Stikkord: Berg og Dal
Fra Stalheim
Bratt, svingete og praktfull. Like utenfor Voss taklet vi en av Norges mest unike veier: Stalheimskleiva.
Den Gode, Den Onde og Den Grusomme
En sen sommerdag i 2018 sykler åtte barske menn ut fra Hjerkinn, med et mål for øye; de skal overvinne både den gode, den onde og den grusomme.De er forberedt i ulik grad. De kaller seg alle barske, men sliter daglig med bæsjebleier, overtidsmat, Netflix og sofakos. Det og mere til gjør at de er usikre på om de er klare for utfordringene som er i vente.
Hjerkinn skinner sammen med sola når de åtte syklistene ankommer Hjerkinn sammen med sine to trofaste følgesvenner i Caravelle’n. Hadde det ikke vært for alle smarttelefonene som florerte kunne man her føle settingen til Clint Eastwood sin klassiker fortsatt gjaldt.
Eirik og Stein Thore, som av mange er ansett som lederne i denne gjengen, hadde i månedsvis i forveien planlagt hvordan disse majestetiske fjellskapningene skulle bekjempes.
For å få opp tenningen blant de åtte syklende var det lagt ut små inspirasjonsbonuser i form av spurter; 12 i tallet. Disse var nøye planlagt ved hjelp av NAFs veibok og skulle sikre at gjengen holdt
tilstrekkelig høyt tempo gjennom hele den ventede utfordringen.
Den Onde, sykkeltur over Rondane
Rondane var første test for gjengen. Det som gjorde disse 200 kilometrene så onde var det voldsomme regnværet og vinden som hele tiden kjempet mot de syklende. Yr og Storm hadde spådd alt fra 10-50 mm regn i timen. 12 timer med det og badebassenget ditt er fylt opp.
Olav var hærfører og lovet å geleide sine medsammensvorne gjennom kampen mot den Onde. Vinden slo i mot, regnet pisket og takket være tempoet på gruppen kom det omtrent like mye vann fra hjulet til mannen foran som det gjorde fra himmelen. Etter 10 minutter var hanskene klissvåte. 15 minutter etterpå var skoa omgjort til drivhus for nye sopparter, og hverken enlags, tolags eller utvendig og innvendig plastpose kunne stoppe vannet fra å komme seg til fram til de utsatte tærne.
Etter ca en time måtte også Gabba-jakker og andre varianter gi tapt. Gutta var gjennomvåte. Der og da takket alle hverandre for at en sårt oppspart fridag ble brukt på noe slikt. Enda gjensto det 15 mil. Ting kunne ikke vært bedre. Og Rondeslottet er ikke å se for å si det sånn. Den har pakka seg, så det vi får øye på er god vekst av bartrær langs veien.
Kenneth, regjerende mester som trekker raskere enn Lucky Luke og Blondie, tar selvfølgelig de to første spurtene ved Folldal og Solbergplass. Praten begynner å gå i gjengen, og det kan på et tidspunkt virke som den gode lagfølelsen er i ferd med å rakne. Flere vil fremstå som gruppens leder og kunne dra på seg den grønne cowboyvesten.
Skal intern splid ødelegge for gruppens hovedmål?
Da trår Olav frem, som gruppens eldste og viseste, og trekker de syklende med seg i en kraftanstrengelse ned mot Ringebu og en sårt tiltrengt hvile ved Vinstra. De åtte kommer ridende inn i byen og søker tilflukt ved en taverna som bød på hamburgere, colabrus og varmende kaffe. Kjelleren ble brukt som omkledningsrom, og vil slite med fuktskader i all overskuelig fremtid.
Etter endt måltid og med tørr utrustning har det i tillegg sluttet å regne. Alt ser nå ut til å gå de syklende sin vei. Det varer i 20 minutter. Da begynner regnet igjen, og 20 minutter etterpå er de der de var før klesskiftet. Olav, glemmer sin lederrolle et lite øyeblikk, og stikker av gårde og vinner spurten ved Kvam.
