Stikkord: carl fredrik hagen

To uker før avreise til Vuelta a España tenkte Carl Fredrik Hagen at å fullføre i Madrid får være godt nok, mens han sørget over sin døde lagkamerat Bjorg Lambrecht. Men gjennom kraften til lagkameratenes felles lidenskap, sykling, ble heldigvis savn og sorg omvandlet til håp og motivasjon. I den spanske hovedstaden skrev debutanten norsk sykkelhistorie.

De siste regndråpene i VM har falt. Støvet etter en historisk norsk prestasjon i Spania Rundt begynner også å legge seg. I løpet av tre gripende uker på den iberiske halvøy, har Carl Fredrik Hagen syklet seg inn på norsk idretts stjernehimmel.

Fotball, ski, løping, duathlon, vintertriathlon og terrengsykling. Butikkansatt på Oslo Sportslager. CV-en er lang og eklektisk. Idretts-kameleonen fra Oppegård i Akershus har kommet usedvanlig langt siden han i 2013 begynte å satse på landevei for fullt.

Fra syklist til rytter. På landeveien gikk han fort gjennom gradene. Før: den bruddkåte ferskingen som lærte raskt. Nå: Nordmannen med best sammenlagtplassering i en Grand Tour. Åttendeplassen i La Vuelta sendte Dag Erik Pedersens tiendeplass fra 1984-Giroen ett hakk ned på rankinglista.

Toppresultatet kom uventet av flere grunner. Ikke bare fordi han syklet sin første sesong på toppnivå. Men også fordi laget hans, Lotto Soudal, ble rammet av en uvirkelig tragedie kun få uker før starten gikk i Torrevieja.

Livet til den unge Bjorg Lambrecht tok slutt i Polen Rundt, hvor Hagen som vitne til den skjebnesvangre velten ble tvunget til å kontemplere sin egen dødelighet: «Jeg vet at det innebærer en stor risiko å være ufokusert på sykkelen». 28-åringen viste imidlertid enorm mental stryke da samme middel snudde sorg til håp: «Sykling ble min terapi.»

Et par dager etter VM i Yorkshire forteller han Sykkelmagasinet om sin kontrastfylte debutsesong i WorldTouren.

Sykkelmagasinet: Etter Spania Rundt, følte du deg godt restituert i VM?

Carl Fredrik Hagen: Følte meg egentlig restituert, ja. Jeg var med å kontrollerte støtecupen som gikk i starten. Målet var å passe på at nasjonene vi anså som de farligste ikke satt i bruddet, for at vi ikke skulle bli satt sjakkmatt og måtte begynne å taue. Og hvis det var over 15 ryttere i brudd, så kunne jeg være der hvis det var andre farlige nasjoner også. Bortsett fra Danmark faktisk… vi så ikke på danskene som de som skulle ta mest ansvar i rittet. Før start anså vi ikke dem som de farligste. Det gikk ganske kontrollert fra start. Deretter handlet det om å sitte langt fremme hele tiden, holde Alex (Kristoff) langt fremme inn til rundene og unngå trøbbel. Mentalt sett var jeg innstilt på å bruke så mye krefter som mulig på den jobben, ta så mye vind som mulig for Alex, og holde han i fremste rekke bak den trommelen som går rundt i front. Inn mot rundene begynte det å tilspisse seg og posisjonskampen tok seg opp. Da så jeg at Alex var litt av hjulet mitt. Jeg så han ikke bak meg, så jeg slapp meg bakover, og så at han og Sven (Erik Bystrøm) satt på høyre side. Jeg prøvde å sette meg bak de, men allerede da var det fryktelig smalt og vanskelig å komme seg opp igjen. Idet jeg kom inn på rundene så merket jeg at jeg satt litt for langt bak. Og da det ble kjørt ekstremt hardt på de fire første rundene, var det et rent helvete å sitte på halen. Jeg kjørte 550 watt og falt av! Det ble utrolig strekk på feltet. Så til slutt havnet jeg bak en splitt. Etter en 180-190 km så begynte folk å stoppe, og da var det over for min del i langesonen. Med de temperaturene og de forholdene, så var det kanskje ikke drømmeforhold for muskulaturen min heller. Jeg trivdes bedre i Spania.

