Ungdomspolitikk, IKEA Bedrift, boredekksarbeider, Nordsjøen, aldri Hitec. Det er mange veier til toppen, sies det. Det gjelder så absolutt for Stine Borgli, som i år avsluttet sesongen som Norges best rangerte på UCI-rankingen.
Hun så ut til å ha en mulig kometkarriere etter at hun hev seg med på Nordsjørittet i 2009 sammen med bedriftslaget til IKEA. Sjefen hadde gått ut i mediene i forkant og lovet en fridag til alle som slo ham. Borgli slo sjefen med rundt 20 minutter, sikret seg en fridag og vant i samme slengen også klassen kvinner 17-19 år.
Pilene pekte strakt oppover de to neste årene og Borgli kjørte inn til bronse i NM i 2011 . Hun var også med i diskusjonen om en plass på det norske VM-laget i København på høsten.
– Så la jeg det litt til sides og var ikke sikker på om det var dette jeg ville. Jeg hadde jo fulltidsjobb i Nordsjøen og skolerte meg litt i tillegg, sier hun til Sykkelmagasinet.
Borgli hadde nemlig jobb som boredekksarbeider på Valhall-feltet, helt på grensa til både britisk og dansk sektor. I 2013 fikk hun også sønnen Lasse.
– Men så fikk jeg rett og slett motivasjonen til å komme tilbake. Jeg hadde også en pappa som var veldig ivrig på at jeg skulle tilbake. Etter at jeg hadde fått barn kom jeg raskt i form igjen, så det lå litt naturlig at jeg måtte prøve dette igjen. Jeg er jo et konkurransemenneske, så jeg må bare få utløp for det.
– Jeg prøvde meg litt igjen i 2015. Jeg kjørte noen turritt og så stilte jeg til start i NM på Lillehammer. Der ble jeg nummer fem i en ganske tøff løype, så da tenkte jeg at det kanskje er meningen at jeg skulle fortsette med det.
Hun har tatt stegene gradvis for å kunne etablere seg i verdenstoppen, og etter en strålende sesong i år, ble hun belønnet med sin første kontrakt med et UCI-lag, det franske laget FDJ-Nouvelle Aquitaine-Futuroscope.
Seier i Burgos
Til denne artikkelen møtte Sykkelmagasinet Borgli både før NM-fellesstarten og under Ladies Tour of Norway. Under sistnevnte ritt hadde hun vært en del av det franske laget i tre uker.
– Det har vært en veldig fin start, og jeg er glad for at jeg fikk begynne nå i år, slik at ikke alt blir nytt neste år, fortalte hun før starten på den tredje etappen i Moss.
– Jeg hadde egentlig ikke så mange forventninger, men jeg har ikke noe å sammenligne det med, foruten hvordan det var på landslaget. Jeg merker at jeg ikke er så kravstor. Det er veldig god service, så det har vært veldig fint til nå.
Det var «en uke eller to» etter sammenlagtseieren i Vuelta a Burgos, at FDJ tok kontakt med henne. For Borgli var det ikke et enkelt valg, og for 29-åringen har det vært viktig at lagene som har ønsket å signere henne har forstått at hun har en sønn som gjør at hun ikke kan slippe alt i hendene på to timers varsel, ettersom samboeren hennes også jobber offshore.
Seieren i Burgos var den største i norsk kvinnesykling på mange år, og hun viste utover i sesongen også at hun hadde gjort seg fortjent til kontrakten med FDJ; med tredjeplass i Tour of Scotland og henholdsvis niende- og sjetteplass i de to WorldTour-rittene Crescent Vårgårda og GP Plouay.
Aldri Hitec
Vi skrur tida tilbake til kvelden før NM-fellesstarten. Borgli har sammen med storfamilien leid seg en hytte på Utvika Camping, fint plassert langs Tyrifjorden. Sønnen springer rundt på lekeplassen, med både Borglis samboer og far tett på.
Da hun startet å sykle på et aktivt nivå i 2010, var det Bryne Cykleklubb som var klubben hennes. I det samme miljøet har også Team Hitec Products alltid vært sterkt representert, men i motsetning til de fleste andre norske kvinnelige syklister på høyt nivå de siste ti årene, har Borgli aldri vært en del av det norske UCI-laget.
Det til tross for at hun altså også er fra Rogaland og hadde Tone Hatteland Lima, tidligere rytter og nå sportsdirektør, samt gift med lagsjef Karl Lima, som trener i Bryne.
