Amund Grøndahl Jansen har kjempet en lang og intens kamp for å kunne sette sitt preg på brosteinsklassikerne. Nå forbereder han seg blant Jumbo-Visma-stjernene høyt oppe i vulkanlandskapet rundt Teide.
Idet rundt ti ryttere fra Bahrain-McLaren okkuperer omtrent hele den venstre fila i en høyresving, forstår jeg at jeg ikke kan være langt unna det som på godt og ondt har vært proffsyklistenes forjettede land de siste fire tiår. Lite har endret seg rundt det faktum når vi skriver februar 2020, men vi får nesten gå ut ifra at aktivitetene som nå foregår inne på de 37 værelsene på Hotel Parador de las Cañadas del Teide tåler dagens lys bedre nå enn på midten av 90-tallet.
Sykkelmagasinet har tatt turen til Tenerife – den største av de sju bebodde Kanariøyene, og her skal vi møte Amund Grøndahl Jansen og noen av hans klassikerkompiser fra Team Jumbo-Visma.
De siste kilometerne opp til hotellet har jeg gløttet opp mot toppen av Pico del Teide, den glupske vulkanen som ruver hele 3718 meter over havet og som hadde sitt hittil siste utbrudd tilbake i 1909. Andre utallige utbrudd har formet naturen oppe på platået til noe ekstraterrestrisk, og omkranset av merkelige bergformasjoner, størknet lava, aske, grus og ekstremt værbitte kaktuser og andre buskvekster, livner altså fargerike sykkeldrakter opp i ellers surrealistiske omgivelser.
Som sine forgjengere tar Grøndahl Jansen, Mike Teunissen og Wout van Aert fremdeles bakveien ut fra hotellet etter at de har hektet syklene ned fra veggfestene i det lille utstyrsrommet. De inntar måltidene sine atskilt fra fotturistene som florerer her, men der stanser nok også mye av likheten med hvordan den gamle skolen og rytterne på US Postal og Discovery Team klargjorde seg foran Grand Tours 20-25 år tidligere.
«Har du sjekka i skapet på rommet ditt om det faller ut noen skjeletter der?»
«Det er nok en stund siden det har vært noe særlig ugler i hotellskapene,» sier Grøndahl Jansen til Sykkelmagasinet. «Det er vel en annen tid. Det er akkurat som lavaen som ligger størkna ute på sletta her, så er det bare noe som hendte i fortida, tror jeg. Det ligger ikke blodposer i sofaen her, så det går helt fint.»
Dumt spørsmål
Da vi nevner den spesielle bakgrunnshistorien til Teides famøse og eneste hotell i samtale med Wout van Aert, omtaler han det som «et dumt spørsmål». Under forberedelsene til Tour de France-seirene Lance Armstrong senere ble fradømt, traktet han ut hit til Tenerife og klargjorde seg til konkurranse ved blant annet å bruke EPO. Rytterne trakter hit for naturlig økt produksjon av røde blodlegemer. EPO stimulerer benmargen til å produsere ekstra mye.
Ifølge en historie gjengitt av den spanske riksavisen El País skal to personer hatt rom tilgjengelig her under store deler av året: Dr. Michele Ferrari, kjent som Armstrongs langer og lege. Den andre var nåværende Astana-sjef, Alexandre Vinokourov.
At den nye generasjonen skal stå til rette for alle feil forgjengerne deres gjorde, har nok vært litt av en tålmodighetsprøve. Det forklarer nok også litt av irritasjonen i svaret til tidligere verdensmester i cyclocross, Van Aert, når vi spør han om den besynderlige plasseringen denne Parador-filialen har i sykkelhistorien:
«Huff, vel,» utbryter belgieren «Jeg mener at alle steder der sykkelryttere oppholdt før i tida er en del av den historien, så egentlig er det et tåpelig spørsmål. Den tida er vi ferdige med, og nå er det ganske opplagt hvorfor vi er her. Det er godt klima, det er høyt nok og i februar er det kanskje det eneste stedet i Europa hvor man finner det. Jeg tenker ikke på historiene du snakker om.»
Tilbaketrukkent
Halvveis gjemt bak et grantre finner man inngangspartiet til hotellet. Her er ingenting skrevet i neon. Det finnes ikke prangende skilt. Hovedinngangen minner om en nødutgang. Den ene døra vender innover og er markert med en grønn sirkel. Den andre utover, og det røde symbolet indikerer at du ikke skal bruke denne.
