Blogg: Motgang på repeat - Sykkel
789 Views

Blogg: Motgang på repeat

April 01, 2016
Skrevet av:

sykkel

Noen ganger er det vanskelig å tenke positivt når man er forfulgt av uhell.

Mitt navn er Audun Fløtten, jeg er 25 år, syklist for Team Ringeriks-Kraft. Ikke helt innholdet jeg hadde sett for meg å begynne min blogg-karriere med, men etter en bil-påkjørsel i Spania i februar kommer her et innblikk i hvordan det er å bli kastet ut i et skade-opphold og føle på at alt går skeis. Gang etter gang.

Jeg sykler oppover i fred og ro, min første sykkeltur for året i kortbukse, beina kjennes bedre enn på lenge.

Øyeblikket etter sitter jeg plantet på betongen i veikanten. All bevegelse føles helt unaturlig, pusten går i fullt panikkmodus, og jeg spytter blod utover. En bilist har prestert å fullstendig overse meg og har meid meg rett ned bakfra, i full fart!

Noen veldig lange minutter blandet med frykt, smerte, spanske og norske gloser, går over til lettelse av å være fremme på sykehuset. Leger som undersøker deg og påfallende rolig fra mitt perspektiv forteller deg at dette går bra.

Etter et røntgen-besøk er beskjeden at ingenting er brukket. Litt vanskelig for å tro på det, og legen må gjenta seg et par ganger. Jeg spør spesifikt om kravebeinet hvor jeg selv kjenner mye smerte, men nei, ikke brukket! Rykker faktisk til et lite smil over at jeg heller ikke denne gang har levd opp til syklist-humoren med at “ordentlig” syklist er man først etter å ha brukket kravebenet. Tankene flyr med en gang videre til treningen. Ingenting brukket kan jo bety bare noen dager vekk fra sykkelen! Optimismen utvikler seg til styrke, jeg tenker at dette skal gå bra, dette skal jeg bare hente offensivitet og vilje av. Alt fra noen skuffende treningsøkter i dagene før, som ikke lenger kjennes som noe problem, til de oppgitte tankene over at jeg alt har hatt fordømrade mye ulykker på sykkelen, blir alt vridd til positivitet og styrke.

Dagen etter blir det prat med legen igjen og budskapet gjentas, ingenting er brukket. Jeg har selv vansker for å tro at jeg kunne kommet fra en bil-påkjørsel uten en eneste betydelig skade, og etter litt frem og tilbake og ny titt på røntgen-bilder blir mistanken bekreftet: Kravebenet var brukket. Mine egne smerter hadde forberedt meg på at det nesten måtte være sånn, og det kjentes bare greit å få det bekreftet.

Positivitets-maskineriet settes i gang. Kraveben er jo noe syklister stadig brekker. Ofte hører man om folk som kan begynne å sykle inne igjen bare i løpet av dager. Jeg tenker at selv om ting tar mer tid enn man først tror, så bør jeg vel kunne starte med litt betydelig trening etter et par uker. For oss som stort sett er pinlig redde for å kaste bort en treningsdag, kan det jo faktisk slå positivt ut i blant med et par uker ufrivillig hvile.

Ha! Endelig var det ihvertfall kravebenet som brakk, så jeg kan kalle meg ordentlig syklist…!

Etter trege sykehus-prosesser og lange netter befinner jeg meg igjen i hjemtraktene og gode gamle Drammen Sykehus. Nye bilder viser at i tillegg til kravebenet, er hele seks ribbein også brukket.

Positivitets-maskineriet spinner videre: Bare fint å få svar på hvor smertene kommer fra. Ribbein har jeg brukket før uten så store problemer. Ja, til og med en bisarr slags kampvilje mot en ekstra utfordring.

Jeg startet jo tross alt fjorårs-sesongen også med å ta to ribbein.

Fortvilelsen

To uker passeres. Tre uker passeres. Altfor mye smerter og litt komplikasjoner gjør det stadig urealistisk med noe særlig trening. Litt forsiktig bein-styrketrening i apparater hjelper mot forfallet, men med seks brukne ribbein blir alle forsøk på puls og pust hardt straffet fra kroppen.

