Nice Archives - Sykkel

Næringssmell på Col du Grand St. Bernard

Dette er reisebrev nummer to i en serie på syv om en hårete eventyrtur i Alpene, gjennomført av de to Bygdø-syklistene Asbjørn Madsstuen og Vetle Andreas Gusgaard Lunde.

Etappe 2
Vallorcine – Aosta
(Frokostbrøleren)
107km, 3000hm

Reisen var delvis inspirert av ulike turoperatørers pakkereisetilbud, endog noe lengre og mer pervers når det kommer til antall høydemetre. Totalt var ruten 1046 kilometer lang med omlag 27.000 høydemeter over 7 minnerike dager.

Etter gårsdagens sørgelige oppvisning fra værgudene, våknet vi opp med lave forventninger knyttet til de videre værutsiktene for turen. Væroraklene hos yr.no ga oss ikke en bedre magefølelse om været vi hadde i vente, da de rapporterte om enda mer slett vær enn vi hadde blitt velsignet med på vår første tur.

Vi ankom hotellet sent i går, og fikk så vidt karret til oss litt pasta i den stengte hotellbutikken, før vi måtte hive oss rundt for å forsøke å tørke vårt klissvåte utstyr. Jeg vil betegne tørkeprosjektet som en moderat suksess. Sett bortifra noen småvåte sko og et delvis ødelagt pass, var alt annet tørt.

På tross av at dag 2 var den siste korte dagen denne uken i Alpene, ble den også en solid forsmak på hva som ventet de neste dagene. Vi skulle for alvor føle tyngdekraftens vrede i salige motbakker, med ærverdige Grand Saint Bernard som siste bestigning. På veien til Store Sankt Bernards-passet skulle vi over «et par mindre hauger» ifølge Asbjørn. En relativt behagelig dag, med noen sporadiske innslag av ubehag med andre ord.

Trass ingen frokost, en blid Asbjørn før dag 2.

En blid Asbjørn

I Vallorcine var alt fortsatt like sesongstengt som ved gårsdagens ankomst. Det betød ingen frokost, med unntak av det lille vi hadde av pastarester etter gårsdagens noe monotone, selvkreerte middag. Vi smøg oss heller, relativt tomme i magesekken, avgårde mot sveitsergrensen og den første «Asbjørn-haugen», Col de la Forclaz.

Med lette kropper og småvåte sko ble denne tidligere smugler-og-eseltrekk-ruten mellom Frankrike og Sveits en smidig affære. Syv kilometer og 6% snittstigning gikk fryktelig greit på morgenkvisten, og bakken ble en fin aperitiff for hva som senere ville komme. Visuelt var det ikke mye å trekke frem av severdigheter i oppstigningen, men ettersom nedfarten begynte, ble vi utsatt for et vidunderlig skue ned mot Martigny (VM-by, 2020).

I den fabelaktige utsikten ned bakken (som også vil benyttes som nedfart på de lokale sluttrundene under sykkel-VM neste år), tittet vi oss om etter noen rasteplasser hvor vi kunne kjøpe oss litt mat. Her var også alt stengt; så vi tok til takke med å simulere at vi kapret et måltid på en hyggelig restaurant.

Pervers haug

Etter vårt lille bildestopp gikk det så fort gjennom Martigny at vi helt glemte å stoppe for å spise på ekte. Vi hastet oss heller mot Champex Lac på rimelig tomme mager, klare for å forsere Asbjørns haug nummer 2.

Denne haugen var den mest perverse haugen undertegnede noensinne har møtt, og det brygget seg opp et lite hat mot både meg selv, Asbjørn og denne haugen – ettersom vi snirklet oss oppover på våre relativt tunge sykler. 10,5 kilometer á 8%, grøss og gru! Jeg vil i ettertid betegne Champex Lac som en fin bakke, på tross av at vi i turplanleggingen undervurderte dens brutalitet. Bakken ville nok også vært betydelig mindre brysom, om vi hadde fått i oss noe mer mat i forkant. Vi trålet oss opp, mens jeg dagdrømte om kaker og pizza.

Vel over toppen fant vi oss endelig en fin restaurant. Prisene på restauranten var stive, men jeg brydde meg fint lite og forsynte meg svært grovt av restaurantens vidunderlige utvalg av bakst. Asbjørn var noe mer restriktiv i sin fråtsing, en beslutning han senere skulle angre på.

