Ingen trodde de galne rytterne fra feil siden av Pyreneene skulle vinne Touren. Men noen helt spesielle omstendigheter skulle omsider bane vei for den enigmatiske klatreren, Federico Bahamontes, Spanias første Tour-vinner.
Måned: juli 2022
– Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om noen mener det er feil å dytte det vekk
«I fjor fikk vi gjøre mer av jobben selv, så da fikk min rolle skinne litt mer. Da føler også laget at de trenger en som kan taue mye.»
Det er slutten av mars. Sykkelmagasinet har fått en avtale med Vegard Stake Laengen på Park Hotell i lille Waregem, vest i Flandern. Med slovenske Tadej Pogacar i oppstillingen, er UAE-laget innkvartert et steinkast unna målstreken til Dwars door Vlaanderen.
Pressesjef Luke Maguire sørger for at utøver får sin tilmålte tid med journalisten, men vet like godt som alle andre hvor proff den høyreiste Asker-mannen er i alt han foretar seg. Derfor lar han like gjerne 33-åringen styre tiden han har inntil han skal videre på massasje selv. Det er midt i klassikerne, men sommerens Tour de France er hovedtema for samtalen. Når vi kommer inn på det nærmest ikke-eksisterende dagliglivet hans kommer han med andre interessante betraktninger òg.
«Stort sett dreier det seg bare om å reise rundt,» sier Stake Laengen. «Jeg er egentlig alltid med laget. Det går fra type januar til oktober/november. Det er fullt kjør. Så jeg føler egentlig aldri at jeg har bodd i Sanremo. Det er mer at jeg er innom, før jeg skal avgårde: Kort inn og kort ut. Det er ganske basic det jeg har der. Kjøleskapet står nesten alltid tomt, men det fungerer. Det er deilig at man ikke har noe å bekymre seg for òg. Plutselig er man i ferd med å avslutte et ritt, og så kommer sportsdirektøren inn og sier at du må være noen dager ekstra.»
«Ja, hvordan fungerer det der, egentlig? Hvor lang tid framover vet du hvilke ritt du kommer til å sykle?»
«Du har en slags kjøreplan. Hvis du står oppført som reserve til et ritt, så har jeg egentlig lært meg at det ganske stor sannsynlighet for at du skal sykle rittet. Det var mye skader og sykdom i fjor, og det ser ut til at det fortsetter slik i år. Jeg trodde jeg skulle reise videre etter Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne, men da kom de til meg og sa at de trengte meg under La Samyn etter at Fernando Gaviria krasjet. Så var det videre til Strade Bianche med sykkelen på flyet, forteller han og smiler.»
«Du slår meg ikke som en veldig impulsiv type; hvordan trives du med et slikt opplegg?»
«Jeg tror det kunne ha vært en fordel å ha det mer ordnet. Da hadde det vært lettere å treffe med formen. Personlig tror jeg at jeg hadde truffet bedre om jeg hadde hatt mer trening, og ikke bare kjørt ritt. Jeg føler ofte at hvis det blir mye reising, så ender du opp med å bryte ned formen. Jeg vet også med klassikerne, jeg har aldri fått helt dreisen på det personlig. Jeg er egentlig her mer fordi laget ønsker det.»
Tok sykkelverdenen med storm. UAE-Team Emirates har også askerbøringen med i oppkjøringsplanene til Tour de France. Det betyr høydeleir i Sestriere, på italiensk side av grensa, men likevel med Col du Galibier, Croix de Fer, Alpe d’Huez og de andre toppene på fransk side innen rekkevidde. Deretter venter en opptreden i Slovenia som hjelper for vidunderbarnet Pogacar.
”Pogi” har tatt sykkelverdenen med storm siden han vant Tour de l’Avenir sammenlagt i 2018, og inntok WorldTouren for UAE-laget året etter. Avtalen ble for øvrig signert før han vant ”Ungdommens Tour de France”. Siden den gang har han kvittert ut 37 (!) proffseirer. Blant dem to triumfer under ”La Grande Boucle”, tatt totalt seks etappeseirer, vunnet Il Lombardia, Strade Bianche, Liège-Bastogne-Liège og i tillegg sjokkert tilskuerne over ryggen av Oude Kwaremont med et fantastisk forsering av det relativt sett flate brosteinspartiet.
Slovenerens inntreden på laget, gjorde også sitt til at brikkene falt mer på plass for satsingens nå eneste nordmann. Plutselig var det noen som kunne fullbyrde all jobbingen lagkameratene la ned underveis.
«Etter at Tadej kom inn ble det i hvert fall lettere å gjøre en sånn jobb som jeg gjør,» bemerker Stake Laengen. «Samtidig fikk laget også se betydningen av det. De var veldig fornøyde med jobben jeg gjorde i fjor. De har alt lagt en plan for det som skal skje i år, og da ligger det inne i de planene.»
Den første sammenlagttriumfen til Pogacar munnet ut et slags bakholdsangrep av landsmann Primoz Roglic. Et kupp som ble fullbyrdet med en helt ekstremt tempoprestasjon opp til La Planche des Belles Filles, etter at han i opptakten hadde vært et uromoment, og også vist at han var den sterke klatreren i uke to og tre av rittet.
Seieren sommeren 2021 var mer resultatet av at UAE-Team Emirates kom godt forberedt til jobben. I fjellene var de kraftig forsterket av Rafal Majka, Marc Hirschi og Brandon McNulty, mens Mikkel Bjerg og Stake Laengen gjorde en viktig jobb med å beskytte lagets interesser på flatene. Pogacar satte konkurrentene kraftig på plass da han angrep tidlig under den første etappen i Alpene. Sammenlagtseieren var i realiteten aldri truet, selv om han ble vippet over på defensiven av danske Jonas Vingegaard den siste gangen opp Ventoux.
I år er i tillegg Marc Soler og George Bennett hentet fra konkurrentene Movistar Team og Jumbo-Visma. Det gjør at stadig mer ansvar i hovedfeltet lesses over på UAE-Team Emirates som nå ankommer med tittelforsvareren hvert år.
