(Sykkelmagasinet): Lorenzo Rota, Aleksei Lutsenko, Mathias Skjelmose og Mauro Schmid syklet taktisk i kampen om det de trodde ville dreie seg om sølv og bronse etter en 266,9 kilometer lang fellesstart i Wollongong.
Men så begynte ting å skje fort. Først kom Pascal Eenkhoorn opp på høyresiden i høy hastighet, og deretter fikk gruppa der Rasmus Tiller satt kontakt.
Det endte imidlertid ikke der, for kort tid etter raste feltet med opptrekk rundt Christophe Laporte forbi de slitne rytterne. I den gruppa satt også Alexander Kristoff, men Stavanger-mannen havnet på defensiven i kampen om medaljene.
– Jeg trodde ikke jeg kjempet om mer enn 20.-plass, så jeg satt litt for langt bak. Jeg burde kanskje ha klatret en to-tre plasser høyere opp, uttalte Alexander Kristoff til TV 2 etter sjetteplass i Australia.
Svarte på angrep fra Pogacar
Slik han forklarte det selv, satt han i en gruppe med blant andre Tadej Pogacar på den lille kulen på vei inn mot målområdet. Sloveneren angrep og forsøkte å tette luka opp til rytterne foran seg. Da forsøkte Kristoff å henge seg på.
– Det var omtrent da Laporte kom opp på siden, med Alaphilippe og fullt opptrekk rundt seg. Der satt også Matteo Trentin, Michael Matthews og Peter Sagan på hjul. Så plutselig satt jeg bakerst i den gruppa med spurterne. Så tok vi igjen en ny gruppe med 300 meter igjen og nok en gruppe med 200 meter igjen. Jeg ble stengt litt inne bak, forklarer han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TRE GLADE MENN: Remco Evenepoel (gull), Christophe Laporte (sølv) og Michael Matthews (bronse). FOTO: UCI Media
Det fantes rett og slett ikke nok meter igjen til målstreken for at Tiller og Kristoff fikk til noe samarbeid. Uno-X-rytteren var likevel mektig imponert over hva den norske veteranen fikk til mot slutten VM-fellesstarten.
– Det blir litt kaos på slutten der. Alt i alt må jeg si at jeg synes jeg gjør mye riktig. Det var sterkt av Alex å bli nummer seks, det må jeg si. Han har vært litt småsyk og hostet hele uka. At han sitter med inn og blir nummer seks, det må jeg ta av meg hatten for, sier Rasmus Tiller til TV 2.
Van Aert ut mot radioforbudet
Ingen kunne uansett gjøre noe med suverene Remco Evenepoel. Christophe Laporte tok sølv, mens hjemmehåpet Michael Matthews stakk av med bronsemedaljen.
Co-leader Wout van Aert ble til slutt nummer fire, og han hadde heller ingen kunnskap om situasjonen underveis. Derfor gikk han også hardt ut mot radioforbudet som eksisterer under VM.
– Jeg skal ikke stå her og klage, for vi vant jo rittet. Men uten rittradio, blir det helt håpløst. Vi sykler med radiosamband hele sesongen. Det handler om å få informasjon underveis i rittet, ikke bare om å endre taktikk underveis. I stedet må vi lese av en liten tavle på veiskuldra. Det burde ha vært annerledes i dag, sier han.
– Totalt uoversiktlig
Også den norske landslagsledelsen synes det var vanskelig å orientere seg om hvordan rytterne lå an mot slutten av en hektisk fellesstart.
– Det var totalt uoversiktlig. Det er vanskelig å kommunisere uten radio. Vi hadde folk langs løypa som prøvde å gi beskjeder, men heller ikke Alexander visste selv at han kjempet om en plass på podiet, sa Kurt Asle Arvesen til TV 2 etterpå.
Han mener UCI må ta grep foran neste års VM i Skottland.
– Hvis det ikke blir radioer der, må vi ha tavler og enda mer informasjon på flere plasser i løypa, mener Arvesen.
(Sykkelmagasinet): Med to av de største forhåndsfavorittene skuffet ikke Belgia fansen, da Remco Evenepoel syklet inn til et suverent VM-gull i Wollongong. Selv Wout van Aert ble redusert til statist, da årets vinner av La Vuelta kvittet seg med Aleksei Lutsenko med to runder igjen av fellesstarten.
Sykkelverdenen gned fortsatt søvnen ut av øynene da Mathieu van der Poel overraskende sto av etter 35 kilometers sykling. Siden fikk vi vite at han hadde sittet i avhør hos politiet til sent ut på morgenen på selve konkurransedagen etter en hendelse på det nederlandske utøverhotellet.
Den dystre opptakten tok likevel ikke glansen fra den fantastiske 22-åringen som også har vunnet Clásica San Sebastian og Liège-Bastogne-Liège i år.
Frankrike satte press på hovedfeltet over Mount Keira, og store nasjoner som Australia, Belgia, Italia og franskmennene var flinke til å sende ryttere ut i forkant. På de lokale rundene i Wollongong ble det stillingskrig mellom hovedfeltet og 16 ryttere i front.
Plasserte Evenepoel i front
Med syv mil igjen angrep Quentin Pacher på nytt, og i den manøveren passet Belgia på å sende ut Evenepoel. Rasmus Tiller var også blant rytterne som skled ned.
Etter noen små angrep fra front, var det først Lutsenko som kom seg løs. Deretter kjørte Evenepoel seg opp til kasakhstaneren med to runder igjen å sykle. Etter å ha kvittet seg med Lutsenko over Mount Pleasant snudde han seg ikke bakover.
Hovedfeltet kjørte seg inn til rundt minuttet over toppen med to runder igjen, men da de igjen tok foten av gasspedalen, havnet Evenepoel utenfor rekkevidde.
– Vi syklet som et lag i dag. Det har ikke noe å si hva slags måte det skjedde på. Vi ønsket å vinne som et lag. Min måte å vinne på var å gå fra langt hold, mens Wout var nødt til å ta det fra en spurt, uttalte Evenepoel etterpå
Kristoff spurtet om sølvet
På slutten ble det dramatisk. Det så ut til at Lorenzo Rota, Mauro Schmid, Aleksei Lutsenko og Mathias Skjelmose skulle spurte om bronsen, men så ble det plutselig hentet inn av hovedfeltet.
Christophe Laporte vant spurten og hentet hjem sølv, Michael Matthews ble nummer tre. Foran Wout van Aert, Matteo Trentin og Alexander Kristoff.
– Vi var sjanseløse mot Evenepoel i dag , sånn sett var det en verdig vinner. Han har nok mange store resultater foran seg, uttalte Kristoff til TV 2 etterpå.
Saken blir oppdatert!
Slik gikk det til:
266,9 kilometer totalt sett, men det var likevel lag som var interessert til å stramme inn skruene tidlig under fellesstarten i menn elite. Pier-André Coté (Canada), James Fouché (New Zealand), Michael Kukrle (Tsjekkia), Emils Liepins (Latvia), Scott McGill (USA), Simon Pellaud (Sveits), Jaka Primozic (Slovenia), Juraj Sagan (Slovakia), Guy Sagiv (Israel), Nicolas Sessler (Brasil) og Lukasz Owsian (Polen) var sporty nok til å begi seg ut i morgenbruddet.
Det kom også et tidlig sjokk da det ble klart at Mathieu van der Poel sto av etter bare 35 (!) kilometer da feltet ankom målområdet for første gang. Nederlenderen skal ha vært involvert i en episode med ordensmakta natten i forkant.
De 11 i bruddet hadde over 6 og et halvt minutt inn mot Mount Keira, men det skulle endre seg da Frankrike satte fart på inn i bakken ved Bruno Armirail. Også Pavel Sivakov bidro, noe som gjorde at feltet bakover ble ristet i fillebiter.
Det slet seg løs en større gruppe fra fronten av hovedfeltet. Her satt favoritter som Tadej Pogacar og Wout van Aert. Flankert av Tobias Foss, Stefan Küng, Lorenzo Rota, Bauke Mollema, Anton Charmig, Wout Poels, Pavel Sivakov, Marc Solér og Quentin Pacher – for å nevne noen av dem.
Det var selvsagt fare på ferde, men da rittet etter hvert trakk inn i de avsluttende rundene i Wollongong etter en rask utforkjøring ned fra Keira, roet det hele seg ned igjen. De 11 i bruddet besto, og det ble i stedet liggende en sterk gruppe i mellom med Lukas Plapp (Australia), Pavel Sivakov (Frankrike), Samuele Battistella (Italia), Ben O’Connor (Australia) og Pieter Serry (Belgia). Altså hadde de største nasjonene fått plassert en hjelper der de ønsket seg. Australia hadde sågar to.
Leknessund avbrøt manøver
Lengre bak forsøkte en periode Nick Denz (Tyskland) og Andreas Leknessund (Norge) å kjøre seg opp til kvintetten til Plapp og Sivakov, men Tromsø-mannen valgte å avslutte manøveren på den tredje av 12 runder inne i Wollongong.
