- Norske jenter kan ta den gjeve medaljen, men det handler om hvordan de veiledes - Sykkel
2404 Views

– Norske jenter kan ta den gjeve medaljen, men det handler om hvordan de veiledes

Norsk kvinnesykling – før og nå.

April 27, 2018
Skrevet av:

Espen J. Lee

I en periode på ti år plukket norske kvinner to medaljer i VM og var en selvfølge i toppen av resultatlistene. Hvorfor er det ikke slik lenger?

TEKST: Kjetil R. Anda FOTO: NTB Scanpix, NCF

Den gule landslagsdrakta blafrer i vinden blant jublende nordmenn. Etter to timer sykling tar Monica Valen (25) ut det siste hun har for å løfte hendene over den blå hjelmen. Hun konstaterer at hun er tidenes første norske verdensmester i landevei.

Kalenderen viser 1994 og i de påfølgende årene skal Valvik være å regne med i en rekke ritt hun stiller opp i sammen med sine norske venninner. I perioden fra hun tok gull og frem til 2004, havner norske jenter innenfor topp ti i VM fem ganger. I 2000 ødelegger kun en punktering fire kilometerne før mål medaljesjansene i OL for Monica.

Nøyaktig ti år etter VM-bragden, følger søster Anita opp med å ta bronse i samme disiplin. Norske jenter var virkelig å regne med i nesten alt de stilte opp i. Det var ikke rart sportssjefen i Norges Cykleforbund fra 1995-2000, Atle Kvålsvoll, sa at det norske kvinnelandslaget var bedre enn herrene.

I 2017 er imidlertid Norge fortsatt å regne som en fremskutt sykkelnasjon. Ser man på senior landeveissykling isolert sett, er derimot fellesnevneren at mannlige syklister gjør seg bemerket på verdensarenaen. Etter Anita Valens bronse i 2004-VM har ikke annet enn beskjedne plasseringer tatt plass i kvinnenes VM-bagasje på seniorsiden. Selv om Emilie Moberg slo til med en ellevteplass i 2016, den beste VM-plasseringen siden 2005, et resultat det ble knyttet tilfredshet til fra den norske landslagsledelsen.

Kanskje er dette et godt bilde på hvor forventningene ligger. Så skal det nevnes at Norge har noe veldig spennende på gang i blant andre Susanne Andersen som sykler sin første hele seniorsesong i 2017. Året hun skulle avslutte med en meget sterk 7.plass i sitt første senior-VM.

Enkle prinsipp, ekstreme doser

Alt var tilsynelatende mye bedre før. Men hva var egentlig oppskriften? Gullvinneren fra 1994 tegner et noenlunde enkelt bilde av egen suksess, og sier hun sverget til den gode, gamle skolen: Hardt, målrettet arbeid over lang tid. Kanskje en noe forenklet forklaring?

Susanne Andersen spurter inn til 7.plass i VM i Bergen.

Først og fremst trekker Monica fram det gode grunnlaget hun og søsteren hadde. En tidlig innmarsj i idrettsverden gjorde at man tålte store treningsdoser allerede i ung alder, sammen med et konstant fokus på å gjøre jobben som krevdes. Som aktiv brydde hun seg lite om uviktige detaljer i treningsarbeidet, men hadde fokus på å gjennomføre uansett omkringliggende faktorer. Som for eksempel da hun skulle på firetimers skitur, men hadde glemt stavene.

– Men så gjennomførte jeg de fire timene uten staver, da. Hjertet visste ikke det, og jeg hadde samme treningseffekt uansett, sier Valen.

Alt hun foretok seg handlet om å gjøre det best mulig på sykkelsetet, og i bunn lå gleden av å drive med idrett. Treningsdosene var tidvis ekstreme.

– Alt var veldig sesongbasert. Etter sesongen var over i oktober, kunne jeg klare meg med tre løpeøkter i uken. Etter hvert begynte man å tenke mer på sykling, men det var generelt lite trening. Kanskje maks tolv timer i uken i begynnelsen av januar. Så satt jeg opp dosene og dro på ski i februar og mars. I mars kunne vi sykle opp mot 35 timer i uken, forteller hun.

