Trym Brennsæter
Alder: 19 år
Fra: Råholt
Ryttertype: Tempo/GC
Lag: Groupama-FDJ Conti
Lagets base: Besançon
Satser fra: Besançon
Trym Brennsæter klarte kunststykket å vinne to internasjonale etapperitt, på tross av at han som junior var av samme årgang som Per Strand Hagenes og Stian Fredheim. Han ble plukket opp av EF Education-NIPPO som godt kunne se for seg å ha en temposterk herremann i sine rekker.
Overfor Sykkelmagasinet Gruppetto avslører 19-åringen fra Råholt på Romerike, at det også hadde kommet inn andre interessante henvendelser:
– Jeg ble faktisk kontaktet av to trenere i utviklingslaget til Groupama-FDJ alt mot slutten av 2021-sesongen. Da hadde de allerede fylt opp 2022-stallen, men kom med et forslag om å signere for dem i 2023. Jeg var litt skeptisk til et slik tilbud, og takket pent nei for i stedet å se an hva 2022-sesongen ville bringe, sier Brennsæter.
Den nye sesongen kom, og det var liten tvil om at Groupama FDJ Conti åpnet året med et smell. Spesielt anført av Romain Gregoire kom seirene på løpebånd.
– Jeg så jo hvordan de presterte og opplevde at jeg selv ble halvt kjørt i senk, etappe etter etappe. Så havnet jeg faktisk i brudd på en av etappene i Bretagne, og da tok en tredje trener kontakt med meg. Jeg hadde en dialog med en agent i etterkant av det, og på vei ut av Tour d’Alsace (i slutten av juli, vår anm.) bestemte jeg meg. Det var egentlig bare å putte pennen på papiret. «Denne muligheten får du bare én gang», tenkte jeg.
«High risk & high reward»
Foran årets sesong tok hele åtte ryttere fra utviklingslaget steget opp til proffene. I tillegg sendte laget Jensen Plowright til Alpecin-Decuinick, mens Finlay Pickering og Joseph Pidcock forsvant videre til Trinity Racing.
Utviklingen rytterne har tatt innenfor systemet er betryggende nok i seg selv. Brennsæter er likevel enig i at kvaliteten på de forskjellige utviklingskonseptene varierer.
– Jeg har snakket litt med Andreas Leknessund om dette og han påpekte at det er noe som heter «high risk and high reward». Man er nødt til å ta noen sjanser og se hvor det ender. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var så fornøyd i 2022. Det levde ikke helt opp til forventningene, mens jeg føler nå at jeg tok en sjanse jeg kommer til å få mye igjen for. Å få innblikk i hvordan laget og alt rundt det fungerer, er nok noe man bør vurdere før man forplikter seg. Så mener jeg det også er litt opp til hver enkelt hvor godt man takler å være knyttet til et lag i utlandet, og ikke bare forholde seg til de norske mulighetene som finnes.
– Hva slags erfaringer gjorde du deg i løpet av året hos EF Education NIPPO?
– Jeg tror jeg har blitt bedre på å trives i utlandet, litt mer på egenhånd. Jeg var den eneste nordmannen i laget og jeg føler nå at jeg er litt bedre egnet til å løse hindringer og utfordringer som dukker opp. Det har gjort meg mer selvstendig og jeg føler meg mer herdet for det som venter framover. På mange måter tror jeg det kan være en fordel å være den ene nordmannen i et lag, for da er du nødt til å komme inn i en annen kultur og bli kjent med nye mennesker. Jeg tror det er vesentlig fordi du kan sikre deg en framtidig karriere ved å knytte til deg internasjonale kontakter. Plutselig kjenner du en rytter her og en sportsdirektør der, og da har du bidratt til å lage din egen, karrieremessige vei. Jeg synes også det er bra at man kan gå litt forskjellige veier.
– Spennende år
Etter at blant andre Laurence Pithie, Romain Gregoire, Lenny Martinez, Enzo Paleni og Sam Watson nå har tatt steget opp, har det plassert Brennsæter i en gunstig posisjon.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Med ett år på baken fra EF Education Nippo, er han – inne i sitt andre år i U23-klassen – sett på blant de erfarne rytterne på laget.
– Jeg tror det kan gjøre dette til et veldig spennende år. Nå er vi fire andreårs i laget og resten er førsteårs. Da er det nok vi med litt ekstra erfaring fra tidligere som får ansvar med å dra det tyngste lasset. Jeg tror også det blir vi som skal få en del muligheter til å hospitere opp med proffene utover sesongen. Også for å ta med erfaringen tilbake til conti-laget.
– De nye som har kommet inn, hvor godt kjenner du til dem?
