november 2019 - Page 2 of 2 - Sykkel

Stine Borgli: Egne veier

Ungdomspolitikk, IKEA Bedrift, boredekksarbeider, Nordsjøen, aldri Hitec. Det er mange veier til toppen, sies det. Det gjelder så absolutt for Stine Borgli, som i år avsluttet sesongen som Norges best rangerte på UCI-rankingen.

Hun så ut til å ha en mulig kometkarriere etter at hun hev seg med på Nordsjørittet i 2009 sammen med bedriftslaget til IKEA. Sjefen hadde gått ut i mediene i forkant og lovet en fridag til alle som slo ham. Borgli slo sjefen med rundt 20 minutter, sikret seg en fridag og vant i samme slengen også klassen kvinner 17-19 år.

Pilene pekte strakt oppover de to neste årene og Borgli kjørte inn til bronse i NM i 2011 . Hun var også med i diskusjonen om en plass på det norske VM-laget i København på høsten.

– Så la jeg det litt til sides og var ikke sikker på om det var dette jeg ville. Jeg hadde jo fulltidsjobb i Nordsjøen og skolerte meg litt i tillegg, sier hun til Sykkelmagasinet.

Borgli hadde nemlig jobb som boredekksarbeider på Valhall-feltet, helt på grensa til både britisk og dansk sektor. I 2013 fikk hun også sønnen Lasse.

– Men så fikk jeg rett og slett motivasjonen til å komme tilbake. Jeg hadde også en pappa som var veldig ivrig på at jeg skulle tilbake. Etter at jeg hadde fått barn kom jeg raskt i form igjen, så det lå litt naturlig at jeg måtte prøve dette igjen. Jeg er jo et konkurransemenneske, så jeg må bare få utløp for det.

– Jeg prøvde meg litt igjen i 2015. Jeg kjørte noen turritt og så stilte jeg til start i NM på Lillehammer. Der ble jeg nummer fem i en ganske tøff løype, så da tenkte jeg at det kanskje er meningen at jeg skulle fortsette med det.

Hun har tatt stegene gradvis for å kunne etablere seg i verdenstoppen, og etter en strålende sesong i år, ble hun belønnet med sin første kontrakt med et UCI-lag, det franske laget FDJ-Nouvelle Aquitaine-Futuroscope.

Seier i Burgos

Til denne artikkelen møtte Sykkelmagasinet Borgli både før NM-fellesstarten og under Ladies Tour of Norway. Under sistnevnte ritt hadde hun vært en del av det franske laget i tre uker.

– Det har vært en veldig fin start, og jeg er glad for at jeg fikk begynne nå i år, slik at ikke alt blir nytt neste år, fortalte hun før starten på den tredje etappen i Moss.

– Jeg hadde egentlig ikke så mange forventninger, men jeg har ikke noe å sammenligne det med, foruten hvordan det var på landslaget. Jeg merker at jeg ikke er så kravstor. Det er veldig god service, så det har vært veldig fint til nå.

Det var «en uke eller to» etter sammenlagtseieren i Vuelta a Burgos, at FDJ tok kontakt med henne. For Borgli var det ikke et enkelt valg, og for 29-åringen har det vært viktig at lagene som har ønsket å signere henne har forstått at hun har en sønn som gjør at hun ikke kan slippe alt i hendene på to timers varsel, ettersom samboeren hennes også jobber offshore.

Seieren i Burgos var den største i norsk kvinnesykling på mange år, og hun viste utover i sesongen også at hun hadde gjort seg fortjent til kontrakten med FDJ; med tredjeplass i Tour of Scotland og henholdsvis niende- og sjetteplass i de to WorldTour-rittene Crescent Vårgårda og GP Plouay.

Aldri Hitec

Vi skrur tida tilbake til kvelden før NM-fellesstarten. Borgli har sammen med storfamilien leid seg en hytte på Utvika Camping, fint plassert langs Tyrifjorden. Sønnen springer rundt på lekeplassen, med både Borglis samboer og far tett på.

Da hun startet å sykle på et aktivt nivå i 2010, var det Bryne Cykleklubb som var klubben hennes. I det samme miljøet har også Team Hitec Products alltid vært sterkt representert, men i motsetning til de fleste andre norske kvinnelige syklister på høyt nivå de siste ti årene, har Borgli aldri vært en del av det norske UCI-laget.