Ved passering av målområdet hadde Sivakov & Co. bare 18 sekunder opp. Da hadde Leknessund gitt opp, mens Denz fortsatte forsøket på å nå igjen gruppa foran ham. Dog var han over 2 minutter og 2 sekunder bak.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TRØKK: Det franske laget gjorde VM-fellesstarten tøff for spurterne over Mount Keira. Tobias Foss var blant profilene som gikk med i gruppa. FOTO: UCI Media
I feltet var det Nederland og Spania som tok ansvar på de første rundene inne i Wollongong. Førstnevnte mistet altså van der Poel tidlig, mens spanjolene også manglet en spurter og ventelig samler seg rundt Marc Solér i Wollongong.
De neste rundene dreide seg om transport og sakte mørning. 16 ryttere foran og hovedfeltet bak. Avstanden minket noe etter hver runde, uten at den helt store dramatikken inntraff. De norske satt for øvrig trygt plassert bak i feltet.
Belgia og Frankrike angriper
Opp til Mount Pleasant for 6. gang, begynte posisjoneringskampen å intensivere seg noe. Jake Stewart (Storbritannia) kom opp på høyresiden av feltet, men kom litt for nær fansen langs løypa – og gikk ned i bakken etter å ha hektet seg inn i et australsk flagg.
TIDLIG EXIT: Mathieu van der Poel sto av rittet ved første passering av Wollongong etter 35 kilometers sykling. FOTO: UCI Media
Med syv mil igjen kom det nok et angrep fra Frankrike. Quentin Pacher dro det hele igang – på vei oppover Mount Pleasant – og endte opp med å slite løs nok en større gruppe. Her tok også Rasmus Tiller et magedrag og fikk kontakt. Pacher fikk med seg Florian Sénéchal og Romain Bardet. Remco Evenepoel fikk med seg Stan Dewulf og Quinten Hermans. Tadej Pogacar forholdt seg rolig i feltet, men Jan Tratnik passet på å bli med. Pascal Eenkhoorn satt med for Nederlands, mens Australia fikk plassert Jai Hindley. Italia fikk med både Lorenzo Rota og Nicola Conci. Danmark var representert med Mathias Skjelmose.
Sammensetningen gjorde at det fremdeles var Spania som var nødt til å ta hovedansvaret bak i feltet.
Belgia festet grepet
Gruppa med Evenpoel & Co. tok seg raskt opp til det opprinnelige bruddet. Den belgiske kapteinen angrep to ganger, men klarte ikke å komme seg unna med en gang. Belgia satt uansett veldig godt i det med to hjelpere rundt en av de to kapteinene sine.
Ved målpassering og tre turer over Mount Pleasant igjen hadde bruddet fått over 2 minutter tilbake på hovedfeltet. For å få til det var også sterke ryttere som Sénéchal, Dewulf, Quintana, O’Connor og Plapp blåst av.
Det ble «tranquilo-tranquilo-stemning» i bruddet, og da røynet forspranget på bakover da britene endelig tok til fronten. På vei opp inn mot Mount Pleasant skrudde Frankrike det til ytterligere, og angrep ved Valentin Madouas. Bak ham fulgte Tadej Pogacar, Marc Solér, Biniam Girmay, Alberto Bettiol, Jakob Fuglsang og Wout van Aert enkelt på. Bakover ble det verre, men i denne fasen klarte fremdeles Alexander Kristoff å klamre seg fast med en viss kontakt til puncheurene foran ham.
Med fire mil igjen var ikke avstanden bakover litt mer enn minuttet. Da fant Aleksei Lutsenko ut at dette ikke gikk fort nok, og angrep på egenhånd. Det ble småstøting helt inn til runden, og da tok de også foten av gasspedalen bak.
Evenepoel tok seg opp til Lutsenko og ut på de siste to passeringene av Mount Pleasant, hadde avstanden opp økt til to minutter igjen. Hans tilstedeværelse foran gjorde samtidig at Wout van Aert kunne nøye seg med å sitte på hjul.
Ensom i tet
Pascal Eenkhoorn, Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid innså alvoret da Evenepoel rykket, men kvartetten slet med å ta seg opp til de to i tet.
Evenepoel kvittet seg med Lutsenko på vei opp Mount Pleasant. Avstanden bakover vokste stadig, noe som gjorde at belgieren så ut til å sykle inn til sin første verdensmestertittel.
ENSOM I TET: Remco Evenepoel legger ut på sisterunden. FOTO: UCI Media
Et lite håp ble tent – av Wout van Aert. Han blåste forbi mange av rytterne som tidligere hadde sittet i grupperingene foran, og fikk blant annet selskap av Biniam Girmay, Benoît Cosnefroy og noen andre ryttere. Det var likevel for langt opp. Ved passering ut på sisterunden var det hele 2:35 å tette. På Remco!
Dermed flyttet fokus seg over mot medaljene i stedet. Lutsenko ble hentet mot slutten av Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid.
Så kom plutselig en gruppe fra feltet i høy hastighet opp bakfra. Da hadde Evenepoel syklet inn til VM-gull for lengst, men nå stakk Christophe Laporte av med sølvet foran Michael Matthews og Wout van Aert.
Alexander Kristoff dukket også opp fra dypet, og ble nummer seks. En imponerende prestasjon av nordmannen en hard VM-løype.
(Sykkelmagasinet): Etter at han smashet inn sin første WorldTour-triumf fra bruddet under Tour de Suisse, har Andreas Leknessund hatt noen svært gode måneder på sykkelsetet.
Tour de France-debuten var imponerende av 23-åringen fra Tromsø. Han ble rett og slett bedre og bedre jo lengre ut i treukersrittet han kom.
I august slo han til igjen under avslutningen av Arctic Race i Trondheim. Han var del av et tremannsbrudd som dannet seg med 100 kilometer igjen av etappen, og syklet de siste fire-fem milene solo inn til mål.
Det skapte naturligvis både begeistring og overskrifter på hjemmebane, men også i utlandet har folk blitt mer oppmerksomme på den offensive DSM-rytteren.
Den populære podcasten Lanterne Rouge, som ledes av australske Patrick Broe, argumenterte slik for hvorfor de mener nordmannen kan kjempe om regnbuetrøya i Wollongong:
– Arctic Race of Norway. Dere fulgte selvsagt med på det alle sammen. Han tok sammendraget på den avgjørende dagen, i en småkupert rundløype. Med en bratt bakke, og denne gutten bare kjørte på. Og så Montréal. Jeg tror grunnen til at Jumbo-Visma la etter ham i fullt alvor var fordi du er nødt til å vise ham respekt. Hvis folk hører på dette, kommer de til å jakta ham ned nå. Men, hvis han er løs i en rundløype og folk begynner å se på hverandre. Det er ikke en rytter du har lyst til å slippe løs i den løypa, men han kommer til å prøve. De har Kristoff som sitter igjen bak, så det gir mening. Jeg tror han har muligheten til å gjøre en skikkelig bra resultat, lød analysen til Broe.
Leknessund: – Under kan skje
Det norske laget har åpnet mesterskapet fantastisk med to tempogull på to dager av henholdsvis Tobias Foss og Søren Wærenskjold. Natt til fredag fulgte Wærenskjold så opp med mesterskapets andre medalje.
Suksessen kan være en faktor til at nordmenn blir nevnt i den store sammenhengen, også når det er snakk om verdensmesterstripene etter fellesstarten for herrer elite, natt til søndag.
Da Sykkelmagasinet snakket med Andreas Leknessund foran VM i Wollongong, hadde først og fremst tempo vært fokus i første del av mesterskapet. Det norske laget bor i Gerringong én time sør for VM-byen. Det gjorde at Tromsø-mannen ennå ikke hadde sett hele rundløypa som venter om et par dager.
– Jeg hører de sier at bakken er ganske hard, og at det blir et hardt ritt. Det er det stort sett alltid i VM. Det er såpass langt og såpass mange ganger i den rundløypa, at det kommer til å koste. Det er vel også en tendens at rittene blir enda hardere enn man er forberedt på, slik som det sykles om dagen, sier Leknessund.
– Du ble uoppfordret nevnt av Lanterne Rouge Podcast som en av rytterne som gjøre det helt store i Wollongong, hva tenker du om det?
– Jaja, jeg kan jo kanskje det. Det er jo stas, svarer han.
– Hva tenker du om egne muligheter i et stunt et godt stykke ut i løpet?
– Det kan jo funke, men det skal mye flaks til da. Alt kan skje. Det har man jo sett forrige søndag, at det kan skje under, sier han og tenker på tempobragden til romkamerat og tidligere lagkamerat i Uno-X, Tobias Foss.
– Hvor låst vil du være rundt Kristoff underveis?
– Vi er et lag som skal prøve å gripe sjanser underveis og skape muligheter. Er det én eller to runder igjen, og Alex sitter der – da kan det være naturlig å samle seg rundt ham. Men han klarer seg jo ganske bra på egenhånd, også. Hele laget går inn i rittet med en innstilling om at vi skal være med på det som skjer, sier han.
– Magien noen ryttere har
Uansett utfall av fellesstarten, kan Leknessund se tilbake på en sesong der han har fått vist seg fra sin beste side.
Selv synes han det er vanskelig å peke på årsaken til framgangen:
– Det går litt på at man finner en flyt, og så kan man ri den flyten ganske lenge. Det gjorde at jeg kom meg igjennom ritt på en god måte og fant formen jeg ønsker å være i. Jeg har fått litt mer selvtillit, noe jeg også trengte. Jeg vet at å sykle offensivt har passet meg fint, og det er noe jeg alltid har vært god på. Selv i en middels sesong, som i fjor. Jeg føler det likevel bare er småting som gjort at det har blitt mer stang-inn i år enn i fjor. Det er bare noen små prosent bedre, og så blir hele sesongen og opplevelsen bedre.