Paradores-kjeden er statlig og det er en av grunnene til at man midt på 60-tallet fikk tillatelse til å reise bygget på 2100 meters høyde. I 1996 ble andreetasjen påbygd, og da ble det også bygd på en kafé som i dag er et yndet sted å spise lunsj for det internasjonale kobbelet av turister som daglig inntar nasjonalparken. Hotellet ligger kun tre kilometer unna grensa til parken, og er du ikke heldig og får rom her – er søvnige Vilaflores sju-åtte kilometer lengre ned i dalen det nærmeste alternativet.
Fra sykkelsporten er jeg selvsagt vant til at det er biler, lastebiler og busser, alt drapert i sponsorenes farger og sponsormerker som dominerer parkeringsplassene. Her oppe regjerer turoperatørenes doninger.
Vi legger oss på hjul bak proffsyklistene idet trioen legger ut på en kort coffee-ride på det som egentlig er en hviledag under oppholdet. Den mest meritterte av de tre ankom campen sist etter at han tok med seg en seier på cx-sykkelen under Krawatencross før den lange flyturen videre ut på øya. Om noen dager skal også Steven Kruijswijk og Primoz Roglic ankomme, mens Tom Dumoulin har meldt avbud på grunn av sykdom.
Mens vi gang på gang passerer rytterne og venter i veikanten på at de skal gjengjelde tjenesten for at vi skal få tatt bilder av dem, går praten nærmest ustanselig. Amund og Wout først, mens Mike Teunissen glir inn i en mer tilbaketrukken rolle. Mønsteret gjentar seg da Jumbo-Visma gjengen etter en halvtime parkerer sykkelen ved den første og beste caféen i det lille tettstedet som venter etter ubebodde partier kraftig dominert av fjell og sand, brutt opp av digre lavasteiner.
Papillion Restaurante har fått varme anbefalinger fra lagkamerater som har vært her tidligere. Van Aert spanderer to runder med kaffé og muffins, mens følgets eneste nordmannen dominerer samtalene på kav nederlandsk.
«Når vi er en så liten gruppe, så er det litt slik at alle monner drar. Hvis det er en samling som i desember, der alle rytterne er til stede, da trenger man ikke å ha 30 snakkesalige ryttere. Jeg synes vi har en fin trio sosialt sett. Vi klarer å komme oss igjennom lange dager,» svarer Grøndahl Jansen når vi bemerker at vi stort sett har hørt skravla hans i hele dag.
Vårklassikerne
Og det er da verken studier av bergformasjoner eller å ta gondolen opp til Pico del Teide denne gjengen har kommet hit for. Ei heller det Armstrong gjorde: Et slags kunstig kappløp mot konkurrentene for best å stå distansen under Grand Tours.
Disse tre har foreløpig blikket stivt festet mot mars måned og halve april. Vårklassikerne.
Det var lagets ønske at forberedelsene skulle legges hit, selv om Grøndahl Jansen etter hvert innrømmer at han hadde følt seg enda tryggere på seg selv om han hadde ankommet åpningshelgen og Omloop Het Nieuwsblad den 29. februar med andre ritt i beina.
Foran flere ritt i fjor valgte laget å gå rett ned fra høyden og rett inn i konkurranse. Det var selvsagt ikke uten ritt i beina fra før, men Van Aert synes ikke laget tar en stor sjanse ved å velge denne inngangen til klassikerne.
«Nei, vi gjorde det foran det som vel var den første seieren til Amund i ZLM Tour,» forklarer 25-åringen fra Herentals «og under Tour de France hadde alle rytterne vært i Sierra Nevada i forkant, og alle presterte på et kjempehøyt nivå. Jeg gjorde det samme foran Critérium du Dauphiné. I dag har sykkelsporten endret seg. Du kan trene veldig spesifikt så lenge du har motivasjonen og styrken til å slite deg ut på trening, men om du kan gjøre det er det mulig å forberede deg ikke bare via ritt men også via treningsleirer.»
Van Aert har definitivt et poeng når han trekker fram Tour de France. Rekkekompis Teunissen kjørte seg inn i gul trøye etter massespurten i Brüssel og laget forsvarte den dagen etter ved å vinne lagtempoen. Van Aert var selv toneangivende med andreplass i Colmar og etappeseier i Albi før han ble tvunget til å stå av rittet etter et ublidt møte med et sperregjerde under tempoen i Pau. Imellom der fikk også maskinspurteren Dylan Groenewegen sin triumf, og laget kunne slå seg på brystet og si at forberedelsene hadde slått ut i full blomst.
Dersom det nederlandske laget skulle klare det samme foran vårklassikerne, kan det bli ekstremt interessant å følge dem. Fra i fjor står laget på papiret igjen med andreplass til Van Aert i E3 Harelbeke, sjuendeplass til Teunissen i Roubaix og 14.-plass til Van Aert i Flandern rundt. Det bedømmes til ikke å være godt nok.
