Etter 18 år i eksil vender Gino Van Oudenhove tilbake til hjemtraktene utenfor Ninove. Denne gangen som sportsdirektør i Dimension Data.
I løpet av 150 år, vokste fire generasjoner Van Oudenhove opp i Rendestede i den lille bygda Denderwindeke, øst i Flandern. Lille Gino ble født i 1972. Året etter at målgangen av selveste Flandern rundt ble lagt til Meerbeke (Ninove), nabobygda snaue fem kilometer unna.
Det gjorde at De Ronde nå passerte bare to kilometer unna området brødreparet Gino og Geo lekte sammen og vokste opp.
– Min oldefar bosatte seg i den gata i 1860, og siden den gang har bestefar, faren min og jeg bodd der. Nå bor mine foreldre i Ninove, påpeker Gino overfor Sykkelmagasinet – vel vitende om at Omloop Het Nieuwsblad flytter målgangen sin dit neste år.
– Flandern rundt har gått igjennom sentrum av Denderwindeke i mange år (inntil ny løypeendring i 2012). Rundt to og en halv kilometer unna huset vårt. Skiltene som teller ned fra 5 til 3 kilometer igjen til mål sto her. Bosberg lå bare ni kilometer unna mål, alt dette var «rett rundt hjørnet» for oss, forteller den belgiske sportsdirektøren.
I Norge er han kjent som en mann av få ord. Mens vi prater tygger han nikotintyggis på høygir. Tidligere kunne han finne på å presse tre porsjoner snus i overleppa samtidig.
Det som er med Gino, er at når han snakker om ting han er interessert i – som landeveissykling – så kommer de korte setningene ut kraftig komprimert, men også med meget faglig høyt, innhold.
Gino har peiling, liksom. Han lever og snakker sykling. Gino er sykling.
1972: «Den 16. mars ser jeg dagens lys på en fødeavdeling i den lille Øst-Flamske byen Ninove. Stedet er en «provinciestad». «Provincie» er et slags fylke det er ni av i Belgia. Øst-Flandern er et av dem. Rundt kommunen Ninove ligger et titall bygder, Denderwindeke er den jeg vokser opp i. Moren min melder at det er 20 grader den dagen og det er ett par dager til Milan-San Remo, La Primavera eller «våren» om du vil, på italiensk.»
Ut av Flandern
Selv om flamsk blod renner igjennom årene hans, forstår han kjapt at den lille bygda med et par-tre tusen innbyggere er et sted han vil forlate. Som myndig snakker han og kompisene om å reise til Australia, og leker sågar med tanken om sette kursen mot ferieøya Lanzarote.
– Jeg ville vekk fra Belgia. Ikke fordi jeg hatet Belgia, men fordi jeg følte at jeg ikke var skapt for et A4-liv. Du blir presset inn i det, vet du, sier Gino og kremter bekreftende.
Via jobbing som mekaniker, sjåfør og sportsdirektør for juniorene i sykkelklubben ICT Baardegem åpnet en ny verden seg opp i starten av 20-årene. Klubben ble jevnlig frekventert av nordmenn som dro ned for å kjøre belgiske kermesseritt i deler av sesongen. Blant disse Sandnes-rytterne Svein Gaute Hølestøl og et av de største, norske talentene på den tida, Sven Sigmund Ledaal.
– Ettersom årene gikk ble jeg mer engasjert i klubbens arbeid. Jeg reiste rundt på Tour de Normandie og Tour de l’Ain. I 1997-98 begynte jeg også å besøke Norge noen ganger. Jeg kom enda tettere på miljøet i Sandnes, forteller han.
1980: «Jeg har blitt åtte år og det viser seg at jeg har vært interessert i sykkel nesten siden fødselen. Moren min forteller om de gangene jeg gråt og hun la meg under radioen hvor Tour de France ble overført direkte. Da sluttet jeg også å gråte.»
Det du kanskje ikke visste, er at Van Oudenhove har bachelorgrad i bedriftsledelse. Det var en jobbmulighet hos DHL som sendte ham til Norge. I 2001 var han leder for elitesatsingen i Sandnes SK. Den 1. juli ventet et av årets høydepunkter da NM-fellesstarten skulle avgjøres på Sola.
– Den gangen syklet Gabriel Rasch for Ringerike SK. Det var før Team Krone og alt det der. Birger (Hungerholdt) var sportsdirektøren deres og satt i følgebilen. Hadde Dag Erik Pedersen og NRK på slep, og greier. Det var litt sånn: «Nå skal vi vise dere hvordan vi kjører sykkelløp». Men det hele endte med et spurtoppgjør mellom Gabriel og Erlend Engesvoll, og det var Erlend som vant den spurten for oss. Det var mitt første år som sportsdirektør i Sandnes, forteller han og smiler triumferende.