En som har fulgt Leknessunds karriere tett, er hans tidligere trener ved NTG i Bærum, Lars Holm. Han er også ansatt som coach i Uno-X-systemet.
Da Holm så Leknessund i brudd under avslutningen av Arctic Race i Trondheim, følte han seg sikker på at 23-åringen ville holde unna hele veien inn og vinne.
– Det er en slags spesialitet han har. Han kan kjøre én vill time etter tre harde timer, kommenterte Holm i etterkant.
– Kan du fortelle litt mer om hvorfor han er så giftig i slike situasjoner?
– Det er ikke så lett å sette ord på. Det er litt magien som noen ryttere bare har. Det er jo åpenbart at han har noen spesielle fysiske forutsetninger. En ting som slår meg med Andreas er at han tilsynelatende ikke går tom. Jo lengre ut i rittene du kommer, jo sterkere er han. Særlig i den type posisjoner. Det andre er at han er tøff mentalt. Hvis han først slipper løs i brudd, og den måten han har vunnet på ved flere anledninger, der er han ekstremt giftig. Han har ingen god spurt, så det er på en måte hans sjanse. Han har ved flere anledninger vist at han har baller nok til å angripe tidlig, sier Holm.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
HAR OVERBEVIST: Andreas Leknessund er i ferd med å avslutte en meget oppløftende sesonge. FOTO: Marcus Liebold
– Høres ut som noe vi kan få bruk for i VM og?
– Ja, jeg tenker jo det. For å få litt kontroll på feltet. Alexander Kristoff er nok mest tjent med at det er et ritt med jevn fart og jevnt kjør med en gruppe foran. Et brudd som får gå så lenge som mulig, er optimalt for ham. Hvis rittet er mer åpent, og det største kanonene støter i det hardeste partiene i løypa, er jeg redd sjansene for at Kristoff henger på også minker.
– At han nevnes av Lanterne Rouge Podcast er vel bare nok en kompliment vi skal ta med oss på veien?
– Jeg tenker at den analysen er helt riktig. Andreas er ekstremt godt langt inn i rittene. Han er ingen spurter, så han har blitt god til å bruke den egenskapen i stedet. Det er en styrke han har brukt siden dagene i juniorklassen. Jeg husker måten han avsluttet karrieren i Uno-X på også (Giro della Regione Friuli Venezia Giulia, vår anm.). Der gikk han solo mot slutten inn til mål, etter å ha kjørt fra de andre foran de siste milene, sier han.
Kristisk til treningsplanen
Landslagssjef Kurt Asle Arvesen har hatt Leknessund i Uno-X-stallen tidligere, og er naturlig nok veldig oppmerksom på egenskapene hans.
– Det er kjempegledelig at han nå er tilbake på nivået der han forlot oss. Faktisk er han ikke helt tilbake med tanke på wattnivåene på tempo, men han kjører jo også et mye tøffere løpsprogram. Andreas har fått godt betalt for noen av sine bruddforsøk. Det han gjorde i Sveits var enestående, i tillegg til Tour de France og ikke minst Arctic Race. Han har tatt de rette stegene etter å ha hatt et ruskete førsteår som proff. Det er dog ikke noe unormalt i det, påpeker Arvesen.
Gamletrener Holm mener endringer i treninga hans inn mot årets sesong har slått positivt. Det indikerte også et trenerskifte i DSM-laget. Nå er det Dajo Sanders som holder i treningsplanen hans.
– Jeg skal være den første til å være kritisk til det han fikk på treningsplanen i fjor. I år trener han rett og slett mye bedre. Det er kort fortalt mer mengde og intensitet i år, og jeg tror Andreas har fått en trener han trives godt med og som tar hans kvaliteter på alvor. Det har jo vært litt kritikk mot DSM-systemet fordi det er ting som bestemmes på nivået over treneren. Jeg har i hvert fall fått inntrykk av at det er større frihet der i år, sier Holm.
Arvesen sier følgene om muligheten til Leknessund underveis på den 266,9 kilometer lange fellesstarten i Wollongong.
– Jeg vil ikke si at Alex trenger å havne bakpå for at en rytter som Andreas får litt spillerom. Det kan godt være at vi vurderer fram mot søndagen at vi skal ha noen som går avgårde i mindre grupper underveis, og både Andreas og Tobias (Foss) kan være folk å sende ut der. Nå kan det jo hende at det faktisk er Tobias som får fleste rødglødende varsellamper til å gløde etter tittelen hans på søndag, men vi skal uansett prøve å sykle aktivt som lag underveis, presiserer han.
Peker mot Pogacar
Moralen i det norske er naturlig vis høy etter åpningen på mesterskapet i Wollongong. Leknessund ankom Australia tidlig sammen med Foss for å klargjøre seg til tempoen.
At Jumbo-Visma-rytteren skulle ikle seg regnbuetrøya på podiet i etterkant var noe de færreste hadde sett for seg.
– Det var fett og gøy at Tobias vant der. Samtidig var det nesten litt surrealistisk og merkelig. Jeg kjente litt på selv at det var vanskelig å legge seg den kvelden fordi man var såpass tilfreds med gullet hans. Det var så stort, faktisk. Særen var litt mer sånn vi hadde trodd og håpet på, men det gir jo også lettelse og glede for alle. Det blir jo ekstra gøy når man tar to gull på rappen på den måten.
Leknessund har fremdeles ikke syklet igjennom hele rundløypa i Wollongong, men regner med han blir godt kjent med løypa i løpet av 16 gjennomkjøringer natt til søndag.
– Vi bor i Gerringong 40 minutters kjøring unna, så det er en liten kabal med trening og logistikk som skal gå opp. Jeg så en god del av det under tempoen, og har kjørt opp den første av de to bakkene, sier han.
– Ut ifra det du har sett, og hørt – hva slags type rytter tror du ligger best an til å bli verdensmester?
– Jeg tenker jo på noen av dem som var med i Quebec og Montréal. De åpenbare man ikke kommer utenom er Tadej Pogacar og Wout van Aert. Det er klatrere med mye trøkk i tillegg. Van Aert er en stor favoritt, men når han ikke slår Pogacar i den spurten i Montréal, så klarer jeg ikke helt å se at han skal gjøre det her, heller. Det beviser i hvert fall Pogacar har trøkk i beina, sier Leknessund.
(Sykkelmagasinet): Alexander Kristoff har inntatt VM-byen Wollongong og har alt fått med seg én langkjøring (seks timer onsdag) og én intervalløkt med Anders Skaarseth, Rasmus Tiller og Sven Erik Bystrøm.
– Vi skulle egentlig vært på langtur i dag, men vi byttet om på dagene fordi det var nedbør på vei inn. Det var greie tall på dragene, så jeg føler egentlig at formen blir bedre og bedre, varsler den 35 år gamle, norske VM-kapteinen overfor Sykkelmagasinet.
I løpet av langturen onsdag rakk han innom rundløypa i Wollongong og sløyfa som utfordrer rytterne oppover Mount Keíra. Førsteinntrykket er positivt for mannen som blant annet har fått med seg VM-sølv fra Bergen i 2017 og fjerdeplass fra Richmond to år tidligere.
– Jeg regnet med at bakkene inne på runden skulle ta rundt tre minutter. Det var litt i underkant av det, kanskje. Men den var omtrent slik det var beskrevet i forkant. Jeg er verken positivt eller negativt overrasket, sier han.
– Vegg på 18 prosent
Den første utfordringen er Dumfries Avenue (Mount Ousley) som også var del av tempotraséen der både Tobias Foss og Søren Wærenskjold opplevde å bli verdensmester. Den neste utfordringen er Ramah Avenue/Brokers Road, kalt Mount Pleasant, som egentlig er delt i to – men Kristoff regner det likevel for én og samme bakke.
– Den første av dem (Mount Ousley) er en kneik, men det regner jeg egentlig med å gli godt opp med feltet. Det er ett minutt der man står og trår litt. Så er det en kort utfor før man svinger til venstre (ut på Ramah Avenue) og der møter du veggen på 18 prosent og halvannet minutt. Deretter er det helt flatt i 4-500 meter, før du får den siste knekkeren, beskriver han.
I løpet av de siste dagene har forventningene om hvem som kommer til å gjøre det bra under fellesstarten natt til søndag norsk tid, vippet over på rytterne som gjør det godt under vårklassikerne Liège-Bastogne-Liège.
Kristoff mener dog at løypeprofilen ikke er like tøff, selv om det selvsagt kan bli utskillelser med hardkjør tidlig.
– Jeg føler det er litt bakker slik man kjenner det fra Amstel Gold Race, egentlig. Bare at det skjer på brede veier, så da blir det vel egentlig litt lettere enn Amstel, og omtrent den samme lengden.
– Ikke like hardt som Liège med andre ord?
– Nå har ikke jeg kjørt Liège, da. Men jeg fikk kjøre Amstel Gold Race som førsteårsproff i BMC Racing. Det gikk ikke så veldig bra. Jeg ble satt inn på laget fordi det var noen andre ryttere som var ”askefast”, husker han.
