide til planlegging og gjennomføring».

Vesterålen

Øyriket har ikke tilnærmet så mange turister som Lofoten i sør, og mye bedre sykkelmuligheter. Man kan sykle runder på Andøya, Hadseløya og Langøya. Mest spennende er det likevel å utforske de mange blindveiene til mer eller mindre fraflyttede fiskevær og smågrender. Veiene følger i hovedsak kysten og er lettsyklede. Aktuelle turmål kan være Nyksund, Hovden, Ringstad, Skjoldehamn, Søberg eller Stø. Store og små strender dukker opp langs veien og ikke sjelden har du dem helt for deg selv. Hurtigruta kan bringe deg og sykkelen videre på enkelte delstrekninger. Den stopper i Stokmarknes og Sortland og Risøyhamn på Andøya.

Østerdalen

Sykler man fra Rena og nordover mot Alvdal, Tynset og Røros er man et stykke utenfor allfarvei, men likevel i et kremområde for sykkel. Det går en baksidevei på motsatt side av Glomma i forhold til rv. 3 og fv. 30 hele veien oppover. Baksideveien er i det store og hele lettsyklet og med veldig liten biltrafikk. Flere strekk er helt bilfrie, for eksempel fra Atna til Hanestad og fra Bjøreggen ved Tolga til Håmmålvoll stasjon. Det er mange teltmuligheter i nærheten av Glomma, og flere sidedaler å utforske for som den som har tid og krefter til det.

Indre Østfold

Indre Østfold havner utenfor radaren for mange. Her er verken strandliv, fjelltopper, vidder eller dramatisk landskap. Men denne delen av fylket har mye attraktivt; velholdt kulturlandskap, trivelige bygdeveier og ikke minst den vakre Haldenkanalen. Det er fine sykkelforhold på begge sider av kanalen, men minst trafikk på vestsiden. Langs kanalen fins flere fine serveringssteder, et kanalmuseum i Ørje og gapahuker som står åpne for overnattingsgjester uten store komfortkrav. Nord for Ørje ligger den store Rødenessjøen,
med særs flott kulturlandskap på begge sider. Siden det høyeste punktet i fylket bare er 336 moh (Slavasshøgda, nordøst i fylket), er det lett å tro at Østfold er flatt – men det er det ikke! Raviner, morenerygger, åser og høydedrag setter sitt preg på landskapet, så være forberedt på at samlet stigning på en langtur kan bli merkbar.

Finnmarkskysten

Nakent, værbitt, kjølig, store avstander og lite folk. Om dette er noe du syns høres lovende ut, kan Finnmarkskysten være noe for deg. Med Hurtigruta, ferger og hurtigbåter kan du reise til tettsteder og småsamfunn langs kysten og ute på noen av de mange øyene. Med unntak av strekningen Honningsvåg-Nordkapp kan ingen av kystveiene sies å være turistifisert eller kommersialisert, så det lønner seg å være mest mulig selvberget og selvforsynt. Da kan du til gjengjeld få oppleve en kystlinje du ikke finner maken til noe sted. Noen aktuelle strekk å sykle på fastlandet er Russelv-Havøysund, Kjøllefjord-Mehamn, Berlevåg-Båtsfjord og Vardø-Kiberg-Hamningeberg. Blant øyer du kan sykle på er Loppa, Seiland, Rolvsøy og Ingøy.

Finnskogen

Beliggende øst for Glomma og rimelig tilgjengelig på Østlandet, er Finnskogen likevel en hvit flekk på kartet for mange. Dette skogshavet er hele 6000 kvadratkilometer stort, nesten folketomt (kun tre matbutikker), og for syklister særlig attraktivt med mange skogsbilveier uten biltrafikk. Bruker man de få asfalterte veiene gjennom skogen, er også de med lite trafikk. Naturen preges av store åser (eller bærj som de sier her), mange innsjøer, myrer og flere lange vassdrag. Veiene går ofte over digre flate furumoer med bærlyng, røsslyng og lav. Og det som kanskje gjør området mest eksotisk; den store Stillheten råder. Her kan man rekke å tenke lange uavbrutte tanker, og bare la sykkelen, kilometerne og tiden gli forbi.

Du kan sykle flere dager uten å treffe på noen

Idet jeg stopper for en matbit, legger jeg plutselig merke til det. Stillheten. Det eneste jeg kan høre er min egen pust, muligens også den svake sildringen fra en liten bekk. Ingen biler, ingen maskiner, ingen musikk – bare deilig, merkelig stillhet. Fraværet av støy er bare en av mange attraksjoner for den som vil sykle i det store skoghavet som kalles Finnskogen. 

Continue reading «Du kan sykle flere dager uten å treffe på noen»