Selv om sesongen starter noe tidligere for jentene nå, mener Valen de samme prinsippene burde gjelde. Hun trekker samtidig frem den gode effekten hun hadde av å trene og konkurrere med gutter.

– Jeg begynte tidlig å kjøre kriteriumsritt mot gutter i Frankrike. Der gikk det helt sinnssykt fort og du ligger på stålet hele tiden. Når jeg kom til et kvinneløp etter det, ble jeg helt sjokka over hvor seint det egentlig gikk.

Generelt hadde Valen fokus på det enkle. Hun visste at dersom hun ville bli best, måtte hun trene som de beste, gjerne enda mer.

– Jeg har en enkel regel: 80 prosent av de aktive gjør 95 prosent av det de kan. Men de som tilhører de siste 20 prosentene, de er beintøffe og gjør det lille ekstra som fører dem opp på 100 prosent. Det er bedre å være blant de siste 20, for sjansen er større til å lykkes der. Det handler bare om å heve standarden litt for å komme opp.

Emile Moberg og Katrine Aalerud på vei opp Laksebakken i VM.

For å havne blant de siste 20 prosentene, mener Valen mye handler om fokus. Fra utsiden av dagens kvinneelite, har hun dannet seg et bilde av at norske jenter kanskje mangler noe når det kommer til det mentale.

– Jeg så et bilde av Alexander Kristoff i Sykkelmagasinet hvor han satt på en rulle i en gammel garasje. Det syns jeg var et ganske godt bilde som viste karakter. Det viser at det sitter i hodet, og ikke handler om uviktige detaljer om det beste utstyret og de beste forholdene.

Som for eksempel å gjennomføre en firetimers skitur uten staver.

– Har du som utøver blitt fortalt at du skal kjøre en viss økt én gang hver 14. dag, så gjør du det. Men når de beste i verden kjører samme økten to ganger pr. uke, så skjønner man hvorfor resultatene er som de er. Norske jenter har nok potensial til å ta den gjeve medaljen, men det handler om hvordan du blir veiledet. Uansett hvor god du er, må du være villig til å strekke deg enda lengre og øke begrensningene. Det tar ofte tid, legger hun til.

Forvitret kunnskap

Fra 1995 til år 2000 var det Atle Kvålsvoll som var ansvarlig for det norske kvinnelandslaget. Da han kom inn hadde han et sterkt fokus på å sette en felles treningskultur og filosofi. Han trekker frem en enorm treningsvilje og kvalitet i treningen som en viktig faktor til de gode resultatene. Trening fullt på høyde med de beste herresyklistene.

– Vi jobbet mye sammen som lag, men også mye individuelt både i trening og løp. Fra 1996 og frem mot 2000 ble damelandslaget satset kraftig på, og vi fikk bygget opp stammen der flere av de beste var inne med gode holdninger for å løfte laget enda mer, sier Kvålsvoll.

I dag er Kvålsvoll sportsdirektør i herrelaget, Team Sparebanken Sør. I tillegg jobber han som coach i Olympiatoppen Midt-Norge, og har således ingenting med norsk kvinnesykling å gjøre.

Den eviggrønne og meget rutinerte Gunn-Rita Dahle Flesjå avbildet under OL i Rio.

Monica Valen på sin side er ikke spurt om å bidra med sin kunnskap til dagens miljø. Foruten å være involvert i det norske terrenglandslaget, er heller ikke Gunn-Rita Dahle Flesjå involvert på landeveissiden. Selv om det er på terrengsykkelen hun har gjort seg mest bemerket, kan Dahle Flesjå vise til en etappeseier i kvinnenes Tour de France, samt en åttendeplass i VM-fellesstarten fra 1998.

Samtlige av de tre sier de stusser over vrangviljen til å tilegne seg kunnskap fra de som har gjort det godt tidligere.