Fra Kina til Midtøsten. Mauro Gianetti traff selve gullfuglen da helseproblemer hos toppsjefen i kinesiske TJ Sport Consultation brakte sponoratet in limbo, høsten 2016. Samme høst signerte for øvrig Stake Laengen med satsinga, da kjent som italienske Lampre. Fokus ble deretter vendt mot Midtøsten og fikk De forente arabiske emirater om bord, blant annet via flyselskapet Emirates og flere av landets største finansinstitusjoner. Den dag i dag er Lampre-tilknytningen vasket helt bort. Den italienske forhistorien er i dag mest synlig via service course i Bergamo, nord i Italia. Selv Ernesto Colnago valgte i 2020 å slippe brorparten av aksjene i livsverket sitt over til et arabisk investeringsfond.
«Har du gjort deg noen tanker rundt hvor disse pengene stammer fra? At dette er et regime som ønsker å sette seg selv i positivt lys via sports washing?»
«Det er mye snakk om det i media. Jeg føler vel jeg er i en posisjon der jeg ikke får gjort så mye med det. Enten har jeg et lag eller så har jeg ikke det. Jeg føler at laget ser jobben jeg har gjort og at det har blitt lagt merke til, så hvis jeg sier at jeg ikke ønsker en ny avtale, da står jeg fort uten jobb. Eventuelt en kontrakt med helt andre lønnsbetingelser, så da må du kanskje begynne helt på bar bakke igjen. Det begynner å bli en del år i dette laget (han signerte som nevnt med TJ Sport-Lampre, vår anm.). Jeg har bygd meg opp steg for steg, og hvis jeg bytter lag forsvinner mye av grunnlaget jeg har lagt.»
«Hva tenker du om diskusjonene som går rundt sports washing i media?»
«Jeg har fått med meg den diskusjonen. Samtidig er det også sånn at det så vidt meg bekjent ikke er sanksjoner mot Emiratene, Bahrain eller Israel for den sakens skyld. Jeg tenker at næringslivet da også burde hatt andre spilleregler. Slik jeg ser det per dags dato er jeg nøytral – hvis jeg kan si det sånn, ettersom jeg jo sykler for laget. Det er arbeidsgiveren min, så jeg kan ikke uttale meg negativt heller. Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om jeg vet noen mener det er feil å dytte det hele vekk. Jeg føler ikke jeg er i posisjon til å gjøre alle de rette, politiske valgene, og samtidig få det meste ut av min sportslige karriere. Jeg snakker jo jevnlig med agenten min, og det er ikke flust av andre muligheter. Det er UAE det snakkes om.»
«Det internasjonale samfunnet har stått samlet i restriksjonene mot Russland etter at krigen brøt ut. Er det den veien man må gå hvis man også skal få gjort noe med sports washing?»
«Ja, jeg synes det er bra måten det internasjonale samfunnet har stått opp mot Russland på, men det krever også at det er full oppslutning rundt det. Jeg synes ikke man kan forvente at alle vi som ansatte i et lag skal være de første som gjør oppgjør, når laget faktisk gir oss gode muligheter til å prestere og støtter oss med et godt sykkellag. Da blir vi mer trengt inne i et hjørne,» mener han.
Funnet sin nisje. I UAE-hierarkiet er Stake Laengen den første som kalles til front av feltet for å jobbe. I fjor sommer resulterte det i at han hadde ’følgebil 2’ i laget omtrent til egen disposisjon ettersom han var den første som datt av under mange av etappene.
«Jeg føler man må finne det man er flink på,» sier 33-åringen. «Det er hardt, men det er – hvis man sammenlikner det med andre – der jeg har mest å utrette. Det er alltid gøy å jobbe når du har en rytter som kan vinne hele rittet. Spesielt med Tadej. Han er en kul fyr og jeg trives godt på lag med ham. Alle sier det er en drittjobb å taue. Ja, det er en drittjobb hvis det ikke medfører noe og at innstillingen er at det er dritt, da er det vanskelig å motivere seg. Jeg velger å se på det annerledes og tenker at det er en jobb som alle andre. En jobb som blir verdsatt.»
Nordmannen er i tillegg blant rytterne som sykler flest ritt i løpet av året. Tidlig i karrieren, da han kombinerte Giro d’Italia og La Vuelta, ble det i underkant av 80 rittdager. Vanligvis ligger han et sted rett under 70.
«Har du takket nei til å stille i ritt for dette laget?»
«Det har vi ikke muligheten til.»
«Har dere ikke det?»
«Alt fra bryllup til å gjøre ting med venner. Det er slike ting man går glipp av. Kanskje er det annerledes i litt mindre lag, men her på laget finnes det ikke andre unnskyldninger enn sykdom. Jeg er vant til at jeg ikke kan legge planer.»
Selv tvillingbror Øysteins kommende bryllup er satt til en dato som skal matche Vegards kalender.
«Jeg tror nok han bevisst valgte å legge det til sesongen min var over. Jeg kan jo spørre pent hvis det skulle komme veldig nær et av de mindre rittene, og kanskje kan man få forståelse fra laget. Men dersom de ikke er andre som kan stille, så havner du fort i klypa. Det er vel ulempen.»
«Du har vært utenlandsproff i snart ti sesonger nå. Står det en Maserati og venter i oppkjørselen i Sanremo?»
«Jeg er egentlig veldig nøktern på det området det. Forbruket mitt har vært det samme fra jeg syklet for Bretagne og fram til nå. Det meste er forstyrrelser, sånn jeg ser det. Man reiser rundt på mange ritt og må bruke klær og utstyr fra laget. Da er det ikke så mye annet igjen å bruke penger på. Man kan velge å gjøre det, men jeg føler det er bedre ikke å ha så for mange forstyrrelser rundt meg. Da får man mye til sparing, og jeg har tenkt at det er bedre å ha noe etter karrieren. Da kommer en tid hvor man skal finne ut av hva vil gjøre. Jeg tenker at det er bedre å jobbe med noe man vil gjøre, enn bare å jobbe for å tjene penger. Hvis man velger å studere, er det også greit å ha litt midler, slik at man kan sette av tid til det.»