Inspirert av Rabobank
Det er en ruskete, men overraskende mild desemberdag når Sykkelmagasinet møter Gino Van Oudenhove ved bryggebassenget i Tønsberg. Her, eller egentlig på den andre siden av Vestfjorden, på Vear, kjøpte han og Ingeborg Fremstad hus i 2004, og stiftet siden familie.
Gino ankommer presis iført nøytral, blå boblejakke – men også i en Ford Transit-varebil drapert med sponsorlogoene til Joker-Icopal. Mens ekstremværet Aina pisker Vestlandet, er det ikke mer enn sju-åtte sekundmeter inn fra siden i Vestfold. Vi søker ly hos Esmeralda: Kombinert pub, utested og spisested under et og samme tak, som visstnok lager god pizza stekt i ovn med stenbunn.
Her forteller Gino om hvordan Johan Kaggestad i 2001 var den første som spurte han om han kunne tenke seg en jobb hos forbundet. Etter hvert fikk han ansvar som sportssjef både for junior- og U23-landslaget.
Engasjementet i Sandnes SK ble også byttet ut med hardtsatsende Maxbo-Bianchi, høsten 2004.
– Birger forteller at dere hadde et langt møte og delte mange av tankene om hvordan en sykkelsatsing skulle drives?
– Det var ikke så vanskelig å ha like tanker, ettersom han alt hadde hatt prosjektet mitt liggende på bordet foran seg. Han hadde fått det via omveier, kontrer Van Oudenhove.
Inspirert av måten blant annet Rabobank drev utvikling av U23-talentene i Nederland, hadde han nemlig gått til det norske forbundet med en detaljert plan på rundt 20 sider med budsjettering, plan for markedsføring og hvordan laget skulle matches mot de beste rytterne ute i Europa, skissert opp.
Edvald-effekten og proff-eksport
Men forbundsøkonomien var svak etter at blant annet konkursen i Sponsor Service førte til et underskudd på 2,3 millioner kroner i 2003.
Året i forveien gikk også Krone Gruppen konkurs, noe som gjorde at Ringerike Sykkelklubb sto i fare for å gjøre det samme. Etter en sponsordugnad ble Team Krone til Team Ringerike, men året etter jobbet selskapet Interspons for å stable en langt mer spektakulær satsing på landeveien.
Tidligere UC Postal-rytter Steffen Kjærgaard ble vurdert til jobben, men valget falt altså på Van Oudenhove. De neste 13 sesongene har han, sammen med Interspons, holdt satsingen gående fra Team Maxbo-Bianchi i 2005 til dagens Joker-Icopal.
– Det første året var mer et oppstartsår. Da var vi ikke noe mer enn et godt klubblag. Vi hadde unge ryttere i Stian Sommerset, Svein Erik Vold, Lars Petter Nordhaug og Frederik Wilmann. Men det endret seg dramatisk da Gabriel Rasch og Edvald Boasson Hagen kom inn året etter. Da tok det egentlig helt av.
1980: «Hele familien min sitter samlet foran TV-en under Flandern rundt. Det eneste unntaket er de 25 minuttene vi bruker for å gjennomføre vårt faste ritual: Når rytterne ankommer Muur, reiser vi oss i stua. Ved passering Bosberg står vi i døra, mens blikket fortsatt er festet på skjermen. Kilometeren etter Bosberg spurter vi til bilen for å kjøre to kilometer. Der skal vi se dem live. De første motorsyklene ankommer, helikoptrene svever og durer over oss. Flere motorsykler og pressefolk ankommer.»
Som landslagssjef i aldersbestemte grupper, hadde Van Oudenhove rimelig god oversikt over hva som rørte seg i norsk sykkelsport. Han jobbet sammen med Boasson Hagen som førsteårsjunior, og det var liten tvil om at unggutten fra Rudsbygd skulle bli et sentralt ledd i satsingen til Maxbo-Bianchi. Han ble signert i mai, 2005 – som andreårsjunior.
I 2008 ble Boasson Hagen proff i T-Mobile/Team Colombia, mens Gabriel Rasch fulgte Thor Hushovd til Crédit Agricole. Dette ble starten på en proffeksport som fram til i dag teller hele 13 ryttere.