SM: Det er ulike tanker om hvordan man legger opp treningen etter en Grand Tour. Hvordan gjorde du det?

CFH: I disse ukene etter Spania Rundt har vi vært i en situasjon som vi aldri har vært i før. Vi aner jo egentlig ikke hva som er oppskriften for meg, for at jeg skal få mest mulig ut av Vueltaen etterpå. Men hovedtanken var at VM ikke var et ritt som jeg skulle kjøre for resultat. Så derfor er du heller ikke så ømfintlig for å bomme litt på restitusjonen, så lenge du ikke føler deg helt kokt. Så det vi la opp til var tre, rolige hviledager med restitusjonsturer på 1,5 til 2 timer. Så kjørte jeg langtur, og første intervalløkta hadde jeg på lørdagen, altså seks dager etterpå, da kjørte jeg tre langdrag, to i Tryvann og en i Grefsenkollen, kontrollert under terskel, og så 40 minutter skuterpes på «Gamla». Det ble en 5 timer pluss økt. Så hadde jeg noen roligere dager og en hard intervalldag med korte drag i Grefsenkollen dagen før avreise til VM. Torsdagen før hadde vi en langtur, felles med laget, på syv timer. Personlig var både jeg og (treneren min) Erik (Nordby) enige om at dersom vi hadde styrt opplegget selv, så hadde jeg ikke kjørt syv timer tre dager før VM. Det er ikke vår oppskrift, men det er greit siden vi er et lag, og kapteinene som skal kjøre resultat bør få gjort det de skal. Men det som er litt spesielt nå, i går og i dag, jeg har ikke syklet veldig mye – men nå føler jeg meg helt sykt bra. Tror nesten jeg kan påstå at jeg ikke har følt meg så bra i år, som jeg gjør akkurat nå. Det er litt gøy, men jeg må passe litt på også…

SM: På hvilken måte da?

CFH: Erfaringsmessig når man føler seg skikkelig bra og er i bra form, så er kroppen litt på limit også. Man kan bli syk. Også er jeg ikke ferdig med sesongen heller, så jeg kan ikke brenne av alt krutt på trening før avreise til Kina.

SM: Det må være en interessant tid fysiologisk sett. Du utforsker på en måte din egen kropp?

CFH: Ja, vi får testet ut mye nå, så lenge jeg får pratet med Erik hver dag. Jeg kunne sikkert hvilt mer etter Vueltaen, men følelsen min har hele tiden vært ganske bra – at jeg restituerer meg ganske kjapt. Jeg har overskudd i hverdagen, ork og lyst til å gjøre andre ting. Det er positivt – da er jeg trolig langt unna limit.

SM: Jeg har en antagelse om at lange prøvelser som treukersritt utgjør en stor del av din interesse for sykkelsporten?

CFH: Jeg vet selv at kroppen min trives aller best over mange dager – flere uker, har jeg funnet ut nå. Etapperitt er det morsomste å kjøre, og det jeg vet jeg hevder meg best i. Endagsløp har jeg ikke syklet så mye av i år, men harde endagsløp på kontinentalnivå passet meg for så vidt også bra. Men jeg har aldri hatt noen drøm om å sykle endagsløp som Flandern eller Roubaix, for meg er det ikke-eksisterende på check-lista. Det hadde vært gøy å oppleve, men det er ikke noe mål for karrieren å prestere der. Det kan andre type ryttere ta seg av. Etapperitt og treukersritt passer meg veldig bra. OL er dog et stort mål neste år. I løpet av en karriere, er det ikke sikkert en får sjansen til å kjøre et OL som passer en veldig bra. Det er «once in a lifetime». Så er det et tøft VM i Sveits også. Det er faktisk samme området jeg har gjort det bra i tidligere, i forbindelse med (Tour de) Romandie og siste etappe i  (Critérium du) Dauphiné – det er jo opp fra samme dal. Så det er også et mål neste år.