«Ser du for deg en karrieren innenfor sykkelsporten etter at du har lagt opp?»
«Jeg føler at jeg begynner å bli litt ferdig med syklinga. Skulle jeg ha blitt noe, hadde det kanskje vært trener innenfor et sykkellag. Sportsdirektør og være mye rundt på ritt, det tror jeg kanskje at jeg er litt ferdig med etter alle disse årene. Jeg har tatt det litt år for år og synes det har vært vanskelig å planlegge for framtida. Nå har jeg hatt noen år med ganske grei kontrakt, og tenker at det er litt mer bonus for framtida. Jeg trives godt som syklist, men hvis det skulle bli stopp nå, så føler jeg ikke at det er mislykket. Jeg føler at jeg har fått noe ut av det.»
«De pengene du har lagt av til etter karrieren, er det noen konkrete planer for hva de skal brukes til?»
«Nå har jeg faktisk dame i Oslo, og har hatt det i to år. Det er ikke så mange ukene siden vi kjøpte hus sammen, så jeg er ikke helt ut av det. Vi planlegger for framtida, og det er Norge som gjelder. Jeg kommer nok til å ha leiligheten i Sanremo ut året, men så blir det kanskje Oslo året etter.»
Tour de France 1911: Ble han forgiftet?
Som Tour de France-leder, er du ikke alltid like populær. Særlig når folket tror du har forgiftet konkurrenten.
Om spåkoner og håndvask
Rytterne i Tour de France vet selvfølgelig at deres prestasjon i rittet ikke bare er avhengig av treningen de har lagt ned i forkant, men at det snarere er høyere makter som avgjør hvem som får vinne en etappe, hvem som kommer seg uskadd gjennom en massevelt eller hvem som til slutt får bære den gule ledertrøyen i Paris.
En som var panisk redd for plutselig å hisse på seg onde krefter som kunne frata han all lykke, var den tyske spurteren Erik Zabel. Mannen som mellom 1996-2001 vant den grønne poengtrøyen seks ganger på rad, var såpass overtroisk at han valgte å håndvaske den første grønne trøyen for hvert år, bare for å kunne ta på seg nøyaktig samme trøye hver dag. Det at arrangøren forsynte Zabel med minst tre nye, ubrukte trøyer foran hver etappe, spilte ikke noe rolle for tyskeren, som heller brukte svart tusj for å friske opp «T» i Telekom-logoen som gjennom all håndvask hadde bleknet. «Ete» fikk selvfølgelig også kollegaene sine til å stoppe dersom de skulle sykle under en jernbaneovergang og et tog var i sikte. Zabel brukte da heller ekstra krefter til å ta igjen feltet enn å risikere å bli begravd under en kollapsende bro.
En annen tysk spurtkanon er kjent for sitt anstrengte forhold til salt. Marcel Kittel, Tysklands mest suksessrike spurter i Tour-historien, var stadig nøye opptatt av at saltbøssen under middagen stod i ro på bordet før han tok det. Å få videresendt bøssen fra en lagkamerat kunne tross alt føre til at noe salt ble strødd over bordet som selvfølgelig ville få djevelen til å komme til syne.
Det er bare å spørre de italienske rytterne i Touren. Mange av dem passer også på å spise pasta nøyaktig tre timer før rittstart, for hvor ellers skal kreftene komme fra?
Et overdådig måltid var det også som fikk Jacques Anquetil til å lide dødelige smerter på den 13. etappen i Tour de France i 1964. På hviledagen i Andorra dagen før hadde han bortsett fra en grillfest han hadde forspist seg på, ikke forlatt hotellrommet sitt i og med at en spåkone hadde varslet hans død rundt den trettende dagen i Touren.
Det er da bare forståelig at ryttere som den sveitsiske tempospesialisten Fabian Cancellara begynte å snu startnummer «13» opp ned for å unngå uhell i Touren. Nok en fremragende temporytter hadde et skurrilt forhold til rittsykkelen sin. Amerikaneren Lance Armstrong var nemlig opptatt av å fullføre en hvilken som helst etappe på nøyaktig samme sykkel han hadde startet den på. Dette medførte selvfølgelig febrilsk jobbing hos mekanikerne underveis på etappen når det først var noe galt med sykkelen til texaneren.
Lignende tvangstanker hadde Tour-vinneren av 2011, Cadel Evans. Dersom australieren hadde en god dag i Touren sparte han på alt fra briller til hansker og startnummer slik at han kunne fortsette på lykkesporet dagen derpå. Gikk det til helvete en dag, havnet alt av sykkeltøy i søpla.
Lenge leve overtroen!
Alene om ansvaret
Med den store gul trøye-favoritten Tadej Pogacar i sine rekker, faller mye av ansvaret med å kontrollere rittutviklingen på UAE Team Emirates og Vegard Stake Laengen. Stikker det et par-tre farlige ryttere i brudd, blir det derfor fort hett om ørene på den rutinerte hjelperytteren fra Asker.
Sportens rennestein og samfunnets søppel
Feiebilen, kostebilen, eller voiture-balai på fransk, er Tour de France i et nøtteskall. Men hvordan oppsto dette velkjente fenomenet?
Krasjen ble definerende for Jalaberts karriere
(Sykkelmagasinet): Det har heldigvis skjedd endringer i sykkelsporten de siste 25 årene. På flere områder, kan man kanskje legge til.
Den første etappen mot Armentières under 1994-utgaven av Tour de France dro seg mot massespurt. Utrolig nok hadde et par politibetjenter bestemt seg for at det var lurt å stå utenfor sperregjerde – altså i selve løypa – på oppløpet. Den ene av dem hadde i tillegg gått med på å ta et bilde for en tilskuer.
Der svingte løypa mot høyre, noe som gjorde at belgiske Wilfried Nelissen la seg inn i søken etter den korteste banen mot mål. Han så ikke en gang politimannen og smalt rett inn i ham. I posisjonen bak lå den franske spurteren, Laurent Jalabert.
