Dag Otto Lauritzen, stormet bastillen - TdF-retro
1316 Views

Stormet bastillen

«Min beste dag på sykkelen,» husker Dag Otto Lauritzen.

Juli 14, 2019
Skrevet av:

Espen J. Lee Foto: Pressesport

1987 var året Dag Otto Lauritzen fløy høyt og lavt i Tour de France. På den franske nasjonaldagen triumferte han i Pyreneene på Luz-Ardiden. Uken senere på Mont Ventoux hadde 7-Eleven-rytteren en av sine verste dager på sykkelen.

«Uten tvil den beste dagen min på en sykkel. Formen var jo veldig bra. Tidligere i sesongen hadde jeg vunnet i Redland Classic, et viktig ritt for 7-Eleven-sponsoren, og Rund um den Henninger Turm, som var et stort ritt i Tyskland. Jeg hadde flere tilbud fra andre lag før Tour’en startet. Men dagen før den første etappen i Pyreneene, tror jeg, så var jeg helt ferdig. Jeg gikk på en fringale. Helt sukkertom og kom inn sikkert 15 minutter bak. Alle sa ’Tour’en er over for Dag Otto’.»

«Først var det Col Marie Blanque, og vi var i et brudd på 30 ryttere. Andy Hampsten var der også, han var min kaptein. På Col d’Aubisque så snakket vi sammen og jeg spurte hva han ville. Han sa ’Jeg har kontroll. Så lenge du ikke tar noen favoritter med deg, så må du bare gå. Bare gå!’. Så jeg angrep i utforkjøringen fra Aubisque og jaktet teten. I bunn av Luz Ardiden var jeg omtrent to minutter bak Teun van Vliet og Thierry Claveyrolat, men jeg tok dem igjen ganske fort. Jeg rykket med en gang. Første gang hektet de seg på, men så sprakk de totalt og jeg var alene i front.»

Jeg turte ikke å snu meg for å se etter ham, jeg bare låste blikket fremover og ga alt.

Dag Otto Lauritzen

«Så kom Jim Ochowicz opp til meg i følgebilen og sa at Luis Herrera var på vei opp. Det var fire kilometer igjen og han var bare 40 sekunder bak… En av verdens beste klatrere på den tiden. Jeg turte ikke å snu meg for å se etter ham, jeg bare låste blikket fremover og ga alt. Jeg hadde aldri vært så sliten i mitt liv. Det var utrolig at det skulle holde inn. Med sju sekunder eller noe.»

«Det var Frankrikes nasjonaldag 14.juli, men på grunn av tåka og været så kunne ikke TV-helikopteret sende signal og ingen så rittet. Men langs veien var det utrolig mange folk ute. Jeg husker ansiktene til mange da de så meg komme ut av tåka. Mange så veldig overrasket ut, for man regnet jo med at favorittene skulle komme opp først. To dager tidligere, i Bordeaux, hadde Davis Phinney vunnet mot de beste spurterne i verden. Vi hadde en fantastisk Tour.»

«Så var det etter den siste hviledagen at det var tempo på Mont Ventoux, kanskje det verste fjellet i Tour de France. Jeg var skadet og kunne ikke tråkke stående. Jeg tråkket med den ene foten i tre mil, måtte stoppe å tøye ut av og til. Noen ganger skrek jeg av smerte. Legebilen var på meg hele tiden, men de kunne ikke gjøre noe. Det var en grusom dag, men jeg husker det som en fantastisk Tour likevel.»

Stake Laengen: Pogacar nødt til å leve med Armstrong-sammenlikning

Leknessund: ”Rytteren jeg ønsker å bli”

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.