SM: I år var du opprinnelig forespeilt en start i Giro d’Italia, men så skjedde det omrokeringer i laget. Når tenkte du det realistisk at du kom til å starte Vueltaen?

CFH: Det tenkte jeg først i sommer. Rundt NM. Da fikk jeg beskjed om at jeg skulle til Livigno. Livigno-samlingen har stort sett bestått av ryttere som skal til Vueltaen. Da skjønte jeg at forberedelsene til Vueltaen begynte. Det var mitt første høydeopphold noen gang, og jeg følte det gikk veldig bra. Jeg trente godt der oppe, og økte bare intensiteten da jeg kom hjem. Jeg hadde noen dager på Sjusjøen, hvor jeg simulerte flere av bakkeavslutningene til Vueltaen. Så jeg trente allerede da på noen av de avslutningene. Jeg kjørte blant annet Juvass og flere av bakkene rundt Jotunheimen i slutten av juli, før jeg dro til Polen Rundt.

SM: Du sa at du angrep Vueltaen dag for dag. Når innså du at en topp ti plassering var mulig?

CFH: Ikke før de siste to-tre dagene (latter). Målet mitt resultatmessig før jeg dro til Vueltaen, hvis alt klaffet, så var det topp 20. Det var et realistisk mål. Jeg tenkte en topp 20 skulle jeg være superfornøyd med. Det er ikke kødd en gang. Hadde du sagt nummer 8 til meg, hadde jeg bare ledd.

SM: Du lot deg ikke stresse da du falt av på lagtempoen første dag?

CFH: Jeg ble kjørt av ganske fort egentlig, sånn cirka halvveis iallfall. Jeg tok det ganske med ro mentalt sett. Ikke noe stress. Jeg visste at lagtempoen ville bli drithardt. For det første hadde jeg nesten ikke trent på temposykkelen i det hele tatt, og for det andre så har jeg kjørt fryktelig få lagtempoer i mitt liv. Teknikken med vekslinger og spurting inn på hjul, har jeg ikke inne. Det dreper beina mine fryktelig fort. Før start hadde vi også sagt at ingen venter på noen. Det sa vi av den enkle grunn at dagen etter var det en ganske hard etappe fra Benidorm til Calpe, og dersom en rytter som Tosh Van der Sande eller Thomas De Gendt kom i et brudd som hadde gått inn, så kunne mann sittet med ledertrøya, og det var grunnen til at ingen skulle vente. Vi skulle gå for best mulig resultat på lagtempoen. Så visste jeg… jeg hadde jo studert topp 20 lista i Vueltaen fra de siste årene. Det skilte jo stort sett 45-50 minutter mellom vinneren og 20.plassen. Så jeg visste at ett minutt eller 1:20 betyr ingenting i det store og hele. Jeg tenkte dette var tre uker, det er langt, ingen grunn til å stresse.

SM: Men det er mye stress i Grand Tours. Det handler mye om å spare energi, både på og av sykkelen. Hva ble din rutine for å spare mest mulig krefter?

CFH: Jeg prøvde hele tiden å lytte til hva andre ryttere og folk i støtteapparatet sa, og hva de har gjort i Grand Tours før. Man er nødt til å prøve å benytte hvert eneste minutt etter målgang og frem til neste etappe. For eksempel på GC-etappene, så var jeg første rytter i bussen. Med en gang jeg kom til bussen, satte jeg meg på rulla i 10-15 minutter og sykla meg ned. Så var det å ta shaken, komme meg rett i dusjen. Men i stedet for å vente i bussen, så hoppet jeg inn i en lagbil med noen fra støtteapparatet, og ba dem kjøre til hotellet. Da var jeg på hotellet 20-25 minutter før de andre. Da kunne ta massasjen først og hadde kanskje en halvtime ekstra på senga før jeg la meg.