Det samme gjør Eirik ved Sjoa. All ekstra inspirasjon er dermed delt ut, og det er fortsatt 4 mil igjen til Den Onde er beseiret. Regnet har ikke tenkt å gi seg, temperaturen faller og vinden tiltar. Stormkastene gjør de siste klatringene og nedkjøringen til Vågåmo utfordrende.
Klokka 19.06 triller de første gutta inn i Vågåmo, og den første jobben er unnagjort. Pizza og brødrene Ingebrigtsen på en «råmoderne» 16-tommers tv samler alle 10 rundt bordet. Jubelen kan stå i taket.
Den Grusomme, klatringen opp til Juvasshytta
Intet navn kan passe bedre for klatringen til Juvasshytta. Dette er altså bakken som overgår både Alp dHuez og Tourmalet. Denne bakken er Norges Mont Ventoux, en bakke med kjente skjebner i sykkelverden. De åtte syklistene prøver å trille rolig inn mot foten av fjellet, men en spurt like før Lom får blodpumpa i gang og sikrer et godt grunnlag for senere melkesyreproduksjon hos alle sammen. Stein-Thore vinner den i beinhard kamp med syv andre overtente cowboyer.
Et par porsjoner med boller på Lom Bakeri gjør alle de syklende klare for kamp. 13 kilometer med 1300 høydemeter. Allerede etter 400 meter er alle på førstegiret, og det begynner å bli tungt. Etter en kilometer er alle overbeviste om at vi må ha tatt unna de verste bakkene, og at brattheten vil gå litt ned.
Cirka halvveis kommer man til Raubergstulen og her er det flatt. I det minste oppleves det som det. Og det er godt. Men med det voldsomme beistet av en bakke ventende foran seg er det ikke mye å hente på å vente der for lenge. Noe lettere opp blir det uansett ikke. Mens den første delen inneholdt tilnærmet rette veier, er det mer svinger i den andre halvdelen, og man kan se den snirkler seg opp mot toppen. Det golde landskapet sender tankene til Mont Ventoux. Den syklende gjengen skal ikke la seg knekke, og kampen herfra og opp kjempes hver for seg. Hver og en finner et tempo som det er mulig å holde. Må man stoppe er man nødt til å trille nedover i en U-sving for å ha sjans til å komme seg på sykkelen igjen.
LES SISTE DEL AV KLATRINGEN OG SOGNEFJELLET PÅ TUNGEGIR.COM
LES SISTE DEL AV KLATRINGEN OG SOGNEFJELLET PÅ TUNGEGIR.COM
Drømmeveien i Alpene
Plassert mellom Tyskland, Liechtenstein og Sveits, hviler Vorarlberg på Østerrikes vestlige flanke. Med mange ruvende fjelltopper er dette en populær skidestinasjon, men når kvikksølvet stiger og snøen smelter, inntas det vakre alpinlandskapet av syklister fra fjern og nær. Den fjellrike regionen er både variert og mangfoldig, og gjenspeiler på mange måter sitt lands historie, kultur og folk.
Furkajoch
1761 meter
Fra Au: 17.3 km , 5.6 %, maks 14.2 %
Fra Rankweil: 21.5km, 6%, maks 13.8%
Geografien er viktigere enn du tror. I mer enn tusen år har ikke Østerrike for ingenting blitt kalt “riket mot øst”. Riket blottlegger seg fra naturens side for de asiatiske steppefolk, som utallige ganger har gjort sine inntog, plyndret landet og ridd hjemover. Den slags setter merker på sjelen.
Men høyde er ikke alt. I motsetning til fjellpassene i Sentral-Alpene, når ikke Furkajoch opp til de mektige og steinete lendene som ligger over 2000 meter. Dette er grønnere landskap. Men det er minst like skulpturelt og kanskje enda rikere i farger, former og teksturer – og best av alt, passet som ligger på den nordlige kanten av alpene i Bregenzerwald-området, ser vanligvis mye mindre trafikk.