Stusser over Pedersens valg
Mens Fabio Jakobsen, Jasper Philipsen, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og Arnaud De Lie er blant rytterne som ikke er til stede i Wollongong, synes Kristoff det merkeligste er at danske Mads Pedersen valgte å kaste inn håndkleet.
Pedersen har 79 rittdager i – mot Kristoffs 82. Og orket ikke tanken på å forlenge La Vuelta-bolken med to nye uker i Australia:
– Jeg kjenner ikke helt til grunnen til at han valgte opplegget han gjorde, men løypene her hadde passet ham godt. Kanskje det er fordi han har blitt verdensmester før og ikke bryr seg om det? undrer Kristoff.
– Er du overrasket over avgjørelsen?
– Med tanke på hvor godt han har kjørt i vueltaen, tror jeg han kunne gjort det bra her. Løypa er hard og han er god i harde løyper, sier han.
– Er det en frykt for at du selv ikke kommer til å overleve i denne traséen?
– Det er vel andre ryttere det er større sannsynlighet for at kommer til å bli verdensmester. Jeg hadde nok ikke satt penger på meg selv da denne løypa fort kan bli i hardeste laget. Men jeg synes ofte løypene blir lettere enn man hadde sett for seg i forkant. Det ble meldt at det var over 4000 høydemeter i Ponferrada, men jeg ble likevel nummer åtte der. Så jeg tror det er mulig å få til et godt resultat, selv om det er noe annet å vinne. I Ponferrada var det også folk som kom seg av gårde i forkant av feltet. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar er ryttere som kan stikke av på sisterunden, så de er nok favorittene i mine øyne, sier han.
– Worst case for meg
Det betyr 266,9 kilometer med overlevelse for nordmannen. I disiplin han for øvrig behersker svært godt.
Han frykter dog at noen lag vil starte hardkjøret alt under Mount Keíra-runden, som dukker opp rundt 35 kilometer inn i det rundt sju timer lange rittet.
– Det er vel litt worst case for meg, egentlig. At det blir hardt fra den lange bakken i starten og hele veien inn. Det var vel omtrent det som skjedde under VM i fjor, at de kjørte ifra tidlig og at det aldri samlet seg helt igjen.
På start vil det norske seksmannslaget i utgangspunktet kjøre for Stavanger-mannens sjanser.
– Planen vår er ganske åpenbar. Det er Alexander Kristoff som er plan A. Han har vist gang på gang i lange løp at han fortjener støtte rundt seg. Men Alexander har også vært tydelig på at han ikke trenger at fem mann sitter og venter på ham. Derfor har vi andre ryttere som kan prøve lykken i litt tidligere grupper, sier Kurt Asle Arvesen til Sykkelmagasinet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
OPTIMIST TROSS ALT: Alexander Kristoff mener det er mulig for ham å sikre Norge et toppresultat i Australia. – Men vi har også andre muligheter, legger han til. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet
Slik vurderes de norske mulighetene
Mens Anders Skarseth trolig vil være opptatt med posisjonering av lagkapteinen, kan Tobias Foss, Andreas Leknessund eller Rasmus Tiller få mer handlingsrom mot slutten av rittet.
Kristoff innser at han i stor grad må stole på seg selv, eventuelt surfe på hjelpere fra andre lag mot slutten.
– Jeg tror vi er nødt til å kjøre med litt åpne kort. Det blir for dumt bare å satse på meg så gode ryttere på laget. Det koster ikke mye å ha folk ute i tidlige brudd, og da kan også vi bak senke skulderne. Det er ikke sånn at alle skal i brudd, men det vil være positivt for oss å ha ryttere som er med i løpet. Norge skal kjøre inn best mulig resultat, og det trenger ikke være meg som skal gjøre det. Jeg kan klare meg med én mann hvis det skulle samle seg mot slutten, og det vil heller ikke være opp til oss å samle det når det sprekker opp på sisterunden, sier Kristoff.
– Hvordan vurderer du muligheten for det norske laget i en slik løype?
– Vi har et veldig godt og balansert lag. Det er det ingen tvil om. Vi har muligheter i forskjellige scenarioer underveis. Andreas Leknessund viste under Arctic Race hvor god han er når han kommer seg av gårde. Får vi han foran der vet vi hva han kan prestere. Tobias Foss er i bra form og klatrer godt. Han kan klare å henge seg på de beste når de angriper. Det kan kanskje Sven (Erik Bystrøm). Anders (Skaarseth) og meg er vel dårligst til å klatre, så han for nok hovedjobben rundt meg. Rasmus Tiller er jævlig sterk i en mindre gruppe mot mål. Både han og Andreas kan være fine folk å slippe litt tidlig. Så vi har flere muligheter enn meg for å si det sånn.
– Og dine egne sjanser?
– For meg handler det mest om å bite seg med. Det dreier seg om tre minutter med bakker, og da får vi se hvor mye det er mulig å tape også. Hvis man ikke står helt stille, bør det ikke bli så mye mer enn 20 sekunder. Hvis det blir litt strekk på det og mange henger i stroppen rundt meg, kan det være mulig å samle det mot slutten. Jeg har ikke mistet troen på at jeg kan kjempe om medalje og kanskje seier hvis det samler seg litt i min retning. Det var noe liknende i Bergen, og der klarte jeg akkurat å henge med over. Det var noen som sakk av der og, før de begynte å se på hverandre og det samlet seg på nytt. Det er litt den type ritt jeg håper på, avslutter han.
PS: Kristoff har slitt med sykdom fra GP Fourmies den 11. september og fram til nå. Det dreier seg om en litt langvarig forkjølelse, men i følge hovedpersonen selv er han på bedringens vei.
(Sykkelmagasinet.no): VM-fellesstarten i Wollongong, Australia er fremdeles 17 dager unna. Podcasten «Gruppo Compatto» er godt inne i VM-modus allerede, og har selveste rittdirektør Scott Sunderland med som gjest i episode #15.
Her deler 55-åringen, som mot tampen av sin egen karriere var lagkamerat med Kurt Asle Arvesen i danske Team Fakta, sin innsikt om terrenget rundt vertskapsbyen Wollongong, og hva rytterne bør være forberedt på rundløypa som vil avgjøre fellesstartene.
– Vi kunne definitivt ha laget et krevende etapperitt i dette området. Vi endte faktisk opp med å lage løypa omtrent så flat som det var mulig, påpeker Sunderland og sier at de flateste delene av byen er okkupert av industri, noe som igjen hadde gitt dårlige TV-bilder.
Her kan du lytte til episode #15 av Gruppo Compatto – VM-preview:
Fellesstartene i eliteklassene er i stedet trukket ut til Helensburg for å vise fram kystveien og blant annet over Sea Cliff Bridge. Deretter venter en 34,2 kilometer lang sløyfe som tar rytterne over ruvende Mount Keira.
– Det er et kupert og vakkert område med variert dyreliv. Fra toppen av fjellet og på vei nedover er det utsyn over strendene i området, men jeg tror ikke rytterne har tid til å ta dette innover seg, for det venter en rask utforkjøring ned til Wollonggong, forteller han.
Drar nytte av ferdigheter fra klassikerne
I den avsluttende rundløypa er Mount Ousley Road og Ramah Avenue (opp til Mount Pleasant) de to største utfordringene.
Da Alexander Kristoff gjestet «Gruppo Compatto» i forrige måned, uttalte han:
– Jeg har sett på løypa. Den er jo hard, men så er det igjen bare 90 høydemeter på bakken, så den kan ikke være så hard heller.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VANSKELIG Å KOMME UTENOM: Gruppo Compatto-redaksjonen mener dette er den største gullfavoritten foran VM-fellesstarten i Australia. FOTO: Pauline Ballet, ASO
Den første av de to stiger 82 høydemeter fordelt på rundt 600 meter. Scott Sunderland sier følgende om hvordan nordmannen vil klare å henge med opp der.
– Mount Ousley kommer han til å takle greit med tanke på posisjonering inn i bakken, og fordi han er en klassikertype. Utforkjøringen deretter vil også gå fint, for han er jo en tung rytter. Det gjør at han også vil ligge i god posisjon når rytterne svinger inn til Mount Pleasant-stigningen (Ramah Avenue, vår anm.).
Plukker seg ut Kristoff
Stigningen døpt Mount Pleasant er hakket tøffere. 1,1 kilometer á 7,7 prosent i snitt. I enkelte deler skyter stigningsprosenten lang over 10 prosent. Bakken stiger 119 meter fra bunn til topp.
Sunderland har selv syklet VM-traséen og har faktisk kommet fram til at Kristoff er blant de største favorittene. Mot slutten av podcasten trekker han også fram navn som Julian Alaphilippe, Wout van Aert og Tadej Pogacar.
– Jeg har plukket meg ut Kristoff som en av outsiderne i denne løypa, spesielt om været spiller i hans favør. En yngre utgave av Alexander Kristoff hadde jeg hatt blant de tre rytterne med størst sjanser til å havne på podiet, eller til og med som vinneren av rittet. Jeg er ikke helt trygg på formen hans akkurat nå, men jeg ville definitivt ikke avskrive ham. Jeg tror med denne løypa, om han kan holde seg i posisjon med et godt lag rundt ham, vil ham være en av utfordrerne i dette mesterskapet. I hvert fall til en plass på podiet.
