Roger Labric var ikke bare journalist. Dette mangslungne fenomenet var også pilot, rallysjåfør og syklist med deltakelse i både Tour de France og Paris-Roubaix. Dette er hans fortelling fra ”Helvete i Nord” 1920, en 280 kilometer lang og horribel utgave fra Chatou til Roubaix.
Før jeg skrev om dette ritttet, ønsket jeg å oppleve det selv. Oppleve lidelsen og kraftanstrengelsen rytteren utsetter seg selv for, på en sykkel altfor tung, på veier helt horrible etter krigens ødeleggelser.
Vi var 140 til start. Like foran Belle Gabrielle café sto en samling hardbarkete menn på en iskald morgen i Paris sitt Suresnes-nabolag. Feltet gikk i oppløsning allerede i første stigning, opp til Pecq, og før ankomst skogen ved Saint-Germain var rytterne dekket i gjørme. Det hadde regnet gjennom hele natten. Like før Lens, ruinert av krigen og et tragisk syn, tok vi en hardfør og humpete vei langs den gamle slagmarken. Store hull og krater satte hjul og felger virkelig på prøve.
Min første punktering, like etter Meru, sendte meg hodestups i grøfta. En rytter sto og skriftet dekk på samme sted. Han hadde en trøye i tre farger, og en oljete vest som han brukte som regnjakke. Det var Costante Girardengo, den regjerende Giro d’Italia-mesteren. En sviktede pumpe forsterket problemene hans. Jeg lånte ham min egen og sammen dro vi mot neste destinasjon, på jakt etter et felt oppløst i vifteformasjoner. Vinden var som isende piler mot kroppen. Jeg hadde ikke samme kadens som den italienske mesteren og det gikk ikke lenge før jeg slapp hjulet hans. Like før langesonen i Amiens fikk han dessverre kontakt igjen med feltet uten meg.
Etter hvert som kilometerne gikk, og en truende mørk himmel dekket oss i snø, trakk rytterne seg én etter én. Selv store mestere. Med å fullføre som min eneste ambisjon, fant jeg motet til å kjempe videre. Etter Arras klorte jeg meg fast i dragsuget til en blond kjempe som fablet på en eller annen uforståelig dialekt. Dette var en flamsk rytter jeg aldri fant ut av hvem var.
Han kjørte også fra meg. Derfor ankom jeg stadion i Roubaix helt alene. Dette etter å ha fulgt en rekke små, kompliserte veier mellom to tykke rekker av stoiske tilskuere som heiet oss frem.
Den obligatoriske runden rundt banen, hvor Paul Deman hadde triumfert en god stund tidligere, slapp jeg å fullføre. Selv Deman hadde ankommet etter det tregeste tidsestimatet. En funksjonær overrakte meg fort en pen til å skrive meg inn.
Dessverre var jeg så kald at pennen glapp gang på gang. Skriften min var derfor fullstendig uleselig.
Rittet ble sett på som hardt, fryktelig hardt. Dels på grunn av det fryktelig været, dels på grunn av de horrible veiene, sleipe som isbaner.
Fire punkteringer til tross, jeg fullførte en av de hardeste utgavene av Paris-Roubaix som sykkelsporten har opplevd. På vegne av journalistenes fellesskap, kunne jeg ikke bedd om mer.
Denne artikkelen sto på trykk i L’Equipe i 1950 og er gjengitt med tillatelse.
