Gårdsgutten som brakte ned Eddy Merckx og endte en æra - Sykkel
2316 Views

Gårdsgutten som brakte ned Eddy Merckx og endte en æra

En 40 år gammel historie om da en Tour de France-æra tok slutt på Pra-Loup.

Juli 09, 2016
Skrevet av:

Espen J. Lee Foto: Pressesport

En 40 år gammel historie om da en Tour de France-æra tok slutt på Pra-Loup.

Franskmennene kalte han overraskende nok Nanard, på samme måte som de kalte Raymond Poulidor for Poupou. Overraskende fordi klengenavnet var både nedverdigende og parodisk. På den annen side var det også et sikkert tegn på at de tok ham til sitt bryst, at de plasserte Bernard Thévenet der han hørte hjemme: Blant de aller mest populære mesterne.

Den statusen tilegnet han seg gjennom et tålmodig sinn og hardt arbeid. I likhet med en annen stor fransk mester, Louison Bobet, vant han Touren i en alder av 28 år – etter fem feilslåtte forsøk. Og likhet med Bobet, kom han fra landsbygda.

Nanard kom fra en tradisjonell landbruks familie i Charloais-området der alle kjente alle. Første møte med Touren kom da han var bare seks år gammel. Presten hadde utsatt gudstjenesten den dagen, slik at hele landsbyen kunne se feltet suse gjennom på veien mot Lyon. Etter det brukte han sin storesøsters sykkel til å komme seg til skolen hver dag.

Den unge Thévenet gikk fort gjennom gradene og ble fransk juniormester i 1968. Han ble nummer sju i Tour de l’Avenir (ungdommens Tour de France) og vant på toppen av Mont Faron i Tour Méditerranéen. Gjennom den lave tåken i Pyreneene vant han også i La Mongie på fjellsiden av majestetiske Tourmalet. Det gjorde han som Tour-debutant i 1970, like foran nesen på Eddy Merckx. Mer hodebry for Merckx lå i vente.

To år senere falt han imidlertid stygt sammen med Alain Santy, Lucien Van Impe og Luis Ocaña på nedfarten fra Col du Soulor. Episoden gjorde sterkt inntrykk på unge Thévenet.

– Jeg slo hodet ganske kraftig, balansen min ble borte og før jeg kunne fortsette måtte jeg støtte meg på sportsdirektøren min i flere hundre meter bortover veien, forteller Thévenet til Sykkelmagasinet 42 år senere. Nå som representant for Tour-organisasjonen, ASO, spankulerer han gjennom den såkalte Village Départ i Besançon. Alltid avslappet, smilende og imøtekommende.

Men hva som skjedde tidligere på den etappen husker han ikke. Faktisk visste han ikke helt hvor han var eller hva han gjorde på en sykkel. Men da han så ned på trøyen sin og leste «Peugeot», og da han så Tour-skiltet på følgebilen foran seg, tenkte han:

– Jeg er jo en syklist i Tour de France!

Det kunne hans sportsdirektør, Gaston Plaud, heldigvis også bekrefte. Senere spurte han en av lagkameratene sine om de allerede hadde syklet over Aubisque. Men hjelperen trodde Thévenet spøkte og forærte ingen respons til et så fleipete spørsmål. Så dukket 20 kilometers merket opp langs veien, og hukommelsen til Nanard kom plutselig tilbake. Men bare litt etter litt, og i inkrementelle biter, som han selv måtte sette inn i riktig kontekst.

Mens han lå på sykesengen i Luchon, husket han plutselig at han havnet på pallen Dauphiné Libéré like før Touren. Dog strevde han med å rekapitulere resten av sesongen.

– Jeg ble lagt til observasjon, men jeg insisterte på å fortsette, husker han i dag.

I ettertankens kalde lys skulle det for alltid bli sett på som en risikabel, men samtidig svært lønnsom avgjørelse.