Fra den mer pittoreske østsiden starter klatringen opp Furkajoch ganske bratt. Snaue 18 km er totallengden, regnet fra den vesle byen Au, en perle omkranset av skogkledde bakker og imposante kalksteinklipper som tårner imponerende opp mot himmelen. Veien stiger gradvis inn i en opphevet dal, der en lang, men åpen tunnel baner vei til Faschinajoch-toppen og Damüls, et populært skisted med alle tenkelige fasiliteter. Veien mot Furkajoch skjærer ut mot høyre og herfra er det fortsatt fem km til toppen.
Et dramatisk panorama mot sør inn i Grosses Walsertal åpnes opp. Med sine rike flora av ask, bøk, gran og frodige alpine enger av urter og ville blomster, er denne v-formede dalen som en Edens hage å regne. Like rik og mektig som den lokale signaturosten, Ländle Weinkäse, som vi fikk servert i solide porsjoner i den lille, primitive restauranten som tok oss imot på toppen. Innehaveren på ‘Zum Charly’, som besynderlig nok het Johnny, tilbydde oss både nydelig essen und drinken til en rimelige penge, før vi syklet ned fra passet som har vært i bruk siden 1400-tallet. En gang konstruert som en forsvarsfestning mot østen. Nå er det bare gjestmilde Johnny som holder fortet.
Bödele (Losenpass)
1139 meter
Fra Schwarzenberg: 5.7km,7.7%, maks 10.7 %
Fra Dornbirn: 8.3 km, 8.4 %, maks 12.5 %
Fra Dornbirn er Bödele den direkte forbindelsen mellom Rhindalen og Bregenzerwald. Dette er områder som siden tidenes morgen har tiltrukket seg folk på jakt etter frodig natur, gamle tradisjoner og genuin gjestfrihet. Heldigvis for oss syklister har bilistene for vane å foretrekke B200 fremfor den mer tidkrevende fjellveien. Et deilig faktum som sørger for svært begrenset trafikk på hovedveien over Bödele, også kalt Losenpass.
L48-ruten strekker seg mer eller mindre parallelt med den sørlige ferden over Furkajoch. Faktisk er Bödele mer en naturskjønn «sti» enn et vaskeekte fjellpass. Over selve passet ligger den egentlige toppen, Geißkopf på 1198 meter. I sør dominerer spissen av Hochälpele, som strekker seg opp til 1463 meter. Dog er det nok av tøffe parti. Fra begge sider passet kan bestiges fra, ligger stigningsprosenten rundt 8, og fra begge sider bikker den tidvis 11 på det bratteste. Fra Rhindalen forserer man solide 702 vertikale meter.
Men Bödele er først og fremst et skisted. Ikke minst fordi et av de store hotellene her oppe ble drevet av den tidligere stjernealpinisten, Marc Girardelli. Men det var også her at Alpene på sett og vis ble ‘åpnet opp’ for skigåere. For etter et renn på Bödele i 1912, fikk den østerrikske skiinstruktøren Hannes Schneider solgt inn teknikken «stem-christie», som etter dette skulle skvise ut Telemark-stilen, og blant annet overbevise den norske legenden Lauritz Bergendahl om at selv det mest utfordrende terrenget i Alpene kunne nå forseres på to treplanker.
Vår tur til Bödele ble ikke på langt nær like revolusjonerende, heist på våre respektive karbonhester. Men også i dag er dette fjellet som en port mot nye eventyr. Riedbergpass (21 km mot øst), Landerblick (12 km nordøst) og Rohrmoossattel (19 km øst) er bare noen av de bayerske toppene som kan kombineres med dette skistedet. For alle syklister er planleggingen av ruter en spennende øvelse. Enda en mulighet til å oppleve nye eventyr og bygge opp formen. Med Bödele penslet inn på kartet, har man et perfekt utgangspunkt.