– Dette er ikke Tour de France, det er kermesse-ritt, brummet Novemail-sportsdirektør Walter Planckaert i retning av arrangøren.
Lå i sykesengen da touren fortsatte
Et dusin ryttere gikk ned i velten. En omtåket Jalabert ble sittende blødende på asfalten for å summe seg i mange minutter. TV-bildene gikk rett ut i stuene til sjokkerte franskmenn.
Da hovedfeltet fortsatte reisen på dag tre mellom Roubaix og Bologne-Sur-Mer, lå Nelissen, Alexander Gontchenkov og Jalabert på det lokale sykehuset. Franskmannen lå på operasjonsbordet i fire timer og fikk lappet sammen kjeven og tre ødelagt tenner.
Det kunne opplagt gått verre. Sammenstøtet førte likevel med seg selverkjennelse og et slags oppbrudd fra livet som massespurter. Han jaktet Chris Boardmans gule trøyen den dagen, men kunne endt opp med å bli lemlestet for livet. Derfor gikk han nå til det skritt at han lovte kona Sylvie at han skulle endre kjørestil etter hendelsen.
– Bildet av meg (sittende blødende på bakken) har brent seg fast i folks sinn, og det samme gjelder for min del. Det hjalp meg å stake ut kursen for resten av karrieren, uttalte Jalabert for noen år tilbake.
Komplett pakke
I september samme år var han tilbake under Katalonia rundt, og noterte seg for nok en etappeseier.
Jalaberts forvandling fra spurter til all-rounder skjedde ikke over natta, men det var ikke så langt unna heller.
Utrolig nok stakk han av med både sammenlagtseieren, klatre- og poengtrøya fra La Vuelta i 1995. Den tidligere toppspurteren Toshiba-laget framsto mer og mer som den komplette pakka.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I 1992 brukte han spurtegenskapene til å ta sin første etappeseier i touren i Brüssel, fra en mindre gruppe samme med Claudio Chiapucci, Brian Holm og Greg LeMond. Tre år senere gikk han solo inn til seier på toppen av Croix Neuve oppe ved flystripa i Mende.
Åsted for bakholdsangrep
Côte de la Croix Neuve: I dag bedre kjent som «Montée Laurent Jalabert» etter en navnendring i 2005 for å hylle den franske nasjonalhelten.
Endringen ble for øvrig annonsert under et årlig sykkelritt opp stigningen, der ’mannen i gata’ kan bryne seg på 3,1 kilometer med 10,1 prosent i snitt.
Lørdagens 14. etappe har målgang på den samme toppen. Det var også her Steven Cummings fullstendig overrumplet Romain Bardet og Romain Bardet godt inne på oppløpet i 2015.
De franske klatrerne dominerte stigningen i sitt forsøk på å kopiere Jalaberts triumf 20 år i forveien. Så ble de derimot mer opptatt av hverandre, og hadde lite å stille opp med da briten tok dem igjen på langt tyngre gir. Det ble i stedet full jubel hos Doug Ryder i målområdet på selveste Mandela Day. Dimension Data-sjefen la i full jubel ut på en lang løpetur i Mende før han kastet seg om halsen på den lykkelige etappevinneren.
I 2005 vant Marcos Serrano fra bruddet, mens Joaquim Rodriguez sørget for mer spansk jubel i duell mot Alberto Contador fem år senere. 2018 var forrige gang Tour de France-feltet hadde målgang i Mende. Den gang så det lenge ut til at Jasper Stuyven kunne juble for seier, men Trek-rytteren ble som Bardet & Pinot overrumplet mot slutten av etappen. Omar Fraile stakk i stedet av med etappeseieren for Astana, mens Julian Alaphilippe var for sent ute i sin polkadott-prikkete trøye.
TV-fjes og tidligere doper
Hva så med Jalabert? Milano-Sanremo, Giro di Lombardia, Clásica de San Sebastián, Fléche Wallonne, tempoverdensmester og vinner av UCI Road World Rankings i 1995, 1996, 1997 og 1999.
Det munnet ut i en strålende karriere selv etter den brutale velten i 1994.
Like fullt er han omdiskutert. Under Festina-skandalen i 1998 var Jalabert blant foregangsfigurene som oppfordret spanske lag til å trekke seg ut av rittet i protest.
11 år etter at han la opp ble han stevnet av det franske senatet foran en doping-høring. Det har senere blitt hevdet i l’Equipe at han som fransk mester i 1998 benyttet seg av EPO.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Under høringen verken bekreftet eller avkreftet han dopingbruk tidligere i karrieren:
– Jeg kan ikke si at jeg aldri har tatt noe ulovlig. Jeg har benyttet meg av produkter ved behov ved skrubbsår eller andre skader. I ONCE, på kvelden etter etappene, var det laglegen som tok vare på oss. Det dreide seg om å hente seg inn igjen, men jeg vet egentlig ikke hva det var. Samarbeidet med legen var basert på gjensidig tillit, så vi stilte ikke spørsmål ved behandlingen, sier han.
ONCE skiftet for øvrig navn til Liberty Seguros i 2004, men hovedsponsoren trakk seg ut etter at det ble kjent at teamsjef Manolo Saiz var involvert i Operación Puerto som sendte flere av forhåndsfavorittene ut av Tour de France i 2006.
Dopingmistankene mot Jalabert gjorde at det tok tid før sykkelfansen tok ham til sitt bryst. Etter alt som har kommet fram om dopingbruken på 90- og 2000-tallet har kritikken også stilnet.
53-åringen arbeider også denne sommeren med Tour de France-sendinger for RTL og France Télevisions.
Og Montée Laurent Jalabert? Det er 27 år siden forrige franske seier i Tour de France-sammenheng. Kan det bli endring på det i år?
Her gjør Pogacar en taktisk brøler
(Sykkelmagasinet): To taktiske momenter var Team Jumbo-Visma spesielt opptatt av på den første av de to brutale etappene i Alpene:
Det ene var å plassere Wout van Aert i bruddet. Den andre nøkkelen satt Primoz Roglic med.