Det til tross for at hun altså også er fra Rogaland og hadde Tone Hatteland Lima, tidligere rytter og nå sportsdirektør, samt gift med lagsjef Karl Lima, som trener i Bryne.

– Jeg har på en måte vært i systemet. Jeg ble på en måte oppdaget av dem, med tanke på at de var i Bryne Cykleklubb, som var klubben jeg meldte meg inn i. Da var det naturlig at om jeg utviklet meg bra i den klubben, så kunne jeg bli en del av Hitec. Jeg var noen år i Bryne og utviklet meg og ble interessant for dem, men da kjente jeg at det ikke passet helt for meg.

– Så har det nok også noe med at jeg har trengt å finne ut om det er noe jeg vil satse på. Jeg har nok heller ikke vært helt klart for det, og man får jo også veldig gode muligheter med landslaget. Jeg har tatt stegene i min fart og ikke stresset med at jeg må bli proff. Det er noe jeg har lyst til å bevise også, at det er andre muligheter enn å gå til et norsk lag.

Oljekrisen

Borgli er ikke akkurat ukjent med å gå egne veier, som da hun valgte å gå for en karriere som boredekksarbeider på en borerigg. Et mildt sagt mannsdominert miljø. Hun startet opp som lærling på Valhall-feltet høsten 2008 og ble fast ansatt to år senere. Jobben beholdt hun til sommeren 2016, da oljekrisen i stadig større grad begynte å slå innover Vestlandet.

Da hun mistet jobben, ble det naturlig at det ble enda mer satsing på sykkelen. Tidligere hadde hun kombinert sykkelsatsingen med den krevende jobben.

– Det var greit å kombinere det også, men du merket overgangen til ikke å ha jobben. Du har jo en helt annen evne til å restituere deg, og jeg er en person som liker å gi hundre prosent i det jeg skal gjøre. Enten det er jobb, trening eller hvor som helst. Det ble litt mye, og det innså jeg virkelig da jeg ikke hadde jobben lenger. Du reiser ut «to-fire». To uker vekke er en stund, og så har du tolvtimersskift. Du skal trene etter skiftene, og da vet du at du har tolv timer til neste skift igjen. Da må du bare legge opp dagen etter det og du blir jo sliten av det.

– Hvordan er treningshverdagen ute på Nordsjøen?

– Du skulle ikke tro at den var så variert, men selve jobben som boredekksarbeider er ganske hard også. Du forbrenner godt med kalorier på en dag, og så ble det mange korte, harde økter på spinningsykkelen. Litt jogging og en del styrke også. Men det ble jo ikke lange turer på sykkelen, det var maks tre timer, men du skal jo få tid til å spise og hvile. Det var om å gjøre å være effektivt.

– Savner du den tida?

– Når høsten kommer og syklingen blir lagt litt bort, så kjenner jeg på det at jeg godt kunne reist ut en tur igjen. Nå gjorde jeg det i romjulen og det var veldig kjekt. Jeg kjenner at det ligger litt i meg, og at det muligens er der jeg havner en annen gang.

Pappas fotspor

Før hun vender tilbake til «oljå», blir det satsing på sykkel noen år fremover. Der er pappa Pål Morten Borgli den kanskje viktigste støttespilleren, en mann som er godt kjent for de aller fleste fra Nord-Jæren. Han har i over 20 år vært et kjent fjes i Sandnes, som Fremskrittpartiets fremste mann i byen.

Nylig startet han på sin tredje strake periode som varaordfører, i byen hvor Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har styrt hånd i hånd siden 2011.

– Han er egentlig den viktigste støttespilleren jeg har. Han er også utrolig viktig som morfar for sønnen vår, for samboeren min jobber jo også en del offshore. Så da trenger jeg han, moren og søsteren min. Alle de bidrar veldig godt, men pappa engasjerer seg jo ekstra mye. Det er jo derfor han er her i dag også. Han har viet syv par i dag, og så var det rett på flyet og rett her. Så skal han være med å lange i morgen. Han forflytter seg fort, sier Borgli, mens solen så smått begynner å gå ned over Tyrifjorden.

Politikken ble aldri veien for Stine Borgli selv. Til det er hun nok litt for glad i å stadig utvikle seg litt her og litt der, og stadig ta små steg mot verdenstoppen.