Bli (+)-medlem og få tilgang til alt vårt innhold:
Det er et par andre ting som kan være med å spille ting i favør av nordmannen. Det ene er været som Sunderland mener kan bli alt fra det han er vant til hjemme i Gent om våren, til nærmere 30 grader og sol. Midten av september korresponderer for øvrig med tidlig vår i Australia.
Det andre er at på tross av at regnbuestripene i VM er blant noe av det største man kan vinne som aktiv syklist, så er det etter hvert ganske mange som har begynt å velge bort mesterskapet.
Hvorfor spesielt Spania, men også flere andre nasjoner ikke får med seg rytterne de mener har størst sjanser til å ta en god plassering i Wollongong, kan du høre mer om det nyeste avsnittet av Gruppo Compatto Podcast:
(Sykkelmagasinet): Søndag kunngjorde Norges Cykleforbund at Jørgen Nordhagen, Johannes Kulset, Kasper Haugland, Mikal Grimstad Uglehus og Jesper Stiansen skal til VM i Australia for å sykle fellesstart den 23. september.
Nordhagen skal for øvrig også i aksjon på tempo tre dager i forveien.
I eliteklassene er det plasseringen på den internasjonale rankingen som bestemmer antall plasser. Kvinner elite har ligget og vippet litt rundt de 20 beste lagene.
Da UCI satte sluttstrek for rankingen den 16. august, lå de norske jentene på 19.-plass. Det betyr en kvote på fem jenter til fellesstarten den 24. september.
Nederland, Italia, Frankrike, USA og Sveits har fått full kvote med sju plasser.
I herreklassen har de norske guttene holdt seg utenfor topp 10. Her skiller det lite fra fjoråret, for det er faktisk de samme nasjonene i år – som i fjor – som har kvalifisert inn 8 ryttere. Belgia, Slovenia, Frankrike (9 hvis Julian Alaphilippe blir med), Nederland, Spania, Storbritannia, Italia, vertsnasjonen Australia og Colombia.
På 12.-plass får Alexander Kristoff med seg fem hjelpere til Wollongong.
Kvoten til junior herre er ikke 100 prosent klar, men forbundet har alt tatt ut fem utøvere. Det er det maksimale antallet man kan ha med. I u23-klassen har Norge fått tildelt fem plasser.
I tempo kan alle nasjoner som ønsker stille med to utøvere hver. Det er foreløpig ikke avklart om Norge benytter seg av disse kvotene. Det er også en «mixed stafett» på tempo, der Norge ikke stiller lag.
Småkupert løype venter
I Australia er det en småkupert løype som venter. Menn elite skal bryne seg på hele 266,9 kilometer med en sløyfe inn fra Helensburg først, og en rundtur over blant annet Mount Keira (8,7 kilometer á 5 prosent). Deretter ankommer de rundløypa i Wollongong som de skal gjennom hele 12 ganger. Totalt dreier det seg om 3945 høydemeter.
Løypa for jentene har samme oppsett, men kvinner elite slipper unna med seks runder i Wollongong og totalt 164,3 kilometer.
På de siste rundene skal feltet over Mount Ousley og Mount Pleasant. Den siste av dem er mest krevende med 7,7 prosent i snitt over 1,1 kilometer. I korte deler skyter stigningsgraden opp i 14 prosent.
U23 og junior skal kun i aksjon i rundløypa. Junior jenter har fire runder og 67,2 kilometer, junior gutter har åtte runder og 135 kilometer – mens U23-klassen skal igjennom 10 runder og totalt 169,8 kilometer.
VM i Wollongong starter 18. september og konkluderes med herrenes fellesstart den 25. september.
(Sykkelmagasinet): Den 35 år gamle norske sykkelkongen og firebarnsfaren er en travel mann. Podcasten Gruppo Compatto har ved to anledninger tidligere denne sesongen forsøkt å få Alexander Kristoff i tale, men enten han er ute på reise eller hjemme hos familien, så er det ikke til å komme utenom at hverdagen er hektisk.
Dagen etter hans oppløftende triumf i Circuit Franco-Belge fant Intermarché-Wanty-rytteren likevel tid. Fra München. Der han nå er på tur med landslaget foran helgas EM.
Mens han og romkamerat Rasmus Tiller likevel satt og ventet på at syklene skulle fraktes over grensa til Tyskland, stilte han seg til disposisjon for Sykkelmagasinets egen podcast.
Hør hele podcasten med Alexander Kristoff her:
Den travle hverdagen hans ble også tema i podcasten. Med onsdagens ritt i beina er Kristoff alt opp i 70 rittdager på sykkelen.
Totalt har han kjørt nesten 12 000 kilometer på sykkelen. Det er bare Alberto Dainese som har kjørt mer med sine 76 rittdager og 12 270 kilometer. Det inkluderer også to Grand Tours.
– Ekstremt løpsopplegg
Det blir heller ikke stort bedre for nordmannen ut året. Søndag venter EM i München, deretter BEMER Cyclassics, Deutschland Tour, GP Fourmies, Primus Classic, Gooikse Pijl, VM i Australia, Binche-Cimay-Binche og Paris-Bourges.
Dersom han gjennomfører alt, kommer han opp i 82 rittdager. Det innrømmer selv Kristoff at begynner å bli i meste laget.
– Jeg har hatt et ganske ekstremt løpsopplegg i år. Jeg følger jeg blir litt, ikke rævkjørt, men hvis du ser på hvor mange rittdager folk har så er det en del Intermarché-ryttere på toppen. Kanskje ikke helt på toppen, for han (Alberto) Dainese har kjørt to Grand Tours. Jeg tror (Adrien) Petit og jeg er to og tre, med én Grand Tour. Så det blir veldig mye løp. Jeg har en familie med fire barn og en kone som sitter hjemme hver helg, sier 35-åringen i intervjuet med Gruppo Compatto.
HARDKJØR: Det kan bli for mye ritt. Selv for Alexander Kristoff. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
Han påpeker at om han hadde ligget rundt 55 rittdager nå, ville han fått cirka én måned mer til trening og mer tid med familien. Den store totalbelastningen i Intermarché-Wanty-laget er én av grunnene til at han valgte å skrive under en treårsavtale med norske Uno-X fram til 2025.
– Jeg har det litt i tankene og at jeg får et litt lettere løpsopplegg i Uno-X enn jeg har hatt i år. Det ser jeg også litt fram til. Jeg er jo fortsatt motivert for å kjøre løp og vil kjøre mye løp, men kanskje ikke 70 løp i begynnelsen av august. Det er litt overkill, kanskje.
Mistenker COVID-19-smitte
En ting som har preget nordmannen gjennom karrieren, er at han tåler mye bank. Både 2020 og 2021-sesongen bar litt preg av COVID-19-pandemien, eller etterdønningene av den. Ergo gikk også totalbelastningen noe ned.
Tilbake i 2019 – i rekkene hos UAE-Team Emirates – syklet Kristoff 86 rittdager og over 14 000 kilometer. Han klaget heller ikke nevneverdig over det.
Også i etterkant av årets Tour de France – der Kristoff i løpet av podcasten er innom at han mistenker han var noe redusert på grunn mye COVID-smitte i laget – har han også kommet veldig godt ut av det.
Sist helg ble han nummer tre i Tour of Leuven, mens han banket inn sesongens fjerde seier i Franco-Belge noen dager senere. Det har faktisk sendt ham helt opp i ryggen på Julian Alaphilippe på den individuelle rankingen.
Skifter ut Belgias beste lag for Uno-X
I podcasten blir Kristoff også utfordret på om det rent sportslig er gode nok grunner til å bytte ut Intermarché-Wanty-laget med Uno-X.
Belgierne har overbevist stort denne sesongen, og er oppe i 21 seirer. De har kjørt inn mer poeng enn både Quick Step-Alpha Vinyl, Alpecin-Fenix og Lotto-Soudal. Han forteller også at han tror egen framgang skyldes at utstyret han sykler på er bedre enn hva han var vant til UAE-Team Emirates.
– Det er alltid en gamble å bytte lag, innrømmer Kristoff.
Han tror samtidig noe av forklaringen er at Intermarché-laget stiller opp i veldig mange ritt. Selv har han alt syklet to flere endagsritt i år – enn han gjorde i hele fjor. I tillegg til sommerens Tour de France.
– Sier du deg enig i at strikken kanskje har begynt å strekkes litt langt?
– Jeg føler litt det. Jeg hadde sikkert kunnet snakke meg ned litt løp til neste år. Det er likevel hjemmebane i Belgia og veldig mange løp der. De kjører også alle løpene i Belgia. Sånn sett hadde det nok blitt vesentlig mer arbeid her enn neste år uansett. Ikke det at jeg tror det blir nok løp neste år, det blir sikkert mer enn nok. Jeg kommer jo ofte hjem, men det blir gjerne på ukedager. Det er ikke da man får gjort mest, da er jo ungene opptatt med skole og slikt. Det er i helgene man savner å kunne gjøre ting sammen med familien.
– Gleder meg til neste del av karrieren
Kristoff forteller at i forhandlingene med Uno-X, var det norske laget villige til å strekke seg lengre for å sikre seg 35-åringens signatur.
Til slutt ble det tredje året avgjørende. Nå vet han at karrieren i hvert fall fortsetter fram til han fyller 38 år.