I løpet av årene som fulgte vant Alexander Kristoff Flandern rundt (2015), Edvald Boasson Hagen vant to etapper i 2010-utgaven av Tour de France, Lars Petter Nordhaug vant GP Montréal, Kristoffer Halvorsen ble U23-verdensmester i Doha, 20 år gamle Rasmus Tiller ble Norgesmester i Stjørdal og den internasjonale sykkelsporten fikk prøve seg på uttalen av navnene til Vegard Stake Laengen, Daniel Hoelgaard, Odd Christian Eiking, Sindre Lunke og Amund Grøndahl Jansen.
– Du kommer fra et lite land, men likevel en stor sykkelnasjon, og har sett hva de belgiske talentene har klart å oppnå i sine egne karrierer. Ga det deg også troen på at dere kunne få fram en norsk vinner av Flandern rundt via arbeidet dere la ned i Norge?
– Vi så jo at det var mulig før Kristoff gjorde det også. Vi hadde jo troen på at Hushovd kunne vinne Paris-Roubaix eller Flandern rundt. Muligheten har vært der, og vi har fått opp noen få veldig sterke utøvere. Men det er ikke min fortjeneste at Kristoff vinner Flandern rundt. Akkurat det der har jeg et veldig avslappet forhold til. Jeg vet at det ikke står på meg personlig om en rytter gjør det bra i WorldTouren, eller ikke. Joker har vært et lite ledd i utviklingen deres, og jeg har selv vært et lite ledd i det leddet igjen.
Birger Hungerholdt snakker seg fort varm når tema er sykkelsatsingen han har stått bak siden 2005-sesongen.
– Vi har gått gradene, slår jernmannen fra Ringerike fast.
– Det har blitt litt mer av alt hele veien når vi har drevet på med dette. Det dummeste man gjør, er å ta snarveier. Man hopper ikke i Vikersund-bakken den første sesongen man er skihopper. Det dreier seg om hvilke syklister man har med og hva slags konkurranser man stiller opp i. Vi har også vært heldige og dyktige som har fått inn noen supersyklister på satsingen vår. Det har åpnet opp noen dører for oss.
En annen som har bidratt til å åpne dører er Van Oudenhove. I dag er kontaktnettet enormt når det gjelder rittarrangører, sportsdirektører, ryttere og andre bekjentskaper innenfor sykkelsporten.
1991: «Dette året fikk jeg kjeft hjemme fordi jeg klipper av mine nye, avlange sykkelbukser rett under kneet. Grunnen til det heter Edwig Van Hooydonck. Allerede i 1989 hadde han vunnet Flandern Rundt som 21-åring. I 1991 gjør han det samme. Han kjører vekk fra tetgruppen på eksakt samme plass på Bosberg. Sånn cirka 200 meter oppi brosteinsbakken står det en lyktestolpe. HER støter han alt han makter. Så hardt at sykkelen hopper og slår, og han kjører alene inn til mål.»
Lille, store Belgia
Klemt inne mellom gigantene Frankrike, Tyskland, og for så vidt også Nederland, er Belgia som en pygmé å regne med sine 33 990 kvadratkilometer. Selv om plasseringen gjør at man gjerne passerer Belgia på vei mot et annet land, fungerer det likevel som et sentralt knutepunkt i mellom-Europa. I sykkelsammenheng er landet likevel for gigant å regne.
26 belgiere har blitt verdensmester i landeveissykling gjennom tidene. Ingen andre nasjoner har vunnet Flandern rundt oftere, på toppen troner Achiel Buysse, Eric Leman, Johan Museeuw og Tom Boonen – som alle har tre titler hver. Blant vinnerne finnes selvsagt også Eddy Merckx, Peter Van Petegem, Edwig Van Hooydonck, Claude Criquielion, Roger De Vlaeminck og Rik Van Looy.
Gino forsto tidlig at han ville forlate Belgia, men hvor knyttet han faktisk var til sykkelsporten har nok gradvis gått opp for ham.
– Jeg har blitt bitt av basillen, kan du si. Jeg kommer fra en sykkelfamilie, og vi snakket om sykkel hele tiden. Faren min var syklist, men han tok en pause da vi ble født. Så holdt ungene til en av vennene hans på med sykling, og vi begynte å oppsøke det miljøet. Det ballet videre på seg derfra. Min bestefar var veldig godt kjent i det lokale sykkelmiljøet. Han kunne veldig mye om sykling, og var en veldig flink og oppegående fyr. Da Claude Criquelion ble verdensmester i Barcelona i 1984, sa bestemor til meg: Du vet at bestefaren din har vært mekaniker for ham? Det visste jeg ikke. Jeg løp over til dem, de bodde rett ved siden av huset vårt, og da hadde han akkurat satt opp et bilde på peisen av Criquelion og det lokale laget, der han selv hadde jobbet som mekaniker. Tilknytningen har ligget der hele veien, mimrer han.