– Ikke så veldig godt, egentlig. Men jeg syklet mot noen av dem i fjor. Med så mange nye blir de første treningssamlingene viktige. Vi er nødt til å lage et lag med god stemning internt. Jeg fikk jo oppleve det selv da vi reiste rundt med juniorlandslaget. Når vi skal være seriøse, er vi selvsagt det – men det skal også være artig å være på tur. Jeg tror mange vil ha høye forventninger til oss også i 2023. Vi skal ikke være redde for å prestere selv og ønsker selvsagt å oppnå gode resultater, og ikke bare sykle rundt for å få erfaringen. Vi er der for å fighte og har ryttere med mange kvaliteter som gjør oss konkurransedyktige.
Takker råsterk juniorårgang
For å vekke interesse på det internasjonale markedet, bør man også helst vinne internasjonalt. I så måte var det ikke overraskende at utviklingslagene tok kontakt med Brennsæter etter sammenlagttriumfer under GP Ruebliland og Saarland Trofeo som junior.
– De to seierne i Sveits og Tyskland tror jeg var veldig viktig for at jeg står der jeg gjør i dag, og har fått sjansen hos FDJ. Jeg levde naturlig nok litt mer i skyggen av Stian og Per den sesongen, men det var også sånn at når vi bestemte oss for å kjøre for noen, så ga alle 100 prosent for han som skulle gå for resultatet den dagen. Stian ofret seg mye for meg, mens jeg kunne gi noe tilbake ved å trekke opp for ham under Fredsrittet. Selv må jeg bare takke Sebastian (Kirkedam Larsen) for jobben han la ned for meg i Tyskland. Jeg vurderte faktisk å droppe å ta turen ned til Saarland Troefo fordi jeg var litt redusert, men jeg er jo veldig glad for at jeg gjorde det i etterkant, sier han.
– For ryttere som kanskje ikke har de store resultatene å vise til; hva tenker du om deres vei videre ut i den internasjonale sykkelsporten?
– Jeg var jo faktisk litt redd for selv at jeg ikke skulle ha noe å gå til etter juniorklassen, og at jeg måtte ende opp med å sykle én sesong til for et norsk klubblag. Det er flere som klarer å komme seg videre ut derfra, men selv om det ikke er umulig kan det være en litt vanskeligere prosess. I klubblag kjører man vanligvis ikke de største rittene i utlandet. Jeg tror jo at hvis man først klarer å ta en internasjonal seier, så er det langt flere folk som får det seg. Det blir mer publisitet. Norgescupen er i ferd med å forsvinne litt. Det har blitt vanskeligere å arrangere dem, og jeg tror det er med å presse fram utviklingen om at flere ryttere søker seg ut.
Bytter ut Råholt med Besançon
I desember i fjor ble det oppdaget at Brennsæter hadde fått kyssesyken, noe som la en kraftig demper på sesongforberedelsene hans. Dermed kom han også litt skeivt ut på landeveien når han etter hvert ble klargjort til ritt for EF Education-NIPPO.
– Noen tar overgangen til U23-klassen bedre enn andre. Det var egentlig som forventet at det var et steg å ta. Jeg mistet mye trening om høsten på grunn av sykdom, og når jeg først var tilbake i trening tok jeg det rolig for å unngå å få en smell senere i sesongen. Jeg tror ikke jeg var tilbake i vanlig trening før i midten av februar. Så det utsatte våren litt, og jeg ventet litt ekstra for å få inn enda mer trening. Det ble likevel en hard start med 1.-1-ritt og franske klassikerne. Etter hvert skjønte jeg at sesongen min på gikk litt som den måtte. Jeg brukte tid på å hente meg inn igjen, og da blir du også hengende på etterskudd.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Du har gode tempoferdigheter og har vært i stand til å vinne ritt sammenlagt. Hva slags utvikling tror du at du kommer til å få som ryttertype på lengre sikt?
– Jeg er vel ikke den beste verken oppover eller i spurten, men jeg klarer å henge med som klatrer og bli med inn til spurten. Det har gjort at det er mulig for meg å dra inn sammenlagtresultater. Jeg tror det har litt å gjøre med at kombinasjonen med å klatre fort oppover og å kombinere det med en god tempo, er vanskelig å få til. Jeg merket i hvert fall i juniorklassen at det var mulig å henge på de beste oppover og heller kjøre fra dem på flata. I år har jeg lyst til å teste meg litt mer i engangsritt, og har for eksempel veldig lyst til å prøve meg i et ritt som Liège-Bastogne-Liège.
En annen ting han har gledet seg til – uten å si noe stygt om Råholt – er å flytte ned til Besançon.
– Du har ikke så lange oppoverbakker der jeg kommer fram. Det er for så vidt greit å sykle over Minneåsen (på Råholt, vår anm.), men det lengste strekket er kanskje over på ni minutter. I Besançon er det ikke noe problemer å finne bakker som holder deg gående i 20 minutter. Bare i noen av de første rittene jeg kjørte var det bakker på over ti minutter, så jeg gleder meg veldig til å flytte på meg og få bedre treningsforhold enn jeg har vært vant til hjemme i Norge, avslutter han.
