Ikke bare en enorm idrettsutøver med formidabel fart og teft, men også en viktig pådriver for endring og sosial rettferdighet. Major Taylor brukte sitt unike talent til noe langt viktigere enn sport.
Som sportsinteressert generelt, og sykkelfantast spesielt, har du helt sikkert hørt navnet Major Taylor før. Hans fulle navn var Marshall Walter Taylor. Han vokste opp i Indianapolis, Indiana, og var rask på sykkel. Veldig rask på sykkel. Faktisk så rask, at han ble verdens første svarte idrettsstjerne. Men denne afroamerikanske syklisten var noe mer enn bare en superstjerne i idrettsverdenen. Han ble også en ledestjerne i den tidlige borgerrettighetsbevegelsen, i en tid der de som kjempet for like rettigheter møtte lukkede dører og åpen forfølgelse.
«Major Taylor hører hjemme blant de helt store i borgerrettighetsbevegelsen,» sier Michael Kranish, forfatteren av ”Major Taylor: Verdens raskeste mann”. Karnish er opptatt av at historien ikke må glemme Taylor, når de viktigste foregangsfigurene for den afroamerikanske bevegelsen nevnes.
«Han ble tross alt amerikansk mester og verdensmester lenge før Jack Johnson ble første fargede tungvektsmesteren, og faktisk drøye 50 år før Jackie Robinson inntok baseballscenen. Major banet vei for dem begge. En av de mer interessante fakta jeg avdekket med denne boken var at Johnson var veldig inspirert av Taylor, og hadde selv ambisjoner om å bli en sykkelmester. Det er ganske utrolig, men da Johnson krasjet og ble skadet, satte han sykkelen til side og satset på boksingen i stedet. Samtidig viste det hvor farlig banesykling var på den tiden, mange av Taylors konkurrenter skadet seg alvorlig eller døde. Så at Taylor var mentalt sterk, er det ingen tvil om. Tenk på alle de hinder han måtte forsere for å nå til toppen, både sportslige og sosialt sett.»
”Major”
Taylor var sønn av Gilbert Taylor, en veteran fra borgerkrigen, og Saphronia Kelter Taylor. Foreldrene hans flyttet fra Louisville, Kentucky, og bosatte seg på en gård i Bucktown, et jordbruksområde vest Indianapolis, Indiana. Taylor kom til verden 26. november 1878 i Indianapolis og var et av åtte barn i familien som besto fem jenter og tre gutter. Rundt 1887 begynte faren å jobbe i Indianapolis som kusk for Southards-familien, en velstående hvit familie.
Som arbeider for Southards-familien ble tolvåringen Taylor forunt sin første sykkel. Taylor lekte mye med tohjulingen og ble etter hvert så god at Tom Hay, en sykkelbutikkeier i Indianapolis, betalte ham til å gjøre sykkelstunts foran lokalene til Hay og Willits. Taylor tjente $ 6 i uken for å rengjøre butikken og utføre triks. Til arbeidet fikk han også en gratis sykkel til en verdi av $ 35. Kallenavnet «Major» fikk han trolig fordi han utførte sykkelstuntene i militæruniform. Taylor fikk senere jobb som trener og rådgiver i sykkelbutikken Harry T. Hearsey’s. Det var her han traff Louis D. «Birdie» Munger , en tidligere veltepetter-syklist som nå eide en sykkelfabrikk, Munger Cycle Manufacturing Company. De to ble venner for livet, og Munger skulle trene Taylor opp i verdenstoppen.
I sine tidlige amatørdager syklet Taylor både landevei og bane. Det var i banesykling og sprint at talentet virkelige viste lovende takter. Som 15-åringen satte han ny rekord og ble hundset av publikum og bannlyst av arrangøren. I det hele tatt var det mange arrangører som ikke turte å invitere Taylor, av frykt for at andre, hvite ryttere ville nekte å delta. I den såkalte Jim Crow-æraen var rasismen var systematisk, tungrodd og over alt.
«På et tidspunkt sto Taylor overfor så mye motbør og rasisme at treneren hans, Birdie Munger, som også var manager og rådgiver, tok i bruk en krem som skulle få mørkhudede til å bli lysere i huden. Det er helt utrolig!,» forklarer Karnish. «Taylor var ganske motvillig, men hadde ikke annet valg enn å gå med på det. Til tross for at kremen var farlig og ganske lite effektiv.»
Kremen skulle bli et skjellsettende og helt avgjørende øyeblikk i Taylors karriere.