Da han var ung og dro ut for å leke med kompisene, var det én ting som gjaldt: Visualisering av sykkelløp.
– Jeg syklet til skolen og så bak meg hele tiden for å se om det var noen andre ryttere som hadde kommet seg opp, eller om jeg fortsatt lå alene i tet.
– Gjør du det fortsatt?
– Ja, det verste er at jeg gjør faktisk det. Jeg kikker meg over skuldra fortsatt. Jeg var ute og syklet med noen mekanikere fra Joker-laget, og da kjørte vi den gamle finalen av Flandern rundt. Jeg kan ikke sykle fra Bosberg og ned mot Denderwindeke uten å forestille meg at også Edwig Van Hooydonck og Johan Museeuw også er med meg. Jeg vet akkurat hvor de gikk til og hva de gjorde for noe da de tok sine seirer.
Det var den samme Van Hooydonck, den store personlige favoritten, som gjorde at han ble kjeftet på hjemme – etter at han klippet av de nye sykkelbuksene rett under knærne.
Dimension Data
Den 30. september, noen små dager etter at Sykkel-VM i Bergen var ferdig konkludert, kom nyheten om at Team Dimension Data hadde skrevet en toårsavtale med Van Oudenhove som sportsdirektør i satsingen.
Ambisjonene til den tettbygde mannen fra Øst-Flandern har begynt å komme til overflaten. For 18 år siden pakket han med seg Speculoos (belgisk kjeks), sennep, majones og en godt Witkap (øl) da han ville ut av Belgia og Denderwindeke.
Nå er det klart at drømmen om oppbruddet fra A4-lenkene, heller ikke endte som norsk sykkelsjef med base i Vear:
– Jeg har blitt så hardt pushet av broren min. Han kalte meg en idiot fordi jeg ikke prøvde å komme meg innenfor WorldTouren.
Broren Geo har jobbet som mekaniker innenfor flere av de største lagene, blant annet Lotto-Soudal, BMC Racing og er nå klar for Quick Step-Floors. Gino forteller at ambisjonen hans aldri har vært å bli sportsdirektør i et norsk prokontinentalt mannskap. Skal han jobbe der, skal han stå på toppen av hele pyramiden.
I takt med at Joker-Icopal vokste seg til å bli et av Europas beste kontinentallag, har fortsatt ingen lag tatt egen satsing til det neste nivået. Kanskje det er en av grunnene til at han nå fant ut at tiden var moden for å flagge ut?
– For min del var det ikke aktuelt å ta dette steget for fire-fem år tilbake. Tidspunktet passet meg bedre nå. Jeg er 45 år og gir meg fem år på å komme meg i en posisjon hvor jeg òg er med og bestemmer. Da tenker jeg ikke bare på sykkelløp, men i senior management. Jeg vet ikke om jeg kommer til å lykkes, og det er ikke noe desperat mål for meg å få det til. Men jeg er beredt på å ta valgene som trengs for å komme meg inn i den posisjonen.
– I Norge står vi fortsatt litt på stedet hvil når det gjelder å utvikle et norsk prokontimannskap. Hvorfor tror du det er slik?
– Akkurat nå mener jeg at ambisjonen om å starte et norsk prokontilag er litt feil. De sier at det kommer til å redde norsk sykkelsport, men jeg føler nå at det mer dreier seg om å vise hvem som er best, hvem kan dra det i gang først. Skal et slikt prosjekt redde norsk sykkelsport, da må du ha en struktur under der igjen. Det må gå helt ned til klubbnivå, inneholde et utviklingslag og være forankret i et toppidrettsgymnas. Du må starte på bunnen, du må være i stand til å utvikle egne ryttere, og det må være kontinuitet i arbeidet, messer han.
1998: «Vi spiser middag hos foreldrene mine og planlegger å se på TV til de ankommer Bosberg, for så å hoppe i bilen å se dem passere rett utenfor der søsteren til kjæresten min bor. Det er rundt fem kilometer unna målgangen. Men rutinene fra «hopp i bilen» sitter dypt inne. Jeg kjenner han som stopper bilene. Jeg forklarer ham hvor vi skal, han sier «OK, men skynd deg for faen!» Jeg svinger den lille hvite «Corsaen» opp i løypa og gir full gass. Motorsykler med pressefolk suser forbi oss. Dama mi skriker og dirigerer meg som gal. Når jeg ser i speilet skjønner jeg hvorfor: 250 meter bak oss kommer Andrei Tchmil med motorsykler, biler, kamerafolk og helikopter over seg. Heldigvis er det bare 300 meter og vi svinger av og bråbremser for å heie på Tchmil. Han vinner og jeg har fått min første store løpsfølelse i bilen. – Det her skal jeg drive med senere, tenker jeg.»
