This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
La meg ta dere et par år tilbake, til min første treningstur sammen med Stavanger Sykleklubb. Året var 2003. Jeg hadde fått min første racer og far stod utfor huset klar for å ta med meg på det som senere skulle vise seg å bli starten på et langt sykkeleventyr.
Av: Oscar Landa, Coop Østerhus
Jeg er ikke så godt kjent med historien til Stavanger Sykleklubb, men jeg er nå blitt en del av den og samtidig et resultat. Da jeg begynte med sykkel var jeg en ung og uvitende sjel som ble dyttet inn i et strukturert og dedikert miljø. Det var ingen kjære mor på treningene. Jeg var med så lenge jeg maktet. Falt jeg av var det bare å finne veien hjem på egenhånd. I militæret er det noe som heter ”Never leave a man behind”. Det gjelder ikke her. Det har innimellom gitt meg noen tunge mil alene.
Det var ingen som fortalte meg at dette ville bli en lett vei å ta i livet. Hvorfor jeg valgte å ta denne utfordringen er jeg ikke helt sikker på, men når jeg tenker tilbake på hva jeg har lært og opplevd, er det ingen tvil om at dette er noe jeg aldri vil angre på. Det er heller ingen tvil om at det er mer lidelse enn behag i min hverdag. Men det er slik jeg ønsker det. Den lette vei ligger ikke helt for meg. Om det er et resultat av arv eller miljø, er jeg ikke sikker på.
Misforstå meg rett. Jeg kan sitte her å skrive om hvor tøft sykling er osv. Men det er ikke det som betyr noe. Det som har betydd mye for meg er samholdet i gruppa. Du har utallige timer på sykkelen sammen, utallige timer på reiser sammen og et langt arkiv med historier. Det er klart det skaper et sterkt samhold. Å føle tilhørighet i en gruppe som dette er med på å utvikle deg som menneske. Vi alle syklister får spørsmålet: ”Hvorfor gidder dere å bare sykle?”. Men det er ikke ”å bare sykle”. Du må være en del av det for å virkelig forstå det.
Miljøet i Stavanger SK er bygget rundt en visjon og har en struktur som gir deg muligheten til å oppnå dine mål. I bunn og grunn bæres det på hardt arbeid. Det stiller krav til disiplin, pågangsmot, vilje og evne til å se opp mot toppen når du befinner deg nede i den dypeste bølgedal.
LES FLERE BLOGGER FRA COOP ØSTERHUS HER
Det er ikke få ganger jeg har undret; ”Hva er det jeg driver med?”. Hvem er det som frivillig legger ut på langtur i snø, slaps og storm? Velger følelsesløse tær og fingre? Ved siden av meg har jeg en lagkamerat som har nøyaktig samme opplevelse. Hvem er den første til å si; ”Nei nå er det pinadø nok. Dette er slettes ikke forsvarlig”? Vi tenker det begge to, men ingen våger å si det. Vi skal ha de timene, vi skal ha det vondt og vi skal til slutt lykkes. For det er en del av kulturen jeg har vokst opp med. Det er på en måte også en glede i å hele tiden kjempe mot sin egen kropp, selv når alt i den roper stopp. Det å oppleve friheten som tilbys ute i norsk natur og å måle krefter mot vær og landskap.
Men den største gleden har alltid vært den fantastiske følelsen av å kjenne seg sterkest, å oppleve følelsen av å komme først i mål blant 200 andre som har startet med akkurat samme hensikt. Da er det verdt alt slitet. Det er den følelsen som gir motivasjon for alltid å ta den siste timen og aldri stå over en trening. Det er derfor vi alle vet, når det er som verst på trening, har det ingen hensikt å forsøke å oppnå enighet om å snu. Vi er her sammen, og sammen til vi blir best.
Det var som regel Tormod Hausken Jacobsen som syklet ved min side. Han har gått gjennom samme skole. For å være helt ærlig var han mye av grunnen til at jeg har kommet meg gjennom mye av dette her. Da vi var 13-14 år la vi ut på langturer som utviklet seg til å bli en kamp for å overleve. Opplevelsen da vi etter punktering måtte hamre oss gjennom isen for å komme til det rennende vannet som kunne fjerne all småsteinen som plutselig var festet til slangen, sitter som klistret. Vi hadde mange av de samme egenskapene. Det har gitt mange tette dueller. Så selv om vi har vært gode lagkamerater var vi også to individualister som alltid dyrket konkurranseinstinktet. Vi har sammen vært gjennom mye på både godt og litt vondt. Vi utviklet oss sammen helt til Tormod bestemte seg for å ta en annen vei. Han sitter igjen med en stor håndfull ressurser som vil ta han langt og opplevelser som vil minnes for alltid.
Nå vil jeg tilbake til 2003. Til min første treningstur. Siden jeg ikke hadde syklet noe særlig tidligere hadde jeg ingen anelse om hvor jeg var. Vi syklet på noen smale veier med bondegårder i alle retninger. Mange av dem som møtte opp kom kjørende i bil, så vi måtte ta en oppvarmingsrunde. Der føltes det som om det ble kjørt for fulle mugger. Det tok ikke lange tiden før jeg satt alene i gruppettoen. Jeg så hverken særlig lyst på en fremtid på sykkelen, eller å tilbringe tid på dette stedet som de rutinerte forklarte var Randaberg. Jeg tok grundig feil. For i alle SSKs hjerter har Randaberg en spesiell plass. Det er her vi setter kursen. I retning mot sola. Det var her jeg falt for lidelsen, råskapen og smerten sykkelsporten har å by på.
Når du leser dette er jeg høyst sannsynlig på Randaberg og rir min Ridley i solnedgangen mot Tungenes fyr.