Ved å kombinere disse to faktorene, håpet nederlenderne å sette opp Jonas Vingegaard i duell mot Tadej Pogacar på dagens siste fjell. De endte opp med langt mer enn de hadde drømt om: Suveren etappeseier og gul trøye.
Det er ikke alt det nederlandske storlaget treffer med rent taktisk, og det var det heller ikke på den 11. etappen mot Col de Granon.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Et nøkkeløyeblikk kom rett før toppen av Col de Télégraphe. Det var 68 kilometer igjen av etappen. At på til skulle det foregå i mer enn 1500 meters høyde.
Angriper når han er presset
Rett i forkant lå det en langesone. På tross av at UAE-laget satte tempoet, gikk Tiesj Benoot likevel opp i front og økte marsjfarten. Når TV-bildene viser favorittgruppa igjen er Benoot fremdeles på offensiven med Marc Solér på bakhjulet sitt. Bak har det begynt å sprekke opp. Fra dypet, plassert ved siden av Nairo Quintana, er Primoz Roglic i ferd med å sette inn sitt angrep.
Det finnes ingen fasit på dette, men hvorfor gå etter Roglic som før etappen lå 2 minutter og 52 sekunder bak deg? Åpenbart på grunn av frykt og respekt. Jumbo-Visma-rytteren er ikke en mann du inviterer tilbake i det gode selskap, med mindre du må.
I stedet for å ta et pust i bakken og satse på at lagkameratene tauer det hele inn, velger Pogacar å gå kontra.
Jeg tror dette var akkurat det Jumbo-Visma håpet at han kom til å gjøre. Ved tidligere anledninger, hver gang Pogacar har blitt presset – har han svart med å gå på offensiven. Alt med litt over 60 kilometer igjen av etappen får Jumbo-Visma det slik de ønsker: Sammenlagtlederen blir sittende isolert mot både Roglic og Vingegaard.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Rundt svingen har Christophe Laporte stanset opp i bruddet for å gi gruppa ekstra kjørestyrke på vei nedover Valloire-dalen. Inn mot Galibier.
Angrep annenhver gang
Av TV-bildene ser vi at Enric Mas og Marc Solér opprinnelig har kontakt. Det samme har en årvåken Geraint Thomas. Der de to spanjolene begynner å vispe med beina og se seg rundt, går waliseren i stedet til og kjører seg opp til gruppa med Roglic. De to andre ender opp med å vente inn lagkameratene.
Egentlig er det det rette valget.
Ute på flatene blir Pogacar sittende å tette angrep fra Roglic og Vingegaard. De angriper annenhver gang, men egentlig fisler dette ut uten den helt store skaden for UAE-kapteinen.
Bak blir det derimot et heseblesende kjør. Stresset bobler til overflaten da Solér angriper for å kjøre seg opp til Pogacar igjen. Gjennom det lille tettstedet før den reelle klatringen opp Galibier starter, får også gruppa som inneholder blant annet Adam Yates, Enric Mas, Nairo Quintana og en del andre navn kontakt.
Roglic som lokkedue
Jeg tror taktikken til Jumbo-Visma dreide seg om å bruke Roglic til å sette Pogacar og UAE-laget under press. De hadde plassert både Christophe Laporte og Wout van Aert i det tidligere bruddet. Laporte gjorde jobben overraskende tidlig – ved toppen av Télégraphe – mens van Aert nok skulle i aksjon etter toppen av Galibier.
Det opprinnelige målet var nok at Roglic skulle stikke av, og at van Aert skulle bidra til å øke forspranget på vei inn mot Granon.
Dette fikk vi ikke se utspille seg på grunn av Pogacars offensive vesen. Jeg tror likevel ikke at Jumbo-Visma kalkulerte med at de kom til å isolere UAE-kapteinen såpass tidlig ut på etappen.
Den andre opplagte feilen jeg mener Pogacar gjør, skjer på vei oppover Galibier. Der sykler han litt som et såret villdyr.
Fortsatte offensiven
«Klok av skade» ønsker han ikke å havne i en ny situasjon der han blir angrepet fra alle kanter. Det kan jeg også forstå, og jeg skjønner at dette er en vanskelig og krevende situasjon å befinne seg i.
Det kommer et nytt angrep fra Roglic i favorittgruppen oppover Galibier. Taktisk sett er dette veldig klokt. Det ga ingen mening for Jumbo-Visma å roe seg ned der, etter kaoset de skapte i utforkjøringen ned fra Télégraphe. Selv om situasjonen roet seg igjen midlertidig.
Igjen lokkes Pogacar ut av skallet sitt. Igjen blir han isolert.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Han kjører inn Roglic selv og fortsetter å holde trykket oppe med Vingegaard på bakhjulet sitt. Når det samler seg på nytt sitter han alene mot fire Jumbo-Visma-ryttere, samt Nairo Quintana, Romain Bardet og Geraint Thomas.
Med litt over fem kilometer igjen til toppen velger Pogacar å angripe selv med Kruijswjik og Vingegaard foran seg, og Sepp Kuss i gruppa bak.
Bak har nemlig Roglic havnet i problemer, og det oppstår dermed tilsynelatende en mulighet til å kjøre av Jumbo-Visma-rytteren i sammendraget for godt.
Bruker energien på feil mann
Det er litt over fire kilometer igjen til toppen når dette skjer, og Pogacar velger å holde et frenetisk tempo helt opp til den siste kilometeren.
Det han gjør her, holder høy, internasjonal klasse. Problemet er bare det: Etter Galibier venter et nytt fjell, massive Col du Granon som stiger over 9 prosent i snitt over 11 kilometer. Etter Galibier er det også stor sjanse for at det hele vil samle seg på nytt. Så hvorfor kjøre «full gass» opp mot toppen?
Hovedproblemet med Pogacar og UAE-lagets strategi, er at hovedpersonen selv bruker altfor mye krefter. Det er det han for svi for når Vingegaard angriper med fem kilometer igjen til toppen av Granon.