SM: En halvtime ekstra over tre uker blir fort et ekstra døgn og to med søvn…

CFH: Ja, det blir veldig mye.. Hvis du legger sammen 20 minutter hver dag over tre uker, så utgjør det en stor forskjell. Det blir mye tid. Det var slike ting jeg tenkte hele tiden. Og så var det hele tiden å få i seg nok næring, riktig næring, til riktig tid. Få i meg nok væske. Hadde man mistet mye, passe på å drikke hele tiden. Vi hadde kokk som laget supergod mat. Etter hvert la jeg bort alt av Twitter, nettaviser og magasiner. Jeg leste ingenting, og koblet meg ut av verden. Det følte jeg fungerte dritbra.

SM: Hvordan opplevde du økt press og oppmerksomhet utenfra utover i rittet?

CFH: Var veldig klar på at jeg ønsket å være tilgjengelig for pressen. Men det var nok å være tilgjengelig på telefon eller svare på en SMS. Jeg hadde ikke noe behov for å lese det som ble skrevet. Og meldinger som kom inn, ble besvart ganske lenge etterpå. Det var veldig hyggelig at både bekjente og helt ukjente mennesker sendte positive meldinger. Det var bare hyggelig ting som kom, ikke noe hatmeldiger og sånn politikerhets liksom, men likevel… jeg hadde så begrenset med tid. Jeg måtte bruke den på best mulig måte for å la hode få den nødvendige hvilen. Derfor la jeg alt det der vekk. Og det gjorde jeg i god tid før det ble et problem.

SM: Du satt og målte krefter i fjellene med ryttere som Nairo Quintana – hadde du noen utvekslinger med de andre favorittene?

CFH: Nei, jeg pratet ikke så mye med dem. Quintana var stort sett stressa på at jeg skulle være med å dra og kjøre mer. Men jeg hadde ikke noe behov for å kjøre mer enn nødvendig. Dagen jeg kjørte mest med han og Pogacar var etappen jeg ble nummer seks (etappe 18 til Becerril de la Sierra). Fordi jeg hadde kjørt av Kelderman og Knox, som var på plassene foran meg i sammendraget, så hadde jeg insentiv til å kjøre og øke tidsdifferansen. Det klarte vi jo, jeg økte med 3:30 til dem. Det var perfekt og jeg gikk fra niende til åttendeplass. Men det var ikke min jobb og taue på Quintana akkurat. De er stjerner og har lønn deretter, og de kan ikke forvente at en neo-pro fra Norge skal taue dem inn på podiet i Vueltaen.

SM: Det tragiske dødsfallet til Bjorg Lambrecht satt selvfølgelig sitt preg på oppladningen din til Vueltaen. Kunne du dra nytte av noen erfaringer fra ellers i livet da du måtte håndtere tapet av lagkameraten din?

CFH: Jeg har aldri vært i en slik situasjon før. Det var helt uvirkelig og surrealistisk – noe du ikke kunne forberede deg på. Etter en ukes tid, etter at jeg kom hjem fra Polen Rundt, fant jeg gradvis plass til det i livet mitt. Jeg har hele tiden fokusert på å få ut det positive av det triste og tragiske. Det gjelder å tenke på hva Bjorg ville gjort, hvilken type rytter han var, og hva han ville satt pris på. Jeg brukte det som en motivasjon til å yte det lille ekstra i Vueltaen. Jeg tenkte at han fulgte med oss og så hva som skjedde. Jeg håpte han digget det like mye som de fleste andre. Man prøver å huske at man må leve mens man lever, gripe hver eneste mulighet og hver eneste dag. For man vet aldri hvor mange muligheter man får. Der kan man også trekke paralleller til syklingen: Det er ingen automatikk at jeg er den det kjøres for hele tiden. Men de gangene du får muligheten, får gå i brudd, eller får lov til å spare beina til finalen, ja, da er det sykt viktig å gripe den – gjøre ditt beste, sykle og ha det gøy. I Polen ble jeg 18 sammenlagt, men formen var nok mye bedre enn det resultatet tilsa. Men det er begrenset hva du kan få ut, når du kun sover to timer hver natt. Så det er klart at det som skjedde, satte sitt preg på den fysiske prestasjonen i Polen. Og derfor var det utrolig godt å kunne samle hodet og få energien på rett plass i Vueltaen. Det var på ingen måte gitt. Da jeg kom hjem fra Polen, tenkte jeg at tre uker i Spania kan bli tøft. Akkurat da tenkte jeg bare på å fullføre. Men det er mye kroppen kan få til.

