adrian gjølberg Archives - Sykkel

Blogg: Våte drømmer

Forrige sesong bestemte jeg meg for å legge opp. Drømmene var borte. Vendepunktet var å se Andreas Vangstad vinne siste etappen i Tour of Norway.


 

Av: Adrian Gjølberg, Team FixIT.no

Det er en iskald og regnværstung dag i mai 2016, et stort felt med verdens beste sykkelryttere nærmer seg Rjukan. Det er Tour of Norway og den beryktede etappen til Gaustadtoppen er i gang. I feltet er det en posisjonskamp som gjør at farten skrus kraftig opp når vi nærmer oss bunnen av bakken. 14 kilometer brutal klatring skal forseres før vi stuper nedover i ti kilometer før så fem flate kilometer mot Rjukan venter. Det er dette som er kongeetappen i Tour of Norway.

LES OGSÅ: Fixeren som gikk fra brannmann til sykkelrytter

Team Sky setter tidlig opp farten til et drepende høyt tempo. Det skal kjøres for Lars Petter Nordhaug. Bak Sky-toget sitter Edvald Boasson Hagen, Bauke Mollema, Frank Schleck, Vincenzo Nibali og ikke minst outsideren, Adrian Gjølberg. For hver kilometer står det et skilt som skal minne oss ryttere på hvor langt det er igjen til toppen. Det viser ti kilometer til toppen og angrepene kommer fra alle kanter. Fabian Cancellara og Alexander Kristoff er en av mange som detter av. Det har allerede gått fort i fire kilometer og de fleste av oss begynner å få nok. Dette er også tidspunktet hvor det er helt innafor å slippe for en kontinentalrytter. Smerten skriker, beina verker og all rasjonalitet forteller meg at jeg skal slippe med resten av gjengen. Slipper jeg her vil ingen klage, det vil faktisk være helt forventet. Ingen vil si noe, Frode Jarle Jacobsen vil til og med gi meg en klapp på skulderen. Normalt slipper jeg også nå, forskjellen er bare at i dag ignorerer jeg smerten. I dag er min dag, hvor jeg skal bevise at jeg kan sykle fort. Jeg skal ”gi fingern” til alle i sykkelverden som ikke har trodd på meg.

LES FLERE BLOGGER HER

11169239_1599838566900212_8272224666841359545_o
Autograf: Adrian Gjølberg drømmer om mer heder og ære. Foto: Team FixIT.no

Jeg klorer meg fast i fem kilometer til, mens den ene etter den andre rytteren gir opp. Jeg er i ”zombieland” stedet hvor jeg bare klarer å gå noen få ganger i året. Vi er bare fem ryttere igjen: meg, Lars Petter, Mollema, Edvald og Schleck. Med andre ord: Nibali har også fått nok. Johan Kaggestad og Christian Paasche er i ekstase over at jeg fortsatt er med, men presiserer at jeg er langt over ”rød sone” og vil slippe når som helst. Tre kilometer fra toppen åpner landskapet seg opp, vinden tar tak i oss fra siden, noe som gjør at det blir enda tøffere. Det ene angrepet etter det andre kommer, jeg blir kjørt av, men klarer å komme meg tilbake hver gang. Likevel én kilometer fra toppen ryker strikken og jeg kommer ikke opp igjen. Det frister mer enn noen gang å gi opp, sakke ned på tempoet, resignere og takke for meg. I dag derimot er jeg en seig jævel å knekke. Jeg gir ikke opp, jeg kan kjøre meg opp i utforkjøringen om ikke luken blir for stor. Alle triks som Leif Ottesen har lært meg om å takle smerte, tar jeg i bruk. Luken mellom oss må ikke bli for stor! Tenk teknikk, se deg selv fra fugleperspektiv, fyre av et energianker osv. Jeg kommer meg til slutt over toppen 30 sekunder bak, dette er mulig å kjøre inn!

LES OGSÅ: Jojo-sesongen med FixIT.no

Nedover mot Rjukan ligger jeg inne i rammen med livet som innsats, kombinasjonen av utmattelse og adrenalin gjør at jeg er mer skjerpet og fryktløs en noen gang. Kaggestad og Paasche er fra seg av redsel, men blir i ekstase når jeg klarer å kjøre meg opp til teten igjen. I bunn av bakken er vi samlet igjen, fire ”klassesyklister” og meg, Adrian Gjølberg. To og en halv kilometer før mål er det en liten slak stigning, min spesialitet. ”Good morning motherfuckers” sier jeg inne i meg, mens jeg smeller til på monstergir og får en solid luke. Proffene bak er i sjokk og blir tatt på senga. Hvem skal kjøre meg inn? Jeg kommer aleine til mål og tar over gul trøye med noen få sekunder. Mitt store gjennombrudd!

1462894_1593459550871447_44010728954201379_n
Innskriving: Adrian Gjølberg under Tour des Fjords 2015. Foto: Team FixIT.no

Det er desember 2015, jeg sitter aleine på wattsykkelen på trimhuset, to minutter maks + åtte minutter lavterskel*6 er på programmet. Jeg har nok en gang drømt meg bort på trening. Denne gangen var det Tour of Norway, på mandag var det Tour des Fjords og en annen gang vant jeg VM. Slike drømmer har gjort at jeg har gått inn med dødsforakt på hver eneste ”hardøkt” i vinter, som igjen har ført til at jeg for første gang på to år har hevet nivået mitt. Som idrettsutøver er det drømmene som har drevet meg, ikke realisme og logisk tekning. Forrige sesong bestemte jeg meg for å legge opp. Drømmene var borte.

Vendepunktet var å se Andreas Vangstad vinne siste etappen i Tour of Norway. Seier i HC-ritt var plutselig ikke umulig lenger. I disse dager er det veldig spennende for Team FixIT.no og resten av de norske kontinentallagene. Det er i disse tider vi får svar på løpsinvitasjoner, deriblant de store norske løpene. Jeg krysser fingra for at Team FixIT.no står på startstreken også i 2016. Vi lover å være representert i bruddene, skape sykkelløp og gi alt for å ta resultater. I mellomtiden skal jeg fortsette å trene som om jeg har ”mannen med ljåen” bak meg. Kanskje blir en urealistisk våt drøm fra desember 2015, til virkelighet i mai 2016? Jeg håper jeg får muligheten til å prøve.

– Adrian