Kardinalsynden er at Pogacar bruker altfor mye krefter og energi på feil mann. Lokkeduen Roglic skal for enhver pris ikke komme seg tilbake i sammendraget, mens han helt ser ut til å glemme hvem den reelle trusselen hans i sammendraget var.
Jonas Vingegaard hadde tydeligvis fått stallordre om å komme seg inn på bakhjulet til Pogacar så fort som overhodet mulig hver gang Roglic angrep. Og bli der.
Da det dukket opp en sjanse på vei oppover Col du Granon benyttet han selvsagt sjansen til å stikke kniven inn i siden på konkurrenten.
Jackpot for Jumbo-Visma
Det endte opp med full jackpot og hele 2 minutter og 22 sekunder i sammendraget. Foran etappen lå dansken 39 sekunder bak.
Man sitter ikke med alle svarene etter en slik etappe, men i min verden var dette omtrent worst case for Pogacar. Hadde han valgt å stolt mer på egne lagkamerater og brukt laget sitt tidlig, så hadde avveiningen vært mye klokere om Roglic ble gitt frihet til å hente inn noe av det tapte – ikke invitere Vingegaard inn i varmen.
Jeg mener Jumbo-Visma leste situasjonen helt rett ved å egge til krig med Pogacars voldsomme vinnerinstinkt underveis, men tror de satt igjen med langt mer enn de hadde håpet.
Så skal man også huske på at i dag er det en ny dag, og en ny etappe. De samme egenskapene som spilte i Pogacars disfavør dagen i forveien kan føre ham tilbake i kampen om den gule trøya på nytt.
Sånn er nemlig sykkelsporten.
PS: I stedet for å avvente hovedfeltet over toppen av Galibier, gjorde van Aert en mellomting. Da han først ventet inn gruppa med Vingegaard og de andre, valgte han å slippe seg ned til gruppa til Roglic enda lengre bak. Resultatet ble å trekke Rafal Majka (UAE) inn til teten foran Granon. Det var nok et merkelig, taktisk grep fra Jumbo-Visma denne dagen.
Prest, fest & vennskapstest
Omtalt som den ’største festen i sykkelsporten’ gjør ikoniske l’Alpe d’Huez comeback etter tre års fravær. Det kan være det bare er meg, men nå føles det lenge siden Geraint Thomas triumferte på toppen av Isére.
Vinterstid er dette regnet blant det ypperste av hva Europa har å tilby skituristene med sine 10 forskjellige gondoler, 24 stolheiser og hele 249 kilometer med preparerte løyper. Under OL i Grenoble i 1968, var det kjelkene som fikk kjørt seg nedover. Pussig nok har skistedet opparbeidet seg økenavnet l’Isle du Soleil – Soløya – fordi sjansene er gode for at du har sola i øynene mens du jobber deg nedover fjellsiden.
I juli måned er det Le Tour som framfor alt maner massene ut i serpentinersvingene over Bourg d’Oisans. Bebyggelsen er plassert 1869 meter over havnivået og inntas etter 13,8 kilometer fra lavlandet. 21 svinger og 8,1 prosents stigning i snitt. Førstemann til toppen!
Den mest ikoniske passasjen er sving nummer sju, som omdannes til et nederlandsk fuglefjell hver gang Tour de France-sirkuset passerer. I 28 år, fra 1964 til 1992, var Jaap Reuten øversteprest i Notre Dame des Neiges, kirken som ble reist på toppen for å hedre Jomfru Maria. Den nederlandske tilknytningen ble ytterligere forsterket ytterligere av hele åtte triumfer for oranje. Joop Zoetemelk, Hennie Kuper og Peter Winnen slo til to ganger hver, og sørget for at det nesten ble tradisjon med seks, nederlandske triumfer på åtte år mellom ’76 og ’83. Det har skapt en folkefest det rett og slett ikke er mulig å motstå for alle de tilreisende fra treskolandet. Det munner selvsagt også ut i internasjonale forbrødring over øl, pølser, freitjes, musikk og alt man tenkelig kan drapere i oransje den aktuelle juli-dagen.
I løpet av årenes løp har flere av de viktigste Tour de France-historiene blitt skrevet på toppen av Alpe d’Huez. I 2008 tok Carlos Sastre saken i egne hender da han angrep fra bunn av bakken, og samtidig gjorde Fränk og Andy Schleck til marionetter underveis.
Marco Pantani vant her to ganger, og står fortsatt med rekorden opp på 36 minutter og 50 sekunder. En bestetid kun Lance Armstrong har vært i nærheten av å klå. På temposykkelen i 2004 – vel å merke. Mannen fra Austin, Texas brukte de første delene av etappe 10 i 2001, til å overbevise feltet om at han hadde problemer med å henge på feltet over Col de la Madeleine og Col du Glandon. Da de siste 21 serpentinene gjensto avslørte US Postal-kapteinen sin egen bløff og ga seg ikke før avstanden bakover til Jan Ullrich faretruende nærmet seg to minutter.
En annen forbløffende seanse skriver seg fra 1986. La Vie Claire-duoen Bernhard Hinault og Greg LeMond. Tonen mellom dem var alt annet enn vennlig, men på toppen av Alpe d’Huez – på vei mot amerikanerens aller første triumf – munnet det ut i en slags våpenhvile mellom de to.
De to lagkameratene – og rivalene – ankom målområdet sammen. Over fem minutter før nærmeste utfordrer. Greg la en arm rundt lagkompisen, kostet på seg et smil og forærte ham etappeseieren. Illusjonen om en détente mellom de to, varte ikke lenge. På den 19. etappen angrep Hinault sin lagkamerat på nytt: Denne gangen i langesonen. Andrew Hampsten og Steve Bauer måtte hjelpe LeMond med å taue den ville grevlingen tilbake.
36 år senere følger Tour de France-feltet omtrent samme rute: Col du Galibier og Croix de Fer før Alpe d’Huez. At på til på Bastille-dagen, torsdag 14. juli. Se opp for fyrverkeri!