Amunds bekreftelse
Vi nordmenn husker helt sikkert Gent-Wevelgem godt. Selvsagt fordi Alexander Kristoff presset seg fram og tok den spurten på overbevisende manér, men grunnet et stunt fra Grøndahl Jansen, sammen med Jasper Stuyven, Jack Bauer og Sebastian Langeveld, som ble nøytralisert med én kilometer igjen til streken.
Noen dager tidligere, under E3 Harelbeke, prøvde han å ta bakhjulet til Bob Jungels over Ellestraat, rett i forkant av Paterberg og Oude Kwaremont. Rittet ble til slutt avgjort i en gruppe der Jumbo-Visma fikk plassert Van Aert, og som også inneholdt Alberto Bettiol, Greg Van Avermaet, Jungels og Zdenek Stybar. Tsjekkeren vant, men aktivitetene i forkant viste fram at 26-åringen fra Nes nå var sterk nok til å sette et aktivt preg på finalene under klassikerne.
At han nå sendes til høyden sammen med to andre prioriterte ryttere foran klassikersesongen, kan han ikke ta som noen annet enn et solid klapp på skuldra fra lagledelsen. Grøndahl Jansen mener dog at det verken er hans norske mestertrøye eller innsatsen i vårklassikerne som er den største grunnen til at han har avansert oppover i lagets interne hierarki.
«Jeg tror at for karrieren min var femteplassen i Bretagne viktigere for meg, enn seieren i ZLM Tour og for så vidt også under NM,» bemerker Grøndahl Jansen selv. «Stabiliteten fra Dunkirk og fram til VM har nok større betydning de neste åra enn akkurat de seirene. Det var ikke de største løpene jeg vant. Hadde man vunnet Gent-Wevelgem hvor man satt i en god posisjon med én kilometer igjen, da hadde det vært en karriereforandrende seier,» formaner han.
Der ryttere fra store sykkelnasjoner egentlig lekte katt og mus med Grøndahl Jansen på deres hjemmebane som junior og i startfasen av U23-klassen, har romerikingen nå klart å hviske ut store deler av forskjellene det er mellom han og lagkameratene hans på Jumbo-Visma. Som en kanarifirfisle har han infiltrert miljøet deres, lært seg språket, kjenner veinettet, og er nå sett på som et fullt ut akseptert medlem av klanen.
Fremdeles er han som en midtbanespiller å regne, men etter at han løp fotballsokkene av seg i flokken midt på banen ikledd Haga ILs brune farger på starten av 2000-tallet, får han nå muligheten til å gli fram i en offensiv rolle bak de to spissene.
«Vi håper å prestere i vårklassikerne på et høyt nivå og kjøre inn litt resultater,» sier den norske mesteren. «Aller helst vinne én gang eller to. Det er ikke mange løpene. Det er en seks-syv løp, egentlig, totalt sett. Det er ikke mange sjansene å score på, men vi håper å score i hvert fall en gang. Og måten vi ønsker å gjøre det på er å være kollektivt sterke. Så har vi Wout som kanskje er den største spissen. Jeg og Mike skal være der, også i avslutningene for å kunne spille på flere strenger.»
Det kjedelige livet
Etter lunsj og massasje venter trolig en ny runde med FIFA på den portable spillkonsollen. Et område der Teunissen har pekt seg fram som lagets store ener, mens Van Aert er såpass dårlig at han klokelig styrer unna.
Dagens sykkelrytter befinner seg nok langt unna den dårlige moralen og det helt sikkert spennende livet Armstrong & Co. levde, da de trykket sprøytespisser ned i colaboksene etter å ha ’preppa’ seg inne i lagbussen i etterkant av et slitsomt etapperitt.
Trioen Sykkelmagasinet fikk følge under trening virket verken å være spesielt caliente eller on the juice. Grøndahl Jansen forteller oss at han stort sett holder seg til fisk under samling, men at han to dager tidligere unnet seg et stykke rødt kjøtt ettersom de sto en hviledag på programmet. Dagen etter skal han kjøre opp tre bakker med tilpasset intensitet der han holder et øye med både kadens og watten.
«Det er litt mer enn hva som bare er behagelig uten at det er altfor hardt,» sier han.
Når alt kommer til alt er nok dagens toppidrettsutøver og livet han lever ganske kjedelig. Og det blir de nok også en dag helt sikkert kritisert for av blodtørstige journalister. De savner nok Armstrongs regjeringstid på Teide mer enn utøverne selv.
Man er fortsatt opptatt av å bli best mulig, men det skal skje med ’pan y agua’.