SM: Hvordan klarte du å snu tankegangen til noe positivt?

CFH: Jeg hadde hele tiden gleden av å sykle. De første dagene etter Polen viste det seg at den verste dagen var da jeg hadde fri. Når jeg er på sykkelen, så er jeg i mitt rette element. Du er trygg og trives. Og det var jo det Bjorg også digget. Å sykle. Han levde drømmen sin, være ute og å sykle. For meg er det akkurat det samme. Så da føltes det trygt å være på sykkelen med tankene mine. På sykkelen sitter jeg heller ikke og grubler så mye. Jeg er vanvittig konsentrert. For uansett om jeg er på trening alene i Folloveien, eller i konkurranse, så er jeg 100 prosent fokusert hele tiden. Jeg vet at det innebærer en stor risiko å være ufokusert. Ting kan skje på sekundet. Så når jeg er på sykkelen, så får jeg tankene helt andre steder. Sitter du hjemme og grubler, kan det være vanskelig å komme ut av det. For meg var sykling terapi.

SM: Det er ikke lenge siden du jobbet i sportsbutikk og syklet kontinentalnivå. Hvordan beskriver du utviklingen din de siste fem sesongene?

CFH: Det har vært en pil som har pekt bratt oppover. Det har gått fort, men samtidig i et tempo som har vært fornuftig. Jeg har vært heldig som har vært innom flere ulike miljøer i sykkelsporten i Norge, der jeg har lært masse. Helt fra jeg kom inn i Sparebanken (Sør) og gikk inn i Joker-systemet. Første året mitt i Sparebanken, lærte jeg feltkjøring, og hadde som mål i Tour de Bretagne 2015 å komme i mitt første brudd. Høsten 2016 var jeg i brudd på hver eneste etappe av Tour des Fjords, vant klatretrøya i Tour de Bretagne, og begynte å bli topp 20 i de norsk rittene Fjords, Norway og Arctic. Så fikk jeg muligheten i Joker, og begynte å lære enda mer om taktikk av Gino (Van Oudenhove). Kjørte belgiske proffløp og begynte å se sykling fra en helt ny side. Jeg lærte profftaktikk. I Sparebanken lærte jeg mye grunnleggende, det mange lærer i juniorårene. Man pacet på med alt av krefter og gikk i brudd på alt. Mens i Joker var jeg nesten aldri i brudd, skulle kjøre smart og lærte å spise av andres kake før jeg forsynte meg av min egen. Der var Gino vanvittig flink til å lære bort. Stian Remme var både i Sparebanken og i Joker, han har jeg lært masse av. I 2017 og 2018 begynte jeg å kjøre resultater, den samme utviklingen har fortsatt i år også. Fortsatt er jeg i denne læreprosessen. Samtidig som jeg har prøvd å finne min egen vei, har jeg prøvd å ta til meg alt som kan være av verdi for meg som rytter.

SM: Bakgrunnen til årets vinner av Spania Rundt, den tidligere skihopperen Primoz Roglic, må være interessant for deg?