– Men det er jo litt typisk, da. Jeg tror vi i Norge har masse å gå på når det kommer til kompetanseoverføring. Folk vil gjøre det på sin måte og sette sitt eget preg på det, selv om det er gjort mye bra gjennom tidene. Jeg kan for eksempel telle på en hånd hvor mange ganger noen har spurt meg om treningsarbeidet Thor Hushovd gjorde, forteller Kvålsvoll.

En som også har reagert, er Emilie Moberg. Norges beste syklist de siste årene, mener hun hadde hatt mye igjen av å høre hva man gjorde før.

– Jeg har savnet noen å se opp til i Norge. Vi har hatt utlendinger i Hitec som jeg har lært av, men det har ikke vært noen norsk kvinnesyklist jeg virkelig har sett opp til og kan lære av, forteller 25-åringen.

Emilie Moberg avbildet som Hitec-rytter i 2017.

I dag er det Carl Erik Pedersen som er ansvarlig for de norske landeveisjentene. Pedersen kom fra stillingen som sportsdirektør i kontinentallaget, Team Frøy Bianchi, og har tidligere jobbet som trener i Rye. Han ble i 2015 ansatt i Norges Cykleforbund, nettopp for å kunne heve nivået på de norske kvinnene.

Han mener forbundet besitter den kompetansen som kreves for å produsere de beste kvinnesyklistene i verden.

– Jeg har ikke vurdert å involvere noen av de fra 90-tallet. Jeg føler jeg har veldig bra backing og samarbeid med de andre i NCF, sier Pedersen.

Han sikter da til landslagssjef Stig Kristiansen, samt Eddy Knudsen Storsæter som er terrengslandslagssjef, og Kai Lexberg som er ansvarlig for juniorene.

– Også har vi god hjelp fra Olympiatoppen, legger Pedersen til.

Der er det den tidligere kappgangeren, Roger Gjelsvik som er coach for blant annet sykkel.

Siden sitt inntog i 2015 har Pedersen hatt fokus på å samle jentene. I 2016 ble det avholdt to samlinger utenlands, en bedrift som gjentas i år. I tillegg forsøker man så ofte det lar seg gjøre å samle de beste i NTG Bærums lokaler. Dette sammen med et sterkere fokus på en råere treningskultur, mer testing og bevisstgjøring i forhold til utstyr.

– Vi tror at dette skal hjelpe for resultatene. Det er mange flinke trenere i kvinnemiljøet, men nå forsøker vi å dra ting i samme retning for å få jentene bedre. Det har jeg en følelse av er på riktig vei, men det tar tid. Damemiljøet er lite, så det er ikke så mye å ta av, forteller Pedersen.

Han innrømmer at han ikke kjenner kvinnemiljøet før hans tid godt nok til å uttale seg om hvorfor resultatene har uteblitt. 

Carl Erik Pedersen, landslagsleder for Morgendagens Helter landslaget for kvinner.

Hårete mål

Monica Valen husker at andre i hennes miljø fikk et klart bilde av hva som krevdes for å bli best, og at treningskulturen i så måte smittet.

– De fikk en aha-opplevelse når de så hvor hardt vi jobbet, sier hun.

Dette er noe Moberg også legger vekt på i dag. Hun understreker viktigheten av å sette seg store mål og ha troen på seg selv.

– For å prestere på et høyt nivå er det viktig å lage et miljø hvor man støtter hverandre og backer hverandre opp, og skaper troen på at man kan få til store ting sammen, sier hun.

Noe Vita Heine slutter seg til. Hitec-rytteren som stakk av med NM-tittelen på både tempo og fellesstart i fjor, peker samtidig på at bredden i norsk kvinnesykling kunne vært bedre. En kjapp titt på lisenshistorikken til forbundet, viser at bredden var bedre før. I 1984, da Monica Valen var 14 år og Anita 16, løste 113 jenter mellom 13-16 år lisens i forbundet. Så mange var det ikke igjen før 2007, da 137 jenter i samme aldersgruppe løste lisens.