– Jeg prøvde meg litt da jeg var 14-15 år i ungdomspartiet, men jeg fant fort ut at det ikke var min greie. Det er hans greie. Han var vel egentlig godt voksen da han begynte i politikken, men det er ikke helt meg. Jeg prøvde litt, men jeg synes det ble for kjedelig. For mange møter og taler. Jeg må ut og bruke kroppen fysisk, sier hun, med Flandern Rundt og Ardennerklassikerne i drømmene.

Tomt batteri

«No hay problema,» sa mekanikeren. Den sorgløse spanjolen skulle bli min bane.

Da jeg fulgte Richie Porte og Cameron Wurfs episke 403 kilometer lange tur rundt på Tasmania i sosiale medier tilbake i 2014, våknet det noe inni meg. Et par måneder senere fulgte den første filmen i Thereabouts-serien, og den nye helten Lachlan Morton var udødeliggjort i mitt hode. Men ettersom den aktive sykkelkarrieren tok slutt sammen med motivasjonen ved slutten av samme år, og man siden havnet inn i en A4-hverdag med jobb og familie, så ble eventyrdrømmene liggende.

Frihetsfølelsen og det ekstreme utholdenhetsaspektet er appellen ved å bare trille ut på veien grytidlig en morgen, og bryte det som føles som en slags magisk 300 kilometers grense. Plutselig er vi i 2019, og litt eventyr blir det, men ikke den turen. Når Rune Høidahl ringer og inviterer Sykkelmagasinet til å delta på Mallorca 312 er det instinktivt «ja!» til full distanse – en gyllen sjanse til å kombinere lidenskapelig drøm og jobb.

Selv om man kanskje ikke har ladet opp slik man burde, er forholdene godt lagt til rette for å endelig gjøre det, i slutten av april. Turen starter imidlertid dårlig og blir et omen for selve rittet. Flyet er forsinket og jeg mister en flott tur med pressegjengen til fyret på Cap de Formentor. Den påfølgende dagen går ting forholdsvis på skinner, med en bra tur og intervju med ikonet Alberto Contador. I retrospekt burde man selvsagt vært litt mer kritisk til den spanske – og særdeles tranquillo –  mekanikeren, som bedyrte at det rykende ferske Di2-batteriet man fikk montert var fulladet.

For det går som det må; etter en fartsfylt start stopper det helt opp; batteriet tomt etter 30 kilometer, halvveis i først bakke. Jeg visper videre, men på flatene er det håpløst på 39×28. Jeg får kommet meg noen kilometer videre, før jeg treffer min svenske kollega Daniel, som har «vurpat», og ødelagt rammen sin. Jeg forsøker desperat å få tak i hjelp fra arrangøren via telefon, men ingen kan hjelpe – heller ikke mekanikerne på første matstasjon etter 50 kilometer, som Daniel og jeg har ankommet til fots.

For hva gjør man egentlig når uhellet er ute, i et enormt turritt? Tanken på å feile eller at noe går galt hadde ikke slått meg, og det er trolig noe de fleste tenker. «Det skjer aldri meg.» Så der sto vi, i skyggen av Puig Major, begge uten mulighet til å fullføre de resterende 250 kilometerne. De neste åtte timene skal i stedet tilbringes i en «kostebilen». Vi følger rittet videre til en rekke forskjellige punkter i minibussen. De fleste andre der har også hatt teknisk trøbbel. Knekte rammer, ødelagte hjul.

Kjørende etter et ritt som teller 8000 deltagere blir vi vitne til litt av hvert. På vei ned mot Sóller tror vi at vi er vitne til et dødsfall. En rytter ligger livløs på tvers i veien, med flere personer bare stående over ham, helt apatiske. Vi må stoppe, og sjåføren løper ut for å bistå. Etter noen minutter med en overveldende følelse av kvalme kommer sjåføren tilbake og forteller at han heldigvis var i live.

Vi må haste videre til neste punkt. Mat og drikke må vi samle med oss på matstasjonene. Her står og sitter hundrevis og spiser, som sild i tønne, mens ryttere presser seg gjennom mengden for å fortsette. Etter å ha hastet av gårde i et par timer, så blir det flere timer venting ved et punkt hvor flere av lengdene krysser. Vi sitter i veikanten og prøver optimistisk å nyte solen og den gode praten, mens vi hilser på noen kjentfolk som passerer.

Rundt klokken 18:30 er vi endelig tilbake på hotellet, bare for å finne ut at flyet mitt den påfølgende dagen er rammet av SAS-streiken og kansellert. Turen er komplett.