– Jeg har på en måte vært i systemet. Jeg ble på en måte oppdaget av dem, med tanke på at de var i Bryne Cykleklubb, som var klubben jeg meldte meg inn i. Da var det naturlig at om jeg utviklet meg bra i den klubben, så kunne jeg bli en del av Hitec. Jeg var noen år i Bryne og utviklet meg og ble interessant for dem, men da kjente jeg at det ikke passet helt for meg.
– Så har det nok også noe med at jeg har trengt å finne ut om det er noe jeg vil satse på. Jeg har nok heller ikke vært helt klart for det, og man får jo også veldig gode muligheter med landslaget. Jeg har tatt stegene i min fart og ikke stresset med at jeg må bli proff. Det er noe jeg har lyst til å bevise også, at det er andre muligheter enn å gå til et norsk lag.
Oljekrisen
Borgli er ikke akkurat ukjent med å gå egne veier, som da hun valgte å gå for en karriere som boredekksarbeider på en borerigg. Et mildt sagt mannsdominert miljø. Hun startet opp som lærling på Valhall-feltet høsten 2008 og ble fast ansatt to år senere. Jobben beholdt hun til sommeren 2016, da oljekrisen i stadig større grad begynte å slå innover Vestlandet.
Da hun mistet jobben, ble det naturlig at det ble enda mer satsing på sykkelen. Tidligere hadde hun kombinert sykkelsatsingen med den krevende jobben.
– Det var greit å kombinere det også, men du merket overgangen til ikke å ha jobben. Du har jo en helt annen evne til å restituere deg, og jeg er en person som liker å gi hundre prosent i det jeg skal gjøre. Enten det er jobb, trening eller hvor som helst. Det ble litt mye, og det innså jeg virkelig da jeg ikke hadde jobben lenger. Du reiser ut «to-fire». To uker vekke er en stund, og så har du tolvtimersskift. Du skal trene etter skiftene, og da vet du at du har tolv timer til neste skift igjen. Da må du bare legge opp dagen etter det og du blir jo sliten av det.
– Hvordan er treningshverdagen ute på Nordsjøen?
– Du skulle ikke tro at den var så variert, men selve jobben som boredekksarbeider er ganske hard også. Du forbrenner godt med kalorier på en dag, og så ble det mange korte, harde økter på spinningsykkelen. Litt jogging og en del styrke også. Men det ble jo ikke lange turer på sykkelen, det var maks tre timer, men du skal jo få tid til å spise og hvile. Det var om å gjøre å være effektivt.
– Savner du den tida?
– Når høsten kommer og syklingen blir lagt litt bort, så kjenner jeg på det at jeg godt kunne reist ut en tur igjen. Nå gjorde jeg det i romjulen og det var veldig kjekt. Jeg kjenner at det ligger litt i meg, og at det muligens er der jeg havner en annen gang.
Pappas fotspor
Før hun vender tilbake til «oljå», blir det satsing på sykkel noen år fremover. Der er pappa Pål Morten Borgli den kanskje viktigste støttespilleren, en mann som er godt kjent for de aller fleste fra Nord-Jæren. Han har i over 20 år vært et kjent fjes i Sandnes, som Fremskrittpartiets fremste mann i byen.
Nylig startet han på sin tredje strake periode som varaordfører, i byen hvor Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har styrt hånd i hånd siden 2011.
– Han er egentlig den viktigste støttespilleren jeg har. Han er også utrolig viktig som morfar for sønnen vår, for samboeren min jobber jo også en del offshore. Så da trenger jeg han, moren og søsteren min. Alle de bidrar veldig godt, men pappa engasjerer seg jo ekstra mye. Det er jo derfor han er her i dag også. Han har viet syv par i dag, og så var det rett på flyet og rett her. Så skal han være med å lange i morgen. Han forflytter seg fort, sier Borgli, mens solen så smått begynner å gå ned over Tyrifjorden.
Politikken ble aldri veien for Stine Borgli selv. Til det er hun nok litt for glad i å stadig utvikle seg litt her og litt der, og stadig ta små steg mot verdenstoppen.
– Jeg prøvde meg litt da jeg var 14-15 år i ungdomspartiet, men jeg fant fort ut at det ikke var min greie. Det er hans greie. Han var vel egentlig godt voksen da han begynte i politikken, men det er ikke helt meg. Jeg prøvde litt, men jeg synes det ble for kjedelig. For mange møter og taler. Jeg må ut og bruke kroppen fysisk, sier hun, med Flandern Rundt og Ardennerklassikerne i drømmene.