«Han bestemte seg for at rasismen skulle bli hans motivasjon til å vinne, ikke bare på vegne av seg selv, men på vegne av alle afroamerikanere eller andre grupper som led under raseskillelovene. Plutselig tok livet hans en helt avgjørende ny retning.»
Roosevelt-støtte
1887 var Taylors første, fulle sesong blant proffene. I takt med økende antall triumfer, fortsatte hans omdømme og popularitet å vokse. Avisene begynte å omtale ham med fengende klengenavn, som «Worcester Whirlwind», «Black Cyclone», «Ebony Flyer», «Colored Cyclone» og «Black Zimmerman». Han ble også populær blant tilskuerne. En av hans største støttespillere var faktisk president Theodore Roosevelt som fulgte Taylor gjennom hele hans sytten år lange karriere.
Til tross for at Taylor uten tvil var den raskeste rytteren i USA fra omtrent 1897 til 1900, ble han i det store og hele behandlet som en annenrangsborger. Gang på gang ble han nektet å delta i løp, og han fikk ikke lov til å sykle konkurranser i noen av sørstatene, hvilket spolerte sjansene hans til å vinne sammenlagtligaen. Han ble nektet medlemskap i League of American Wheelman (LAW), datidens dominerende sykkelorganisasjonen, bare på grunn sin hudfarge. Han ble avvist på hoteller og restauranter, selv da han hadde store, viktige konkurransen dagen etter. Stadige juryavgjørelser gitt i hans disfavør og bøtene han fikk var mange og urettmessige. Mange av konkurrentene gikk inn for å få han diskvalifisert og syklet aktivt for at han skulle tape. Noen ganger fryktet han de andre rytterne, og ikke uten grunn, noen ganger truet de ham på livet. Under det åpne mesterskapet i Massachusetts i 1897 ble Taylor regelrett taklet i gulvet av William Becker, som hoppet på Taylor og kvelte ham til han ble bevisstløs. Hendelsen var så åpenbar grotesk at juryen måtte ta tak i den. Saken endte med en 50 dollar bot til Becker som ble tillatt å fortsette. Utrolig nok.
«Kom deg ut nå, hvis du vil dra herfra med livet i behold,» sto det på en lapp på garderobedøra hans en gang. Noen ganger ble han dynket i isvann fra tribunene, spisse stifter ble kastet foran hjulene hans. Regelmessig ble Taylor gjenstand for trusler fra de øvrige rytterne, både før, etter og under løpene. Selv da han hadde vunnet, gikk juryen inn for en hvit vinner hvis finalen hadde vært veldig tett, og i tilfelle uavgjort, tapte Taylor alltid. Det hørte til særsjeldenhetene at Taylor ble gratulert etter en seier.
På en av sine mange reiser i Europa, oppdaget Taylor at han ikke hadde fått sitt favorittrom, nummer 13. Derfor gikk han ned i resepsjonen og forhørte seg om rommets tilgjengelighet. De ansatte på hotellet forklarte at nummer 13 var en bod, ingen kunne bo der. Men Taylor var besatt og la frem ønske om at de skulle ommøblere rommet. Men hvorfor var dette ulykkestallet hans favoritt? Ganske enkelt fordi dette var nummeret Taylor alltid ble tildelt i ritt, og romnummeret han alltid fikk på hoteller. Men sjeldent lot han seg psyke ute av den grunn. For Taylor vant ofte, og derfor ble det hans favorittnummer. Hans « Good luck charm».
«Livet er for kort til å være bitter i sitt hjerte. Derfor ønsker jeg ingen andre vondt,» skal Major Taylor ha sagt.
Verdensmester
I tillegg til sine gode gener, hadde Major Taylor fire effektive våpen i sitt formidable sykkelarsenal. For det første, gjorde gjentatte personangrep fra konkurrentene ham sterk og innbitt mentalt. Mens de andre syklet for pengenes skyld, brukte Taylor streben etter likhet og sosial rettferdighet som sin motivasjon.
For det andre ble han ansett for å være en kløktig taktiker. Gang på gang overrumplet han sine fiender med pokerspill hvor han latet til å være tom for energi når han ikke var det. Han bløffet med ”svake angrep” når han ønsket lure frem de andre i tet, og var en veritabel mester i å gi konkurrenten en falsk trygghetsfølelse.