Været hadde vært betydelig bedre enn varslet hele dagen – frem til vi nådde bunn av nedfarten til Champex Lac og ankom Orsieres, foten av det mytiske Grand Saint Bernard-passet. Fra Orsieres skulle vi de neste 25 kilometerne stige 1488 høydemeter over Saint Bernhard-passet, som markerer nok en landegrense, denne gangen mellom Sveits og Italia.

Etter hvert som vi sneglet oss oppover i terrenget skiftet været gradvis, fra noe anerkjente meteorologer vil betegne som helt ok, til å bli fullstendig syre-satan. I takt med værskiftet skiftet også Asbjørns lynne. Hans mangel på grådighet ved restauranten på Champex Lac hadde satt i stand et uunngåelig fenomen. Næringssmellen var et faktum! Vi stoppet på en bensinstasjon vel halvveis i faenskapet opp Sankt Bernhards-passet, og hev i oss sjokolade og Cola, men det var så altfor sent. Skaden var allerede skjedd.

Næringssmellen var et faktum!

De nyfortærte kaloriene gav dog en midlertidig boost og skapte god flyt gjennom en lengre tunnel med noe lavere stigningsprosent enn resten av bakken. Men ut av tunnelen åpenbarte «Gammel-Erik» seg i form av en god gammeldags mikstur av regn, hagl, snø og sterke vindkast midt imot.

De siste 6,5 kilometerne (8% stigning) til toppen fra tunnelen ble et voldsomt slagsmål mot værgudene og næringsgudene. Det ble stadig surere oppover, og vinden jobbet oss hardt imot.

Asbjørn, som allerede hadde nok å stri med som følge av sitt forsmedelige ankelbrudd, måtte kjempe seg opp i sukkermangelskoma. Vi skilte lag oppover og trøstet oss (noe bekymret over de neste dagene) med at dette var dagens siste stigning før vi skulle ned på en festlig nedfart til den idylliske Aosta-dalen. Over toppen forsøkte jeg meg på et raskt klesskift utendørs, men vi fant raskt ut at vi skulle forsøke å finne varmen inne i hotellet og turist-sjappen på toppen.

Etappen Vallorcine til Aosta hadde vært strabasiøs affære.

Etter regnet kom solen

Vi må ha sett fryktelig stusselige ut inne i turistsjappen på toppen av Grand Saint Bernard (2469moh). En eldre herremann insisterte ved flere anledninger på å spandere både suppe og kaffe på oss. Vi takket høflig nei, men til slutt tok mannen grep og tok tak i min venstre hånd, og uten evne til å utøve noen form for motstand ble jeg vitne til at denne legenden plutselig hadde plassert 20 sveitsiske franc i min hånd.

«Kjøp dere noe godt, det fortjener dere.» var beskjeden vi fikk.

Vi følte at vi ikke hadde noe valg etter denne vennskapelige maktgesten fra vår nye sveitsiske bestevenn, så vi krøp til korset og kjøpte oss hver vår cappuccino. Varmen fant vi aldri, så omsider måtte vi komme oss videre mot etappens endestasjon.

Vi hutret oss ut døren fra turistsjappen, klare for dagens høydepunkt – nedfarten til Aosta!

Rett før nedoverbakken begynte skjedde noe av det mest grusomme som kunne hendt. En svær og relativt antikk lastebil dundret forbi oss. Lastebilen var massiv, og forferdelig treg, så vi var fanget i kulden bak det saktegående droget. Illusjonen om en heftig utforkjøring brast, og vi måtte heller ta til takke med å oppleve mild hypotermi på veien mot Aosta.

Vel nede i Aostadalen ankom vi endelig vårt hotell etter seks innholdsrike timer på jernhesten. Dagens hotell ble en verdig avslutning på dagen med godt impregnert sigarettdunst i veggene og 1 kilometers gåavstand til nærmeste restaurant.

I striregnet vandret vi til restauranten iført vårt medbrakte hverdagsantrekk (treningsshorts, slippers og treningstøy), og fråtset i oss det de hadde å tilby.

Alt i alt måtte vi erkjenne at det hadde vært en fin dag, og at de neste dagene ville kunne bli enda finere – bare vi unnet oss litt mer mat både før og underveis i etappe 3.