Det finnes en viss trøst i at beina er uskadd og at litt objektiv vurdering sier at skadene mine egentlig er helt ubetydelige på sikt, men mønsteret blir tydeligere og tydeligere. Dette er ikke lenger en situasjon jeg henter styrke fra, men stadig mer fortvilelse.

Fortvilelse over den opprinnelige diagnosen, null brudd, som heller endte opp med å gni inn min leie tendens til aldri å unnslippe velt uten bruddskader.

Fortvilelse over at de første målene for sesongen gradvis går i dass, samtidig som du i det lengste klamrer deg til hvert av dem.

Fortvilelse over, ikke bare den tiden som nå renner vekk, men også over alt det arbeidet som ble lagt ned igjennom vinteren, som føles å ha blitt visket vekk på et lite blunk.

Fortvilelse over å ha blitt satt tilbake nok en gang og maktesløsheten over så brutalt å bli kastet inn i nok et skadeavbrekk, og min litt for kompakte skadehistorikk:

2012-sesongen, to velt (i ritt) ga brudd i kraniet, ribbein og albue. Kombinert med flere sykdomsdager enn jeg har hatt både før og etter tilsammen, ble det rom for lite annet enn det ene “comebacket” etter det andre…

2013-sesongen kom skjevt ut med litt for mange rittdager med en småsyk kropp. Muligens delvis derfor slo det plutselig og brutalt ut et pusteproblem for meg på etappe sju i Tour de Bretagne. En lang rekke astma-, allergi- og hjerte-tester fant ingenting galt, og jeg ble gående med problemet gjennom sesongen og et par litt for raske forsøk på å komme tilbake. Sesongen endte på sidebenken.

2014 var året med det “beryktede” Motiv 3-laget, men det skulle ikke være nok at laget gikk konkurs. I et av de få rittene det ble, så presterte jeg å velte på meg et ryggbrudd.

2015 begynte med å ta et par ribbein med en velt i aller første rittet. Videre ble det ganske bra, og etter å ha fått mine første to sammenhengende måneder uten noe større tullball på flere år, var jeg med høyt opp i sammendraget i Arctic Race, før den lettere bisarre episoden med rammebrudd, da jeg satt i det avgjørende bruddet på sisteetappen.

Kort sagt: Omtrent så langt unna “flytsonen” det er mulig å komme!

Prøver å tenke at jeg har kommet meg godt tilbake igjen etter skader før, istedenfor følelsen som ufrivillig presser seg frem om at dette blir jo bare verre og verre.

Tenker på tragediene med franskmannen på 23 år, som ute på trening kolliderte med en lastebil og omkom, bare noen dager etter min egen lille ulykke, og de to belgierne som omkom etter sykkelritt nå i helga. Hvordan egne bruddskader knapt burde ha føltes som et problem i det hele tatt i forhold.

Tenker at jeg egentlig føler meg mer og mer tom, når folk prøver å trøste i farta, da gjerne med en variant av “det kunne jo ha gått mye verre!”. Uansett hvor hyggelig selve omtanken er.

“Flaks i uflaks” har nok aldri vært helt mitt uttrykk. Å akseptere realitetene i enhver situasjon å jobbe bra utfra det, ja, men å blande flaks inn i det, når ulykkene velter inn… njei!

Tenker på uttrykket om å alltid “gjøre det beste ut av situasjonen”, og jeg påstår at jeg er rimelig flink til det – samtidig som jeg sier det rett ut: Jeg er drit lei av alltid å skulle “gjøre det beste ut av det”! Det er ikke derfor en driver med topp-idrett i lengden.

Forventningene
Jeg sitter her nå fem uker etter ulykken og øyner endelig muligheter for å trappe opp treningen endel igjen. Ærlig talt føles det fortsatt noe kunstig å skulle avrunde dette innlegget med masse positive tanker. Min erfaring er at noen ganger må man tillatte seg selv å gi litt slipp. Å leve opp til egne/andres forventninger til bare å skulle “heve seg over” motgang, kan enkelte ganger bli vel så belastende som selve skaden.

Jeg vet at opptrening ofte går bedre enn man frykter. Jeg vet at jeg etterhvert kommer til å storkose meg med alt treningsarbeidet som venter. Jeg vet at årets sesong skal bli bedre enn forrige.

Audun

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.