EPILOG

I slutten av juli bankes det 307 kilometer tur/retur mellom Trondheim og Røros under den steikende solen i hetebølgen som herjer. Endelig.

Næringssmell på Col du Grand St. Bernard

Dette er reisebrev nummer to i en serie på syv om en hårete eventyrtur i Alpene, gjennomført av de to Bygdø-syklistene Asbjørn Madsstuen og Vetle Andreas Gusgaard Lunde.

Etappe 2
Vallorcine – Aosta
(Frokostbrøleren)
107km, 3000hm

Reisen var delvis inspirert av ulike turoperatørers pakkereisetilbud, endog noe lengre og mer pervers når det kommer til antall høydemetre. Totalt var ruten 1046 kilometer lang med omlag 27.000 høydemeter over 7 minnerike dager.

Etter gårsdagens sørgelige oppvisning fra værgudene, våknet vi opp med lave forventninger knyttet til de videre værutsiktene for turen. Væroraklene hos yr.no ga oss ikke en bedre magefølelse om været vi hadde i vente, da de rapporterte om enda mer slett vær enn vi hadde blitt velsignet med på vår første tur.

Vi ankom hotellet sent i går, og fikk så vidt karret til oss litt pasta i den stengte hotellbutikken, før vi måtte hive oss rundt for å forsøke å tørke vårt klissvåte utstyr. Jeg vil betegne tørkeprosjektet som en moderat suksess. Sett bortifra noen småvåte sko og et delvis ødelagt pass, var alt annet tørt.

På tross av at dag 2 var den siste korte dagen denne uken i Alpene, ble den også en solid forsmak på hva som ventet de neste dagene. Vi skulle for alvor føle tyngdekraftens vrede i salige motbakker, med ærverdige Grand Saint Bernard som siste bestigning. På veien til Store Sankt Bernards-passet skulle vi over «et par mindre hauger» ifølge Asbjørn. En relativt behagelig dag, med noen sporadiske innslag av ubehag med andre ord.

Trass ingen frokost, en blid Asbjørn før dag 2.

En blid Asbjørn

I Vallorcine var alt fortsatt like sesongstengt som ved gårsdagens ankomst. Det betød ingen frokost, med unntak av det lille vi hadde av pastarester etter gårsdagens noe monotone, selvkreerte middag. Vi smøg oss heller, relativt tomme i magesekken, avgårde mot sveitsergrensen og den første «Asbjørn-haugen», Col de la Forclaz.

Med lette kropper og småvåte sko ble denne tidligere smugler-og-eseltrekk-ruten mellom Frankrike og Sveits en smidig affære. Syv kilometer og 6% snittstigning gikk fryktelig greit på morgenkvisten, og bakken ble en fin aperitiff for hva som senere ville komme. Visuelt var det ikke mye å trekke frem av severdigheter i oppstigningen, men ettersom nedfarten begynte, ble vi utsatt for et vidunderlig skue ned mot Martigny (VM-by, 2020).

I den fabelaktige utsikten ned bakken (som også vil benyttes som nedfart på de lokale sluttrundene under sykkel-VM neste år), tittet vi oss om etter noen rasteplasser hvor vi kunne kjøpe oss litt mat. Her var også alt stengt; så vi tok til takke med å simulere at vi kapret et måltid på en hyggelig restaurant.

Pervers haug

Etter vårt lille bildestopp gikk det så fort gjennom Martigny at vi helt glemte å stoppe for å spise på ekte. Vi hastet oss heller mot Champex Lac på rimelig tomme mager, klare for å forsere Asbjørns haug nummer 2.

Denne haugen var den mest perverse haugen undertegnede noensinne har møtt, og det brygget seg opp et lite hat mot både meg selv, Asbjørn og denne haugen – ettersom vi snirklet oss oppover på våre relativt tunge sykler. 10,5 kilometer á 8%, grøss og gru! Jeg vil i ettertid betegne Champex Lac som en fin bakke, på tross av at vi i turplanleggingen undervurderte dens brutalitet. Bakken ville nok også vært betydelig mindre brysom, om vi hadde fått i oss noe mer mat i forkant. Vi trålet oss opp, mens jeg dagdrømte om kaker og pizza.

Vel over toppen fant vi oss endelig en fin restaurant. Prisene på restauranten var stive, men jeg brydde meg fint lite og forsynte meg svært grovt av restaurantens vidunderlige utvalg av bakst. Asbjørn var noe mer restriktiv i sin fråtsing, en beslutning han senere skulle angre på.