Vingegaard: – Jeg skal kjempe for trøya inn mot Paris
(Sykkelmagasinet): De som ønsket seg angrepsfest på den første av to fjelletapper i Alpene, fikk mye å glede seg over. Alt på vei ned fra Col du Télégraphe lyktes Jumbo-Visma i å isolere Tadej Pogacar, mens de selv satt der med Christophe Laporte, Jonas Vingegaard og Primoz Roglic.
Da franskmannen var ferdig med sitt skift, angrep Roglic. Deretter angrep han og Vingegaard annenhver gang, mens Pogacar ble nødt til å tette lukene. Sistemann i kvartetten var Geraint Thomas, men waliseren trengte ikke foreta seg noe som helst.
Oppover ryggen av Galibier kom nye angrep. Et nytt forsøk fra Roglic, gjorde at Jumbo-Visma igjen satt med fire ryttere mot én.
Da bestemte Pogacar seg for å ta saken i egne hender. Han kjørte av alle utenom Vingegaard, og de to fulgte hverandre som skygger til toppen der Warren Barguil passerte som førstemann.
Vingegaard kjørte ifra
Inn mot foten av Col du Granon bidro Wout van Aert til å samle to grupper der de fleste av sammenlagtfavorittene satt. Hensikten var å få tilbake Primoz Roglic. Men etter å ha sluppet på vei oppover Galibier, hadde ikke 31-åringen mye å kjøre med i neste stigning.
Fem kilometer unna toppen bestemte Vingegaard seg for at nok var nok. Han angrep i partiet som holdt 11 prosent, og åpnet en luke bakover til Pogacar.
Sloveneren hadde ingen ting å svare med, og ble i stedet sittende på hjulet til Rafal Majka. Da polakken slo ut, hadde UAE-kapteinen fremdeles ingen ting svare med. Kort tid etter ble han også frakjørt av Geraint Thomas.
Den første etappeseieren
Dermed ble det noen blytunge kilometere opp til toppen for fjorårsvinneren. Vingegaard hentet kjapt igjen både Bardet, Nairo Quintana og Warren Barguil og kjørte videre inn til karrieren aller første etappseier i Tour de France.
Jumbo-Visma har alt mer lagt grunnlaget for en potensiell sammenlagttriumf.
– Jonas Vingegaard: Etappeseier og gul trøye, hadde det gått opp for deg ennå?
– Nei, det er helt utrolig. Det er vanskelig for meg å beskrive det. Det er dette jeg alltid har drømt om. En etappeseier i touren, og gul trøye i tillegg. Det er utrolig, sa Vingegaard i seiersintervjuet.
– Gikk alt etter planen. Det virket som dere hadde lagt en taktisk mesterplan?
– Ja, vi la en plan fra starten av etappen. Du kunne selvsagt se hva planen var. Vi ville gjøre rittet superhardt, og mente det ville være bra for meg og Primoz. Det gikk veldig bra for meg og jeg tok mye tid i dag, men jeg kunne aldri ha gjort dette uten lagkameratene mine. Jeg må takke dem alle. De var alle utrolig sterke i dag.
– Når følte du at Pogacar kom til å sprekke i dag?
– Da jeg angrep. Han var veldig sterk på toppen av Galibier. Der kjørte han fra alle. Jeg var usikker på om han ga alt eller ikke. Opp det siste fjellet tenkte jeg: Hvis jeg ikke prøver, kommer jeg ikke til å vinne. Andreplass er fint det, men det prøvde jeg i fjor. Nå ønsket jeg å gå for seieren. Det var det jeg gjorde i dag, og heldigvis lyktes jeg med det. Nå har jeg den gule trøya. Jeg skal fortsette å kjempe for den inn mot Paris.
Har nesten 2 og et halv minutt på Pogacar
Torsdag venter nok en blytung etappe over Galibier og Croix de Fer – med målgang på toppen av Alpe d’Huez. Det kommer til å foregå med en danske iført den gule ledertrøya.
Vingegaard vant etappen med 59 sekunder tilbake til Nairo Quintana. Bak ham fulgte Romain Bardet (+1:10), Geraint Thomas (+1:40), David Gaudu (+2:05), Adam Yates (+2:11) og Tadej Pogacar (+2:53).
Dansken har nå +2:16 på Romain Bardet i sammendraget. Bak DSM-rytteren følger Pogacar (+2:22), Thomas (+2:26), Quintana (+2:37), Yates (+3:06), Gaudu (+3:13) og Vlasov (+7:23).
Slik gikk det til:
Etappe 12 i årets Tour de France startet med 4,5 flate mil på vei inn mot dagens første kategoriserte stigning: Lacets de Montvernier, eller bare ”skolissene” som hårnålssvingene kalles lokalt.
Wout van Aert angrep ut fra startskuddet, og fikk selskap av rival Mathieu van der Poel. Deretter kjørte Mattia Cattaneo seg opp på egenhånd, før en gruppe på 17 mann slet seg løs fra hovedfeltet. De var 20 menn i tet, inkludert navn som Simon Geshke (leder av klatrekonkurransen), Max Schachmann, Dylan Teuns, Warren Barguil og Kamil Gradek.
Med Col du Télégraphe på vei opp mot Col du Galibier, samt vonde Col du Granon i løpet av de siste 80 kilometerne, hadde man likevel følelsen av at etappevinneren ville komme fra hovedfeltet. Team Jumbo-Visma valgte å sende ut både van Aert og Christophe Laporte, noe som antydet at det kunne være en plan å angripe tidlig bak fra hovedfeltet.
Pierre Latour var førstemann over Lacets de Montvernier og skaffet seg fem poeng i klatrekonkurransen, mens Geshke ble avspist med tre.
Tidlige angrep fra Jumbo-Visma
18 ryttere i bruddet, ble til 11 etter at Warren Barguil gjorde en fartsøkning på vei oppover Col de Télégraphe. Wout van Aert, Mikaël Cherel, Pierre Letour, Simon Geshke, Ion Izagirre, Mattia Cattaneo, Kamel Gradek, Krists Neilands, Dylan Teuns og Max Schachmann fulgte på.
