Blogg: Den rette balansen

I fjor skjedde det som kunne ha vært karrierepunktum. Hva er meningen med å drive med noe uten mål og mening?

Av: Sindre Eid Hermansen, Team FixIT.no

«Skjerp deg, Sindre! Du klarer et hopp til.» Omtrent sånn gikk den indre dialogen 3.april 2015, før ting tok en heller uventet vending. Jeg sto godt nede i hockey-positur klar for å ta et siste hopp opp på en betongmur på utsiden huset mitt. Kroppens signal var tydelige nok. En liten forkjølelse gjorde at jeg fikk kneskjelv og svimmelhet på noen ganske ordinære spensthopp. Men noe fornuftig trening syns jeg det var på sin plass få gjennomført etter noen dager med sykdom. Litt vedlikehold av styrketreningen måtte være midt i blinken for en rastløs syklist. Spesielt etter en lengre periode med ritt, hvor styrketrening ikke ble prioritert.

• LES OGSÅ: Motivasjon når det gjelder

En hvilken som helst HMS-ansvarlig hadde nok slått alarm der jeg stod i Bermuda-shorts og joggesko foran en skarp betongkant klar til å satse. Men det jeg var mest opptatt av, var å gjøre det man ofte må gjøre som sykkelrytter. Nemlig å avgjøre om det var tanken oppe i hode eller magefølelsen fra kroppen som skulle vinne dagens debatt. Tanken sa, «ett hopp til”. Mens magefølelsen sa, «det der er bare tull!». Jeg gikk for tanken, bare synd det var magefølelsen som vant.

Sammenstøtet mellom mine legger og den skarpe betongen ble av det mer brutale slaget. Det endte med 18 sting totalt og to kraftige legghinnebetennelser. Jeg husker da jeg kom hjem fra sykehuset at både kroppen og tankene raskt var blitt samstemte. Det skulle bli godt med litt hvile! Men etter en drøy uke begynte tankene igjen å spinne. Jeg klarte ikke helt å innfinne meg med den nye situasjonen. All treningen som var lagt ned gjennom høst og vinter skulle ikke få lov å bli bortkastet! Derfor satt jeg fort i gang og testet med noen økter på rullen. Men selv de mest desperate tanker heiv inn årene nå. Etter 20 minutter strålte smertene intenst gjennom leggene. I etterkant ble leggene bare verre. Jeg innså at det eneste fornuftige var å lytte til det kroppen hadde å si. Styrketrening og staking på rulleski gjorde en god jobb som valium for en små-stressa syklist.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Ukene gikk og leggene viste ingen tegn til at de var klare for å trå en sykkel med det første. Da virker det fort meningsløst å være syklist. Normalt sett klarer jeg meg stort sett med å slå ut håret i oktober etter sykkelsesongen er over. Men tilbud om «turer ut» ble vanskeligere å prioritere bort når man ikke lenger visste hva det neste målet på sykkelen kom til bli. Hva er vel bedre resept mot litt meningsløshet enn alkohol og gode venner? Oppe i hodet pushet jeg ikke lenger på. Jeg hadde på mange måter gitt litt opp, og var lei av slå hode mot en murvegg. Selv om tankene ville tilbake på sykkelen, kom jeg meg ikke av flekken. For nå var det kroppen som styrte showet, enten jeg ville eller ei.

LES FLERE BLOGGER FRA FIXIT.NO HER

Etter hvert begynte det endelig å løsne. Ikke noe mer stråling gjennom leggene når jeg syklet. Kroppen ga igjen signaler om at den var klar til dyst. Jo bedre leggene ble, jo mer positive ble tankene. Selv om jeg var i historisk dårlig form, følte jeg meg endelig i balanse igjen. Tankene og kroppen var igjen på lik linje. Før jeg visste ord av det stod jeg på start i Tour des Fjords. Presterte til og med å bli desidert siste mann i mål på tredje etappe og måtte bryte på vei opp min store nemesis, Seldalsbakken på den fjerde etappen. Allikevel var jeg godt fornøyd, fordi kropp og hode spilte på lag. Samtidig visste jeg at all kjempingen mot dårlig form i Tour des Fjords var akkurat det jeg trengte mot neste mål: NM-uka. Selv om jeg ble syk noen dager i etterkant, stresset jeg ikke. Husrådet innvendig var liksom mer samstemt nå. Treningene gikk også gradvis bedre og bedre. Nå følte jeg meg ikke bare bedre, men jeg presterte også bedre. Selv om jeg på ingen måte stjal overskriftene, så fikk jeg de rette bekreftelsene under Norgescupen på Eidsvoll en drøy uke før NM.

Men hvis noen hadde kommet bort til meg mens jeg satt og helte nedpå pils natt til 1. mai i fjor for så å fortelle meg at min beste NM-uke som senior hittil skulle komme under to måneder i etterkant, og etter et skadeavbrekk på seks uker uten sykling. Da hadde jeg i bestefall himlet øynene. Det er sikkert mange faktorer som bidro til at skjedde. Men hvis jeg skal trekke frem en enkel faktor, tror jeg det var fordi jeg ble bevisst på noe. At det finnes en viktig balansegang mellom det tankene sier deg og det kroppen forteller deg.