Gjennomgangsmelodien er at det på 80-tallet var langt flere jenter som løste lisens enn på 90-tallet. I perioden fra 1984 til 1988, var det i snitt 288 jenter fra ti år og oppover som løste lisens årlig. I perioden 1994 til 1998 var det tilsvarende tallet 184. De siste årene har imidlertid tallet skutt i været: mellom 2010 og 2015 ligger det årlige snittet på 1690 lisensløsende jenter (da med ny klasse (6-9 år) medregnet). Dog er veteranklassen den desidert største og i 2014 og 2015 har det vært en regressiv trend i alle barn- og ungdomssklasser på kvinnesiden.

Verdier i endring

Derfor har NCF tatt grep. En gruppe er sammensatt for å finne årsaken til problematikken, og sammen jobber de for å oppfylle målet om å fordoble antall aktive jenter innen 2020.

Norgesmester Vita Heine i brudd under Liege-Bastogne-Liege.

Men hva mener jentene selv er årsaken til at kurven har pekt nedover? Moberg på sin side ser en positiv trend ved at flere jenter er aktive, godt illustrert på NM hvor det er langt flere til start enn før.

Likevel legger hun ikke skjul på at det er noe å hente når det gjelder kunnskap.

– Norske jenter har godt av å komme seg ut og prate med andre ryttere, vite hvordan de beste trener og konkurrerer. I Nederland og Belgia er sykling mye større enn i Norge, det er en annen kultur, og der får du høre hva som skal til for å nå toppen, sier hun.

Som utøver levde Monica Valen av støtten hun fikk fra Olympiatoppen. Med et A-stipend fra Olympiatoppen i dag, kan man få ut maksimalt 120 000 kroner årlig. Kriteriene er imidlertid at man må ha olympisk eller paralympisk medalje i sin idrett, eller plassering blant de tre beste i verdenscup. På herresiden i norsk sykkelsport er det ikke uvanlig at de beste kontinentalrytterne tjener mer enn enkelte WorldTour-ryttere på kvinnesiden. Selv om Moberg mener økonomi ikke er en direkte ødeleggende faktor i dag, kan det spille inn. Vita Heine mener norske jenter er opptatt av å ha mer balanse i livet og på den måten kan ha for stort fokus på skole eller jobb ved siden av syklingen.

– Valen-søstrene var nok villige til å gå mer all-inn. Nå har verdiene endret seg litt, mener hun.

Statistikken tegner igjen et bilde av Heines spekulasjon. I ungdomsårene til Valen-søstrene var det under 50 000 kvinner årlig på høyskoler og universitet i Norge, ifølge Statistisk Sentralbyrå. I 2015 var dette tallet like under 170 000. Dette kombinert med kvinnenes dårlige økonomiske vilkår som syklister, spiller nok en viktig rolle til bredden.

Om Norge er på en positiv trend når det kommer til kvinnesykling, gjenstår å se. Heine understreker at hun ikke greier alle under samme kam, og trekker frem Katrine Aalerud og Susanne Andersen som lysglimt. Jenter med bra fokus og som ofrer alt for syklingen. Skal vi tro kildene i denne reportasjen, er det hovedsakelig tre nøkkelfaktorer til kvinnenes beskjedne prestasjoner de siste årene: Fokus/vilje, bredde og miljø (forbilder). Det tyder på at noe er på rett vei og at konturene av 90-tallets suksessfaktor gjentar seg.

Dette illustrert ved at Carl Erik Pedersen nå forsøker å samle de beste jentene, og skape en felles treningskultur. Det samme Atle Kvålsvoll gjorde da han kom inn på 90-tallet. Materialet er kanskje heller ikke veldig ulikt dersom man trekker frem ungjentene Andersen og Aalerud på henholdsvis 18 og 22 år. Kanskje vil de sette en standard for andre jenter og igjen kjempe i toppen av internasjonal kvinnesykling. For å vise hva som kreves.

Denne artikkelen sto på trykk i Sykkelmagasinets første utgave i 2017.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.