Mirakelet i Milano

Nei, ikke Vittorio de Sicas neorealistiske fabel om etterkrigstidens fattigdom. Vi snakker om de 19 sekundene som skilte Felice Gimondi og Johan De Muynck etter 1976-utgaven av Giro d’Italia.

Det var en tålmodighetsprøve, å vente på de riktige øyeblikkene til å angripe. Tålmodighet var en av Felice Gimondis styrker. Og tålmodighet trengte man i store doser, når man syklet store deler av karrieren mot en belgier som vant 445 av 1585 rittene han startet.

Bergamofødte Gimondi ble en overraskende vinner i sin Tour de France-debut i 1965. Elleve år senere overrasket han igjen, ved å vinne sin tredje og siste Giro, nesten 34 år gammel.

«Det er de to triumfene jeg husker best. Touren i 1965 fordi jeg var ung, livlig og syklet på instinkt. Men seieren i Giro d’Italia 1976 har også en spesiell plass i mitt hjerte.»

«Jeg var 34 år gammel og ble ikke rangert som en av favorittene, bare en outsider. Jeg vant etappen i Bergamo, foran Eddy Merckx. I siste sving gikk jeg skulder til skulder mot Baronchelli og fikk hjulet til Eddy. På den andre siden av veien satt toget til Moser. Eddy skulle overrumple Moser og gikk tidlig. Jeg satt i dragsuget og gikk forbi på slutten. Det var fint å vinne i hjertet av Bergamo, min egen by.»

Mannen i rosa, belgieren De Muynck, hadde krasjet ned fra siste stigning og pådratt alvorlige skader på begge hender. Underveis hadde han spurt sin landsmann, Roger De Vlaeminck, om hjelp dersom alt var i ferd med at ryke åt skogen. De Vlaeminck brøt ut i latter og syklet videre.

«På den siste tempoen fra Arcora tok seg rosa og vant Giroen. Det var en fantastisk å sykle i Milano med den rosa trøya.»

Det var et ekte mirakel i Milano. Mens i Belgia, begynte sinte fans å samle seg rundt huset til De Vlaeminck.