Været hadde vært betydelig bedre enn varslet hele dagen – frem til vi nådde bunn av nedfarten til Champex Lac og ankom Orsieres, foten av det mytiske Grand Saint Bernard-passet. Fra Orsieres skulle vi de neste 25 kilometerne stige 1488 høydemeter over Saint Bernhard-passet, som markerer nok en landegrense, denne gangen mellom Sveits og Italia.

Etter hvert som vi sneglet oss oppover i terrenget skiftet været gradvis, fra noe anerkjente meteorologer vil betegne som helt ok, til å bli fullstendig syre-satan. I takt med værskiftet skiftet også Asbjørns lynne. Hans mangel på grådighet ved restauranten på Champex Lac hadde satt i stand et uunngåelig fenomen. Næringssmellen var et faktum! Vi stoppet på en bensinstasjon vel halvveis i faenskapet opp Sankt Bernhards-passet, og hev i oss sjokolade og Cola, men det var så altfor sent. Skaden var allerede skjedd.

Næringssmellen var et faktum!

De nyfortærte kaloriene gav dog en midlertidig boost og skapte god flyt gjennom en lengre tunnel med noe lavere stigningsprosent enn resten av bakken. Men ut av tunnelen åpenbarte «Gammel-Erik» seg i form av en god gammeldags mikstur av regn, hagl, snø og sterke vindkast midt imot.

De siste 6,5 kilometerne (8% stigning) til toppen fra tunnelen ble et voldsomt slagsmål mot værgudene og næringsgudene. Det ble stadig surere oppover, og vinden jobbet oss hardt imot.

Asbjørn, som allerede hadde nok å stri med som følge av sitt forsmedelige ankelbrudd, måtte kjempe seg opp i sukkermangelskoma. Vi skilte lag oppover og trøstet oss (noe bekymret over de neste dagene) med at dette var dagens siste stigning før vi skulle ned på en festlig nedfart til den idylliske Aosta-dalen. Over toppen forsøkte jeg meg på et raskt klesskift utendørs, men vi fant raskt ut at vi skulle forsøke å finne varmen inne i hotellet og turist-sjappen på toppen.

Etappen Vallorcine til Aosta hadde vært strabasiøs affære.

Etter regnet kom solen

Vi må ha sett fryktelig stusselige ut inne i turistsjappen på toppen av Grand Saint Bernard (2469moh). En eldre herremann insisterte ved flere anledninger på å spandere både suppe og kaffe på oss. Vi takket høflig nei, men til slutt tok mannen grep og tok tak i min venstre hånd, og uten evne til å utøve noen form for motstand ble jeg vitne til at denne legenden plutselig hadde plassert 20 sveitsiske franc i min hånd.

«Kjøp dere noe godt, det fortjener dere.» var beskjeden vi fikk.

Vi følte at vi ikke hadde noe valg etter denne vennskapelige maktgesten fra vår nye sveitsiske bestevenn, så vi krøp til korset og kjøpte oss hver vår cappuccino. Varmen fant vi aldri, så omsider måtte vi komme oss videre mot etappens endestasjon.

Vi hutret oss ut døren fra turistsjappen, klare for dagens høydepunkt – nedfarten til Aosta!

Rett før nedoverbakken begynte skjedde noe av det mest grusomme som kunne hendt. En svær og relativt antikk lastebil dundret forbi oss. Lastebilen var massiv, og forferdelig treg, så vi var fanget i kulden bak det saktegående droget. Illusjonen om en heftig utforkjøring brast, og vi måtte heller ta til takke med å oppleve mild hypotermi på veien mot Aosta.

Vel nede i Aostadalen ankom vi endelig vårt hotell etter seks innholdsrike timer på jernhesten. Dagens hotell ble en verdig avslutning på dagen med godt impregnert sigarettdunst i veggene og 1 kilometers gåavstand til nærmeste restaurant.

I striregnet vandret vi til restauranten iført vårt medbrakte hverdagsantrekk (treningsshorts, slippers og treningstøy), og fråtset i oss det de hadde å tilby.

Alt i alt måtte vi erkjenne at det hadde vært en fin dag, og at de neste dagene ville kunne bli enda finere – bare vi unnet oss litt mer mat både før og underveis i etappe 3.