I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.
Dette er del 2 av intervjuet med Jørgen Leth.
- “En forårsdag i helvede” – Tidenes beste sportsdokumentar. Les mer HER
- Del 1: Lévitan var høflig, men ren mafia. Les del 1 HER
— REKOGNOSERINGEN —
«Senere på året møter vi med Albert Bouvet, som var teknisk direktør for rittet og ansvarlig for ruten. Han var gammel sykkelrytter og en fantastisk type. Vi møttes om vinteren og fulgte med ham rundt i løypen. Det var helt fullstendig vidunderlig for meg å se veiene utenfor sesongen. Skiltene var der allerede. Jeg var vill av begeistring.»
«Bouvet elsket å si at alt var forferdelig. ‘C’est terrible!’ kommenterte han ekstatisk på pavé etter pavé. Han kunne rett og slett ikke få det horribelt nok. ‘Se på disse steinene, det er forferdelig!’ Det var den største ros han kunne gi sin egen rute. Alt var forferdelig. Tillatt ondskap fra han side.»
«Han var en selv en dyktig sykkelrytter og var en stor forteller. Vi fikk en saftig frokost på en kafé ute i terrenget. Det er et praktfullt området. Det er så bondsk og totalt langt ute. Skjønt. Bouvet var en populær mann i området, og vi følte oss veldig god kjent etter møte med ham. Det var en riktig god introduksjon.»
«Dermed begynte jeg å samle laget, og produksjonen ble bare dyrere og dyrere. Først foreslo jeg 12-14 kamera. Jeg ville gjerne ha en bestemt fotograf, som hadde filmet på en film om Eddy Merckx. La Course en Tête. Dan Holmberg hadde godkjent ham, han var dritdyktig. Jacques Loiseleux er navnet hans. På forhånd hadde jeg også hyret fotografen Paul Constantini. Han møtte jeg i Mexico under opptakene av Den Umulige Time. Deretter forsøker vi å få oversikt over de mulige situasjonene som kunne oppstå i rittet. Det var jo vilt. Vi hadde som mål å gjøre filmopptak med spillefilmskarakter i løpet av kun én enkelt dag, imens det hele beveget seg geografisk i høy fart. Det er en meget vanskelig oppgave og mye kan gå galt.»
— EN SIGØYNER PÅ MOTORSYKKEL —
«Lévitan hadde tidlig sagt at vi ikke kunne få tillatelse til for mange fotografer på motorsykler. Vi ble enige om fire og gjorde det klart fra starten av at vi skulle bruke den ene motorsyklisten til å transportere filmruller frem og tilbake. Han kunne ikke filme, men utelukkende transportere filmruller til de andre motorsykkelfotografene. Vi valgte tidlig ut hvem som skulle filme fra de øvrige motorsyklene. Dan Holmberg, først og fremst.»
«Og Paul Constantini, den franske fotograf. Jeg var gal etter ham. Han var en sigøyner på motorsykkelen, full av artige sprell. Men han var også vanvittig dyktig. En ekvilibrist. Men han snøt meg også, og var på alle måter djevelsk. Da vi ankom Paris-Roubaix, insisterte han på å jobbe med et lite kamera med korte ruller og manuelt opptrekk. Det passet ikke meg godt, og kunne skape store vanskeligheter, men det var ikke noe jeg kunne gjøre. Det var sånn han ville ha det.»
«Han filmet ikke mye, han hadde frie hender til å lage det han ville, og det han lagde var avsindig godt. Alt han filmet kom med i den endelige utgaven. Alt. Han lagde meget tette bilder. Han gjorde kun opptak når han syntes det var gøy. Det var genialt stoff han lagde. Jeg er meget glad for at han var med, men var den gang også veldig sur for at han lagde så lite.»
«Den tredje motorsykkelen gikk til Jacques Loiseleux. Han var dyktig og samvittighetsfull, og den eneste vi kunne forutse, på grunn av filmen om Eddy Merckx. Men han hadde et uhell på motorsykkelen allerede før rittet startet. Jeg har den dag i dag mistanke om at Constantini hadde ordnet en dårlig motorsykkel til Loiseleux. Han var sjalu for at to franske fotografer kunne gjøre det samme. Han var litt gangster, og det er en fryktelig mistanke som jeg på ingen måte kan bevise. Det var temmelig demoraliserende at en av totalt tre motorsykkelfotografer var ute av rittet fra starten av. Og Constantini, som lagde nesten ingen ting.»