Han avslører også at han opprinnelig ble tilbudt en toårig avtale med Intermarché-Wanty Gobert våren 2021 – men at han ikke var fornøyd med betingelsene i år to. Dermed ble det kun ett år hos det belgiske konseptet.
– Hvis vi ser litt kynisk på det, så er det vel også slik at Uno-X trenger deg mer enn det Wanty gjør?
– Ja, det tror jeg. Jeg får nok en viktigere rolle i laget. Når det gjelder alt, på en måte. Både i forhold til de unge og når det gjelder å levere. Intermarché har en del gode ryttere på plass allerede. De har Biniam (Girmay) som er på vei opp og som kan prestere bra. Han er ung og lovende. De har andre unge ryttere og som kommer til å prestere bra. Uno-X er også spennende. De har også en del gode ryttere nå. Jeg ble jo knust i NM blant annet (kikker seg bakover i rommet på romkamerat og NM-vinner Rasmus Tiller) blant annet, så vi får se hva vi får til neste år. Det blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på den delen av karrieren.
Kristoff sier videre at han nok har mest kompetanse å bidra med inn mot klassikerne, og at han kanskje kan hjelpe Tobias Halland Johannessen med sin erfaring fra forberedelsene inn mot Grand Tours:
– Det Tobias holder på med er en helt annen idrett føler jeg – med tanke på sammenlagt’en og fjell. Der føler jeg ikke at jeg har så mye å bidra med egentlig. Men kanskje på vei inn mot en Grand Tour og slike ting. Det har jeg vært med på en del ganger før, så da er det kanskje en fordel å ha noen ryttere som har gjort det før.
PS: Du finner Gruppo Compatto der du finner podcasts. Både hos Spotify, Google Podcast og Apple. Vi hørs!
(Sykkelmagasinet): Københavneren Louis Bendixen valgte å gå litt mot strømmen. Mens den hjemlige sykkelscenen har vært pulserende det siste tiåret, valgte han alt foran 2018-sesongen å bytte ut ColoQuick til fordel for norske Team Coop Sykkel.
– Jeg var vel en av de første rytterne som tok den reisen. Jeg hadde tro på måten de gjør ting på og hadde heller ikke noe problem med å bli kjent med Norge og den norske kulturen, sier Louis Bendixen til Sykkelmagasinet.
Godt inne i den femte sesongen har 27-åringen også begynt å plukke med seg noen fine resultater. I mars vant han International Tour of Rhodes sammenlagt. I juni var han blant rytterne som viste seg skikkelig fram under det danske mesterskapet.
– Jeg gikk med i det første bruddet etter fire-fem mil sammen med Julius Johansen, Alexander Kamp, Emil Vinjebo og Carl-Frederik Bevort. Vi fikk lov til å gå, og kjørte bare. Der satt vi helt til finalen før Mads Pedersen, Mikkel Honoré og Andreas Stokbro tettet luken med tre kilometer igjen. Det var en sinnssykt fet opplevelse. Jeg følte meg egentlig dårlig hele løpet og tenkte at ”det ikke var min dag”, men det ble det. For hver kilometer fikk jeg plutselig en bedre og bedre følelse. Jeg synes jeg beviste noe i løpet av våren og sommeren, forteller han.
Med sportslig framgang vokser også ambisjonene. Bendixen er åpen om at han er på utkikk etter en kontrakt på det prokontinentale nivået foran neste år:
– Situasjonen har egentlig ikke endret seg veldig, men når har jeg klart å kjøre inn noen resultater. Jeg ønsker å ta steget opp, det er helt sikkert. Jeg har hatt noen år på Coop nå, og har snakket med flere lag de siste årene. Det er ikke noe på plass ennå, men plutselig skjer det noe. Det er et tøft game og et trangt nåløye. Jeg må bare vente å se. Jeg synes vi har levert godt for Coop, og nå venter Arctic Race og Danmark rundt. Det blir to viktige ritt for meg, sier han.
Uno-X følger utviklingen
Etter det Sykkelmagasinet erfarer er danske Bendixen blant rytterne som vurderes inn i stallen til Uno-X Pro Cycling.
Alexander Kristoff er alt signert foran sesongene 2023-25. Det tar selvsagt opp veldig mye av lønnsbudsjettet innenfor satsingen.
Dansken er en solid allrounder som går best i småkupert klassikerterreng. Han har også god toppfart som gjør at han kan være en som sklir inn i entouraget rundt Kristoff. I fjor fungerte han som opptrekker for Tord Gudmestad. Etter fem år i Coop er det naturligvis også en mann både Kristoff og trener Stein Ørn har god kontroll på.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TRENGER FORSTERKNINGER: Han har tatt mye av kaka selv, men Alexander Kristoff trenger også folk rundt seg når han inntar klassikerne for Uno-X Pro Cycling neste sesong. En av dem kan bli danske Louis Bendixen. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
Da Sykkelmagasinet snakket med Bendixen hadde han etter eget utsagn ikke hørt noe fra Uno-X Pro Cycling.
– Jeg kan ikke bekrefte noe rundt det nå, sier han.
– Hvis jeg spør litt mer generelt, hva tenker du om Uno-X Pro Cycling som konsept?
– Jeg kjenner jo flere av rytterne som sykler der. Det de forteller meg høres superfett ut. Det er kult at støtter skandinavisk sykkelsport og at de har laget et proft oppsett, sier Bendixen.
Har vist kollektiv styrke
Fokus ligger uansett fremdeles hos Team Coop og på å avslutte sesongen på en god måte. Så langt denne sesongen står Bendixen og Andreas Stokbro oppført med tre seirer hver.
I tillegg vant Embret Svestad Bårdseng Tour te Fjells i starten av juli.
Alt i alt er resultatene imponerende etter at man i fjor takket av Tord Gudmestad, Kristian Aasvold, Jakob Eriksson og Fredrik Dversnes.
– Vi har et litt annet lag i år, i og med at vi mangler er klar spurter á la Tord. Vi har andre kvaliteter og kollektivt er vi veldig sterke. Fordelen vår er at vi er gode venner ved siden av syklingen. Når man liker og respekterer hverandre, gir man også de ekstra prosentene for at lagkameraten din skal vinne. Vi har hatt noen veldig gode kulturbærere i laget i år. Blant annet i Eirik Lunder som kom tilbake fra Gazprom underveis i sesongen, sier Bendixen.
Når det gjelder hans egen fremgang, mener Bendixen at små endringer i kostholdet samt mer styrketrening har gjort ham til en enda bedre syklist.
– Det har gitt meg ekstra styrke. Mer punch i finalen. Det har hjulpet blant annet for rygg og knær. Jeg har trent mye langt og hardt, samt intervaller, og merker nå at jeg sitter meg overskudd i sykkelløp som er på mer enn 200 kilometer, forteller han.
(Sykkelmagasinet): Tre ganger siden Thor Hushovd hevet armene over hodet ved munningen av Arenbergskogen i 2010, har brosteinsetapper gjort sitt inntog i Tour de France-sirkuset.
Verken i 2015 eller i 2018 klarte brosteinshinderet å skape det helt store oppstyret. I 2015 var det målgang på Mur de Húy dagen i forveien, før en 223,5 kilometer lang, klassikerliknende etappe gjennom Belgia og Nord-Frankrike, inneholdt syv brosteinsstrekker mot slutten. Tony Martin vant etappen foran en skokk klassikerstjerner, og kjørte seg samtidig inn i gul trøye.
I 2018 utgjorde det ikke den helt store forskjellen mellom sammenlagtrytterne, da John Degenkolb spurtet inn til seier og Greg Van Avermaet forsvarte gult med bravur.
Hvis målet var dramatikk og kaos, traff arrangøren langt bedre i 2014. Det var en våt og gjørmete affære mellom Ieper og Arenberg. En etappe flere av sammenlagtrytterne kviet seg for å legge ut på.
Chris Froome hadde skadet håndleddet i en velt dagen i forveien. Sky-kapteinen gikk i bakken på nytt etter tre mil, og sto av sykkelen alt før det første brosteinspartiet var inntatt. Ufyselig regnvær gjorde for øvrig at arrangøren la ruta utenom Mons-en-Pevele og Orchies, noe som reduserte antall brosteinskilometer til 13.
Det var Lars Boom som vant etappen, med Vincenzo Nibali helt opp på en tredjeplass. Etter en fantastisk kollektiv innsats fra Astana, forsvarte italieneren sin gule trøye.
Hushovds revansj
Som i 2014, ble også målgangen lagt til utkanten av Arenberg-skogen i 2010. Etter at brosteinsetapper figurerte i Tour de France på 70- og 80-tallet, ble dette det store comebacket på 2000-tallet.
I forkant hadde Peter Van Petegem agert som læremester for Alberto Contador for å vise spanjolen hvordan man best forserte brosteinen. Det var imidlertid lillebror Andy Schleck som imponerte mest, mens Fränk Schleck – kjent som en dårlig ’bike-handler’ endte sitt Tour de France i fosterstilling langs veikanten.
Thor Hushovd var adrenalinsint etter at han mistet sjansen for å angripe for etappeseier da Fabian Cancellara tok til fronten og nøytraliserte etappen dagen i forveien etter velt. Inn på oppløpet kunne ingen stagge ’Oksen fra Grimstad’ denne dagen, på tross av at Cancellara, Geraint Thomas, Cadel Evans, Ryder Hesjedal og Andy Schleck fulgte ham hele veien inn.