Nummer tre: Taylor var en teknisk virtuos på sykkelen. Fra ung alder av gjorde han triks og stunts, og i voksen alder utførte han tilsynelatende «umulige» manøvrere for å komme i gode posisjoner eller ut av vanskelige situasjoner. For eksempel, i duell med Edmond Jacquelin i Frankrike. Begge knivet om å komme i bakre posisjon og sakket ned til en ”stand off”. Til slutt sto de begge helt stille, før Taylor begynte å tråkke sykkelen bakover! Edmond lo, aksepterte frontposisjonen og ble slått i sprinten.
Taylors fjerde store fordel var kanskje den mest avgjørende: Ingen kunne slå ham i en sprint. Farten hans var enorm. Gang på gang var Taylor sistemann på oppløpet, men nesten like ofte stormet han forbi samtlige. Derfor ble han en stor publikumsfavoritt og de som våget å invitere ham til arrangementene sine, merket dette på billettsalget.
Under verdensmesterskapet i 1899 i Montreal, Canada, vant Taylor sprinten, og ble dermed den første afroamerikaneren til ta gull i et verdensmesterskap i sykling. Taylor ble den andre svarte utøvere til å bli verdensmester noen gang, etter den kanadiske bokseren George Dixon.
I sesongene som fulgte tok Taylor sykkelverdenen med storm. I USA gjorde han rent bord. På en europeisk tour i 1901 vant han hele 42 av de 57 rittene han startet. Året etter: 40 av 57. Premiepengene hans gikk gjennom taket og Taylor ble etter hvert en holden mann.
Livet etter
1910 ble hans siste sesong. Med sykkelen hengt opp ønsket Taylor nye utfordringer. Han søkte Worcester Polytechnic Institute for å studere til ingeniør, men ble ikke overraskende nektet opptak. I tiden som fulgte hadde han mange jern i ilden, men ingen ble varige.
Nesten tjue år etter sine aktive dager skrev han en selvbiografi. ”The Fastest Bicycle Rider in the Word: The Story of a Colored Boy’s Indomitable Courage and Success Against Great Odds” ble boksen lange og informative tittel. I boken reminiserte han om sin storhetstid uten mye bitterhet.
«Jeg føler ikke ondt om noen. Fra min side var det alltid et rettferdig spill og jeg prøvde mitt ytterste, selv om jeg ikke alltid hadde de beste betingelsene.»
I 1930 var det vanskelige økonomiske tider for Taylor. Dårlige investeringer (inkludert selvbiografien), aksjemarkedskrasj og virksomheter som viste seg å mislykkes. Taylors hjem i Worcester og noe av familiens personlige eiendom ble solgt for å betale gjeld. Dessuten var han ved dårlig helse de senere årene.
Man vet lite om Taylors liv etter det som ble et mislykket ekteskap og flytting til Chicago. Taylor tilbrakte de siste to årene av sitt liv i fattigdom, solgte eksemplarer av selvbiografien for å tjene en liten inntekt mens han bodde på YMCA Hotel i Chicagos Bronzeville-området.
«Jeg var interessert i Taylor ikke bare fordi han ble verdensmester i sykling, men også fordi han brukte sport til et større formål – for å vise hva en enkeltperson kan oppnå med full dedikasjon, og for å demonstrere at de avskyelige rasistiske teoriene på den tiden var helt feilslåtte,» sier Karnish.
I mars 1932 fikk Taylor et hjerteinfarkt og ble innlagt på sykehuset i Provident Hospital. Etter en mislykket hjerteoperasjon ble han flyttet til Cook County Hospitals veldedighetsavdeling i april, hvor han døde 21. juni, 53 år gammel. Den offisielle årsaken i dødsattesten er «nefrosklerose og hypertensjon», forverret av «kronisk myokarditt». Verken kone eller datter ble informert om hans bortgang før lang tid senere, og ingen gjorde krav på eiendelene hans. Han ble opprinnelig gravlagt på Mount Glenwood Cemetery i Thornton Township, Cook County, nær Chicago, i en umarkert ”fattiggrav”.
I 1948 derimot, gikk en gruppe tidligere proffryttere inn for å organisere en skikkelig gravferd. Med hjelp av donerte midler fikk Frank W. Schwinn, eieren av Schwinn Bicycle Co, i stand en oppgraving og ny begravelse av Taylors levninger. På plaketten ved graven står det: «Verdensmester i sykkel som tok den vanskelige ruten uten hat i hjertet, en ærlig, modig og gudfryktig utøver som alltid gjorde sitt beste. Borte, men ikke glemt.»