CFH: Faktisk har jeg aldri hatt noe stort forbilde innenfor sykkelsporten. Aldri hatt noe idol som mange andre. Men Roglic har vært en stor inspirasjonskilde, og det er han fortsatt. Han begynte sent, jeg begynte sent. Han kom fra en annen idrett, jeg kom fra en annen idrett. Han viser at det er mulig å hevde seg i verdenseliten i etappeløp uten å ha syklet siden man var liten gutt. Det er kult å se. Det håper jeg alle de andre som har lyst å satse ser også. Du trenger ikke å være barnestjerne eller vinne junior-VM for å lykkes som senior.

SM: Hva er høydepunktet fra karrieren i skisporet?

CFH: Hmm… jeg har aldri vært på skikkelig høyt nasjonalt nivå. Aldri topp 20 eller noe. Et høydepunkt… det må kanskje være fra et av de første årene. Et av favorittrennene mine, det er ikke skandinavisk cup eller norgescup eller noe – men ”Grenaderen”, 90 km på ski gjennom Oslomarka, hvor jeg ble nummer to. Som 18 eller 19 åringen. I snøstorm, minus femten grader og nedsnødde spor. Jeg hadde spurtoppgjør foran Jansløkka skole på Asker, mot broren til Tord Asle Gjerdalen, Gard Philip Gjerdalen. Han dro fra meg på de siste 500 meterne, vi hadde konkurrert i 5 timer og 20 minutter. Det er kanskje det jeg husker best. Det er ikke FIS-renn eller noe… men det er likevel skirenn med stor S.

SM: Siden Lotto-Soudal ikke har andre typiske Grand Tour-ryttere enn deg, blir nok rittprogrammet ditt for neste sesong ekstra interessant. Du skal også prioritere OL og VM virker det som?

CFH: Det er mange muligheter. Det er flere som kommer til å kjøre både Touren og OL. Men hva jeg gjør gjenstår å se. Jeg har ikke pratet med laget om dette ennå. Jeg må sette meg ned med de, se på hva som er best og hvordan profilene ser ut for de forskjellige løpene. Jeg håper å kjøre iallfall en Grand Tour –  det er kanskje mulighet for å kjøre to. Så er det et OL jeg har lyst å bli tatt ut til. Først må jeg klare å bli tatt ut. Dessuten er det et hardt VM som også passer meg bra. Da gjelder det å sette sammen et program fra starten av som kan være fornuftig med tanke på utvikling og formtopping. Så må vi vurdere å begynne med mer systematisk høydetrening. Det har jeg lyst til selv, men vi må høre hva laget tenker rundt dette. Høydetrening må kombineres med øvrig rittprogram, og det er en stor kabal som må gå opp på den fronten. Men jeg stoler veldig på lagledelsen – jeg vet at de vil mitt beste og vet at de ikke driver rovdrift. De har sett at årets program har gitt resultater for min del. Men akkurat nå er jeg veldig spent, på lik linje med alle andre.

SM: Høydetrening gir vel best avkastning dersom man gjør tre eller fire av dem i løpet av en sesong. I år hadde du kun en…

CFH: Ja, jeg tro vel en bør gjøre rundt fire. Jeg synes det er veldig spennende og tror kroppen min responderer veldig godt på høydetrening. Jeg ser jo at de jeg konkurrerer mot, er i høyden kanskje fire ganger mer enn meg. Det vil si at jeg har ganske mange prosent å gå på. Jeg har fortsatt ikke maksimert ut noe av kroppen min eller treningen. Legger man sammen alle faktorer med høydetrening, mer spesifikk trening, mer erfaring, tempotrening, utstyr, hjelp fra lagkamerater, en plan om å kjøre sammenlagt fra dag én – legger man sammen alt dette, snakker vi mange prosent forbedringer potensielt. Det er mye å hente, tror jeg. Det som motiverer meg mest nå, er å peke på hva som er mine svakheter og forbedre dem. Da har jeg noe å jobbe med.