I Tour de France-sammenheng er brostein både elsket og hatet. Kanskje aller mest det siste, ettersom rene klatrere – som kanskje aldri før har dristet seg ut på dette underlaget i konkurranse, er nødt til konkurrere side om side med Marco Haller og Peter Sagan.
Det er også viktig å skille mellom de to tingene, først og fremst fordi brosteinsetapper i Grand Tours:
* Ikke er i nærheten av like lange som de største endagsrittene. 255,8 kilometer i årets Paris-Roubaix mot 155 kilometer på etappe 5 av årets Tour de France.
* Ikke på langt nær har like mye brostein: 54,8 kilometer i Paris-Roubaix mot 20 kilometer i touren. Dette har selvsagt også med totalbelastningen rytterne som deltar i en Grand Tour er nødt til å håndtere.
Ble guidet av Petit
Etappe 5 i årets Tour de France starter i Lille, nordvest for Roubaix. Det betyr at kjøreretningen er snudd i forhold til hva rytterne er vant til under Paris-Roubaix.
I 2014 var været en vesentlig faktor for at etappen ble såpass krevende. I tillegg er det en litt annen opplevelse å innta franske bondeveier i juli enn i starten av april.
– Jeg kjente meg ikke helt igjen på noen av de vanlige sektorene fordi det var vesentlig mer vegetasjon der nå, sier Alexander Kristoff til Sykkelmagasinet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
LE BISON: Lokalkunnskapen til Adrien Petit blir god å ha for Intermarché-Wanty Gobert mot slutten av åpningsuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
35-åringen tok turen innom sammen med blant andre Dmitri Claeys, Adrien Petit og Baptiste Planckaert i mai.
– Da syklet jeg Grand Prix de Morbihan og Tro-Bro Leon i forkant, så da passet det godt å ta turen innom. Adrien Petit kommer fra området, så han er jo godt kjent, sier Kristoff.
Svinger unna de verste partiene
At nordmannen ikke kjente seg igjen i første del av løypa, er ikke så rart. To av de første seks sektorene (Monchecourt og Emerchicourt) har nemlig ikke dukket opp verken i Tour de France eller Paris-Roubaix tidligere. Flere av dem blir derimot benyttet under «Firedagers i Dunkerque» som i år ble vunnet sammenlagt av Philippe Gilbert.
De første sektorene er alle mellom 1,3 til 1,6 kilometer og har fått gradering to eller tre stjerner av arrangøren.
Under Paris-Roubaix er det tre sektorer med fem stjerner hvert år: Arenberg, Mons-en-Pévèle og Carrefour de l’Arbre. Sistnevnte ble benyttet i 2014, men i år er ingen av de antatt hardeste sektorene med.
Totalt dreier det seg om 19,4 kilometer brostein fordelt på 17 kilometer. Fire av de siste fem sektoren var imidlertid med under årets Paris-Roubaix. Wandignies og Tilloy-les-Marchiennes á Sart-et-Rosières er henholdsvis 2,8 og 2,4 kilometer lange og er begge belønnet med fire stjerner.
Den siste sektoren heter d’Hasnon à Wallers i rittboka, men dreier seg om etter hvert legendariske Pont Gibus. Det var her Lars Boom satte inn det avgjørende støtet i 2014, er parti som den dag i dag hedrer Gilbert Duclos-Lasalle som vant Paris-Roubaix i 2013.
– Jeg kjente meg igjen ved den gamle togovergangen (Pont Gibus), men vi kjører motsatt retning enn vi pleier etter Arenberg, og tar en slags halvsirkel, slik at vi ender opp rett før inngangen til skogholtet, sier Kristoff.
– Hva slags inntrykk fikk du under gjennomkjøringen; er det hardt nok til å skape store utskillelser i Tour de France-feltet?
– Hvis det blir regn, kan det nok det. Brosteinsstrekkene er i hvert fall lange nok, men det er ikke så mange av dem som jeg er vant til under Paris-Roubaix. Det er nok en etappe som blir vanskelig å vinne, men muligheten er alltids der, sier Kristoff.
Oppkalt etter Petit
Den aller første sektoren, 1400 meter lange de Fressain à Villes-au-Tetre, ble tidligere i år kalt opp etter «Le Bison», Adrien Petit – som fungerer som opptrekker for nordmannen i Intermarché-Wanty Gobert.
30-åringen er fra Arras en snau times kjøring unna velodromen i Roubaix. Han er en dreven klassiker-rytter og har to ganger blitt topp 10 under klassiker-dronningen. Senest i år endte han på 6.-plass.
Som lokalkjent rytter har han blitt spurt om hva han tenker om denne brosteinsetappen av franske Vélo Magazine, et svar som kanskje kan berolige Alexander Kristoff:
– I realiteten er ikke dette en veldig hard løype. Arrangøren kunne ha økt vanskelighetsgraden i (Auchy-les-Orchies á) Berseé eller Mons-en-Pévèle. Jeg tror ikke denne dagen vil endre mye i sammendraget, selv om en eller to favoritter kan miste vinnermulighetene her. Jeg kan se for meg en større gruppe, på opp imot 50 ryttere, vil kjempe om seieren her.
PS: Brosteinsetappen i årets Tour de France dukker opp onsdag 6. juli.
WAREGEM (Sykkelmagasinet): På vei inn mot 2022-sesongen hadde Intermarché-Wanty Gobert fulgt en klar strategi på overgangsmarkedet. I stedet for å binde opp mye midler rundt ryttere som kunne kjøre inn topp 10-plasseringer sammenlagt i Grand Tours, hadde man heller besluttet å satse på spurtopptrekk.
Flere spurtopptrekk.
Rundt Alexander Kristoff, Biniam Girmay og Gerben Thjissen ble ryttere som Adrien Petit, Barnebás Peák og Julius Johansen hentet inn. Andrea Pasqualon og Boy van Poppel var alt del av stallen. Alt under sesongåpningen på Mallorca indikerte det belgiske klassikermannskapet at de hadde brukt sesongoppkjøringen fornuftig. Biniam Girmay, sølvmedaljøren fra U23-VM i Leuven høsten i forveien, åpnet seierskontoen sin da han spurtet fra blant annet Ryan Gibbons, Pascal Ackermann, Michael Matthews og Giacomo Nizzolo ved havnebyen Alcúdia.
Utover våren skulle Girmay fortsette å skinne, tett fulgt av Alexander Kristoff som gjenfant gamle kunstner under blant annet Clásica de Almérica og GP Scheldeprijs. Eritreeren Girmay overgikk alle forhåndsspådommer ved å vinne Gent-Wevelgem i første forsøk, og deretter ta sin aller første etappeseier i Giro d’Italia. En scenevarm prosecco skulle bli hans bane i La Corsa Rosa, men for all tid er den tidligere Delko-rytterens navn innskrevet med gullskrift i historiebøkene.
Kristoff i gul ledertrøye under Touren i 2020.
Etter å ha kjøpt WorldTour-lisensen til polske CCC foran 2021-sesongen, har Wanty-laget tatt store steg. Fram til mai i fjor sto laget kun bokført med soloseieren til Taco Van der Hoorn fra Giro d’Italia. På samme tid denne sesongen hadde laget alt innkassert 11 seirer og 36 plasseringer i topp-3 – mot 5 i fjor.
Trekker opp med et smil. Fra begynnelsen av året var laget – ledet an av prestasjonssjef Aike Visbeek – en offensiv, ambisiøs enhet. Det virket ganske sømløst da franske Adrien Petit og italienske Andrea Pasqualon naturlig skled inn i plassene rundt Alexander Kristoff.
«Alexander og meg, du vet,» smiler Pasqualon, «jeg vil si at vi er perfekte kolleger. Vi trenger hverandre i alle ritt vi kjører. Han trenger meg, og jeg trenger i hvert fall ham,» sier italieneren og ler.
«Han er veldig talentfull og en stor mester fordi han har vunnet så mye og i tillegg vunnet mange av de største rittene. Det gir også meg motivasjon. Jeg er glad for å sykle sammen med ham i klassikerne og i Tour de France,» utdyper Pasqualon til Sykkelmagasinet.
Med en bakgrunn fra den italienske amatørscenen ble han plukket opp av et sveitsisk kontinentallag før han tok steget over til Wanty i 2017. Pasqualon, med sine lett gjenkjennelige mørke lokker, har en mengde topp 10-resultater på CV’en sin. Samtidig har han hatt problemer med å klatre helt til topps, på tross av gode klatrebein og en habil avslutning. Seier fra Coppa Sabatini, sammenlagt i Tour de Luxembourg og GP Plumelec, i tillegg til topplasseringer i Eschborn Frankfurt, De Brabantse Pijl og Omloop Het Nieuwsblad, forteller mye om karakteristikkene hans på sykkelsetet. I mai vant han dessuten Circuit de Wallonie, dog i nordmannens fravær.
Wanty-trioen Kristoff, Petit og Van der Hoorn.
Er det vanskelig kun å agere som hjelperytter?