For fire dager senere erobrer han giganten i Provence, Mont Ventoux. Både Merckx og Ocaña ble ettertrykkelig distansert. Året etter blir han nummer to sammenlagt, bak Ocaña, og i Merckx sitt fravær. I 1974 står han av på etappe elleve.

CYCLISME - TOUR DE FRANCE 1975 - 1975 merckx (eddy) thevenet (bernard) VELO (05/2003)
Merckx og Thevenet.

Men i 1975 skrev han seg inn i historiebøkene som mannen som nedbrakte despoten Eddy Merckx, den fryktinngytende Kannibalen som dominerte alt han tok del i fra 1969 til 1974, da han vant fem Tours de France. Begynnelsen på slutten av sykkelsportens første og eneste ideologi – Merckxismen – skjedde på etappe 14 til Puy de Dôme. Der ble Merckx slått i siden av en aggressiv tilskuer, som hadde sett seg lei av belgierens dominans. Merckx tapte 34 sekunder på vei til toppen av fjellet, men beholdt den gule trøye med 58 sekunder.

Den usannsynlige forestillingen om at Merckx skulle veltes ned fra tronen skjedde dagen etter, på etappen til Pra-Loup. Både Merckx og Thévenet startet dagen med å tro at dette skulle bli ’le jour J’ – den avgjørende dagen. Traseen besto av fem stigninger – Col de Saint-Martin, Col de la Couillole, Col des Champs, Col d’Allos og den 6.5 kilometer lange klatringen opp til skiressorten Pra-Loup.

Col des Champs hadde aldri stått på Tour-programmet tidligere og fanget umiddelbart oppmerksomheten til Maurice De Muer, som var Thévenets sportsdirektør. Faktisk såpass mye at han sendte en av sine gamle Bic-ryttere, Francis Dureux, til å rekognosere stigningen. Ifølge Daniel Friebes bok om Eddy Merckx, ”Kannibalen”, var rapporten til Dureux krystallklar. ”Klatringen er smal, overflaten er gammel, ru og røff – et perfekt sted til å angripe”. Det skulle bli akkurat hva de gjorde.

Merckx hadde imidlertid peilt seg inn på nedfarten fra Allos. Thévenet var etter eget utsagn en svak utforkjører og Merckx øynet muligheten til å sette franskmannen på plass.

Men ingen av dem følte seg på sitt beste da de la ut fra Promenade des Anglais i Nice den morgenen. Thévenet hadde bein som verket og prøvde å berolige seg selv med at Pra-Loup var bare 217 kilometer unna. Merckx måtte imidlertid bytte sykkel tre ganger mens rittet pekte nese nordover fra Middelhavet og inn Mercantour-Alpene – som den dagen fremsto som store, grå fjellhumper, steikte som kull i en ovn.

Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.

Da de nådde Col des Champs følte Thévenet seg bedre i beina og satte straks i gang med å iverksette dagens plan.

– Jeg skulle kvitte meg med Merckx tidlig. Overraske ham litt, men det ble vanskelig, sa Thévenet.

En, to, tre ganger gikk han til. Merckx responderte hver gang, men følte magen vri seg hver gang. Hjelperytter Edouard Janssens ble sendt tilbake til legebilen for å hente smertestillende. Thévenet måtte ikke få nyss i smertene til Merckx. Thévenet forsøkte seg tre ganger til, og tre ganger til svarte Merckx.

Angrepene gikk i strie strømmer. Lucien Van Impe, Joop Zoetemelk og Felice Gimondi hang også med, for å sikre seg en god posisjon inn i Col d’Allos. Merckx visste at han måtte angripe like før toppen hvis han skulle få full effekt ut av angrepet på Allos. Dette var en taktikk han ofte brukte, helt siden han gikk i lære hos Vittorio Adorni, en mester i utforkjøringskunsten. Det var et slikt press som fikk Ocaña til å velte stygt på vei ned fra Col de Menté og som medførte at han mistet Tour-seieren til Merckx.