Med 70 kilometer igjen til mål, fremdeles på vei oppover Col du Télégraphe bestemte Jumbo-Visma å øke tempoet i hovedfeltet. Først så det ut som et angrep fra Tiesj Benoot med Primoz Roglic på hjul. Reaksjonen fra feltet uteble ikke, og det munnet mer ut i et ønske om å mørne Tadej Pogacars hjelpere ytterligere. Tidligere på stigningen hadde både Marc Hirschi og Mikkel Bjerg gitt sine bidrag. Da gjensto bare Rafal Majka, Brandon McNulty og Marc Soler.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Akkurat over toppen av Télégraphe angrep Jumbo-Visma på nytt. Denne gangen gikk Roglic til, mens Christophe Laporte ventet fra bruddet på den andre siden.
Pogacar var årvåken. Han dro med seg Jonas Vingegaard og Geraint Thomas på bakhjulet, og så åpnet de en luke bakover anført av Christophe Laporte og Primoz Roglic. Fremdeles var det 17,7 kilometer igjen av Col du Galibier å gyve løs på!
Angrep Pogacar gang på gang!
Da Laporte slapp overtok Roglic som fartsholder. Pogacar var allerede isolert fra laget sitt, mens Vingegaard fremdeles kunne stole på Roglic og van Aert. I den første delen av Galibier byttet de to Jumbo-Visma-kapteinene på å angripe Pogacar annenhver gang.
Sloveneren parerte dem alle, mens Geraint Thomas fikk den billigste reisen av de fire.
Bakfra kom Marc Solér seg opp før gruppa med sammenlagtfavorittene igjen smeltet sammen med Vingegaard, Pogacar, Roglic og Thomas.
I bruddet angrep Warren Barguil fra en gruppe med van Aert, Geshke, Latour og Teuns med litt sju kilometer igjen til toppen av Galibier på 2640 meters høyde.
Pogacar vs. Vingegaard
Omtrent halvveis opp den 17,7 kilometer lange Galibier angrep Roglic fra hovedfeltet på nytt. Pogacar svarte og fortsatte offensiven med Vingegaard på hjulet.
Manøveren satte imidlertid Jumbo-Visma i en strålende situasjon. Bakfra tok Sepp Kuss og Stephen Kruijswjik seg opp. Det gjorde også Romain Bardet, Nairo Quintana og Geraint Thomas. Det gjorde likevel at de gule og sorte satt med fire mot én.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Presset inn mot et hjørne, valgte UAE-kapteinen å ta skjebnen i egne hender. Han angrep fra front, og kjørte Roglic av lasset. Da hardkjøret hans vedvarte, ble også Sepp Kuss og Stephen Kruijswijk nødt til å slippe. Samme skjebne led Geraint Thomas og Romain Bardet.
Dermed satt vi igjen med den største duellen av dem alle. En presset Pogacar i front, med det danske vidunderbarnet på bakhjulet sitt.
Van Aert ventet i veikanten
Det ble en kort samling noen kilometer fra toppen da Bardet, Thomas og Kruijswijk kom seg opp igjen. Da Pogacar trykket til på nytt, var det igjen kun Vingegaard som kunne holde hjulet hans.
Førstemann over toppen av Galibier ble Barguil. Fulgt av Geshke, Latour, van Aert, Teuns – før Pogacar, Vingegaard og Bardet.
På vei ned fra Galibier samlet det seg noe i favorittgruppa. Thomas, Yates, Kruijswjik, Bardet, Kuss og Izagirre sluttet seg til og gjorde at gruppa vokste.
I front kom Wout van Aert i retur, men belgieren ble i stedet kommandert ned for å hjelpe Primoz Roglic i gruppa bak der igjen. Vingegaard måtte klare seg med Kruijswijk og Kuss enn så lenge. van Aert sørget for kontakt mellom de to gruppene inn mot foten av Granon.
Angrep fra Quintana og Bardet
Roglic slapp alt i bunnen av Granon. Det samme gjorde Kuss. Pogacar hadde fått opp Rafal Majka, og nå satte den sterke polakken tempoet i spiss.
Quintana var den første som valgte å angripe. På vei oppover ble én etter én fra det opprinnelige bruddet hentet inn, men helt først lå fremdeles Quintanas lagkamerat Warren Barguil.
Romain Bardet var nestemann som angrep omtrent halvveis opp Granon. DSM-kapteinen tok jakten opp på Quintana foran seg, og fikk en bra luke bakover.
Etappeseier og gul trøye
Kort tid etter kom angrepet fra Vingegaard i et parti som 11 prosents stigning. Og denne gangen kunne ikke Pogacar svare, men ble sittende på hjulet til Majka. Da polakken var ferdig, maktet sloveneren fremdeles ikke svare.
Vingegaard tok seg opp til Bardet, og forbi. Bak kom det også et angrep fra Geraint Thomas mot Pogacar, som UAE-kapteinen heller ikke klarte å svare på.
Det ble en ren triumfferd opp til toppen av Granon for Vingegaard. 25-åringen fra Hillerslev kjørte inn både til sin første etappeseier i touren og den første smaken av gul trøye.
For Pogacar ble det noen blytunge kilometerne på slutten. Sloveneren ble frakjørt av navn som Romain Bardet, Geraint Thomas, Adam Yates og David Gaudu oppover. Det gjør at det nå er vidåpent igjen i sammendraget.
Dansken har nå en margin på 2 minutter og 22 sekunder tilbake til Pogacar. Det blir definitivt en revansjesugen slovener på startreken i Briancon torsdag.
– Jeg ble angrepet av Jumbo-Visma, og de spilte det godt. Taktisk gjorde de en veldig god jobb. Den siste bakken ble vanskelig for meg. Men vi får se i morgen; jeg vil ha hevn. Touren er ikke over! uttalte Pogacar overfor det internasjonale pressekorpset.
