Et repos er et midtparti i en trapp eller rampe som ikke har stigning. Et hvileskjær på den anstrengende veien mot toppen.
I sykkelsammenheng er repos det franskmennene kaller hviledag. Vanligvis har man to av disse i løpet av en Tour, som regel etter åtte, ni dager når hele sirkuset må forflytte seg til en annen del av landet, med enten fly eller tog.
I moderne tid kan man trygt si at hviledagen i Tour de France har kommet godt bort ifra sine opprinnelige hensikter om hvile og avkopling. Begrepet ”aktiv restitusjon” sier vel sitt om at rytterne gjør alt annet enn å ligge foran TV-en.
Dagen til allerede godt slitne ryttere fylles med et par timer rolig sykling, mat, massasje, kanskje kuldebehandling, mer mat, andre typer ”restitusjon” som man ikke snakker så høyt om, og ikke minst, endeløse intervjuer med media.
Så kanskje, hvis man har tid, en prat med kona på telefonen. En vanlig, travel hviledag var også typisk for Cadel Evans, men australieren likte også å tilbringe mye tid med hunden sin, Molly.
For de som jobber i reklamekaravanen, har det alltid vært opplest og vedtatt hva man foretar seg på hviledagen; ut på byen og drikke seg full. For rytterne derimot, var det før i tiden gjengs å tro at Touren ble vunnet fra senga. Til nøds kunne de bruke litt krefter på å bla gjennom en avis på senga. De aller fleste lå flatt store deler av dagen.
«Dagen etterpå trenger du mer enn 150 kilometer bare på å bli kvitt all overflødig væske i kroppen,» sa Victor Cosson ganske så beskrivende, en av de aktive på ’40- og ’50-tallet.
Antall hviledager i Touren har variert mellom to og seks. Ofte ble disse dagene lagt til Royan, Cannes, Pau, Evian og Nice. En av de mer hyggeligere repos-tradisjonene hos det franske laget var å bygge sandslott på stranden. En av tradisjonene i Pau, som kom til senere, var å bli tatt i doping.
Champis ble redningen
Continue reading «Champagne reddet Anquetil fra «den sikre død»»