«Jeg har også mine muligheter. Noen ganger når det er etapper med hard avslutning, kan han hjelpe meg. På flate etapper der han føler seg bra, så sykler jeg med et smil om munnen for hans del,» sier 34-åringen fra Bassano del Grappa i Vicenza.
Støtte og team spirit. Kristoff har selv dratt sammenlikninger tilbake i tid, og pekt mot støtten han opplevde i Katusha-laget, med typer som Rudiger Selig, Alexander Porsev, Marco Haller, Jacopo Guarnieri og Michael Mørkøv for å sette ord på støtten han føler innenfor Wanty-systemet.
Det er den ene siden av det. Den andre er at laget ser ut til å få til nær sagt alt de prøver på. I den delen av laget som ikke handler om klassikerne og spurt, har Jan Hirt og Domenico Pozzovio også levert strålende. Pozzovivo ble hentet ut av lediggang i midten av februar, og kvitterte ut 8.-plass i Giro d’Italia i slutten av mai.
Bak etappeseieren til Girmay i Jesi lå oppfordrende jobbing fra Hirt, Pozzovivo og Lorenzo Rota bak dypt inne i finalen. I forkant hadde resten av rytterne tatt ansvar og jobbet hardt i feltet. Også under Gent-Wevelgem bemerket Wanty-laget seg ved å ha hele fire rytteren på rett side av splitten. Det endte med Girmay-seier fra bruddet, men i gruppa bak befant Kristoff seg – sammen med sine to foretrukne spurtopptrekkere.
«Greit, vi er ikke det største laget, men jeg synes vi sykler på samme måte som dem. Ser du på det vi har gjort i løpet av klassikerperioden, er det mange som har lagt merke til oss. Vi har ikke budsjettene som matcher Quick Step eller Ineos, men vi er et veldig bra lag. De andre lagene følger med på oss. Nå tror jeg de ser på oss som et storlag,» sier Pasqualon.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KJENTMANN: Lokalkunnskapen til Adrien Petit blir god å ha for Intermarché-Wanty Gobert mot slutten av åpningsuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
«Hvorfor blåser det en så gunstig vind gjennom dette konseptet akkurat nå?»
«Det er mange ting som spiller inn. Laget har tatt noen store steg de siste årene. Vi har egen ernæringsfysiolog, vi har nytt management. Alt er profesjonelt. Det er grunnen til at vi har blitt bedre som lag.»
Et at annet moment er personlige trenere. For tre år siden var kun 10 ryttere knyttet til lagets egne coacher. I dag er antallet 24.
Hentet ettertraktet opptrekker. Profesjonaliseringen av laget og den nye måten å gjøre ting på, fristet òg Alexander Kristoff, da det tidlig på vårparten i fjor ble klart at han meldte overgang fra UAE-Team Emirates. I en beskyttet rolle ble også Sven Erik Bystrøm signert, men laget hadde også følere ute hos Markus Hoelgaard og Søren Wærenskjold.
For å sikre Stavanger-mannen best mulig arbeidsforhold i massespurtene, ble det bestemt å grave dypt i lommene for å hente inn en solid opptrekker.
Adrien Petit hadde mange år bak seg fra Cofidis og Direct Energie. 31-åringen har også gode resultater å vise til selv. Han vant grusklassikeren Tro-Bro Leon så langt tilbake som i 2014, og ble nummer fem på en Tour de France-etappe tre år senere. Petit har også kjørt inn topplasseringer i Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem.
Ettersom trioen også følger hverandre tett gjennom klassikerne, oppnår man lagfølelse og kontinuitet i arbeidsoppgavene fram mot Tour de France i juli måned.
«Det var veldig viktig for meg å bytte lag,» sier Petit til Sykkelmagasinet. «Jeg hadde det fint i det gamle laget mitt, men jeg ønsket å oppleve et nytt miljø og et nytt lag. Det er bra for meg å jobbe med en stor spurter. Jeg liker Belgia. Da jeg fikk muligheten til å kjøre for et belgisk WorldTour-lag, var jeg ikke i tvil.»
Kristoff og Adrien Petit.
Som rytter med habil avslutning selv, hvordan er det med hans egne ambisjoner?
«Jeg er her bare som hjelperytter. Ambisjonene mine er ikke hva det var. Jeg skal gjøre så best mulig jobb for Alex i opptrekket som mulig. Det er det viktigste. Hvis jeg skulle få en mulighet i et ritt som Paris-Roubaix, så skal jeg prøve på noe. Men det er ikke hovedmålet mitt.»
«Han motiverer oss alle.» På rekordtid hanket Wanty-laget inn en homogen gruppe og fikk dem til å dra lasset i samme retning. Her kommer også de personlige egenskapene til Alexander Kristoff til sin rett. Ofte misforstått i offentligheten fordi han gir ærlige, direkte svar på spørsmålene han blir stilt. Samtidig en svært populær utøver blant rytterne på laget han har syklet på. Blant annet på grunn av lederegenskapene, god humor og en litt særegen musikksmak.
«Han er en veldig fin type. Han motiverer oss alle. Han snakker alltid med meg og Adrien, og de andre. Vi har laget en fin gruppe, og vi har det gøy sammen. Alt i alt er det bra å være på dette laget, og jeg synes Alex en god leder,» sier Pasqualon.
«Jeg liker veldig godt å jobbe med Alex. Han er veldig fokusert. Når vi flytter laget fra, er han alltid der. Det er veldig bra. Det er litt vanskeligere å få det til under flamske klassikerne, enn det er i massespurtene. Men vi skal gjøre så godt vi kan,» sier Petit.
En ting som ikke endrer seg, er presset. Det kommer enten du sykler som leder for UAE-Team Emirates eller Intermarché-Wanty Goubert.
Når Tour de France inntar København den 1. juli, vil presset være på den norske spurtkongen til å levere. Etter tempoetappen vil det komme to gode muligheter for samlet spurt, der spesielt den første av dem vil være utsatt for sidevind.
Etappe 4 er småkupert og har start i Dunkirk og målgang i Calais, begge deler ute ved den engelske kanal. Etappe 5 er brosteinsetappen mot Wallers og har dermed Paris-Roubaix skrevet over seg, mens etappe 6 starter i Binche – som er hovedsetet for lagsponsor Wanty. Det betyr en hektisk åpningsuke for det belgiske laget, med potensielt 3-5 muligheter for Kristoff.
Så er spørsmålet om han – og laget – fremdeles har det som kreves for å vinne en etappe i Tour de France?
«Hvorfor ikke?,» svarer Petit. «For to år siden vant han i Nice, da er det ingen grunn til at han ikke skal klare det i år. I massespurtene kan mye skje, er han i en god posisjon de siste 200 meterne er det mulig for ham å gjøre en veldig god spurt.»
På podiet i Eschborn Franfurt.
Den siste brikken. Da Kristoff tok årets tredje seier under den etter hvert velkjente Tour of Norway-avslutningen i Stavanger, med flere turer over Grisabakken og målgang ved havnebassenget i Vågen, hadde han Petit ved sin side underveis.
Den siste testen blir Tour de Suisse, deretter starter duellene mot Fabio Jakobsen, Wout van Aert, Sam Bennett, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og de andre toppspurterne. Første del av årets sesong har vist oss at Intermarché-Wanty Gobert kan takle det aller meste. Også det som skjer på den aller største scenen. Hva er mulig for Kristoff med Wanty i Tour de France?
«Jeg har kjørt Tour de France i mange år,» sier Kristoff til Sykkelmagasinet «og så er det vel bare i tre av utgavene at jeg vunnet etapper. Sånn sett gjør jeg ikke regning med at jeg vinner. Jeg håper og tror det er mulig med disse to med på laget. Sjansen bør være større enn i 2020, og da tok jeg en etappe. Sånn sett har jeg bedre lag rundt meg nå, enn den gangen. Det var et sterkt lag i UAE-Team Emirates, men det var ikke bygd for spurting, men for å vinne Touren sammenlagt. Det klarte vi jo også. Da jeg vant den første etappen det året, skjedde det helt på egenhånd.»
«Hvis du skal beskrive Petit og Pasqualon som typer, hvordan vil du gjøre det?»
«Det er livlige typer. De er glad i en liten fest, tror jeg. De har ikke så høye skuldre og tar seg ikke så høytidelig, sånn sett. De er flinke. Gode på posisjonering og å kjempe seg til best mulig posisjon. Gode til å spurte. Fine folk å ha med i krigen, når man kjemper om posisjoner i klassikerne.»
Med krystallklare førstevalg i de siste to leddene av opptrekket, knytter det seg nå størst spenning til hvem som blir fartsholderen inn til kilometersmerket i det belgiske laget. Det kan bli Sven Erik Bystrøm, men egentlig er han signert med tanke på å utrette noe på egenhånd på enkeltetapper.
«Sven skal vel til touren,» sier Kristoff «og han er fin å ha med – selv om han har vært litt ute av det i det siste. Vi mangler noen som gjør den jobben han pleier å gjøre: Ta laget med fram i feltet uten at vi trenger å ta vind. Det dreier seg om siste to-tre kilometer og fram til kilometersmerket. Jeg vet ikke helt hvordan det blir ennå, men planen er at han kan bli med som fjerdemann i det opptrekket.»
PS: Denne artikkelen står også i Sykkelmagasinets Tour de France-utgave og ble skrevet før de endelige laguttakene til touren ble offentliggjort.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