Silvretta
2036 meter
Fra Partenen: 22 km, 6.9 %, maks12%
Da fredsdiktatet fra Saint-Germain skulle skrives ferdig etter den første verdenskrig i 1919, kom følgende løsslupne slengbemerkning fra Frankrikes statsminister, den alltid utålmodige Le Tigre ( Tigeren), Georges Clemenceau: ”Resten får bare være Østerrike”. Av det habsburgske imperium, en av Europas mest fremgangsrike og levedyktige stater, var det blitt ‘en tysk rest’ som ikke fant noe fotfeste.
En riktignok så nydelig rest. Bare navnet er en sterk indikasjon på at denne veien er noe uvanlig vakkert. ‘Silvretta’ kunne like så gjerne vært den vakre jenta i skolegården som alle hadde et godt øye til. Silvretta- Hochalpenstraße har nemlig også sine attraktive former. Det vil si 34 spektakulære serpentinersvinger, som forbi to storslagne innsjøer fører oss opp til 2036 meters høyde. Kjennere med rikelig fjellerfaring kaller dette ‘drømmeveien i Alpene’. Ingen dårlig merkelapp det, når du tenker på hvor uendelig mange perleruter som finnes rundt om i dette enorme fjellmassivet.
Vi stopper ved de svarte tollbodene. Det koster penger å komme opp hit, men du får med et turistkart på kjøpet. Privatiserte veier er dyre, men flotte. Foran oss ligger en feilfri asfaltert vei som glinser lett når solen treffer en våt film av vann på overflaten. Dette er vestsiden av Silvretta, og like bak oss ligger den vesle landsbyen Partenen, men omgivelsene gir ikke fra seg et kvekk. Bare stillhet, og den svake svisj-lyden av oss som drar på oss vindvester. Men når vi skuer oppover den bratte fjellsiden, innser vi fort at klærne skal av igjen om ikke lenge. 34 praktfulle serpentinere i løpet av 22 km med 6.9 prosent i snitt. 9.3 prosent de første 6 km.
Gradienten til tross, det er en fornøyelse å klatre. Hårnålsvinger ser ikke bare dramatiske ut, de er på mange måter syklistens venn, etter min mening. Et minutt eller to med anstrengelse der laktatet bruser, deretter noen få sekunder fysisk pusterom når tyngdekraften slipper taket, før musklene får hvile et blunk idet veien løkker seg tilbake på seg selv. Men selv om det er bratt, føles farten høy. Silvretta er laget med Alpe d’Huez-type hinder, i formen av Lago di Sauris og med atmosfæren av Gaularfjellet. Man kan vel ikke kreve så mye mer, fra Clemenceaus ‘tyske rest’.
Hahntennjoch
1884 meter
Fra Brennbichl: 16 km, 7 %, maks 14 %
Fra vest/B198: 15km,6%, maks 14 %
Mange flirer litt av østerrikerne, deres regelrytteri, deres mozartkuler, deres påfuglfjær. I en verden hvor man tenker klasseforskjellene fordufter idet man tiltaler hverandre med ’du’, står østerrikerne ved sitt. Her er det kanskje ikke så mye vennlighet, men til gjengjeld mye, mye høflighet.
Når vi spør om å bruke en liten gressplen til å pumpe luft, justere setepinner og finpusse gir, får vi bifall fra huseieren. Om enn med et strengt, uttrykksløst, og litt motvillig ansiktsuttrykk.
Et forbausende høyt antall stigninger begynnertøft, går over i det milde og avslutter brutalt. Velkommen til en av dem, Hahntennjoch. Vi passerer fjellhytter med blomsterkasser fylt til randen med fargesprakende flora idet veiensteiler opp. Ut av en svak sving ruver en kort, rett bakke som tatt ut av en eller annen Ardenner-klassiker. Brutalt og nærmest uten forvarsel er stigningsprosenten tosifret og neste trekk gir seg selv: Vi må opp fra sadelen, pumpe armer og bein, og unngå rød sone for lenge. Det gjenstår tross alt 14 km.