En kilometer fra toppen angrep Merckx og tok dermed Thévenet litt på sengen. Franskmannen hadde investert mye i sine tidligere angrep og sto plutselig med lite valør for hånd. Nå var han desperat etter å få i seg mat. Dette var et verst tenkelig øyeblikk å få den fryktende la fringale – følelsen av å være sukkertom. Ned fra Allos ventet nemlig 17 kilometer fullspekket av teknisk krevende partier. En djevelsk utforkjøring som Thévenet karakteriserte som den verste i hele Frankrike. Gimondis sportsdirektør, Giancarlo Ferretti, kan sikkert skrive under på akkurat det. Bilen hans havnet langt nedi ravinen og Bianchi-sjefen var heldig som slapp unna med livet i behold.

– Jeg følte meg egentlig ikke bra i det hele tatt. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle se Merckx igjen på den etappen, husker Thévenet.

Det begynte å bli kritisk for franskmannen. Som en notorisk svak utforkjører slet han med å holde Merckx innenfor rekkevidde. Den belgiske regenten stormet nedover Allos og hadde fortsatt ett minutts forsprang da én kilometer var syklet opp mot Pra-Loup.

To franske legender, Thevenet og Poulidor

Tempoet hans var stødig, men ikke like drepende som før. Pedalene gikk rundt metronomisk mens overkroppen veltet fra side til side. Men uten den samme kraften som før. Det var krampeaktig, stakkato. Merckx verket i siden etter slaget fra den sinnsforvirrede tilskueren på Puy de Dôme. Han merket også de kroniske ryggsmertene han pådro seg i en stygg velt på Blois-velodromen vinteren 1969.

Bak hadde Thévenet distansert sine påhengene parasitter – Van Impe og Zoetemelk. Han hadde dog ingen anelse om hva som skjedde foran. Det kom ingen tidsdifferanser fra de offisielle bilene. Men ut i fra tilskuernes intense roping, kunne han ane at Merckx ikke var langt unna.

– De ropte at han var like foran på veien. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg plutselig så bilkøen foran meg. Der var han jo, husker Thévenet.

Fire kilometer før toppen kommer han opp på hjulet til en stadig blekere Merckx. Thévenet støtet umiddelbart, slukte Gimondi på sin vei, og krysset målstreken alene. Merckx tapte nesten to minutter og plutselig var det Thévenet som hadde gul trøye med 58 sekunders forsprang.

Touren rullet videre og Thévenet følte seg frigjort. Skuldrene var senket. Løsrevet fra sin medfødte forsiktighet som alltid hadde vært hans tilflukt i vanskelige øyeblikk, og som var en naturlig betingelse fra det enkle gårdslivet i Bourgogne. Som om han var ledet av «Fabius’ strategi» ble han ofte unnvikende og for lite fandenivoldsk i duell med andre. Men på etappen mellom Pra-Loup og Serre-Chevalier, sto han frem i en ny drakt. Han gikk kontra på Merckx sine fruktløse forsøk og syklet alene inn i horisonten over toppen av Izoard.

– Ingenting kan stoppe deg når du har slått Merckx én gang, fastslo Thévenet.

I Paris ble han møtt av en kakofonisk lydmur fra feststemte franskmenn, da Touren for første gang gikk i mål på Champs-Élysées. På podiet sto den franske presidenten, Valerie Giscard d’Estiaing, som overbrakte Thévenets første gule trøye.

To år senere gjentok han bedriften. Men fra sykesengen senere på vinteren innrømmet han sine synder. Hans møysommelige forberedelser til Touren var tuftet på kortison og anabole stoffer. For å komme inn på et sunnere spor ville han være åpen og ærlig om sine feilgrep. Sykkelsportens indre sirkel var imidlertid «sjokkert». Ledelsen i Peugeot ba han innstendig om å finne seg et nytt lag.

Han søkte tilflukt hos det spanske laget Teka. Som en forvist mester syklet han i eksil, men kjempet aldri mer i toppen av Tour de France. Blant fansen huskes han imidlertid fortsatt som Nanard. Mesteren som felte Merckx.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.