Jeg syklet tilbake til bilen og tårene begynte å trille

TEKST: Vita Heine (Team Hitec Products)

Det har gått opp og ned den siste uken. Bokstavelig talt, siden det nesten ikke finnes flate veier her på Tenerife. Men det har også vært oppturer og nedturer mentalt.

Heldigvis mest oppturer. Forrige tirsdag kom nedturen. Ikke fordi jeg hadde vært stort sett alene i over en uke. Heller ikke fordi jeg klarte å skade bobilen ved å rygge i en annen bil når jeg skulle lukeparkere. Den kom, fordi det gikk elendig på trening.

Jeg skulle ha oppholdets mest intensive økt. Jeg kjørte ned til lavlandet, varmet godt opp med noen oppvarmingsdrag. Det føltes bra. Men når jeg begynte på de hardeste dragene, viste ikke wattmåleren de tallene som jeg forventet.

Da pushet jeg hardere, pulsen gikk opp i taket, men det var fortsatt en del lavere watt enn jeg forventet. Pushet enda mer til kroppen bare sa stopp, jeg ble kvalm og måtte legge meg ned for 10 minutter, noe som omtrent aldri har skjedd før.

Danske venner

Jeg syklet tilbake til bilen og tårene begynte å trille. Der og da var det en big deal og jeg grublet i flere timer etterpå på hvorfor treningen ble sånn.

Hadde jeg for lite glykogen i kroppen, for mye trening forrige uke, noe med trykkforskjeller å gjøre når man kjører ned fra høyden eller en kombinasjon av flere ting? Jeg har ikke nødvendigvis svaret, men det ser ut som dagsformen kan variere mer i høyden og det er viktig å gjøre alt riktig når det gjelder hvile, kosthold etc. Små avgjørelser utgjør større konsekvenser i høyden.

Samme kveld traff jeg noen andre syklister på hotellet her oppe på Teide. Det var fire unger gutter fra det danske kontinentallaget Team Virtu Cycling – Europas beste kontinentallag, og deres trener.

Da begynte gradvis oppturen. De var en veldig imøtekommende gjeng med godt humør. Jeg ble invitert på treninger med dem, middager på hotellet, fikk diskutere trening og høydetrening, og jeg fikk til og med målt hemoglobin bare for å få en pekepinn på at jernlagrene er OK, og jeg er frisk.

På lørdag ble det en hard dag på jobben for meg. Gutta skulle på en ganske hard langtur til Masca – et utrolig flott sted her på Tenerife. De skulle kjøre halvhardt og kontrollert (for dem) i bakkene. Det passet meg bra siden jeg hadde en langtur med terskeldrag på programmet.

Sparring mot verdensmester

Disse er gutta med flere titler, blant annet verdensmester i juniorklassen fra 2016. På de korte bakkene på opp til 5 km klarte jeg å holde følge med dem, dog i en helt annen pulssone. Når bakkene var lengre måtte jeg etter hvert slippe. De syklet til toppen, snudde og hentet meg.

Etter en hyggelig og lengre lunsj i solen skulle vi sykle hjem. På Tenerife betyr det 35 km bare oppover og ca 2000 m i stigning. Hardt, men jeg var fornøyd. Kroppen hadde funket bra, wattmåleren hadde vist gode tall. Yess!

Dagen etter slo jeg til med en 6,5 timer tur og har med det gjort unna mesteparten av treningen for denne gang. Nå har jeg bare noen få dager igjen i høyden. Jeg skal kjøre ned til lavlandet og være nede i 3 dager før jeg drar til Gran Canaria på samling med Team Hitec Products – Birk Sport.

Kroppen trenger både tilvenning til høyde, men også avvenning.