Heldigvis synker prosenten idet husene forsvinner. Ute blant noen furutrær er vi tilbake i sadelen og spinner beina. Det er fortsatt bratt, men den friske luften fra vegetasjonen sørger for fornyet energi og åpnere lunger. «Naturens egen Ventoline», tenker vi begge og bryter ut i latter. Vi prater om girvalg, hva vi skal spise til middag og nyter omgivelsene. Helt frem til vi plutselig innser at vi ikke har flere gir å gå på. Nesten umerkelig har bakken forsiktig destillert ut smerte og trærne forduftet. Skog har banet vei for en stor steinrøys til venstre og dype kløfter til høyre.
Opplevelsen er veldig forskjellig fra Silvretta. Ravinen fryktinngy-tende bratt, vindkastene tidvis kraftigere og landskapet robust. Veien i seg selv er heller ikke innbydende. Ikke en eneste hårnål å se, og 7 km inn i bakken er stigningsprosenten tilbake på tosifret nivå. Hvis Silvretta er den populære blondina, må Hahntennjoch være bølla ingen våger å se i øyene.
Hahntennjoch er notorisk for sine jordskred. På toppen må steinene gi vei for talus og grove avsetninger som tegn på den bratte fjellsidens forvitring i de ugjestmilde omgivelsene. Men toppen er det heller ikke. Passende nok etter denne drepende klatringen oppdager vi at det gjenstår 2 km til den sanne toppen. Partier på 10 prosent syklet vi med bly i skoene. Ikke veldighøflig akkurat.
Flexen Pass
1773 meter
Fra Bludenz 32 km, 3.7 %, maks 11.9 %
Fra Steeg: 23.8 km, 2.7 %, maks 9.4 %
Idet Hitlers stormtropper rykket inn i 1938 var Østerrike nedlagt, glemt og skrevet i glemmeboken. Men miraklet skjedde: Som en Fugl Fønix opp av krigens grusomme asker, gjenoppsto Østerrike som et moderne demokrati, og den eneste av Sørøst-Europas stater som ga sine borgere en relativ trygg tilværelse. Taktisk sett smarte spilte østerrikerne offerrollen, samtidig som de unngikk kommunismen og tok imot Marshallhjelpen med åpne armer.
Med millioner av amerikanske dollars for hånd, ble både rasfare og ufremkommelige veier en ting for fortiden på Flexen Pass. Trodde man iallfall. I dag er veien åpen året rundt, men den lange skredtunnelen bygget på USAs regning har med tidens tann inntatt en skrøpelig forfatning. Tunneltaket bygd med gammel eik innbyr til spesielt lite tillit, mens vi søker ly fra himmelens kalde regndråper. Men asfalten er eksemplarisk. De brede svingene myke og raske, og hele tiden er man omringet av grenseløs vakker natur. Vi tenker det særdeles fortjent at fjellandsbyen Lech ble kåret til ”Europas vakreste landsby” i 2004.
Den ligger omtrent 7 km fra toppen av Flexen Pass, men dit kommer vi ikke. Iallfall ikke i første omgang. For veien sperres av ’Almabtried’. Det vil si høstens ku-tog (?). Blomsterdekorerte kyr i stort antall føres oppover fjellsiden i høytidelig prosesjon, ledet av en eldre kar med stor bart, lederhausen og vandrestokk.
Som en av mange stolte tradisjoner østerrikerne trykker til sine bryst, må dette være en av de rareste og mest komiske. Kanskje bare overgått av ’Brautraub’, tradisjonen der venner av brud og brudgom er tvunget til å kidnappe bruden. Uten at bryllupsgjestene oppdager det, rømmer de fra bar til bar, før brudgommen selv må legge ut på let.
Det er lett å undervurdere østerrikerne. Lederhosen, konetyveri og ku-karneval. Det er lett å stemple dem latterlige. Men da glemmer man at de har overlevd i en del av Europa hvor land oppstår og forsvinner med kolossal hurtighet. I en latterlig vakker plass av verden, har de funnet seg godt til rette.