Topp 10-lista fra Flandern rundt i 1991 inneholder navn som Frans Maassen, Marc Sergeant, Marc Madiot, Franco Ballerini og Rolf Sørensen. Personer sykkelsporten siden har trykt til sine bryst, enten de har dreid seg om roller som sportsdirektører, generalmanagere, landslagssjefer eller TV-eksperter.
Noen av dem er selvsagt flinke, men samtidig er det fair å påpeke at de har kommet lett til det.
– Nå kjenner jo ikke jeg bakgrunnen til alle de andre som er ansatte i Dimension Data, men jeg vet i hvert fall at med Gino så får de en mann som er vant til å organisere det hele fra A til Å. I dag har jeg inntrykk av at mange ankommer løpet med ferdigbetalte flybilletter og spaserer inn til et opplegg som er fiks ferdig. Gino har vært med på alt innenfor en sykkelsatsing fra det minste til det største. Han vil komme inn med en helt annen ballast enn som kun har vært aktiv sykkelrytter i forkant. Det er nok av dem som kommer til dekket bord blant ryttere og sportsdirektører, mener Hungerholdt.
Hjertet i Flandern
Van Oudenhove er den hardtarbeidende lederen som likevel har hjertet sitt godt plantet i det tradisjonstunge Flandern.
– Det er veldig mange som etter hvert kjenner veiene de bruker i klassikerne like godt som jeg gjør. Og jeg har heller ikke erfaringen til de som har kjørt finalen av disse rittene på brostein i konkurranse. Det ligger likevel så mange sykkelløp lagret et sted bak i hodet mitt, og plutselig dukker det fram noe du kan ha bruk for underveis i ritt. Det er vanskelig å forklare det. Det ligger langt inne i datamaskinen på et vis.
Etter hvert forsto han også at kompetansen han satt på, etter 13 år med rytterutvikling i Norge, sakte men sikkert begynte å bli interessant hos WorldTour-lagene.
– Generasjonen med eks-ryttere, er i ferd med å forsvinne litt. Jeg tror de har hatt det litt for godt, og ikke fulgt med på utviklingen. Blant annet når det gjelder den digitale verdenen og hvordan man kan utnytte det. Det har gjort at det nå er plass til sånne som meg, som har stor erfaring fra sykkelmiljøet, uten at jeg selv har vært proff. Det har gitt meg motivasjon for å prøve å gå den retningen.
Epilog: (Vi er i 2016. Det er Påske. Faren min, sammen med barnebarn (hvorav min sønn) og min kone med flere av familien står fire kilometer unna målstreken. De heier. Jeg vinker kort når jeg kjører forbi. Bare kort, fordi det er travelt i finalen, jeg må gi siste beskjed via intercom’en om vinden på oppløpet og den skarpe svingen 1200 meter før målstreken. En nordmann fra ett norsk lag er med i finalen av Flandern rundt. Jeg er sportsdirektør).
I teksten «Med hjertet i Flandern», publisert på procycling.no for åtte år siden, er altså Gino i 2016 når han fører sin norske rytter på sitt norske lag inn i finalen av Flandern rundt. Nå vet vi at det ikke skulle bli sånn.
I slutten av februar ankommer han Omloop Het Nieuwsblad med Boasson Hagen i startoppstillingen. I sitt første ritt som DS i sitt første WorldTour-ritt på belgisk jord. Noensinne.
Der blir et foreløpig sluttpunkt på sirkelen som så smått startet under oppveksten i lille Denderwindeke. Tilfeldighetene vil ha det til at løypesjef Peter Van Petegem har børstet støvet av den gamle finalen fra Flandern rundt i 2018-utgaven av Omloop Het Nieuwsblad.
– Foreldrene mine kan gå rett bort til målområdet fra der de bor. Formannen av komiteen som står ansvarlig for å arrangere målgangen der, er en god kompis av meg. Hver eneste person som står løypevakt mellom Denderwindeke og Ninove, kommer jeg til å vite hvem er. Så det blir nok en liten stjernefølelse den dagen der. Det er ganske stort å komme tilbake til Belgia etter 18 år borte, og være sportsdirektør på et lag i WorldTouren, innrømmer Van Oudenhove.
